Verdensmesterskapet i orientering
Verdensmesterskapet i orientering (engelsk: World Orienteering Championships, forkortet WOC) ble for første gang holdt i 1966. Det har blitt arrangert hver år siden 2003. I 1966 var det to distanser: langdistanse (også kalt klassisk) og stafett. I 1991 ble det lagt til en kortdistanse som senere ble erstattet av mellomdistansen i 2003 for å unngå navneforveksling med sprinten som kom med på programmet i 2001. Sprintstafett kom med som ny distanse i 2014. Fra og med VM i 2019 skal det annethvert år arrangeres VM med henholdsvis skogsdistanser (langdistanse, mellomdistanse og stafett) og sprintdistanser (sprint og sprintstafett). Verdensmesterskapet 2019 skal arrangeres i Østfold i Norge[1] og blir det første "skog-VM" siden 1999.
DistanserRediger
- Sprint - Vinnertid ca. 13-15 min
- Mellomdistanse - Vinnertid ca. 30-40 min
- Langdisdanse - Vinnertid ca. 70-100 min
- Stafett - 3 personer pr. lag
- Sprintstafett - 4 personer pr. lag, miksstafett (D-H-H-D)
ArrangørstederRediger
| År | Dager | Sted | Notater |
|---|---|---|---|
| 1966 | 1.-2. oktober |  Fiskars, Finland |
|
| 1968 | 27.-28. september |  Linköping, Sverige |
Første VM arrangert i september. |
| 1970 | 27.-29. september |  Friedrichroda, Øst-Tyskland |
|
| 1972 | 14.-16. september |  Staré Splavy (Doksy), Tsjekkoslovakia |
|
| 1974 | 20.-22. september |  Silkeborg, Danmark |
|
| 1976 | 24.-26. september |  Aviemore, Storbritannia |
|
| 1978 | 15.-17. september |  Kongsberg, Norge |
Første VM i Norge |
| 1979 | 2.-4. september | Tammerfors, Finland |
|
| 1981 | 4.-6. september |  Thun, Sveits |
Antall løpere på hvert lag i damestafetten økes fra 3 til 4. |
| 1983 | 1.-4. september |  Zalaegerszeg, Ungarn |
|
| 1985 | 4.–6. september |  Bendigo, Australia |
Første VM arrangert utenfor Europa. |
| 1987 | 3.-5. september |  Gérardmer, Frankrike |
|
| 1989 | 17.–20. august | Skövde, Sverige |
Første VM arrangert i august. |
| 1991 | 21.-25. august | Mariánské Lázně, Tsjekkoslovakia |
Kortdistanse er for første gang med i VM-programmet. |
| 1993 | 9.-14. oktober |  Harriman, New York, USA |
Første VM i Nord-Amerika. |
| 1995 | 15.-20. august |  Detmold, Tyskland |
|
| 1997 | 11.-16. august | Grimstad, Norge |
|
| 1999 | 1.-8. august | Inverness, Storbritannia |
|
| 2001 | 29. juli - 4. august | Tammerfors, Finland |
Sprint er for første gang med i VM-programmet. Første VM arrangert i juli. |
| 2003 | 3.-9. august | Rapperswil/Jona, Sveits |
Mellomdistansen erstatter kortdistansen. Antall løpere på hvert stafettlag senkes fra 4 til 3. |
| 2004 | 11.-19. september | Västerås, Sverige |
|
| 2005 | 9.-15. august |  Aichi, Japan |
Første VM i Asia. |
| 2006 | 29. juli.-5. august | Aarhus, Danmark |
|
| 2007 | 18.-26. august |  Kiev, Ukraina |
|
| 2008 | 10.–20. juli | Olomouc, Tsjekkia |
|
| 2009 | 16.–23. august | Miskolc, Ungarn |
|
| 2010 | 8.-15. august | Trondheim, Norge |
|
| 2011 | 13.-20. august | Savoie, Frankrike |
|
| 2012 | 14.-22. juli | Lausanne, Sveits |
|
| 2013 | 6.-14. juli | Vuokatti, Finland |
|
| 2014 | 5.-13. juli |  Asiago-Lavarone, Italia |
Sprintstafett er for første gang med i VM-programmet. |
| 2015 | 1.-7. august | Inverness, Storbritannia |
|
| 2016 | 20.-28. august | Strömstad - Tanum, Sverige |
|
| 2017 | 1.-7. juli |  Tartu, Estland |
|
| 2018 | 4.-11. august |  Riga, Latvia |
|
| 2019 | 13.-18. august | Østfold, Norge |
Første VM siden 1999 med kun skogsdistanser. |
| 2020 | 7.-11. juli | Danmark |
Første VM med kun sprintdistanser. |
| 2021 | 4.-9. juli* | Mladá Boleslav, Tsjekkia |
Kun skogsdistanser. |
| 2022 | 9.-13. juli* | Edinburgh, Storbritannia |
Kun sprintdistanser. |
| 2023 | juli* | Graubünden, Sveits[2] |
|
| 2024 | TBA | TBA | |
| 2025 | juli* | Kuopio, Finland[2] |
(*) = Foreløpig fastsatt dato
MedaljerRediger
Se også: Verdensmesterskapet i orientering, rekorder og statistikker
Lang/Klassisk/IndividuellRediger
Øvelsen har hatt ulike navn siden starten i 1966.
