Zhang Juzheng
Zhang Juzheng (forenklet kinesisk: 张居正; tradisjonell kinesisk: 張居正; pinyin: Zhāng Jūzhèng; Wade–Giles: Chang Chü-cheng) stilnavn: Shuda (叔大), psevdonym: Taiyue (太岳), født 24. mai 1525 i Jiangling i Hubei i Kina, død 9. juli 1582 i Beijing) var en kinesisk embedsmann og politiker under Mingdynastiet som tjenestegjorde under Longqing- og Wanli-keiserne.
| Zhang Juzheng | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1525[1][2][3][4] Jiangling | ||
| Død | 1582[2][3][4][5] Beijing | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, statsmann, offentlig tjenesteperson, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Embetsmannskandidat på palassnivå (avlagt prøve: 1547 Imperial Examination)[6] | ||
| Utdannet ved | Den kinesiske embedsmannseksamen | ||
| Ektefelle | Gu Shi[6] | ||
| Far | Zhang Wenming[6] | ||
| Mor | Zhao Shi[6] | ||
| Barn | Zhang Sixiu[6] Zhang Maoxiu[6] Zhang Jingxiu[6] | ||
| Nasjonalitet | Ming-dynastiet[6] | ||
Zhang Zhangs økonomiske politikk og utenrikspolitikk anses å ha ført Mingdynastiet til dets høydepunkt. Zhang sentraliserte statsforvaltningen, begrenset forskjellige særrettigheter og gjeninnlemmet skattefri mark. Zhang spilte også en viktig rolle som mentor og regent i Wanli-keiserens tidlige regjeringsår. Etter Zhangs død i 1582 fravek imidlertid keiseren fra mange av hans reformer, noe som anses som en grunn for dynastiets forfall.
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Zhang Juzheng stammet fra enkle og beskjedne kår, men ble snart lagt merke til som et vidunderbarn. Han lyktes i den keiserlige embedsmannseksamener på provins- og på metropolitannivå i alder av 15 og 22 år, og startet sin embedsmannskarriere direkte som tilknyttet Hanlinakademiet i Beijing.
Karriere rediger
Han stilling i Hanlinakademiet, Hanlin-bakkalaureus, ble alment betraktet som stilling på opprykksstigen helt opp til selve lederposten for akademiet. Han steg da også i gradene, ikke minst etter å ha hatt en periode som tutor for en av Ming-prinsene, en som i 1566 ble opphøyet til Muzong-keiseren (Longqing-keiseren). Da ble Zhang Juzheng straks tatt i ed som junior-storsekretær.
Etter at Muzong-keiseren døde i 1572 dro Zhang fordel av sitt vennskap med den mektig hoffevnukk og ble «første keiserlige assistent» med ansvar for ledelsen av Storsekretariatet. Hans offisielle stilling var storsekretær nå, og den beholdt han frem til sin død ti år etter. Dette var blitt den viktigste embedsmannsstillingen i riket, etter at Hongwu-keiseren i 1380 hadde avskaffet den tusenårslange tradisjonelle stilling som hovedminister. Dette hadde keiseren gjort for å samle all makt i sine egne hender. Men med tiden hadde det Storsekretietet han hadde opprettet for å assistere seg, utviklet seg til de facto høyeste regjeringsorgan. Storsekretærene, som var mellom to og seks i tallet, inntok dermed de samme funksjoner som tisligere århundrers hovedministre.
Zhang Juzheng ble tutor for den ni år gamle Wanli-keiseren, og i sin maktperiode implementerte han en rekke reformer som bidro til å få nytt liv i det i mellomtiden dekadente to hundre år gamle Mingdynastiet. Han innførte rigorøse og resultatbaserte eksaminasjoner av byråkratene og de byråkratiske prosedyrer, og gjennomførte en gjennomgang og revisjon av all landeiendom - og fant ut at store landområder var blitt unndratt keiserdømmets skattestyres viten av de mektige landeiere. Hans tredje økonomiske reform var å rydde opp i skattesystemet og introdusere et helt nytt system (kalt «enkeltpiskeslag-systemet») som konverterte corvéearbeid til landskatt. Samtidig holdt han regjeringsutgiftene nede og slo ned på sløseri.
