Åpne hovedmenyen

Tafjord Kraft

Norsk kraftselskap, leverandør av fornybar energi
Den 95 meter høye Zakariasdammen magasinerer 70 millioner m3 vann til drift av Tafjord 4.

Tafjord Kraft AS er et kraftselskap med hovedkontor i Ålesund kommune i Møre og Romsdal. Selskapet ble stiftet som Tafjord Kraftselskap i Ålesund 12. april 1917, tolv kommuner med Ålesund i spissen deltok.[1] Frem til 1998 var det organisert som et interkommunalt selskap da det ble omgjort til A/S.[2] Konsernet bruker nå varemerket Tafjord for sin virksomhet. Selskapet eies per 2015 av Ålesund (50,1 %), Ørskog og Norddal kommuner samt kraftselskapet BKK.[3]

Selskapet eier og driver 11 kraftverk med en midlere årsproduksjon på omkring 1,27 TWh. Kraftverkene utnytter hovedsakelig Tafjordvassdraget med magasiner og fall fra Tafjordfjella. Også vann fra Muldalen utnyttes slik at Muldalsfossen ved Tafjorden har redusert vannføring. Nedbørsfeltet i Tafjordfjella omfatter et areal på omkring 388 km2, av dette ligger 80 % på mer enn 1000 meter over havet.[4] Mens normal årsnedbør i Tafjord og fjellene lenger øst ligger under 1000 mm er årsnedbøren i nedbørsfeltet for Stadheim kraftverk 1500–2000 mm. Deler av nedbørsfeltet for kraftverkene i Tafjord ligger i Skjåk og Stranda kommuner, vann på andre sida av vannskillet blir overført i tunnel. Kraftstasjonene i Tafjord er nummerert fra 1 og oppover, slik at Tafjord 1 (også kalt K1) er den eldste delen av anlegget (den eldste bygningen er nå museum og ny K1 fra 1989 er oppført like ved). Trykksjaktene i Tafjord er stort sett utført som råsprengte tunneler, og flere av disse satte i sin tid verdensrekord med blant annet en sjakt på 823 høydemeter i forbindelse med Tafjord 5. Samlet er det sprengt over 80 km tunneler i Tafjord-området. Selskapet ga tilskudd til bygging av Tafjordvegen som avløste fergen og ga sammenhengende kjørevei til Ålesund, den nye veien ga også store fordeler for kraftselskapet. I forbindelse med utbyggingene forlenget og forbedret veiene til Rødal og Kaldhussæter.[5]

Selskapet er også medeier i Grytten kraftverk i Romsdalen og i kraftverkene i Øvre Otta.

VirksomhetRediger

KraftverkRediger

Kraftverkene i Tafjord utgjør et nettverk av magasin og stasjonar forbundet med overføringstunneler og trykksjakter slik at vannet blir utnyttet i flere etapper før det ender i fjorden. For eksempel ligger Tafjord 5 (K5) ved Zakariasvatn slik at avløpet fra Tafjord 5 blir samlet opp i Zakariasvatnet og deretter utnyttet i Tafjord 4 nede ved fjorden. Til kraftverkene i Tafjord blir det også overført noe vann fra Ottas sideelver. Utenom kraftverkene i Tafjord eier selskapet noen mindre kraftverk andre steder på indre Sunnmøre. Alle kraftverkene fjernstyres fra driftssentralen i Ålesund. Nedbørsfeltene ligger i Norddal, Stranda, Stordal, Stryn og Skjåk kommuner.

