Åpne hovedmenyen
Torgny Segerstedt
Torgny Segerstedt (1876-1945).jpg
Født1. november 1876
Karlstad
Død31. mars 1945 (68 år)
Göteborg
Gravlagt Kvibergs kyrkogård (1945–)
Barn Torgny T:son Segerstedt, Ingrid Segerstedt-Wiberg
Utdannet ved Uppsala universitet
UtdannelseTeolog
Beskjeftigelse Journalist, redaktør, historiker, teolog
Nasjonalitet Sverige

Torgny Karl Segerstedt, (født 1. november 1876, død 31. mars 1945) var en svensk religionshistoriker og redaktør, markert motstander av nazismen, som i Norge ble mest kjent som norgesvenn og forkjemper for deres sak under den andre verdenskrig.

Segerstedt studerte til cand. theol. i 1901, men fikk underkjent avhandlinga si «Til frågan om polyteismens uppkomst» ved Uppsala universitet i 1903, fordi det ikke stemte med statens lære.[1] Derimot godtok man ved Lunds universitet i 1912 hans doktorgrads-avhandling «Det religiösa sanningsproblemet».[2] Han underviste endel år i religionshistorie, først ved Lunds universitet og så ved Stockholms högskola.

Ifølge Sverre Riisøen mente Segerstedt at kirke og stat var ortogonale og at han hadde en spaltet personlighet.[3] 1914–17 var han redaktør for ukestidsskriftet Forum. Fra 1917 til 1945 var Torgny Segerstedt sjefredaktør for Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning. Gjennom spalten «I dag» ble han fra 1926 til 1945 særlig kjent som en markert motstander av Hitler og nazismen.

1933–45Rediger

Det startet den 3. februar 1933,[2] da han avsluttet artikkelen «Skrekkveldet innledet i Tyskland!» med at «... Herr Hitler är en förolämpning». En forarget Göring hadde vært gift svensk og svarte: «Som uppriktig vän til Sveriges folk ser jag i dylika smutsiga utlåtanden en allvarlig fara för ett vänskapligt och hjärtligt förhållande de både folken imellan». Torgny kommenterte at man «åpenbart trodde at Sverige er et anneks til Tyskland».[4] Allerede i 1933 rapporterte Segerstedt om konsentrasjonsleirer.[5]

I forbindelse med Sommer-OL 1936 skrev han den 13. august: «Och när man sett bilderna av en leende svensk prins vid sidan av de styrande, har man icke kunnat undgå att tänka på alla dem, som dessa herrar mördat, på alla dem som de drivit till självmord, på alla dem de jagat i landsflykt, på alla dem de låta tortera, på branden i riksdagshuset och rättegången i Leipzig, på förföljelserna mot alla som verkat för fred och folkförsoning, på det råa översitteriet och förtrycket, på de 500.000 judarna som utrotas genom umbäranden, på all denna nöd, denna förtvivlan, detta snusk og denna förvildning som den nuvarande regeringen står för. Och man ser ånyo på den svenske prinsens glada uppsyn, där han sitter i de mäns sällskap, som bära ansvaret för detta.»[6]

Segerstedt ble en isolert journalist i Sverige, etterhvert mest verdsatt i nabolandet Norge. Da Jan Erik Vold i 2006 utga boken om sin far, Segerstedts samtidige utenrikskommentator Ragnar Vold i Dagbladet, ble det sagt at Ragnar Vold var den eneste sammenlignbare journalist her til lands, selv om Vold kalte Torgny en «fanatisk humanist».[7] Visstnok nådde også artiklene Churchill.[2] Han ga seg ikke tross at næringslivet boikottet annonser, blant annet grosserer Gulin, etterhvert del av det norske Adelsten.[8]

I 1940 ba Gustav V av Sverige ham slutte: «Jeg advarer deg enda en gang om følgene. Husk at hvis det blir krig, er det din skyld!».[9] og avisen ble beslaglagt åtte ganger. Avisen ble beslaglagt fordi Segerstedt avslørte at regjeringen lot langt flere tyske soldater passere gjennom Sverige enn det som ble sagt offisielt. Segerstedt var innkalt til slottet og skal ha svart kongen: «Er det bedre å leve på kne enn å dø oppreist?»[10]

 Jeg advarer deg enda en gang om følgene. Husk at hvis det blir krig, er det din skyld! 
Gustav V av Sverige til Torgny i 1940[9]