Disse tiltakene styrket Ming-rikets fiskale helse, og det skulle hete seg at aldri ble det keiserlige skattkamrene så fulle som da var ved Zhang Juzhengs død.
Zhang styrket også militæret ved å forfremme kompetente generaler og bygge opp fredelige forhold og gode avtaler med mongolenes leder Altan Khan. I 1578 ankom Sonam Gyatso, den første offisielt anerkjente (nominelt den tredje) Dalai Lama og den faktiske grunnlegger av gelugpalamaismen, ming-garnisonen i byen Ganzhou (i den moderne provins Gansu), og sendte et brev til Zhang Juzheng. Zhang forstod betydningen av gode relasjoner mellom dalai lama vis-à-vis mongolene, og gav ham en ærestittel og lovet ham hjelp med å bygge buddhistiske templer.
Zhangs makt førte til at han også fikk mange motstandere. De så sin sjanse fa hans far døde i 1577. Da skulle Zhang egentlig vende hjem for den tradisjonelle treårige sørgeperiode (strengt tatt 27 måneder). Men Zhang insisterte på at guttekeiseren utstedte en rekke dekreter som bød ham å la den barnlige pietets følelser fare, slik at han kunne forbli på sin post. En tidebølge av memorialer angrep dette blatante brudd på konfuciansk etikk. Selv om Zhang Juzheng overlevde denne store trussel mot sin makt, mistet han samtidig mye av sin moralske tyngde og dermed sin politiske kapital.
Denne de facto regent døde i 1582, rett før den nå modnere keiseren grep maktens tøyler selv. To år etter ble Zhang Juzheng posthumt anklaget av sine motstandere for en rekke større forbrytelser, og keiseren istemte. Zheng Juzhengs familie måtte betale en høy pris: Nesten all deres eiendom ble konfiskert, og hans eldste sønn begikk selvmord for å avstyre ytterligere straffer. De fleste av Zhang Juzhengs reformer ble reversert, og Ming-styret ble kastet ut i et bratt forfall.
Zhangs kommentar til «de fire bøker» rediger
I 1573 presenterte Zhang en kommentar til konfucianismens fire bøker for den unge Wanli-keiseren. Den hadde tittelen «Kollokvialkommentar til de fire bøker» (四书直解, Si Shu Zhijie). Den ble publisert en gang mellom 1573 og 1584. Verket ble ikke ødelagt etter at Zhang etter sin død falt i unåde, og nøt en grad av berømmelse blant kinesiske lærde bortimot et hundreår etter, i Qing-dynastiets første tiår, da flere nyutgivelser kom mellom 1651 og 1683. [7]
Etter moderne forskeres mening (f.eks. David E. Mungello) var Zhangs kommentar ikke så forskjellig i innhold og tendens fra den kommentar som neo-konfucianeren Zhu Xi hadde skrevet. Men jesuittene som misjonerte i Kina, som avviste neo-konfucianismen, betraktet Zhangs verk mere på linje med deres egen oppfatning av Konfucius' tenkning. En følge av dette er at det er mange henvisninger til Zhang Juzhengs verk i Confucius Sinarum philosophus, den banebrytende kommenterte oversettelse til latin av de konfucianske klassikere som var blitt skrevet av en rekke jesuitter i løpet av flere tiår og som ble publisert i Paris i 1687.[8]
Litteratur rediger
- Ray Huang: 1587: A year of No Significance – The Ming Dynasty in Decline, Yale University Press, London 1982. ISBN 0-300-02884-9 (pbk). Libris 4768377.
- Victor H. Mair, Sanping Chen, Frances Wood: Chinese Lives, Thames&Hudson, 2013, ISBN 978-0-500-25192-8
Referanser rediger
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Zhang-Juzheng, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 120827212, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Trove, oppført som Juzheng Zhang, Trove person-ID 1329042, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Korean Authority File, oppført som 장거정, Koreas nasjonalbibliotek-ID KAC201000148[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, oppført som Ju zheng Zhang, BNF-ID 17043310t[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
- ^ Mungello, David E. (1989). Curious Land: Jesuit Accommodation and the Origins of Sinology. University of Hawaii Press. s. 268–269. ISBN 0-8248-1219-0.
- ^ Mungello, s. 270