Wikipedia

Elizabeth Boleyn, grevinne av Wiltshire

grevinne av Wiltshire, en av de mange døtrene til Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk, med sin første hustru Elizabeth Tilney

Elizabeth Howard, senere Elizabeth Boleyn, grevinne av Wiltshire (født ca. 1480, død 1538) var en av de mange døtrene til Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk, med sin første hustru Elizabeth Tilney. Hun er mest kjent for å ha vært mor til Anne Boleyn, den andre hustruen til kong Henrik VIII av England. Således ble bestemoren til dronning Elizabeth I av England, og var selv en direkte etterkommer etter kong Edvard I av England.[5]

Elizabeth Boleyn, grevinne av Wiltshire
Født1480[1]Rediger på Wikidata
Norfolk
Død3. apr. 1538Rediger på Wikidata
BeskjeftigelseHoffdame Rediger på Wikidata
EktefelleThomas Boleyn (1500–)[2][3]
FarThomas Howard, 2. hertug av Norfolk[2]
MorElizabeth Tilney[2]
Søsken
8 oppføringer
Edmund Howard[2]
William Howard, 1. baron Howard av Effingham
Edward Howard[2]
Lord Thomas Howard
Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk[2]
Anne Bourchier, Baroness Dacre
John Bourchier, 2nd Baron Berners
Lady Marcella Howard[2]
BarnMary Boleyn[2]
Anne Boleyn[2]
George Boleyn, vicomte Rochford[2][4]
NasjonalitetKongeriket England
GravlagtGarden Museum
Våpenskjold
Elizabeth Boleyn, grevinne av Wiltshires våpenskjold

Ekteskap og barn rediger

Svært lite kjent om Elizabeth Howard, men det er mulig å sette sammen løs kronologi av hennes liv gjennom kommentarer og mytologier fra hennes samtidige.

Hennes familie greide å overleve undergangen da deres beskytter, kong Rikard III av England, døde i 1485 og Elizabeth klarte med hell som ung pike å bli en del av det nye kongelige hoffet. Der ble hun gift med Thomas Boleyn, en ung, ambisiøs hoffmann en gang før 1500, sannsynligvis i 1498.[6] I henhold til Thomas ble hans hustru gravid mange ganger i løpet av de neste årene, men kun fem av barna kjenner vi ved navn:

Som hoffdame ved hoffet rediger

I løpet av denne tiden var Elizabeth en hoffdame, en såkalt «lady-in-waiting», først for Elizabeth av York og deretter for hennes etterfølger Katarina av Aragón. Om man dømmer fra den senere hoffsladderen må hun ha vært en attraktiv kvinne.[7] Ryktene påsto også at hun var elskerinnen til den unge konge Henrik VIII, men svært få moderne forskere legger noe i dette ryktet som også ble benektet av kongen selv og heller aldri nevnt i den strøm av dispensasjoner han søkte for senere å gjøre ekteskapet med Anne Boleyn ugyldig. Ryktet har sannsynligvis oppstått ved å blande sammen Elizabeth med kongens egentlige elskerinne Elizabeth Blount, eller fra den voksende upopulæritet til Boleyn-familien etter 1527.[8]

Skandalene som involverte begge døtrene rediger

I 1519 ble Elizabeths eldste datter Mary, som da levde ved det kongelig hoff i Frankrike, brakt hjem i vanære etter en rekke seksuelle eventyr. Den franske kongen kalte henne hevngjerrig for «min engelske merr», og senere i sitt liv beskrev han henne som «ei svær hore, den mest beryktede av dem alle».[9]

Elizabeth tilga aldri Mary for denne fornærmelsen på familiens rykte, og i ordene til historikeren M.L. Bruce utviklet begge foreldrene «misnøye» med begge døtrene. I de senere årene ville Marys romantiske forhold ytterligere legge slitasje på forbindelsen til foreldrene. En gang i 1520 klarte foreldrene å sørge for at Mary ble gift med William Carey, en respektabel og populær adelsmann ved hoffet. Det var en tid etter bryllupet av Mary ble kongens elskerinne, skjønt den nøyaktige datoen når forholdet begynte og ble avsluttet er ikke kjent, men hun hadde aldri noen tittel som «offisiell kongelig elskerinne». Det gikk lenge hoffsladder om at den ene eller begge av barna til Mary Boleyn hadde kong Henrik som far og ikke Carey. Noen historikere, som Alison Weir, har dog satt spørsmål ved om Henry Carvey (Marys sønn) egentlig hadde kongen som far.[10] Svært få av kongens elskerinner ble noen gang offentlig æret, unntatt Elizabeth Blount som ble nevnt i parlamentet og hvor hennes sønn fikk dannet jarldømmet Richmond i større offentlig seremoni i 1525.[11] Henriks forhold til Mary var så hemmelig og diskré at etter ti år var det flere som undret på om det i det hele tatt hadde eksistert.[12]

I kontrast til Mary hadde Elizabeths andre datter, Anne Boleyn, et nært og tett forhold til sin mor. Elizabeth hadde ansvaret for Annes første utdannelse og hun hadde lært henne musikk og om religion foruten brodering, lesning og skriving.[13] I 1525 ble Henrik VIII forelsket i henne og Elizabeth ble hennes beskyttende chaperone (anstand). Hun fulgte Anne til hoffet ettersom Anne forsøkte å unngå et seksuelt forhold til kongen.[14] Det var Elizabeth som reiste sammen med Anne for å se Palace of Whitehall etter fallet til Boleyn-familiens store politiske motstander, kardinal Thomas Wolsey – en intrige som hadde gikk Anne hennes første virkelige smak på politisk makt. Hun ble kronet som dronning av England fire år senere.

