Åpne hovedmenyen
Victor Cousin
Victor Cousin by Gustave Le Gray, late 1850s-crop.jpg
Født28. november 1792[1][2][3][4]
Paris[5]
Død14. januar 1867[3][6] (74 år)
Cannes
Gravlagt Père Lachaise
Utdannet ved Lycée Charlemagne (18021810), Pensionnat normal
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Filosof, politiker, oversetter, universitetslærer, biograf, filosofihistoriker, skribent
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av
9 oppføringer
Académie française (1830–), Société héliographique, American Academy of Arts and Sciences, Académie des sciences morales et politiques, Det prøyssiske vitenskapsakademiet, Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien, Société de l'histoire de France (1844–), Bayerische Akademie der Wissenschaften, Accademia delle Scienze di Torino
Utmerkelser Kommandør av Æreslegionen, Concours général, Fellow of the American Academy of Arts and Sciences

Victor Cousin (født 28. november 1792 i Paris, død 14. januar 1867 i Cannes) var en fransk filosof, politiker, kunstteoretiker og forfatter, som innførte filosofiens historie som disiplin i den franskspråklige verden.

Victor Cousin nevnes ved siden av Théophile Gautier som en av dem som kan ha preget mottoet l'art pour l'art.

BiografiRediger

Victor Cousin gikk i årene 1802 til 1810 på Lycée Charlemagne, der hans litterære talenter ble oppdaget. Senere studerte han filosofi under Pierre Laromiguière. Han ble også påvirket av Pierre Paul Royer-Collard (1763–1845).

Cousin ble i 1812 lærer ved École normale supérieure i Paris og i 1816 desslike foreleser i filosofi ved Sorbonne. På en reise til Tyskland i 1817 lærte han å kjenne dette landets filosofi, og holdt forelesninger over dette i 1818-22 ved Sorbonne og École Normale Supérieure. Ettersom han tillempet de tyske filosofenes tanker på politiske forhold, avskjediget regjeringen ham sistnevnte år fra hans lærertjenester. Deretter beskjeftiget han seg med privatundervisning til 1824, da han foretok en ny studiereise til Tyskland.

I 1827 fikk han tilbake sin lærestol ved École Normale Supérieure og ble i 1830 innvalgt i Det franske akademi (stol 5) som etterfølger etter Joseph Fourier. Etter julirevolusjonen sistnevnte år ble han belønnet med atskillige tillitsverv og hedersutmerkelser. I 1831 ble han medlem av conseil d’état, i 1832 direktør for École Normale Supérieure og pair av Frankrike samt i 1840 undervisningsminister i Thiers’ kabinett, en post han imidlertid forlot allerede etter noen måneder.

Deretter deltok han ikke i det offentlige liv før i 1848, da han skrev flere forsvar av regjeringen i dens streben etter å roe ned folket og forbedre dets levekår. Fra 1849 til sin død 14. januar 1867 viet han seg utelukkende til studier og forfattervirksomhet.

VerkRediger

Hans fremste arbeider, hvorav flere regnes til den franske litteraturs mesterverk, er utredninger av Aristoteles' metafysikk, tolkninger av Blaise Pascal og John Locke, beskrivelser av filosofiens historie i moderne tid, bøker om litterære salonger og lærde selskap i Frankrike, og verker om estetikk. Dessuten utgav han edisjoner av Proklos (1820-27) og av Descartes (1826) samt en høyt skattet oversettelse av Platons skrifter (1825-40). Han var også en flittig medarbeider i flere tidskrifter.

Cousin var i sin ungdom en entusiastisk taler som kunne medrive ungdommen; men da han etter revolusjonen i 1830 var blitt den offisielle lederen av all filosofisk undervisning i Frankrike, ble hans dristighet dempet av denne ytre stilling, og trådte også noe tilbake på grunn av hans historiske studier. Hans undervisning hadde påtagelig et historisk preg, og han kan sies å ha innført filosofiens historie i den franske dannelse.

Hans egne filosofiske standpunkter ble utgjort av en eklektisisme, der det var med elementer fra eldre fransk idealisme, skottenes psykologi (Thomas Reid) og tysk metafysikk, særlig Friedrich von Schellings og Hegels, men også Immanuel Kants og Friedrich Heinrich Jacobis. Han grunnla i den franske filosofi en retning som gjerne kalles den eklektiske skole og som med undervisningen ved statens læreanstalter lenge utøvet en særdeles sterk innflytelse på det franske utdannelsesessystem.

Cousin var ved siden av Jean-Barthélemy Hauréau og Karl von Prantl blant dem som gjenopptok universaliestriden som skulle bli så intensiv på 1800- og 1900-tallet.[7][8]

En av Cousins studenter var den greske filosofen Petros Brailas-Armenis. Blant andre som Cousins øvet sterk innflytelse på kan nevnes Théodore Simon Jouffroy, Jean Philibert Damiron, Garnier, Pierre-Joseph Proudhon, Jules Barthelemy Saint-Hilaire, Felix Ravaisson-Mollien, Charles de Rémusat, Ralph Waldo Emerson, Jules Simon, Paul Janet, Adolphe Franck og Patrick Edward Dove.

Bibliografi (i utvalg)Rediger

  • Fragments philosophiques (1826-38)
  • De la métaphysique d’Aristote (1835)
  • Cours d’histoire de la philosophie morale au XVII:e siécle (1840)
  • Cours de la philosophie moderne (1841-46)
  • Études sur Pascal (1842)
  • Madame de Longueville (1853)
  • Du vrai, du beau et du bien (1853)
  • Madame de Sablé (1854)
  • Madame de Chevreuse (1856)
  • Madame de Hautefort (1856)
  • La société francaise au XVII:e siècle (1858-67)
  • Histoire générale de la philosophie (1863)

LitteraturRediger

  • Jules Barthélemy-Saint-Hilaire: M. Victor Cousin, sa vie et sa correspondance. – Paris: Hachette, 1892 Document électronique
  • Paul Janet: Victor Cousin et son Œuvre. – Paris: Calmann Lévy, 1885

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Victor Cousin, biography/Victor-Cousin
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 28. apr. 2014
  3. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11898022s
  4. ^ Discogs, 9. okt. 2017, Victor Cousin, 3496683
  5. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Кузен Виктор, 28. sep. 2015
  6. ^ Comité des travaux historiques et scientifiques, 9. okt. 2017, Victor Cousin, 64
  7. ^ Alain de Libera: Der Universalienstreit - Von Platon bis zum Ende des Mittelalters. Hrsg. v. Alain de Libera, übers. v. Konrad Honsel (Titel der fr. Originalausgabe: La querell des universaux / 1996). München, 2005. s. 15 -16.
  8. ^ Hans-Ulrich Wöhler: Texte zum Universalienstreit - Vom Ausgang der Antikebis zur Frühscholastik (Band 1). Hrsg. v. Hans-Ulrich Wöhler. Berlin, 1992. s. VII - XI.