Xinjiang
Xinjiang (kinesisk: 新疆; pinyin: Xīnjiāng; uigurisk: شىنجاڭ; uigur-latin: Shinjang) er en autonom region i det nordvestlige Kina. Navnet betyr «nytt territorium»: 新 xīn – nytt; 疆 jiāng – territorium.[trenger referanse]
| Xinjiang Den autonome regionen Xinjiang | |||
|---|---|---|---|
| (zh) 新疆维吾尔自治区 (ug) شىنجاڭ ئۇيغۇر ئاپتونوم رايونى | |||
 | |||
|
| |||
| Land |  Folkerepublikken Kina | ||
| Status | Autonom region | ||
| Grunnlagt | 1. oktober 1955 | ||
| Hovedstad | Ürümqi | ||
| Tidssone | UTC+8 | ||
| Areal | 1 646 900 km² | ||
| Befolkning | 21 815 815 (2010[1]) | ||
| Bef.tetthet | 13,25 innb./km² | ||
| Etniske grupper | Uigurer (45,84 %) Han (40,48 %) Kasakher (6,5 %) Hui (4,51 %) Andre (2,67 %) | ||
| Språk | Uigurisk, Mandarin, kasakhisk, kirgisisk, oiratisk, mongolsk | ||
| Nettside | www | ||
Posisjonskart | |||
 Xinjiang 43°49′31″N 87°36′50″Ø | |||
.svg)
Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 新 for Xin.
Regionen grenser til Tibet i sør, Kashmir, Kasakhstan, Kirgisistan, Afghanistan og Tadsjikistan i vest, Russland i nord og Mongolia, Gansu og Qinghai i øst.
Regionshovedstaden heter Ürümqi, en relativt ung by sammenlignet med historisk viktigere byer som Kashgar, Shache (i fylket Yarkant), Gulja eller Turfan. Andre viktige steder er den moderne by Shihezi, Ürümqi-forstaden Changji (i det autonome distrikt Changji), oljebyen Karamay, Altay – den kasakiske by ved foten av fjellkjeden av samme navn, Korla, Kumul/Hami, Manas (fylket Manas), Aksu og Hotan – en gammel by sør i Tarimbekkenet.
Den nordlige del av området kalles ofte Dzungaria, etter det mongolske Dzungar-khanatet (1634-1758). Den sørlige delen omfatter Tarim Pendi (Tarimbassenget).
Xinjiang administrerer helt i sør også det meste av Aksai Chin, en nær ubebodd høyslette (ca 5 000 m.o.h.) som historisk var eneste helårsrute mellom Tarimbassenget og Tibet. Territoriet var lenge definert som felleseie mellom tilgrensende riker, fram til engelskmennene inkluderte deler av området i britisk India på sine kart. På 1950-tallet tok Kina de facto kontrollen over Aksai Chin. India har krevd suverenitet over området siden 1962.
Geografi
redigerRegionen er den største i Kina og dekker en sjettedel av landet.[trenger referanse] I Xinjiang ligger laveste punkt (innsjøen Aydingkol) 155 meter under havet og høyeste punkt (toppen av fjellet K2 på grensa til Kashmir) 8611 meter over havet. I regionen ligger også det punkt i verden som har lengst avstand til havet. Det ligger i Dzoosotoyn Elisen-ørkenen, 2648 km i luftlinje fra nærmeste strand. Nærmeste by er Ürümqi.
Ettersom regionen geologisk er ung, den ligger der India-plata møter den eurasiske, er området rikt på jordskjelv. Fjellkjeden Tian Shan ligger på grensen mellom Kina og Kirgisistan.
Befolkning
redigerDenne autonome regionen er tynt befolket, knapt 14 innbyggere pr. kvadratkilometer.[trenger referanse]
En stor del av befolkningen består av tyrkiske folkegrupper og er muslimsk. Den muslimske folkegruppen uigurer utgjør alene ca. 45 % av befolkningen i provinsen, mens ca. 40 % er han-kinesere.[trenger referanse] Uigurene har lenge følt seg sosialt og økonomisk marginalisert i Kina. Menneskerettighetsorganisasjoner hevder at uigurene blir utsatt for religiøs forfølgelse.
47 forskjellige etniske grupper er bosatt i Xinjiang.[trenger referanse]
Historie
rediger- For en oversikt over provinsens etniske og politiske historie, se også: Uigurer.
