Åpne hovedmenyen

Vincentz Gaarder

norsk-russisk journalist, pioner i arbeiderbevegelsen
Vincentz Gaarder
Vincents Gaarder.jpg
Vincentz Gaarder.
Født15. juli 1874
Halden
Død1945
Beskjeftigelse Journalist, gårdbruker
Nasjonalitet Norsk

Vincentz Bildt Gaarder (noen ganger skrevet Vincents, født 15. juli 1874 i Halden,[1] død 1945) var en norsk journalist, kulturpersonlighet og politiker, og en av pionerene i norsk arbeiderbevegelse.[2][3] Han vokste opp og ble utdannet i Russland, og bodde der fem år etter revolusjonen. Han oversatte fortellinger og dikt av Maksim Gorkij og introduserte Gorkij i Norge gjennom en stor artikkel. Under andre verdenskrig ga han ut tre bøker om runer.[4]

BakgrunnRediger

Et par år etter han var født flyttet foreldrene fra Norge til Russland, der faren arbeidet som lærer. Da faren døde flyttet moren med barna til Kharkov. I 1895 giftet han seg med Helena Tsjigajev.[4] Andre kilder oppgir at faren var lærer i Kharkov.[1] Han fikk derfor sin skolegang i Kharkov, der han tok studenteksamen og første avdeling av filologisk eksamen. I 1897 flyttet han til Petrograd og fortsatte studiene der.

VirkeRediger

I 1894 gikk Gaarder inn i den russiske sosialdemokratiske bevegelsen, og satt i 1898–1899 i det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartis sentralstyre. I forbindelse med trykking og spredning av materiale til 1. mai ble han arrestert og fengslet: tre måneders varetekt, seks måneder på enecelle i Peter-Pauls-festningen og deretter tre års forvisning - til et distrikt «uten industribedrifter». Etter et års tid klarte han å rømme via Tyskland, og tok seg til Norge i 1900.[5]

Gaarder engasjerte seg raskt i norsk arbeiderbevegelse. Han arbeidet som utenriksmedarbeider i Social-Demokraten i 1903–1904. Etter at Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund var opprettet ble han den første landsmøtevalgte redaktøren i NSUs blad Det tyvende århundrede.[1] Han representerte også NSU på Den andre internasjonalens kongress i Amsterdam i 1904. I Drammen var Gaarder med å starte arbeideravisen Fremtiden, der han var forretningsfører til 1906.[6][7] I Øst-Finnmark samarbeidet han trolig med Adam Egede-Nissen om smugling av politisk litteratur inn i Russland via Arkhangelsk fra 1903.[8]

I de nærmeste årene oppholdt han seg igjen i utlandet, først i Karelen i Finland der han i mange år drev bakeri, deretter en tid i Russland etter revolusjonen i 1917. I Russland livnærte han seg som småbruker og bokhandler. Han var misfornøyd med politikken i Sovjetunionen, og vendte tilbake til Norge i 1922 etter å ha fått utreisetillatelse.[4][5] I Norge var han en tid medarbeider i Den Nye Social-Demokraten, som var avisen til høyrefløyen innen det norske sosialdemokratiet og NSAs talerør.

Han kjøpte etter hvert et småbruk i Ås, jobbet som gårdbruker under trange kår og livnærte seg ved å selge egg og grønnsaker på torget i Oslo. Varene fraktet han til dels med ryggsekk til fots den fem timer lange veien.[5][9][4] Han døde i 1945, og er gravlagt i Ås.

Skrevet om og av GaarderRediger

«Det er vel bare en nordmann som figurerer i et sovjetisk leksikon over deltagere i den revolusjonœre bevegelse i Russland før 1905? Det er her tale om Vincentz Gaarder....» Fra Martin Nag (1983) Vincentz Gaarder En norsk-russisk kulturpersonlighet, Universitetet i Oslo.

I boken Fem Aar i Nødens og Dødens Land (1923) skriver Gaarder: «Jeg var ikke monarkist, jeg var ikke kontrareveolusjonœr; men jeg var imot voldshandlinger, drap og alsalgs røveri, jeg var mot faatallets diktatur og alslags tyranni. Jeg vilde ikke vœre bolsjevikisk 'folke'kommisœr, jeg var ikke kommunist. Jeg vilde se Rusland styrt av ett eller flere folkevalgte parlamenter, jeg vilde at socialismen, som i tanke og handling mere og mere vinder verden for sig, skulde gjennomføres paa en retfœrdig maate til hele folkets og ikke de faa kommunisters gavn. Derfor slet jeg i Rusland, i mit ansikt sved, i nød og elendighet, men sammen med de 150 millioner stakkars russere, ikke med de 460,000 russiske 'kommunister'.»

Gaarder gir i sin bok mange skildringer også fra revolusjonen i 1917: «Mennskelivet i Rusland koster nu for tiden meget litet. Da de hvite indtok Novorossijsk laa der langs med kaiene avklœdte arbeiderlik; jeg saa dem selv: mishandlet paa den vœrste maate, med avskaarne hoder og lemmer laa de der overalt.»

Olav Kringen: «Gaarder og frue ble formidlere av den store illegale litteraturen som skulle inn i Russland fra vest og nord. De var meget velstående og bidro mye til den revolusjonœre agitasjon, blant annet sendte de også store beløp til Finland"

Egede-Nissen fortalte: «Det var på den første skandinaviske arbeiderkongress i København i 1901 at han første gang møtte russiske sosialister, bl. a. Vincent Gaarder. Det var også her at han tilbød å være behjelpelig med å smugle sosialistiske skrifter inn i tsar-Russland over Vardø».

Bøker og «Hefter»Rediger

  • Fem Aar i Nødens og Dødens Land. Skildriger fra fem aars ophold i Rusland under krigen og revolusjonen (Med introduksjon av Oscar Pedersen), Kristiania 1923 J. Aas forlag
  • Våre Runeinnskrifter, Vang Kirke-Holm Kirke 'Sitte'-Steinene fra Tose, N.W. Damm & Sønn 1943
  • Kårstad Runeinnskrift og Skipsristninger, 1944
  • Indoeuropeisk i Våre Runeinnskrifter, 1944 N.W. Damm & Søns Bokhandel

KilderRediger

  • Vincentz Gaarder (1874–1945). En norsk-russisk kulturpersonlighet., 1983 Martin Nag, Universitetet i Oslo, Slavisk-baltisk institutt ISBN 82-90250-21-5

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Sogstad, Per (1951). Ungdoms fanevakt. Arbeidernes ungdomsfylking. 
  2. ^ Side 97. Per Egeberg Sogstad: Ungdoms fanevakt, AUF, Oslo 1951
  3. ^ DIS, Gravminner i Norge
  4. ^ a b c d Røed, Liv (1992). Ås-bygda rundt. Ås Historielag. s. 122. ISBN 8299183219. 
  5. ^ a b c Strømme, Erling (2000). Norges landbrukshøgskole. Ås: Institutt for plantefag ved NLH. ISBN 8248300064. 
  6. ^ Kirkvaag, Kristian Dons (1935). Arbeiderpressen i Norge. Oslo. 
  7. ^ «Gårder, Vincents Bildt», Arbeidernes Leksikon, bind II, Oslo 1933
  8. ^ Balsvik, Randi Rønning (1989). Vardø. Vardø kommune ; Stavanger : Dreyer Bok. ISBN 8270962228. 
  9. ^ Vik, Trygve (1971). Ås bygdebok. Ås: Ås Kommune. s. 85.