Om den norske kong Haakon skrev han den 1. august 1942: «Konung Haakon svek icke när det gällde. Hans börda var tung. Han blev stor genom att bära den. Han blev en kraftkälla för det folk, som genom sin oböjliga livsvilja kom inkränktarnas anslag på skam. Norges folk och konung höra oskiljaktigt samman. De har gemensamt rest sig det stoltaste minnesmärke, som Nordens historia känner».[11]

Ifølge Thorsell var kampen mot Segerstedt såpass krass, at justisminister Karl Gustaf Westman skrev «Hans jødiske elskerinne har fortrengt hans sjel og erstattet den med en jødesjel», og den svenske marineattacheen i Berlin mente «problemet kunne løses ved hjelp av noen kuler».[12][13]

I august 1940 skrev Segerstedt: «Quisling er ikke lenger et individ. Han er blitt et begrep.» Segerstedts norske tegner Ragnvald Blix (psevdonumet Stig Höök) hadde en i 1944 om da Vidkun Quisling presenterte seg for Adolf Hitlers dørvakt som «Jag är Quisling» og dørvakten spør: «Och namnet?». Siste artikkel utkom 15. mars 1945.

Segerstedt og NorgeRediger

Han ble i 1899 forlovet med de norske Augusta Wilhelmina Synnestvedt, de giftet seg ved unionsoppløsningen den 7. juni 1905. 50 år senere ble Sigrid Fridman's statue av Segerstedt avduket i Universitetshaven den 7. mai 1955; til stede var kongefamilien og Segerstedts familie, mens Jacob S. Worm-Müller holdt avdukings-tale. Datteren hadde utgitt biografi. Bekransning skulle skje hver 7. mai av Det Norske Studentersamfund, men det sluttet tidlig. Andre bekransninger var Tor Erling Staff i 1961[14] og Vegard Sletten i 1965,[15] Asker & Bærum Forsvarsforening gjorde det i 1990 og 1995.[16] Ved statuen i Universitetshaven talte datteren Ingrid Segerstedt-Wiberg (1911-2010) i september 1993 mens Kong Harald la ned en krans, man feiret de 13 700 norske soldater opplært i det nøytrale Sverige (Polititroppene Sverige-Norge i 1943-45) og NRK sendte dokumentar med Erik Bye. Det var Erik Bye som smuglet datteren Ingrid Segerstedt-Wiberg til Norge under krigen.[17]

Hans sønn Torgny T:son Segerstedt (1908-1999) var rektor ved Uppsala universitet og åpnet i 1976 en utstilling på Høvikodden sammen med vår statsminister Odvar Nordli. Da man skulle være for eller mot EU i 1994 ble det nevnt at Segerstedt sa: «Enhver må velge sin plass; for eller imot. Ingen kan være 'åndelig nøytral'», og at norgesvennen Willy Brandt sa at han var «en som kunne få mennesker til å holde ut».[18] Til 50-årsjubileet for hans død i 1995, fikk den svenske pressombudsmannen (PO) Pär-Arne Jigenius[19] fremdeles ikke innsyn i Säpo sine arkiver, der det angivelig ligger notater fra avlytting av Segerstedt.[20]

Stiftelsen Torgny SegerstedtRediger

Stiftelsen Torgny Segerstedt ble etablert i 1995, hvis «ändamål är den gästprofessur som till minne av Torgny Segerstedt år 2003 inrättades vid Göteborgs universitet».[21][11] Nordmannen Asbjørn Eide ble den første der. Deres Frihetspennan har vært delt ut til:

Segerstedt-prisenRediger

I Oslo har man Voksenåsen, den norske takkegave til Sverige som ble åpnet i 1960. Her åpnet man i 1996 Einar Gerhardsen-salen. I den forbindelse ble den første Segerstedt-prisen utdelt. Mottakere har vært

UnionsoppløsningenRediger

I 2005 var det 100 år siden unionsoppløsningen og på et seminar i mai 2005 uttalte Per Edgar Kokkvold at Segerstedt var «det 20. hundreårets største redaktør».[1] I juni, på nevnte Voksenåsen, avduket Carl XVI Gustav av Sverige en byste av Segerstedt, utferdiget av Solveyg W. Schafferer. Den var en gave av Den illegale presses Forening og Norsk Redaktørforening etter initiativ fra Stig Vanberg.

I 2010 ga Norsk filminstitutt 1,55 millioner kroner til den svenske Hamsun-regissøren Jan Troells film Dom över död man (dec 2012) om Torgny Segerstedt.

