Pierre Laromiguière
Pierre Laromiguière (født 3. november 1756 i Livignac, død 12. august 1837 i Paris) var en fransk filosof.
| Pierre Laromiguière | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. nov. 1756[1][2][3][4] Aveyron[5] | ||
| Død | 12. aug. 1837[1][2][3][4] (80 år) tidligere 11. arrondissement i Paris | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, filosof, universitetslærer | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Académie des sciences morales et politiques (1833–) Tribunat | ||
| Utmerkelser | Offiser av Æreslegionen (1837)[5] Ridder av Æreslegionen (1827)[5] | ||
Biografi rediger
Han virket først som filosofiprofessor på Toulouse universitet, men var ikke særskilt fremgangsrik.[trenger referanse] Han pådro seg parlamentets misbilligelse for sitt arbeid om eiendomsretten og skattesystemet.[trenger referanse] Til slutt flyttet han til Paris der han ble professor i logikk på École normale og foreleser ved Prytanée.
I 1799 ble han medlem i Tribunatet, og i 1833 i Académie des sciences morales et politiques (Akademiet for moral og politisk filosofi). I 1793 publiserte han verket Projet d'éléments de métaphysique, en bok som utmerket seg for sitt glitrende språk.[trenger referanse] Han skrev også to memoarer - Les Paradoxes de Condillac (1805) og Le cours de philosophie (1815–1818).
Filosofi rediger
Laromiguières filosofi var en revolt mot naturvitenskapsmennenes ekstreme fysiologiske psykologi, slik som den hos Cabanis.[trenger referanse] Laromiguière gjorde en distinksjon mellom de psykologiske fenomen som kan spores direkte fra helt fysikalske årsaker, og de «sjelshandlinger» som kommer fra menneskets indre.[trenger referanse] Psykologien var således ikke en del av fysiologien. Men han gav aldri denne teori en velutviklet metafysisk grunn.[trenger referanse]
Han var elev av Condillac og var også sterkt influert av Destutt de Tracy.[trenger referanse] Han la stor vekt på «oppmerksomheten» som en psykisk evne. Oppmerksomheten fremskaffer fakta, sammenligningsgrupper kombinerer dem og fornuften systematiserer og forklarer dem. Sjelen er aktiv i sine valg, det vil si at den er begavet med fri vilje og av udødelighet.[trenger referanse]
Han hadde ingen respekt for naturvitenskapen som en metode for erkjennelse.[trenger referanse] Han fremholdt at dens omdømmer er, i beste fall, identitetsuttalelser, og at dens såkalte oppdagelser bare var en gjentagelse av gamla truismer skjønt i ny form.[trenger referanse] Laromiguière var ikke den første til å utvikle disse standpunkter; han hadde mye å takke sin gamle lærer og Destutt de Tracy for.[trenger referanse]
Innflytelse rediger
Den veltalenhet som preget hans verker gav dem stor innflytelse, særlig over Armand Marrast, Louis Cardaillac og Victor Cousin.[trenger referanse] Hans forelesninger i École Normale gjorde så stort inntrykk i Cousins liv at han derfor bestemte seg for å vie sitt liv til filosofiske studier.[trenger referanse] Jouffroy og Hippolyte Taine istemmer i beskrivelsen av ham som en av 1800-tallets største tenkere.[trenger referanse]
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Pierre Laromiguiere, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Pierre-Laromiguiere, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Pierre Laromiguiere, CTHS person-ID 105800, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Internet Philosophy Ontology project, InPhO ID thinker/3427, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Léonore database[Hentet fra Wikidata]