Oldtiden
rediger
I det første årtusen f.Kr. ble området befolket av både nomadiske og bofaste folkegrupper. Stammene var dels av mongolske, dels av tyrkiske språkgrupper. Det var også indoeuropeiske folk som for eksempel tokharene og dessuten sino-tibetanske folkegrupper som kom inn mot Tarimbekkenet fra sørøst.
I det 2-3. århundre f.Kr. kom området under xiongnuenes (hunernes) herredømme, skjønt også det kinesiske da Qin-dynastiet forsøkte å få et fotfeste der. Det viktigste av dagens Xinjiang ble i 104 f.Kr. underkastet han-kineserne da Han-dynastiet ekspanderte kraftig mot vest.[trenger referanse] Kinesernes store interesse gjaldt særlig kontrollen med de viktige handelsveiene fra Kina gjennom Sentral-Asia og videre vestover (Silkeveien).
I år 25 ble kineserne stått tilbake av xiongnuene, men de klarte å gjenvinne kontrollen på nytt i år 73.
Etter Han-dynastiets sammenbrudd kontrollerte xianbei- og ruanruan-stammene territoriet. I annen halvdel av 500-tallet kunne det østtyrkiske rike etablere seg for en periode i Dzungaria, men under Tang-dynastiet gjenerobret kineserne sine tapte områder (645–763).
Middelalderen
redigerEtter at uigurenes storrike ble tilintetgjort av kirgiserne, flyttet på 800-tallet storparten av de nomadiske uigurstammene fra Bajkalområdet og inn i Xinjiang. I Turfanbekkenet bygde de opp en egen stat, og den ble på 1100-tallet en vasall under kara-khitanerne. Senere måtte de underkaste seg mongolene, og området ble da del av Chagatai-khanatet.
En gang etter 1250 ble uigurene muslimer.[trenger referanse]
Etter at de gamle stater gikk under, ble det de vestmongolste oiratene (dsjungarene) som kunne opprette et khanat her.
Nytiden
redigerI 1757 ble området endegyldig innlemmet i Kina av Qingriket under Qianlong-keiseren. I første halvdel av 1800-tallet anstiftet sentralasiatiske khaner i Kokand til stadige uroligheter i områdene rundt Yarkand og Kashgar.
Etter å ha slått ned det islamske emiratet som under Jakub Bek (1864–77) hadde vunnet en forbigående uavhengighet i Tarimbekkenet, forente Qing-dynastiet Dzungaria og Tarimbekkenet til provinsen Xinjiang.
I 1876 ble Kokand erobret av den russiske general Skobelev. Tsaren oppløste Kokandkhanatet og innlemmet det i russisk Turkestan. Mellom 1871 og 1881 var også Ili-området del av Det russiske rike.
Frem til Xinhai-revolusjonen i 1911 gjaldt Xinjiang som russisk innflytelsesfære.
Moderne tid
redigerMed støtte fra Kinas nye president, Yuan Shikai, gjorde guvernør Yang Zengxin Xinjiang til et militærdiktatur. Han ble myrdet i 1928, og etter et kort mellomspill med Jing Shuren som makthaver, kom i 1933 den kinesiske krigsherren Sheng Shicai til makten i Ürümqi. Dette var en tid da Sovjetunionen intensivt engasjerte seg for å få kontroll over området. Sheng aksepterte Sovjetunionens interesser og utviklet med deres hjelp Xinjiangs økonomi. Hans svake maktstilling og konflikten mellom Sovjetunionen og Storbritannia i Xinjiang førte hyppig til uroligheter.[trenger referanse] På utkikk etter forbundsfeller vendte Sheng seg i 1940-årene mot Guomindang, og snudde om og ble en innbitt antikommunist.[trenger referanse]
I 1944 løsrev provinsen seg under navnet Republikken Øst-Turkestan. Selvstendigheten varte kun i fem år før kommunistene i Kina igjen la under seg provinsen i 1949. Under kulturrevolusjonen ble alle moskeer stengt, og først gjenåpnet i 1979. Provinsens opprinnelige etniske grupper er i ferd med å utgjøre mindre enn halvparten av befolkningen i provinsen på grunn av stort press fra innvandring fra landets østlige provinser.