MennRediger
Olav Lundanes har vunnet øvelsen seks ganger. Thierry Gueorgiou har vunnet fire ganger. Sju løpere har vunnet to ganger hver.
KvinnerRediger
Simone Niggli har vunnet øvelsen åtte ganger. Tove Alexandersson har vunnet fire ganger og Annichen Kringstad har vunnet tre ganger. Ulla Lindkvist, Marita Skogum, Katalin Oláh har vunnet to ganger hver.
KortdistanseRediger
Denne distansen ble holdt fra 1991 til 2001, før den ble fjernet og erstattet av mellomdistansen.
MennRediger
| År | Gull | Sølv | Bronse | Lengde og poster |
| 1991 | Petr Kozak |
Kent Olsson |
Martin Johansson |
5.8 km, 10 poster |
| 1993 | Petter Thoresen |
Timo Karppinen |
Martin Johansson |
4.7 km, 14 poster |
| 1995 | Yuri Omeltchenko |
Jörgen Mårtensson |
Bjørnar Valstad |
5.6 km, 18 poster |
| 1997 | Janne Salmi |
Timo Karppinen |
Bjørnar Valstad |
4.2 km, 16 poster |
| 1999 | Jørgen Rostrup |
Juha Peltola |
Janne Salmi |
4.5 km, 17 poster |
| 2001 | Pasi Ikonen |
Tore Sandvik |
Jørgen Rostrup |
4.1 km, 15 poster |
KvinnerRediger
| År | Gull | Sølv | Bronse | Lengde og poster |
| 1991 | Jana Cieslarová |
Ada Kucharova |
Marita Skogum |
5.5 km, 9 poster |
| 1993 | Anna Bogren |
Marita Skogum |
Eija Koskivaara |
3.7 km, 11 poster |
| 1995 | Marie-Luce Romanens |
Yvette Hague |
Marlena Jansson Anna Bogren |
4.6 km, 14 poster |
| 1997 |  Lucie Böhm |
Hanne Sandstad |
Hanne Staff Marie-Luce Romanens |
3.3 km, 13 poster |
| 1999 | Yvette Baker |
Lucie Böhm |
Frauke Schmitt Gran |
3.6 km, 13 poster |
| 2001 | Hanne Staff |
Jenny Johansson |
Gunilla Svärd |
3.6 km, 11 poster |
MellomdistanseRediger
Denne distansen har vært med siden VM i 2003 i Sveits.
MennRediger
Thierry Gueorgiou har vunnet øvelsen 8 ganger. Olav Lundanes har vunnet to ganger.
KvinnerRediger
Simone Niggli har vunnet øvelsen fem ganger. Minna Kauppi og Tove Alexandersson har vunnet tre ganger hver. Annika Billstam har vunnet to ganger.
SprintRediger
Denne distansen har vært med siden VM i 2001 i Finland.
MennRediger
Daniel Hubmann har vunnet øvelsen tre ganger. Emil Wingstedt og Andrey Khramov har vunnet to ganger hver.
KvinnerRediger
Simone Niggli har vunnet øvelsen sju ganger. Maja Alm har vunnet fire ganger.
StafettRediger
MennRediger
Norge har 13 gull, Sverige 9, Sveits 5 og Russland 4. I tillegg har Danmark, Finland, Frankrike, Tsjekkia og Storbritannia et gull hver.
