Zirkon (persisk: «gullfarget») er et silikatmineral av zirkonium med kjemisk formel ZrSiO4. I naturen finner man zirkon som fargeløse, gule, grå, røde, grønne, brune eller sorte varianter med tetragonal krystallform. Blå varianter forekommer ikke i naturen, men kan lages kunstig. Bildet viser zirkon i biotitt fra den verdenskjente forekomsten på Seiland i Finnmark.

Zirkon
Biotite-Zircon-LTH47B.JPG
Zirkon
Generelt
FormelZrSiO4
GruppeEnkeltsilikater
Identifikasjon
FargeBrun, rød, gul, grå, grønn, sort og fargeløs
KrystallsystemTetragonal
KløvUtydelig, to retninger
Hardhet (Mohs)7,5
StrekfargeHvit
Tetthet4.6 - 4.7 g/cm³
Andre egenskaperFluorescerende
Andre mineraler
Liste over mineraler

Det som kan være Jordens eldste stein, ble hentet av Apollo 14månen, men stammer trolig fra Jorden fordi den består av zirkon.[1] Zirkon brukes i legeringer til kjernereaktorer, romfart, kirurgisk utstyr og flyindustri. Zirkonium sammen med aluminium virker som antiperspirant i deodoranter.[2]

På grunn av sin hardhet er zirkon godt egnet som edelsten. Siden spesielt den fargeløse varianten, som på grunn av sin evne til å bryte lysstråler, ligner meget på diamant, brukes den ofte som en billigere erstatning.

Zirkon må ikke forveksles med cubic zirkonia som er syntetisk fremstilte krystaller av zirkonium dioksid ZrO2.

Zirkon er det viktigste mineralet for datering av bergarter. Zirkon inneholder alltid noe uran. Uran er radioaktivt og brytes over tid ned til bly. Alderen kan derfor anslås ved å undersøke forholdet mellom bly og uran.

FunnstederRediger

Australia er største leverandør av zirkon, fulgt av Sør-Afrika, USA og Ukraina. I Norge er zirkon funnet på flere steder:[3]

Johannes' åpenbaringRediger

«Hyasint», som er en rødgul variant av zirkon,[4] nevnes i Bibelens skildring av det himmelske Jerusalem i Johannes' åpenbaring 21,19-20:

Grunnsteinene i bymuren var prydet med edelstener av alle slag. Den første grunnsteinen var av jaspis, den andre var av safir, den tredje av kalsedon, den fjerde av smaragd, den femte av sardonyks, den sjette av karneol, den sjuende av krysolitt, den åttende av beryll, den niende av topas, den tiende av krysopras, den ellevte av hyasint, den tolvte av ametyst.

ReferanserRediger

KilderRediger

  • Norsk steinbok: norske mineral og bergartar av Torgeir T. Garmo, Universitetsforlaget, 1995
 Denne geologirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.