Den 5. januar 1945 ble hans regjering styrtet. De revolusjonære proklamerte den kommunistiske Republikken Øst-Turkestan, som hadde et territorium på ca. 10 % av dagens Xinjiang.[trenger referanse] Ingen stat anerkjente den nye republikken. Ett år etter kom nasjonalister og revolusjonære demokratiske krefter sammen og dannet en overveiende sosialistisk koalisjonsregjering.[trenger referanse]
I 1949 oppnådde de kinesiske kommunister en fredelig innlemmelse i Folkerepublikken Kina. I september 1955 ble Det uiguriske autonome område Xinjiang opprettet. Under kulturrevolusjonen (1966–76) måtte Xinjiang, likesom resten av Kina, lide under den råde terror, som kostet mange menneskeliv og etterlot seg store skader. Mange kulturgoder ble ødelagt. Siden Deng Xiaopings reformer profitterer Xinjiang i stor grad på det kinesiske økonomiske oppsving, skjønt det er særlig innflyttede han-kinesere som nyter fruktene av denne veksten.[trenger referanse]
Etter flere bombeangrep fra uigurske separatister på 1980- og 1990-tallet økte voldsbruken utover 2000-tallet, med støtte fra enkelte muslimske land og fra Tyrkia[2]. Store, organiserte knivangrep og bussbomber drepte flere titalls mennesker over hele Kina i 2014[3]. Mange uigurer bruker fredelige midler i sin kamp for rettigheter, mens radikale islamistske og/eller tyrkiskspråklige separatistgrupper fører en voldelig kamp for et tyrkiskspråklig og/eller islamsk hjemland. Noen av gruppene med etnisk/språklig beveggrunn kjemper for en stat for uigurer i Xinjiang alene, eller i Xinjiang sammen med deler av naboland. Andre kjemper for en stat for alle eller noen av de tyrkisktalende muslimske folkegruppene i grenseområdene, mens andre igjen slåss for å opprette et stortyrkisk rike fra Tyrkia til og med Xinjiang. Noen av separatistbevegelsene er på FNs samt USAs liste over terrororganisasjoner.[4]
Dissidenten Rebiya Kadeer har symbolisert uigurenes rettighetskamp. Hun har slått seg ned i USA.
Administrative enheter
redigerXinjiang er delt inn i 18 enheter på prefekturnivå (2 byprefekturer, fire byer på subprefekturnivå, syv prefekturer og fem autonome prefekturer). Det autonome prefekturet Illi har jurisdiksjon over to andre prefekturer, Altay (阿勒泰地区) og Tacheng (塔城地区). Et større område i sør, Aksai Chin, er under kinesisk kontroll, men anses av India som okkupert område og gjør krav på det som en del av Kashmir.
| Kart | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| |||||||
| # | Navn | Hanzi | Hanyu pinyin | Uigur (kona yezik̡) |
Uigur-latin (yengi yezik̡) |
Administrativt sentrum |
Type |
| 1 | Altay Underlagt Ili |
阿勒泰地区 | Ālètài Dìqū | ئالتاي ۋىلايىتى | Altay Wilayiti | Altay | Prefektur |
| 2 | Bortala (For mongolene) |
博尔塔拉蒙古 自治州 |
Bó'ěrtǎlā Měnggǔ Zìzhìzhōu |
بۆرتالا موڭغۇل ئاپتونوم ئوبلاستى | Börtala Mongghul Aptonom Oblasti |
Bole | Autonomt prefektur |
| 3 | Tacheng Underlagt Ili |
塔城地区 | Tǎchéng Dìqū | تارباغاتاي ۋىلايىتى | Tarbaghatay Wilayiti | Tacheng | Prefektur |
| 4 | Karamay | 克拉玛依市 | Kèlāmǎyī Shì | قاراماي شەھرى | Qaramay Shehri | Karamay | Byprefektur |