Torgny Segerstedts vei i Oslo er oppkalt etter Segerstedt. Fyllingsdalen i Bergen (1964), Stavanger, Bodø, Namsos, Moss, Hamar og Halden har også hedret Torgny Segerstedt ved å oppkalle en gate etter han.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Jon Hustad (6.5.2005). «Han stod imot alle». Klassekampen. 
  2. ^ a b c Olav Kobbeltveit (11.6.2005). «Ein rakrygga bladmann fra Sverige». Bergens Tidende. 
  3. ^ Sverre Riisøen (29.7.1964). «Statskirkens livskraftige dødsprosess». VG. 
  4. ^ Jan Erik Vold (11.12.2006). «Da Goebbels gratulerte». Aftenposten. 
  5. ^ Lars Weisæth (23.8.1996). «Hvem varslet først om jødeutryddelsene». Aftenposten. 
  6. ^ Jan Erik Vold (18.12.2006). «Det er ordet som avgjør». Klassekampen. 
  7. ^ Olav Kobbeltveit (11.12.2006). «Segerstedt og Vold». Bergens Tidende. 
  8. ^ Lasse Jahnsen (19.6.1997). «Adelsten må ta sitt ansvar». Dagbladet. 
  9. ^ a b Ingar Sletten Kolloen (20.1.2007). «Søta bror?». Klassekampen. 
  10. ^ Johansen, Lars West (23. mai 2017). «Mannen som nektet å leve på kne». Dagsavisen. Besøkt 11. juni 2017. 
  11. ^ a b Jan Kløvstad (31.5.2005). «Om Segersted, fra Arendal Venstre». 
  12. ^ Per Edgar Kokkvold (12.12.2006). «Mein lieber Reichskanzler!». Adresseavisen. 
  13. ^ Staffan Thorsell (2006). Mein lieber Reichskanzler! Sveriges kontakter med Hitlers rikskansli. Bonnier.  379 s.
  14. ^ «Segerstedt bekranset likevel». VG. 7.6.1961. 
  15. ^ Arve Solstad (21.1.1996). «Vår mann i Sverige». Dagbladet. 
  16. ^ Rolf S. Grønn (2.2.1996). «Segerstedt og vår glemsel». Dagbladet. 
  17. ^ Tor Arne Andreassen (5.9.1993). «Vestlig svik gir flyktningestrøm: Svensk veteran med skarp refs». Dagbladet. 
  18. ^ Magne Skjæraasen (10.9.1993). «'Åndelig nøytral' i velgersofaen?». Aftenposten. 
  19. ^ Anders Johnson: Torgny Segerstedt - Personligheten och hjordinstinkten, Tre Böcker Förlag, Göteborg 2006, s. 86
  20. ^ Elisabeth Holte (28.11.1995). «Svensk etterretning ga nazi-allierte hjelp». Aftenposten. 
  21. ^ «Stiftelsen Torgny Segerstedt». Arkivert fra originalen 19. mai 2011. 
  22. ^ «Frihetspennan – Stiftelsen Torgny Segerstedts Minne». torgnysegerstedt.se (svensk). Besøkt 31. oktober 2018. 
  23. ^ «Gellert Tamas får Frihetspennan - Medievärlden». Medievärlden (svensk). 16. oktober 2018. Besøkt 31. oktober 2018. 

LitteraturRediger

  • Odd Eidem (1946). Segerstedt: en mann mellom øst og vest. Oslo: Halvorsen & Larsen.  176 s.
  • Pär-Arne Jigenius (1998). Den fjärde Segerstedtstriden, Ingår i: Vilja frihet, motstå våldet.. Göteborg: Stiftelsen Torgny Segerstedts minne.  53-[61] s.
  • Anders Johnson (2006). Torgny Segerstedt - Personligheten och hjordinstinkten. Göteborg: Tre Böcker Förlag. ISBN 91-7029-602-2.  95 s.
  • Ingrid Segerstedt-Wiberg (1955). Torgny Segerstedt. Oslo: Tanum.  214 s. [Oversatt fra svensk av Per Wollebæk]
  • Ingrid Segerstedt-Wiberg (1996). Torgny Segerstedt - en dotters skildring. Sthlm: Carlsson. ISBN 91-7203-211-1.  286 s. [2., omarb. uppl.]
  • Estrid Ancker (1962). Torgny Segerstedt, studier i en personlighet. Stockholm: Tiden.  478 s. [Forfatteren var Segerstedts sekretær i krigsårene]
  • Kenne Fant (2007). Torgny Segerstedt, en levnadsskildring. Atlantis. ISBN 978-91-7353-160-3.  377 s.

Eksterne lenkerRediger