Teie hovedgård
Teie hovedgård er en tidligere herregård og patrisiervilla som ligger på Teie på nordspissen av Nøtterøy, ved Byfjorden, i Tønsberg kommune i Vestfold. Dagens hovedbygning, som regnes som en av Norges fineste empirebygninger i murstein,[1] ble reist av Mathias Foyn i 1803. Huset ble restaurert av Tønsberg kommune i 1955 til bruk som representasjons- og skolebygning. Bygningen er fredet.[1]
-
Tønsberg Kystkultursenter med Riggerloftet og Teie ubåtstasjon ved Byfjorden med Teie hovedgård på den andre sida av veien Banebakken (i parken til høyre). -
Teie hovedgård og «Sidebygningen» -
Teie hovedgård og «Sidebygningen» -
Teie Hovedgård med Færder videregående skole og Tønsberg Kystkultursenter på den andre sida av Banebakken. De lave bygningene etter Tønsberg yrkesskole sees bak til venstre for midten av bildet.
| Teie hovedgård | |||
|---|---|---|---|
 Patrisiervillaen ved Teie hovedgård | |||
| Beliggenhet | |||
| Land | Norge | ||
| Strøk | På Teie, ved Byfjorden | ||
| Sted | Tønsberg | ||
| Historiske fakta | |||
| Formål | Herregård | ||
| Eier(e) | Tønsberg kommune | ||
| Ferdigstilt | 1803 | ||
 Teie hovedgård 59°15′35″N 10°24′46″Ø | |||
Historie rediger
.jpg)
 Teie hovedgård var i kirkegods i middelalderen og fikk gårdsnummer 1 på Nøtterøy. Den ble blant annet brukt som sommerresidens for biskopen i Oslo katolske bispedømme.[3] Det er funnet ruiner av et middelaldersk kapell på stedet.[1] Etter reformasjonen i 1537 ble eiendommen sekularisert og kom i hendene på patrisierslekter i Tønsberg.[3] Blant disse eierne var den dansk-norske borgermesteren i Tønsberg Anders Madsen (1609–1670). Fra 1720 til 1741 tilhørte den generalløytnant Johan Friedrich Frølich, (1681–1771), gift med Hilleborg von Wettberg, av dansk høydadel. Her vokste deres datter Cecilie Christine von Schøller (1720–1786) opp. I 1740 flyttet hennes familie til Trondheim da faren ble kommanderende general nordenfjells. Her arvet Cecilie Schøller Generalsgården i Munkegata og oppførte i årene (1774–78) Stiftsgården, som nå er kongebolig. Teie hovedgård ble regnet som adelig lystgård fra 1797 til 1804. Fra 1797 tilhørte den Føyn-familien (seinere Foyn). I 1796 grunnla skipperen og skipsrederen Mathias Samuelsen Føyn (1756–1820) Tønsberg reperbane på stedet for å lage tauverk til skip. Den nåværende hovedbygningen ble reist av den samme industriherren Mathias Føyn i 1803.[3] Fra 1918 var Teie ubåtstasjon like nedenfor Teie hovedgård orlogsstasjon for Norges ubåtvesen.[4][5] Stasjonen var i drift fram til april 1940, da den ble overtatt av den tyske okkupasjonsmakten.[4] På området bygde tyskerne også en brakkeleir som etter andre verdenskrig ble overtatt av Tønsberg kommune.[4] Kommunen restaurerte hovedbygningen etter sterkt forfall under krigen og anla Tønsberg yrkesskole på området.[4] Skolen ble siden del av Færder videregående skole. Også deler av administrasjonen i Vestfold fylkeskommune har holdt til på stedet. Teieskogen tilhørte opprinnelig Teie hovedgård. Siden kjøpte Nøtterøy kommune det meste av skogen, som på 1900-tallet for en stor del har blitt bebygd med boliger. I Teie hovedgårds annen etasje er Teiesalen, som benyttes til konserter.[1] |
-
Teie sett fra sør mot nordøst, med tyskerbrakker, Teie hovedgård og Tønsberg bryggeri foran Byfjorden i Tønsberg og Kilen i bakgrunnen. -
Teie hovedgård 1959, foran i bildet, med Tønsberg reperbane og Kaldnes mekaniske verksted bak. -
Teie Hovedgård, foran til venstre, med Tønsberg reperbane og tidligere Teie ubåtstasjon.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Referanser rediger
- ^ a b c d Levende klassisk om Teie hovedgård Arkivert 30. desember 2014 hos Wayback Machine.
- ^ Søkbar digitalkopi av Beskrivende Katalog over den kulturhistoriske Udstillings Afdeling for Tønsberg og Omegn (kartdatering side 3)
- ^ a b c Digital bokkopi av Asbjørn Bakken: Vestfold : historiske steder (1963, side 29)
- ^ a b c d Festningsverk.no om Teie hovedgård 1940-1945 Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.
- ^ «Tønsberg Kystkultursenter om Teie ubåtstasjon». Arkivert fra originalen 8. februar 2015. Besøkt 29. desember 2014.