Tafjordfjellene
Tafjordfjella er et fjellområde i Møre og Romsdal (kommunene Stranda, Rauma og Fjord) og Innlandet (Skjåk kommune). De to høyeste fjella er Puttegga (1999 moh.) og Karitinden (1982 moh.) som er de høyeste toppene i Møre og Romsdal.[1] Navnet kommer av Tafjord ved den innerste fjordarmen (Tafjorden) som går innover mot fjellområdet. Ålesund-Sunnmøre Turistforening har hytter og vedlikeholder løyper i området. Den største hytten ligger i Reindalen. Området avgrenses i vest fylkesvei 63, i sør av Ottadalen (riksvei 15) og i nord av Romsdalen og Langfjelldalen.[2] Mot sørøst overlapper området dels med Reinheimen nasjonalpark.[3] I utkanten av Tafjordfjella er Geiranger-Herdalen landskapsvernområde.[4]
| Tafjordfjella | |||
|---|---|---|---|
| Tafjordfjellene | |||
 | |||
| Land |  Norge | ||
| Høyde o.h. | 1 999 meter | ||
 Tafjordfjellene 62°12′42″N 7°44′41″Ø | |||
Tafjord Kraft utnytter fallhøyder og nedbørsfelt til kraftproduksjon; reguleringsarbeidet i Tafjorddalen begynte i 1917 og i Veltdalen i 1924. En stor del av innsjøene og elvene er regulert og lange tunneler fører vannet frem til kraftstasjonene. Reguleringen er særlig synlig ved lavt nivå i magasinene og i form av den høye Zakariasdammen, mens vannet overføres i tunneler skjult i berget. Langvatnet i Reindalen er ikke regulert. Dammene i høyfjellet er ofte relativt lave med reguleringshøyde opp til 15 meter; vann over 1300 meter er regulert. Magasinene har normalt lavest nivå tidlig på sommeren.[5][6]
På Pyttbua skulde vi være bare en ½ time, men måtte være der i flere timer, kunde ikke løsrive oss fra scenariet. Det er jo herlig å komme op i den rolige og majestetiske natur og slippe bort fra alle spørsmål om valuta, diskontoog alt det der. På Reindalsseter befant vi oss i omgivelser av rent fantastisk skjønhet. Den følgende dag drog vi ned til Tafjord. Et storslagent syn. Gang på gang må vi stanse for å nyte billedet av det vi som vi skal forlate, og stadig dukker nye naturens overraskelser frem for blikket. En rundtur i Sunnmøres fjellverden fyller en med uutslettlig inntrykk av den største skjønhet.
Geologisk er Tafjordfjella en del av det vestnorske grunnfjellet. I vest er området preget av dype daler, juv, hengende daler, bratte fjell og spisse alpine topper, mens i øst er området preget av østlandsk landskap med avrundete fjell, brede daler og store flyer. Landskapet er formet av blant annet under istiden. Området var isfritt rundt 8.000 år f.Kr., mindre botnbreer vokste frem senere (fra rundt 1000 år f.Kr.). Morener og flyttblokker er tydelige spor etter isens arbeid. Berggrunnen består blant annet av gneis og Tafjord-området har betydelig forekomst av olivin som til dels er synlig som røde bergformasjoner (blant annet det fredete Kallskaret).[8][3]
Særlig i nordøst viser landskapet at vannskillet har blitt flyttet flere titalls kilometer østover ved at elvene eroderer kraftigere på vestsiden. Dette har dannet agnordaler som Vermedalen og Ulvådalen som tidligere drenerte til Gudbrandsdalslågen og nå drenerer vestover til Romsdalen.[8]
Tafjordfjella ligger på grensen mellom det tørre innlandsklimaet i Nord-Gudbrandsdalen (særlig utpreget i Skjåk) og mildt, fuktig kystklima i vest. Selve Tafjord har relativt høye middeltemperaturer og moderat nedbørsmengde.[8]
Dyre- og fuglelivet er som andre fjellområder i Sør-Norge. Reinheimen/Tafjordfjella har en reinstamme på noen tusen dyr og det drives jevnlig jakt. I høyfjellet forekommer jerv og noen sjeldne fjellrev, mens i skogsområder forekommer gaupe. Det finnes hjort i skogene i vest og enkelte elg streifer vest om vannskillet. I Tafjordfjella er det et stort antall kulturminner etter storviltjakt særlig rein, blant annet dyregraver og bågestiller, og trolig er den stor del av disse jakt- og fangsanleggene fra forhistorisk tid. Det er påvist overnattingsplasser (herberger) fra flere tusen år f.Kr. og en del av fangsanleggene på fjelltopper kan være fra før isen forsvant. I Reindalen er det uvanlig gammel furuskog som vokser i stor høyde (700 meter over havet) noe som er uvanlig på Vestlandet. Skogen i Reindalen har vært utnyttet kommersielt og det var flere sagbruk.[8][1][3]
En del av turstiene i området har bakgrunn som gamle ferdseslveier mellom Tafjord og Ottadalen samt mellom Tafjord, Geiranger (via Djupvatnet) og Stryn. På 1800-tallet ble foreslått å anlegge kjørevei gjennom Tafjordfjella mellom Tafjord og Grotli, det ble istedet anlagt vei fra Geiranger. Mellom Valldalen og Romsdalen/Lesja var det fra forhistorisk tid ferdselsveier gjennom de lange fjelldalene. Før Romsdalsmarkedet overtok ble det avholdt markeder i dalen ved nåværende Pyttbua eller ved Ulvådalsvatnet. Salt, korn og fisk var trolig blant handelsvarene.[8]
Turistforeningens første prosjekt var i 1890 med anlegg av sti og utsiktsplattform ved Muldalsfossen. Deretter ble ruten Muldal-Bjorli vardet. På oppdrag fra turistforeningen ga Kristofer Randers i 1890 ut "reisehaandbog" for Sunnmøre. Turistforeningens arbeid ble satt tilbake av brannen i Ålesund i 1904. Pyttbua var turistforeningens første hytte (1925); Tafjordfjella er turistforeningens viktigste virkeområde. Reindalseter er sentrum i rutenettet i Tafjordfjella og turistforeningens største hytte.[8][6]
Referanser
rediger- ^ a b Lauritzen, Per Roger (2003). Fra tare til tind. Den norske turistforening. ISBN 8290339585.
- ^ «UT.no | Utforsker | Tafjordfjella og Reinheimen». www.ut.no. Besøkt 5. april 2024.
- ^ a b c Ryvarden, Leif (2005). Norges nasjonalparker. Damm. ISBN 8204093241.
- ^ Brænd, Tore J. (23. august 2023). «Geiranger-Herdalen landskapsvernområde». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 6. april 2024.
- ^ Tenfjord, Johan Kaare (1992). Tafjord kraftselskap 1917-1992. no: Kraftselskapet. ISBN 8299261902.
- ^ a b Nordvestlandets fjellverden. Moestue. 1990. ISBN 8205190682.
- ^ Sunnmørsposten, 18. april 1934.
- ^ a b c d e f Fylling, John H. (1999). Tafjordfjella. Larsnes: Vista. ISBN 8299217792.