Kraftverk Årsproduksjon GWh Effekt MW Fallhøyde meter Magasiner Volum mill. m3 Nedbørsfelt km2 År Merknad
Tafjord 1 72 27 152 Onilsavatnet 9,2 303,7 1923 Mottar vann fra Tafjord 2
Tafjord 2 142 32 387 Kaldhussætervatn ? 99,8[6] 1952 Avløp til Onilsavatn
Tafjord 3 92,7 19 324 Slettdalsvatn (inntak) samt Viavatn og Kolbeinsvatnet ? ? 1958 Avløp til Kaldhussætervatn
Tafjord 4 421 130 450 Zakariasvatnet og elveinntak i Muldalselva 70 ? 1969 Zakariasvatn mottar vann fra Tafjord 5; avløp til fjorden.
Tafjord 5 320 95 823 og 709 Brusebotn (m/Grønvatnet) og Fremste Smettevatn (m/Veltdalsvatn) 158 104 1982 Inntaksmagasinene har ulik høyde, avløp til Zakariasvatn
Tafjord 6 3,6 2 40 Vikvatnet ? 23,8[7] 1993 Avløp til Brusebotn. På 1279 moh., høyeste i Norge.
Tafjord 7 12,1 3,2 135 og 230 Fetvatn og Fagerbotnvatn 3,6 ? 2006 Magasinene har ulik høyde
Tafjord 8 11,6 2,8 83 Viavatnet ? 2013
Dyrkorn 10 2,8 122 elveinntak 0 ? 2011 Opprinnelig kraftverk fra 1913
Juvfossen 24 7 172 elveinntak 0 ? 2002 I Strandadalen
Stadheim 24,5 4,5 64 elveinntak 0 ? 2002 I Sunnylven
SUM 1133,5 325,3

I tillegg produseres det over 80 GWh fjernvarme årlig ved forbrenning av avfall på Grautneset.[8]

ProduksjonRediger

År Produksjon GWh
1923 30
1930 30
1940 40
1950 100
1960 300
1970 600
1980 900
1990 1100
2000 ?
2010 1100

KraftlinjerRediger

 
Oppføring av kraftlinje i høyfjellet fra Tafjord foto: NVE.

For å få strømmen fra Tafjord til forbrukerne ble det bygget en linje til Nørve med 110.000 volt spenning. Overføringslinjer med så høy spenning var knapt utprøvd før. Linjebygging i så vanskelig terreng var heller ikke prøvd andre steder, og enkelte master ble tatt av snøras før strømmen var satt på. I Syltefjellet ved Valldal ble mastene satt opp i vinkel nesten hengende på stupbratte fjellet.[5]

HistorieRediger

BakgrunnRediger

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det flere initiativ for utbygging av små kraftverk på Sunnmøre. Vansker med å overføre kraft over lange avstander gjorde at industrien måtte legges tett ved kraftverket eller at små kraftverk ble satt opp nær forbrukerne. Et av dei eldste vannkraftverkene på Sunnmøre ble satt opp av O.A. Devolds Sønner A/S i Langevåg og utnyttet i fabrikken der (1883). Devold hadde fallretter i Langevågen. Det første kraftverket i Ålesund var eet dampdrevet verk som kom i drift i 1896 (ødelagt av bybrannen i 1904). I Ålesund utnyttet man senere fallet fra Brusdalsvatnet til sjøen. I Barstaddalen hadde Ole Erdal alt i 1907 satt i gang sitt eget kraftverk på gården.[9] Dyrkornvassdraget ble bygget ut i 1913 og fabrikken kom i gang i 1915 (Tafjord Kraft overtok rettene i 1998). I Haram kommune ble det i 1915 vurdert å sette opp dampdrevet kraftverk basert på brenning av torv (som det var rikelig av på øyene), men i stedet gikk kommunestyret inn for å knytte seg til kraft fra Tafjord.[10] Tettstedet Brattvåg vokste opp rundt et kraftverk (1912) i det som var øde utmark.[5] I Tafjords nærområde ble det også bygget kraftverk, blant i Valldalselva og i Fausaelva. Med overgang til vekselstrøm ble det mulig å føre strømmen gjennom høyspentledninger over lengre avstander. Utbyggingen i Tafjord tok sikte på å forsyne et stort område med kunder 100 km unna.

OppstartRediger

 
Den første stasjonsbygningen for Tafjord 1 som ble satt i drift i 1923 og dekket kraftbehovet for Ålesund og nordre Sunnmøre til 1952. Bygget er nå museum etter ny stasjon ble tatt i bruk i 1989.

