Urgård
Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
Urgård kan sies å være den første gården i et bestemt geografisk område, opprinnelig bygget i det vi kaller urtid. Urgården kjennetegnes helst av sin sentrale beliggenhet i landskapet og sitt usammensatte naturnavn, et navn som beskrev det menneskene så (i naturen ved eller rundt) med et enkelt ord. Dette er typisk gårder med navn som Berg, Fjell, Haug, Ås, Stein, Lund, Bjørk, Eik, Ask, Os, Vik og By m.fl.
En litt yngre type urgårder fikk gjerne sammensatte navnebeskrivelser (fra naturen), som for eksempel Sætrang (trolig avledet av sátr og vangr, i betydningen fast oppholdssted eller plass der noe hjemlig befinner seg), Jevnaker (jevn eller slett åker), Tønsberg (av tún, som betyr gjerde, og berg).
I Norge er de eldste urgårdene trolig mer enn 3 000 år gamle, i Danmark og Sverige og Europa forøvrig trolig enda eldre. Nøyaktig hvor gamle de er får vi nok allikevel ikke fullstendig klarhet i, siden det ikke finnes samtidige, skriftlige kilder i verken i Norge eller Skandinavia forøvrig. Antagelsene baserer seg derfor på hva vi vet om tidlig jordbruk og bosetning i vår del av verden. Pollenanalyse og C14-dateringer er en metode for å datere gårdsbosetningen i en lokalitet.
Begrepet urgård er i hovedsak regnet som foreldet av de fleste arkeologer. Det er i de færreste tilfeller mulig å følge en gård tilbake til jordbrukets gjennombrudd i Norge. Forskningen omkring gårdsutviklingen i Norge viser at de eldste gårdene blir grunnlagt omkring 2000 år f.Kr. Denne perioden kalles ikke urtid, men senneolitikum/bondesteinalder. Forskning viser også at gårdstunet kan flytte rundt og at gårder kan ligge øde i perioder.