2009 Merknad: ^ På den 3. etappen var Martin Johansson (Sverige) i ledelsen da han pådro seg en alvorlig skade[4]; Thierry Gueorgiou (Frankrike), Anders Nordberg (Norge) og Michal Smola (Tsjekkia) ga opp sine lederposisjoner for å redde ham. Det Internasjonale Orienteringsforbundets konkurranseregler var et problem: regel 26.13 sier "Organisatoren må ugyldiggjøre en konkurranse hvis det til noe tidspunkt har vært omstendigheter som gjør konkurransen urettferdig eller farlig for deltagerne". Etter mye diskusjon bestemte juryen at resultatet likevel skulle stå. [5][6]
KvinnerRediger
Sverige har 14 gull, Finland 10, Norge 5 og Sveits 5. Danmark og Russland har ett gull hver.
SprintstafettRediger
Denne øvelsen ble arrangert første gang i VM i 2014 i Italia, og gjennomføres som en miksstafett med to kvinner og to menn på hvert lag. Danmark og Sverige har vunnet øvelsen to ganger.
| Mesterskap | Gull | Sølv | Bronse |
|---|---|---|---|
| 2014 | Sveits |
Danmark |
 Russland |
| 2015 | Danmark |
Norge |
Russland |
| 2016 | Danmark |
Sveits |
Sverige |
| 2017 | Sverige |
Danmark |
Sveits |
| 2018 | Sverige |
Sveits |
Danmark |
MedaljeoversiktRediger
Oppdatert etter VM i Norge i 2019.
MennRediger
|
KvinnerRediger
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
TotaltRediger
Nasjonsvis medaljefordeling totalt, 1966–2019
| Nr. | Land |  Gull |
 Sølv |
 Bronse |
Totalt |
|---|---|---|---|---|---|
| 1 | Sverige |
59 | 56 | 56 | 171 |
| 2 | Norge |
50 | 47 | 43 | 140 |
| 3 | Sveits |
45 | 35 | 39 | 119 |
| 4 | Finland |
24 | 43 | 32 | 99 |
| 5 | Frankrike |
14 | 7 | 11 | 32 |
| 6 | Danmark |
12 | 10 | 6 | 28 |
| 7 | Russland (1992-) |
11 | 12 | 15 | 38 |
| 8 | Tsjekkia (1993-) |
3 | 4 | 5 | 12 |
| 9 | Storbritannia |
3 | 4 | 4 | 11 |
| 10 | Ungarn |
3 | 1 | 2 | 6 |
| 11 | Tsjekkoslovakia (-1992) |
2 | 5 | 8 | 15 |
| 12 | Ukraina |
1 | 4 | 3 | 8 |
| 13 | Østerrike |
1 | 1 | 0 | 2 |
| 14 | Latvia |
1 | 0 | 2 | 3 |
| 15 | Australia |
1 | 0 | 0 | 1 |
| 16 |  New Zealand |
0 | 1 | 0 | 1 |
| 17 |  Sovjetunionen (-1991) |
0 | 0 | 2 | 2 |
| 18 |  Hviterussland |
0 | 0 | 1 | 1 |
| Italia |
0 | 0 | 1 | 1 | |
| Tyskland |
0 | 0 | 1 | 1 |
Mestvinnende utøvereRediger
- Inkludert medaljer i både individuelle løp og stafetter.
- Løpere markert med fet skrift er pr 2019 aktive på landslagsnivå.
Oppdatert etter VM i Norge 2019
Se ogsåRediger
ReferanserRediger
- ^ Kine Hallan Steiwer (13. april 2016). «Status WOC 2019». Norsk Orientering. Besøkt 24. august 2016.
- ^ a b «World Orienteering Championships 2023 awarded to Switzerland and WOC 2025 to Finland». International Orienteering Federation. 8. august 2019.
- ^ a b «WOC 2013 Results Middle Distance Final» (PDF). woc2013.fi. Besøkt 2. september 2016.
- ^ Årets Forbilde: Ofret VM-medalje for å redde liv
- ^ «WOC2009 Miskolc — Hungary». 21. august 2009. Besøkt 7. september 2009.
- ^ Eddie Bergeron (21. august 2009). «Discussion: WOC relay challenge — just one US taker needed (comment)». Attackpoint. Besøkt 7. september 2009.