Åpne hovedmenyen

Vittorio Emanuele Orlando

italiensk politiker
Vittorio Emanuele Orlando
VittorioEmanuelleOrlando28379v.jpg
FødtVittorio Emanuele Orlando
19. mai 1860
Palermo[1][2]
Død1. desember 1950 (90 år)
Roma[3][2]
Utdannet ved Universitetet i Palermo
Beskjeftigelse Politiker, professor, diplomat
Parti Historiske venstre
Nasjonalitet Italia
Medlem av Accademia Nazionale dei Lincei, Consulta nazionale del Regno d'Italia
Utmerkelser Annunziataordenen, storkors av Alfons XIIs orden (1924)
Italias statsminister
1917–1919
ForgjengerPaolo Boselli
EtterfølgerFrancesco Saverio Nitti
Deputertkammerets president
1919–1920,1944–1946
Signatur
Vittorio Emanuele Orlandos signatur

De fire store under forhandlingene om Versaillestraktaten: fra venstre David Lloyd George, Vittorio Orlando, Georges Clemenceau og Woodrow Wilson.

Vittorio Emanuele Orlando (født 19. mai 1860 i Palermo – død 1. desember 1950 i Roma) var en italiensk politiker. Orlando var utdannet jurist og professor ved universitetet i Modena i 1885, i Messina 1886, i Palermo 1888, i Roma fra 1903 til 1932[4] og fra 1945. Orlando hadde sete i deputertkammeret fra 1897 til 1925 og tilhørte det moderate venstre. Han var medlem av en rekke regjeringer og var selv statsminister 1917–19. Vittorio Orlando representerte Italia på fredskonferansen i Paris 1919, der han var en av «de fire store» (sammen med Clemenceau, Lloyd George og Woodrow Wilson). I spørsmålet om å beholde Fiume innenfor Italias grenser mot Dalmatia måtte Orlando gi tapt og gikk deretter av som statsminister.[5]

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Vittorio Emanuele Orlando ble professor i 1885 i Modena, i 1886 i Messina og i 1888 i Palermo.

PolitikerRediger

I 1897 ble han valgt somremresentant i deputertkammeret og var i Giovanni Giolittis ministerium som kulturminister 1903–05. Deretter vat han professor i offentlig rett ved Romas universitet.

Han var justisminister i Giolittis ministerium 1907–09 og i Antonio Salandras 30. oktober 1914 – 20. juni 1916. I det derpå følgende ministeriet Paolo Boselli inngikk han som innenriksminister.

StatsministerRediger

Selv om han ble klandret for å ha forsømt seg mot fredspropagandaen, ble han likevel statsminister da Boselli i oktober 1917 gikk av etter det italienske nederlaget ved Caporetto.

Sammen med sin utenriksminister, Sidney Sonnino, var Orlando italiensk delegert ved Pariskonferansen i 1919 og tilhørte der, imidlertid uten å uteve nevneverdig innflytelse, «de fires råd». I Fiumespørsmålet klarte han ikke å avstedkomme noen for den italienske folkeopinion akseptabel ordning, og så seg dermed tvunget til å gå av 29. juli 1919.

Etter statsministertidenRediger

Han var fra november 1919 til juni 1920 deputertkammerets president. Etter fascistregimet var blitt innført i 1922 inntok Orlando, likesom de fleste liberalere, en temmelig tilsidesatt plass innen det politiske liv.

Etter Mussolinis fall ble han for en tid aktiv igjen, men nå som konservativ.

Orlando utgav atskillige kjente arbeider i statsrett, blant annet Principii di diritto costituzionale (tredje opplag 1890), Di diritto amministrativo (andre opplag 1892). År 1890 brhymte han å utgi «Archivio di diritto pubblico». Han var ordførrnde i foreningen for ivaretegelsen av utenlandsitalienernes interesses («Lega italiana per la tutela degli interessi nazionali all'estero»).

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 13. des. 2014
  2. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Орландо Витторио Эмануэле, 28. sep. 2015
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  4. ^ Nordisk familjebok Projekt Runeberg, lest 13. oktober 2013
  5. ^ Nordisk familjebok, utgave 1935 lest 13. oktober 2013

Eksterne lenkerRediger