Sveinke Steinarsson

Sveinke Steinarsson, eller Svenke Steinarsson var en lendmann i Norge på slutten av 1000-tallet. Han var far til Ragnhild, som ble gift med den vestlandske høvdingen Kyrpinge-Orm Sveinsson. Ragnhild og Kyrpinge-Orm fikk sønnen Erling Skakke, kjent som en av lederne for lendmannspartiet og far til kong Magnus Erlingsson (norsk konge 1161-1184).

Fosterfar for en kongssønn?Rediger

Sveinke omtales hos Snorre i Haraldssønnenes saga når Snorre beskriver Erling Skakkes ætt,[1] men ellers har ikke Snorre noen informasjon om Sveinke. I sagaen Morkinskinna får vi imidlertid vite mer om ham. Sveinke skal ha vært fosterfar for kongen Håkon Magnusson Toresfostre, som var sønn av kong Magnus Haraldsson og barnebarn av kong Harald Hardråde. Håkon ble ifølge den ukjente forfatteren av Morkinskinna oppfostret hos Sveinke, og kom først senere til Tore på Steig, som er kjent som Håkons fosterfar.[2]

LendmannRediger

Sveinke var en rik og mektig lendmann som bodde i Viken, i Ranrike (Båhuslen), helt øst ved Gøta elv. I middelalderen var dette en del av Norge. Her hadde han flere gårder. Det at Sveinke var Håkons fosterfar, skal ha ført til konflikt med kong Magnus Berrføtt. Håkon og Magnus var fettere, og etter Magnus far Olav Kyrres død, ble begge utropt til konger, Håkon i Trøndelag og Magnus i Viken.[3] Sveinke bodde i Viken, men siden han hadde vært Håkons fosterfar, var han lojal mot ham, og ville ikke underordne seg Magnus.[4] Magnus sendte derfor den trønderske lendmannen Sigurd Ullstreng, samt tre andre vikværske lendmenn, blant dem Dag Eilivsson, for å få Sveinke til å akseptere Magnus som sin herre.[5]

Sveinke ville heller forlate landet enn å underordne seg kong Magnus, så han var borte i tre vintre. I Sveinkes fravær ble det imidlertid ufred i området, og det endte med at kong Magnus måtte be Sveinke komme tilbake. Sveinke fikk nå tilbake eiendommene sine, og han og Magnus inngikk vennskap (allianse).[6]

ReferanserRediger

  1. ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 17
  2. ^ Morkinskinna: 200
  3. ^ Morkinskinna: 200-201
  4. ^ Morkinskinna: 208-209
  5. ^ Morkinskinna: 207
  6. ^ Morkinskinna: 210-212

LitteraturRediger

  • Morkinskinna, oversatt av Kåre Flokenes. Dreyer bok, Stavanger 2004
  • Snorre: Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark. Gyldendal, Oslo 1979