Elizabeth forble i sin datters husholdning i hele hennes tid som dronning. Tradisjonen vil ha det at Annes eneste datter, Elizabeth I av England, ble oppkalt etter sin bestemor, men det er mer sannsynlig at hun ble oppkalt etter Henriks mor, Elizabeth av York, skjønt det ene utelukker ikke det andre.

Elizabeth Boleyn valgte side med resten av familien da hennes eldste datter Mary ble forvist i 1535 for å ha rømt og giftet seg med en vanlig borger. Mary hadde opprinnelig forventet støtte fra sin søster ved at Anne hadde vært Marys eneste fortrolige innenfor Boleyn-familien siden 1529,[15] men Anne var rasende over bruddet på etikette og nektet å se henne.[16]

Kun ett år senere ble familien overveldet av en enda større skandale. Elizabeths yngste datter Anne og hennes eneste sønn George ble begge henrettet på anklagen av høyforræderi, utroskap og incest. Annes to hovedbiografer, Eric Ives og Retha Warnicke, har begge konkludert med at disse anklagene var fabrikkerte.[17] Begge er enige om at kongen ønsket å gifte seg med sin elskerinne Jane Seymour. Utover dette opplagte fakta er rekken av hendelsene ikke helt klare og historikerne er delt om hovedmotivet for Annes undergang var hennes ektemanns hat for henne eller om det var hennes egne politiske ambisjoner som førte henne utenfor stupet.[18] Til tross for påstandene i flere nyere romaner har akademiske historikere i overveiende grad vært enige om at Anne Boleyn var uskyldig og at hun var seksuelt aktiv med sin ektemann.[19] Uansett, dommerne adlød og parerte kongens ordre og dømte to fra familien Boleyn og fire andre til døden. Mennene ble halshugget med øks den 17. mai 1536 og Anne av en fransk sverdmann to dager senere.

Denne skandalen betydde en tilintetgjørelse av Boleyn-familiens ambisjoner. Elizabeth trakk seg tilbake til landet. Familiens undergang har blitt sammenlignet med en gresk tragedie, men det er noe tragisk patetisk og antiklimatisk over Elizabeths stille og hendelseløse død kun to år senere etter at hun hadde vært vitne til det grusomme renkespillet ved det kongelige slott som hadde frarøvet hennes to yngste og glamorøse barn. Hun forsøkte ikke på en forsoning med hennes eneste overlevende datter Mary som selv skulle leve kun fem år lengre.

Referanser rediger

  1. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 7042957, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e f g h i j Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ The Peerage person ID p10298.htm#i102977, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ The Six Wives of Henry VIII, av Lady Antonia Fraser, side 116 (1992)
  6. ^ The Life and Death of Anne Boleyn, av Eric Ives, side 17, (2004)
  7. ^ Anne Boleyn, av Marie-Louise Bruce, side 13, (1972)
  8. ^ The Life and Death of Anne Boleyn, av Eric Ives, side 16, (2004)
  9. ^ Anne Boleyn, av Marie-Louise Bruce, side 23 (1982)
  10. ^ Henry VIII: The King and His Court, av Alison Weir, side 216
  11. ^ The Six Wives of Henry VIII, av Alison Weir, side 81 (1991); tanken om at Mary Boleyn var kong Henrik VIIIs offisielle hovedelskerinne i flere år har fått en viss berømmelse fordi det er et sentralt tema i to moderne romaner basert på hennes liv – Philippa Gregorys The Other Boleyn Girl og Karen Harpers The Last Boleyn. Disse romanene er fiktive hendelser som ikke har noen verdi som historiske bevis at hennes forhold til kongen noen gang var offentlig anerkjent. Akademiske diskusjoner om dette forholdet kan bli lest i Alison Weirs overstående nevnte bok (side 133-134) og i The Life and Death of Anne Boleyn, av Eric Ives, side. 15 – 17.
  12. ^ The Life and Death of Anne Boleyn, av Eric Ives, side 15 – 16
  13. ^ The Six Wives of Henry VIII, av Alison Weir, side 148 (1991)
  14. ^ Divorced Beheaded Survived: A Feminist Reinterpretation of the Wives of Henry VIII, av Karen Lindsey, sidene 58 – 60 (1995)
  15. ^ Divorced Beheaded Survived: A Feminist Reinterpretation of the Wives of Henry VIII, av Karen Lindsey, side 73(1995)
  16. ^ The Six Wives of Henry VIII, av Alison Weir, side 273 (1991)
  17. ^ The Life and Death of Anne Boleyn, av Eric Ives (2004) og The Rise and Fall of Anne Boleyn, av Retha Warnicke (1989)
  18. ^ For denne debatten, se introduksjonen til J.J. Scarisbricks 1997-utgave av hans biografi Henry VIII, The Life and Death of Anne Boleyn av Eric Ives, sidene 319 – 337 og The Rise and Fall of Anne Boleyn av Retha Warnicke, sidene 189 – 233 (1989)
  19. ^ The Other Boleyn Girl antyder at Anne og George kan ha vært skyldige i incest, se de påfølgende ikke-litterære og akademiske verkene for argumenter som argumenterer for Annes uskyld: The Life and Death of Anne Boleyn av Eric Ives, sidene 338 – 356 (2004); The Rise and Fall of Anne Boleyn av Retha Warnicke, sidene. 2 – 5 (1989); The Six Wives of Henry VIII av Alison Weir, sidene 306 – 337 (1991); The Six Wives of Henry VIII av Lady Antonia Fraser, sidene 245 – 255 (1992); Six Wives av David Starkey, sidene 571 – 583 (2004)
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Elizabeth_Boleyn,_grevinne_av_Wiltshire&oldid=16354236»