| 5 | Shihezi (Administrert av XPCC) |
石河子市 | Shíhézǐ Shì | شىخەنزە شەھرى | Shixenze Shehri | Shihezi | By på subprefekturnivå |
| 6 | Changji (For huiene) |
昌吉回族 自治州 |
Chāngjí Huízú Zìzhìzhōu |
سانجى خۇيزۇ ئاپتونوم ئوبلاستى | Sanji Xuyzu Aptonom Oblasti |
Changji | Autonomt prefektur |
| 7 | Wujiaqu (Administrert av XPCC) |
五家渠市 | Wǔjiāqú Shì | ئۇجاچۇ شەھرى | Wujachu Shehri | Wujiaqu | By på subprefekturnivå |
| 8 | Ürümqi | 乌鲁木齐市 | Wūlǔmùqí Shì | ئۈرۈمچى شەھرى | Ürümchi Shehri | Tianshan | Byprefektur |
| 9 | Turpan | 吐鲁番地区 | Tǔlǔfān Dìqū | تۇرپان ۋىلايىتى | Turpan Wilayiti | Turpan | Prefektur |
| 10 | Hami | 哈密地区 | Hāmì Dìqū | قۇمۇل ۋىلايىتى | Qumul Wilayiti | Hami | Prefektur |
| 11 | Ili (For kasakene) |
伊犁哈萨克 自治州 |
Yīlí Hāsàkè Zìzhìzhōu |
ئىلى قازاق ئاپتونوم ئوبلاستى | Ili QazaQ Aptonom Oblasti |
Yining | Autonomt prefektur |
| 12 | Kizilsu (For kirgisene) |
克孜勒苏柯尔克孜 自治州 |
Kèzīlèsū Kē'ěrkèzī Zìzhìzhōu |
قىزىلسۇ قىرغىز ئاپتونوم ئوبلاستى | Qizilsu Qirghiz Aptonom Oblasti |
Artux | Autonomt prefektur |
| 13 | Kashgar | 喀什地区 | Kāshí Dìqū | قەشقەر ۋىلايىتى | Qeshqer Wilayiti | Kashgar | Prefektur |
| 14 | Tumxuk (Administrert av XPCC) |
图木舒克市 | Túmùshūkè Shì | تۇمشۇق شەھرى | Tumshuq Shehri | Tumxuk | By på subprefekturnivå |
| 15 | Aksu | 阿克苏地区 | Ākèsū Dìqū | ئاقسۇ ۋىلايىتى | Aqsu Wilayiti | Aksu | Prefektur |
| 16 | Aral (Administrert av XPCC) |
阿拉尔市 | Ālā'ěr Shì | ئارال شەھرى | Aral Shehri | Aral | By på subprefekturnivå |
| 17 | Hotan | 和田地区 | Hétián Dìqū | خوتەن ۋىلايىتى | Xoten Wilayiti | Hotan | Prefektur |
| 18 | Bayingolin (For mongolene) |
巴音郭楞蒙古 自治州 |
Bāyīnguōlèng Měnggǔ Zìzhìzhōu |
بايىنغولىن موڭغۇل ئاپتونوم ئوبلاستى | Bayingholin Mongghul Aptonom Oblasti |
Korla | Autonomt prefektur |
Disse 18 enhetene er delt inn i 99 enheter på fylkesnivå (11 distrikter, 20 byfylker, 62 fylker og 6 autonome fylker.
Disse er igjen delt inn i 1 009 enheter på kommunenivå (299 bykommuner, 582 kommuner, 43 etniske kommuner, 145 subdistrikter og 10 offentlige distriktskontor).
Næringsliv
redigerDet er funnet olje i Xinjiang og det planlegges en oljeledning til Shanghai. Ellers er regionen kjent for frukt og landbruksprodukter. Det er etablert frihandelsområder for handel med Kasakhstan.
Byer i Xinjiang
redigerReferanser
rediger- ^ China: Provinces and Major Cities Citypopulation.de
- ^ Philip B. K. Potter. «Terrorism in China – Growing Threats with Global Implications» (PDF).
- ^ «The East Turkestan Islamic Movement (ETIM)». Council on Foreign Relations (på engelsk). Besøkt 8. juni 2022.
- ^ Davis, Elizabeth Van Wie (1. april 2008). «Uyghur Muslim Ethnic Separatism in Xinjiang, China». Asian Affairs: An American Review. 1. 35: 15–30. ISSN 0092-7678. doi:10.3200/AAFS.35.1.15-30. Besøkt 8. juni 2022.
Eksterne lenker
rediger- (cmn) Offisielt nettsted
- (en) Xinjiang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- 中国新疆政府网 Xinjiangs regjering
- Stort kart over Xinjiang
- Uyghur kultur og historie
- Ethnologue
- Kinas små folkegrupper roper på selvstyre Kronikk om Xinjiang i Aftenposten av Torbjørn Færøvik 05.11.2004
