Vittorio Emanuele Orlando

italiensk politiker
Vittorio Emanuele Orlando
VittorioEmanuelleOrlando28379v.jpg
FødtVittorio Emanuele Orlando
19. mai 1860
Palermo[1][2]
Død1. desember 1950 (90 år)
Roma[3][2]
Utdannet ved Universitetet i Palermo
Beskjeftigelse Politiker[4], professor, diplomat
Parti Historiske venstre
Nasjonalitet Italia
Medlem av Accademia Nazionale dei Lincei, Consulta nazionale del Regno d'Italia
Utmerkelser Annunziataordenen, storkors av Alfons XIIs orden (1924)[5]
Italias statsminister
1917–1919
ForgjengerPaolo Boselli
EtterfølgerFrancesco Saverio Nitti
Deputertkammerets president
1919–1920,1944–1946
Signatur
Vittorio Emanuele Orlandos signatur

De fire store under forhandlingene om Versaillestraktaten: fra venstre David Lloyd George, Vittorio Orlando, Georges Clemenceau og Woodrow Wilson.

Vittorio Emanuele Orlando (født 19. mai 1860 i Palermo – død 1. desember 1950 i Roma) var en italiensk politiker. Orlando var utdannet jurist og professor ved universitetet i Modena (1885), Messina (1886), Palermo (1888), Roma i 1903 - 1932[6] og fra 1945. Han hadde et sete i deputertkammeret fra 1897 til 1925 og tilhørte det moderate venstre. Han var medlem av en rekke regjeringer og var selv statsminister fra 1917 - 1919. Vittorio Orlando representerte Italia på fredskonferansen i Paris 1919, der han var en av «de fire store» sammen med Clemenceau, Lloyd George og Woodrow Wilson. I spørsmålet om å beholde Fiume innenfor Italias grenser mot Dalmatia, måtte Orlando gi tapt og gikk deretter av som statsminister.[7]

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Vittorio Emanuele Orlando ble professor i 1885 i Modena, i 1886 i Messina og i 1888 i Palermo.

PolitikerRediger

I 1897 ble han valgt som representant i deputertkammeret (Camera dei Deputati) og var i Giovanni Giolittis ministerium som kulturminister 1903–05. Deretter var han professor i offentlig rett ved Romas universitet.

Han var justisminister i Giolittis ministerium 1907–09 og i Antonio Salandras 30. oktober 1914 – 20. juni 1916. I det følgende ministeriet ved Paolo Boselli, inngikk han som innenriksminister.

StatsministerRediger

Selv om han ble klandret for å ha forsømt seg mot fredspropagandaen, ble han likevel statsminister da Boselli i oktober 1917 gikk av etter det italienske nederlaget ved Caporetto.

Sammen med sin utenriksminister, Sidney Sonnino, var Orlando italiensk delegert ved Pariskonferansen i 1919 og tilhørte der, imidlertid uten å uteve nevneverdig innflytelse, «de fires råd». I Fiumespørsmålet klarte han ikke å avstedkomme noen for den italienske folkeopinion akseptabel ordning, og så seg dermed tvunget til å gå av 29. juli 1919.

Etter statsministertidenRediger

Fra november 1919 til juni 1920, var Orlando deputertkammerets president. Etter fascistregimet ble innført i 1922 inntok han en temmelig tilsidesatt plass innen det politiske liv, likesom de fleste liberale.

Etter Mussolinis fall ble han i en kort periode aktiv igjen, men nå som konservativ.

Orlando utgav atskillige kjente arbeider i statsrett, blant annet Principii di diritto costituzionale (tredje opplag 1890) og Di diritto amministrativo (andre opplag 1892). I år 1890 begynte han å utgi «Archivio di diritto pubblico». Han var ordfører i foreningen for ivaretakelsen av utenlandsitalienernes interesser. («Lega italiana per la tutela degli interessi nazionali all'estero»).

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 13. des. 2014
  2. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Орландо Витторио Эмануэле, 28. sep. 2015
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, 24. jun. 2015
  5. ^ BOE-A-1924-10610
  6. ^ Nordisk familjebok Projekt Runeberg, lest 13. oktober 2013
  7. ^ Nordisk familjebok, utgave 1935 lest 13. oktober 2013

Eksterne lenkerRediger