Tafjordvassdraget
Tafjordvassdraget er et vassdrag i Fjord kommune i Møre og Romsdal. Det har sine fjerneste kilder ved grensen mot Skjåk i Innlandet, en delstrekning følger fylkesgrensen. Vassdraget er utbygd av Tafjord Kraft med åtte vannkraftverk. Vassdraget har tre hovedgrener: Kaldhusdalen, Rødalen og Reindalen. Reindalen er forholdsvis flat og har flere mindre grener.[2]
| Tafjordvassdraget | |||
|---|---|---|---|
 Zakariasdammen er et av flere reguleringsmagasin i vassdraget | |||
| Land |  Norge | ||
| Fylker | Møre og Romsdal, Innlandet | ||
| Kommuner | Fjord, Stranda, Skjåk | ||
| Nedbørfelt | 313,51 km²[1] | ||
| Fjerneste kilde | tjern ved Tirtekupa, Stranda | ||
| – Høyde | ca 1310 moh. | ||
| – Koord. | 62°03′10″N 7°19′26″Ø | ||
| – Vannstreng | bekk uten navn–Kolbeinsvatnet–...– Vikvatnet–...–Onilsavatnet–Storelva | ||
| Munning | Tafjorden | ||
| – Koord. | 62°14′04″N 7°24′59″Ø | ||
| Sideelver | Fagerbotnelva, Fetvasselva, Rødalselva | ||
 Tafjordvassdraget 62°14′04″N 7°24′59″Ø | |||
Normal årsnedbør for nedbørsfeltet ligger under 1000 mm. 80 % av nedbørsfeltet på mer enn 1000 meter over havet og omfattes dels av Tafjordfjella.[3] Deler av nedbørsfeltet for ligger i Skjåk og Stranda kommuner. I tillegg blir vann overført fra 34 km2 nedbørsfelt overført av øvre del av Ottavassdraget (blant annet Grønvatnet) til Tafjordvassdraget og brukt i kraftverkene der.[4] Fylkesmannen oppgir nedbørsfeltet til 388 km2 hvorav 5 % i Stranda kommune, 25 % i Skjåk og resten i Norddal (Fjord kommune).[5] Vassdragets naturlige nedbørsfelt på 313 km2 har et tilsig på 493 millioner m3.[1]
I lavlandet ved fjorden er det under 900 millimeter nedbør årlig, mens det høyfjellet rundt faller rundt 2000 millimeter i gjennomsnitt.[6]
Nedbørsfeltet grenser mot nedbørsfeltene for Muldalselva, Otta, Rauma, Norddalsvassdraget (Herdalen) og Geirangerelva. Elven er lakseførende 1,5 km fra sjøen. Den ble behandlet med rotenon mot lakseparasitten gyrodactylus salaris i 1986.[7]
Ingeniørene Bachke og Homan kjøpte vassdraget av grunneierne i 1898, og solgte rettighetene videre til belgieren Max Custor i 1907. Staten kjøpte vassdraget (etter eget Stortingsvedtak) i 1909 for 185.000 kroner fra Custor. Vassdragsdirektøren la planer for statlig kraftutbygging i Tafjord. Staten solgte videre til kommunene på langs Storfjorden (med Ålesund i spissen) med formål å sikre allmenn elektrisitetsforsyning. Argumenter mot salg ved debatten i Stortinget var blant annet at staten burde satse på salpeterproduksjon i Tafjord eller kanskje jernverk. Strømforsyning fra Tafjord til Ålesund forutsatte oppføring av høyspentlinjer i uveisomt terreng.[8][9][10][11]
Referanser rediger
- ^ a b «NVE Atlas». Nedbørfelt. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 11. juli 2015
- ^ Abrahamsen, Jan (1972). Naturvern og vassdrag. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200031764.
- ^ Tafjord: Kraftanleggene i Tafjord. Udatert hefte utgitt av selskapet, PDF lest 22.1.2013.
- ^ Tenfjord, Johan Kåre (1992): Tafjord Kraftselskap 1917–1992. Ålesund: Kraftselskapet.
- ^ Naturfaglige konsesjonsvilkår knyttet til kraftutbygging i Møre og Romsdal. En oversikt over regulerte vassdrag. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, rapport nr 3, 1993.
- ^ Odland, Arvid (1991). Klassifisering av vassdrag på Vestlandet ut fra deres floristiske sammensetning. Trondheim: Norsk institutt for naturforskning. ISBN 8242601488.
- ^ Eide, Ove (2000). Status for lakseførande vassdrag i Møre og Romsdal i 1999. Molde: Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Miljøvernavdelinga. ISBN 8274301153.
- ^ Tenfjord, Johan Kaare (1992). Tafjord kraftselskap 1917–1992. [Tafjord]: Kraftselskapet. ISBN 8299261902.
- ^ Thorson, Odd (-). Ålesund 1848–1948: økonomisk og kommunal historie. Fabritius & sønners trykkeri. Sjekk datoverdier i
|dato=(hjelp) - ^ Norske kraftverker. [Oslo]: Teknisk ukeblads forlag. 1966.
- ^ Thue, Lars (1994). Statens kraft 1890–1947: kraftutbygging og samfunnsutvikling. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202142903.