William Carey (hoffmann)

engelsk hoffmann under Henrik VIII
William Carey
William Cary.jpg
Født1490-årene
Død22. juni 1528Rediger på Wikidata
Ektefelle Mary Boleyn (15201528)[1]Rediger på Wikidata
Far Thomas CareyRediger på Wikidata
Mor Margaret SpencerRediger på Wikidata
Søsken John CareyRediger på Wikidata
Barn Henry Carey, Catherine CareyRediger på Wikidata
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata

William Carey (født 1495, død 22. juni 1528) var en engelsk hoffmann under Henrik VIII. Han var Gentleman of the Privy Chamber og Esquire to the Body of the King (= kongens påkleder).[2]

BakgrunnRediger

Carey var andre sønn av Thomas Carey fra Chilton Foliat[3] i Wiltshire og hans hustru Margaret Spencer. Han var Henrik VIIIs firmenning,[4] og ble også en av hans yndlinger med posisjoner ved hoffet. Han var også kjent som kunstsamler, og i 1526 ble han malt av den nederlandske kunstneren Lucas van Horenbolte[5] som han også skal ha fått til England.[6]

Inngiftet i kongehusetRediger

28. juni 1520 giftet Carey seg med Mary Boleyn, datter av Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire og Elizabeth Howard. Bryllupet ble feiret i Greenwich, og kong Henrik var blant gjestene. Kanskje han ble betatt av bruden, eller kanskje han hadde falt for henne ved ridderturneringen 4. mars 1522. Dette var søsteren Anne Boleyns debut ved det engelske hoffet, men ingenting tyder på at kong Henrik la merke til henne da. Ved turneringen red han ut under mottoet Elle mon Coeur a navera (= Hun har såret mitt hjerte) og et såret hjerte brodert på hestens utstyr. Dette kan ha vært rettet til Mary Boleyn - eller en annen av hoffets mange damer.[7]

Ekteparet Carey fikk to barn:

Mary hadde en affære med kong Henrik, men det har ikke vært mulig å tidfeste denne. I Henry Careys levetid ble det bemerket at han lignet mye på sin navnebror kongen, og antydet at kong Henrik hadde gitt Marys mann William Carey en rekke gaver og eiendommer på tidspunktet for de to barnas fødsel som en takk for at Carey tolererte kongens forhold til Careys kone. Det ble også foreslått at ekteskapet var arrangert for å dekke over illegitime barn, og at dronning Elizabeth stod Henry Carey så nær fordi de var halvsøsken og ikke bare søskenbarn.[10]

Etter at kong Henriks affære med Mary var over, innledet Henrik et forhold til hennes søster Anne som senere ble engelsk dronning. Carey selv døde brått av såkalt engelsk svette.[11]

Etter Careys dødRediger

Enken stod uten midler til livsopphold. Hun skrev da til kong Henrik og ba om hjelp. Hennes søster Anne Boleyn var blant kongens nærmeste, og Mary hadde selv vært hans elskerinne. Kongen skrev til Marys far Thomas Boleyn og forlangte at han skulle ta seg av datteren, mens hennes sønn Henry Carey ble ivaretatt av hennes søster Anne.[12] Mary selv ble tilkjent en årlig pensjon på £ 100 fra kongen.[13]

Careys søstre Anne og Katherine Eleanor var nonner i benediktinerklosteret i Wilton[14] ved Salisbury. 24. april 1528 døde abbedissen, og Carey minnet kardinal Wolsey om et løfte han skulle ha avgitt om at Careys søster Eleanor fikk overta i den ledige stillingen. Careys død få måneder senere gjorde saken mer presserende, og kong Henrik gikk med på at Eleanor Carey ble klosterets abbedisse. Imidlertid protesterte nonnene, og da kardinal Wolsey intervjuet Eleanor, vedgikk hun å ha fått to barn med to forskjellige prester, og at hun for tiden var frillen til en tjener. Wolsey og kongen slo etter dette fast at hun var uegnet som abbedisse. Til Anne, som forsøkte å hjelpe sin søster Marys svigerinne, skrev Henrik strengt at han «for alt gull i verden ikke vil tynge din eller min samvittighet med å gjøre henne til abbedisse med slik ugudelig oppførsel». Heller ikke Eleanors eldre søster Anne Carey ble ansett egnet. Wolsey trakk frem en eldre kvinne, Isabella Jordan, mens Carey-familien anførte at også hun skulle ha født to barn utenfor ekteskap og nå på sine eldre dager attpåtil var plaget med inkontinens. Kong Henrik avviste derfor også henne, men kardinal Wolsey innsatte likevel Jordan i stillingen. Hva kongen spesielt mislikte ved dette, var at kardinalen lot som han var uvitende om kongens beslutning. Men i november aksepterte han Wolseys avgjørelse og skrev også et svært vennlig brev til kardinalen.[15]

ReferanserRediger