En viktig pådriver for kraftverk i Tafjord var fylkesmann Oddmund Vik. Vedtak av Stortingsproposisjon nr 136/1916 ga løyve til salg av Tafjordvassdraget til Ålesund kommune sammen med landkommunene Norddal, Stordal, Ørskog, Skodje, Borgund, Vatne, Vestnes, Tresfjord, Giske, Vigra, Haram og Sandøy. Vassdraget ble kjøpt for 280 000 kr. Kostnadene ble fordelt med en halvpart på Ålesund og resten på landkommunene. Selskapet ble konstituert 12. april 1917 i Ålesund med eit representantskap fordelt likt mellom Ålesund og landkommunane.

Forarbeidet til bygging i Tafjord tok til i 1917. Den første tiden var preget av blant annet sambandsutfordringer. Tafjord hadde ikke telefonsamband og anleggskontoret var derfor på Sylte i Valldal den første tida. Dessuten var det rutebåt til Sylte bare to ganger i uken, videre inn Tafjorden var det motorbåt som hørte til folket i Tafjord. Når isen la seg på fjorden var Tafjord nesten avskåret fra omverdenen, så sent som vinteren 1948-49 var det så mye is at Tafjord var uten båtforbindelse i seks uker. Fra kaia i Tafjord til tomten for den første kraftstasjonen ble det lagt et jernbanespor med bensindrevet lokomotiv (trolig den første jernbanen på Sunnmøre), ellers ble det brukt hest fordi lastebiler fortsatt ikke var vanlig. Ved bygging av magasinene i høyfjellet ble transporten til dels besørget av reinsdyr på snøføre. Transport gikk dels fra Skjåk og Otta. Anleggsarbeiderne i høyfjellet bodde i telt inntil de fikk satt opp brakker.[10]

Den første kraftstasjonen, Tafjord 1 (også kalt K1), ble sett i drift i 1923. Den fikk trykkvann gjennom en rørgate fra Onilsavatnet. Etter kort tid ble det satt i gang regulering av Veltdalsvatn, Zakariasvatn, Kolbeinsvatn, Slettdalsvatn og Viksvatn, slik at det totale magasinet var nesten 10 ganger større enn kapasiteten i Onilsavatn alene. Tafjord 1 tok opprinnelig mot alt vannet i Tafjordvassdraget (fra både Rødalen og Kaldhussæter), etter oppføring av Zakariasdammen blir vannet fra Zakariasvatnet ført i tunnel forbi Onilsavatnet og direkte til Tafjord 4 fjordnivå.

Krig og katastrofeRediger

Ved Tafjord-ulykka i 1934 slo flodbølgene 300 meter inn over land i Tafjord. Selskapets anlegg, lokalt strømnett og utstyr ved sjøen ble ødelagt. Kraftverkets inspeksjonsbåt var slengt langt på land. Forøvrig fikk kraftverket små skader og forsyningen kunne opprettholdes. Det ble ingen driftsavbrudd til tross for at to høyspentmaster ble utsatt for flodbølgen. Telefonen i bygda falt, men linja fra kraftstasjonen til Nørve (i Ålesund) fungerte slik at omverdenen ble varslet om katastrofen.[5][10]

Anleggsbrakken i Veltdalen ble gitt til Ålesund-Sunnmøre Turistforening til bruk som turisthytte. Under krigen holdt en gruppe norske kommandosoldater til på hyttene i Veltdalen.

Store utbyggingerRediger

 
Kraftverkene i Tafjord utnytter nedbørsfelt og reservoar i Tafjordfjellene fra snaufjellet ved grensen mot Skjåk, Valldal og Geiranger ned til havnivå ved Tafjorden, Bildet viser Vikvatnet ovenfor Grotli i Ottadalen.

Fra 1923 til 1952 ble behovet for elektrisk strøm i Ålesund og på nordre Sunnmøre dekket fra det første kraftverket i Tafjord (Tafjord 1). På 1950-tallet ble to nye kraftverk bygget for å dekke behovet. Allerede på 1920-tallet hadde selskapet kjøpt gården Kaldhussæter (for 103.000 kroner) med sikte på videre utbygging.[5]

I 1957 kjøpte selskapet to eiendommer i Rødalen og sikret seg med det retter til videre utbygging i Tafjord-området. To gårdsbruk i drift og et gårdsbruk som tilhørte Ålesund-Sunnmøre Turistforening ble lagt under van da Zakariasdammen ble tatt i bruk. Allerede i 1968 var Tafjord 4 klar til bruk.[5]

Midt på 1980-tallet ble det bygget forbrenningsanlegg på Grautneset i Ålesund. Tafjord Kraft driver anlegget og leverer fjernvarme.

Modernisering og småkraftverkRediger

I 1989 ble den opprinnelige Tafjord 1 tatt ut av drift etter at en ny stasjon ble satt opp like ved, den gamle stasjonen er omgjort til museum (åpnet 1991). Den nye Tafjord 1 får trykkvann gjennom sjakt sprengt ut i fjell.[4] Tafjord 2 ble modernisert i 1991 noe som ga økt virkningsgrad på opp mot 10 %. I 1992 ble småkraftverket i overføringstunnelen mellom Viksvatn og Brusebotn ferdigstilt (Tafjord 6.[5]

Dyrkorn kraftverk ble satt i drift våren 2011, det erstattet et gammelt nedlagt kraftverk. Tafjord Kraft kjøpte fallrettene i Dyrkornvassdraget i 1998.[4] På 2000-tallet ble det også bygget to mindre kraftverk i Stranda kommune - Juvfossen i selve Strandadalen (Stranda energi har et tilsvarende kraftverk i Fursetelva litt nedenfor) og Stadheim på Hellesylt.

TidslinjeRediger

 
Store høydeforskjeller i vestlige deler av Tafjordfjellene gir gunstige forhold for vannkraft. Reindalsseter turisthytte i den skogkledde Reindalen midt i bildet, Zakariasvatnet bak.
  • 1916: Tafjordvassdraget blir kjøpt av Ålesund og landkommunene, løyve fra Stortinget.
  • 12. april 1917: Selskapet stiftes, anleggsarbeidet tar til.
  • 1923: Tafjord 1 blir satt i drift
  • 1920-tallet: Selskapet kjøper gårdene på Kaldhussætra
  • 1934: Tafjord-ulykka
  • 1950-tallet: Tafjord 2 og 3 bygges og settes i drift. Selskapet kjøper eiendommer i Rødalen.
  • 1960-tallet: Zakariasdammen og Tafjord 4 bygges og settes i drift. Bilferge.
  • 1982: Tafjordvegen åpnes
  • 1987: Forbrenningsanlegget for avfall (Grautneset) settes i drift
  • 1998: Omgjort fra interkommunalt selskap til A/S.
  • 2000-tallet: Småkraftverkene Tafjord 7, Dyrkorn, Juvfossen og Stadheim bygges

ReferanserRediger

  1. ^ Ytterdal, Per (1970): Norddal Sparebank 1871-1971.
  2. ^ http://snl.no/Tafjord_Kraft_AS lest på nett 20. januar 2013.
  3. ^ https://www.tafjord.no/ lest 15. juli 2015.
  4. ^ a b c Tafjord: Kraftanleggene i Tafjord. Udatert hefte utgitt av selskapet, PDF lest 22.1.2013.
  5. ^ a b c d e f g Tenfjord, Johan Kåre (1992): Tafjord Kraftselskap 1917-1992. Ålesund: Kraftselskapet.
  6. ^ NVE Atlas, innsjødatabase, lest 5. desember 2015.
  7. ^ «NVE Atlas». Vassdrag – Nedbørfelt – Regine-enhet. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 21. juni 2015
  8. ^ Tafjord: Årsrapport 2010.
  9. ^ Bruaset, Oddgeir: Sunnmøre og sunnmøringen. Samlaget, 1999.
  10. ^ a b c Vollan, Odd (1967): Tafjord Kraftselskap 1917-1967. Ålesund: Sunnmørspostens trykkeri.

Eksterne lenkerRediger