Sturlunga saga
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Sagatyper |
|
Islendingesagaer, Tått, Kongesagaer, Fornaldersaga, Biskopsaga, Samtidssaga, Apostelsaga, Skaldekvad |
| Lister |
| Viktige manuskript |
|
Fagrskinna, Flatøybok, Morkinskinna, Möðruvallabók, Codex Regius |
| Noen kongesagaer |
|
Den eldste saga om Olav den hellige, Ågrip, Fagrskinna, Snorre Sturlasons Heimskringla, Den større saga om Olav Tryggvason, Sverres saga, Sturla Tordssons Håkon Håkonssons saga |
| Se også |
|
Norrøn litteratur, Landnåmabok, Árni Magnússon, Árni Magnússon-instituttet |
Sturlunga saga er en løs samling av flere islandske sagaer som omtales som samtidssagaer fordi de er skrevet forholdsvis kort tid etter hendelsene som beskrives: den borgerkrigsaktige Sturlungatiden. De er skrevet av flere forfattere fra 1100-tallet og 1200-tallet, og den ble samlet sammen til sin endelige form ca. 1300. En av forfatterne som kanskje skrev størstedelen var Sturla Tordsson.
Bakgrunn rediger
Sturlunga saga omhandler for det meste om en av de mektigste ættene på Island og som også har gitt navn til den blodigste perioden i Islands historie, Sturlungatiden. Perioden ender med at Island blir lagt direkte inn under Norgesveldet da Håkon Håkonsson var konge i Norge. Sagaen er den viktigste historiske kilden til Islands historie i løpet av 1100-tallet og 1200-tallet og var skrevet av de som selv opplevde maktkampen som endte med at Island oppga sin selvstendighet i 1262.
Deler av sagaen er skrevet av Sturla Tordsson (1214–1284), en nevø av Snorre Sturlason, som selv innblandet i heftige og opprivende stridigheter. Likevel er Sturlas fremstilling holdt i en nøytral, objektiv stil.
Sturlunga saga skiller formelt fra islendingesagaene ved at den skrevet nærmere i tid. Handlingen i islendingesagaene foregår i «sagatiden» fra etter at landnåmet er avsluttet og fram til noen år etter kristningen, dvs ca. 930-1020. Sturlunga saga foregår på 1100-tallet.
Innhold rediger
Sagaen begynner i 1117 med Þorgils saga ok Hafliða. Andre sagaer er Sturlu saga, Saga om prest Gudmund Arasson (Prestsaga Guðmundar Arasonar) og Íslendinga saga. Sistnevnte saga tar størstedelen av Sturlunga saga og dekker perioden 1183–1264.
Sagaen er preget av sturlingatidens moralske forvirring med påfallende trekk av svik og grusomheter som Sturlunga saga nådeløst beskriver[trenger referanse]. Selv innenfor ættene er samholdet dårlig. Snorre Sturlasson blir eksempelvis drept av sine egne slektninger. Bedrageri og løftebrudd gjentas til stadighet. Motstanderne blir stadig mishandlet og lemlestet ved å hogge av føtter, armer og begå kastrering. Selv det å gå i kamp er blitt mer barbarisk siden sagatiden, i det minste er det slik det synes fra sagaskriverne selv. Det er lite som fremstilles i et høvisk lys i Sturlunga saga, spesielt merkes dette i slaget ved Ørlygsstad hvor Sigvat Sturlasson og sønnen Sturla Sigvatsson blir drept på en lite flatterende måte.
Etter at Sturla er blitt stukket gjennom kinnet og fikk to andre sår ber han om grid. Trettheten og blodtapet får ham til å legge seg ned. Da kommer Gizzurr Torvaldsson og hogger til Sturla med en øks i hodet mens han ligger hjelpeløs. En annen mann stikker Sturla gjennom halsen og opp i munnen i det samme såret han hadde fått tidligere. En tredje hogger ham med en øks i strupen. Deretter plyndrer de liket for klærne og lar det ligge nakent igjen.
Det er ingen idealisering i skildringen av de rent smakløse detaljene. Det er krigens motbydelighet som skildres og hvor motet stiger i takt med motstandernes forsvarsløshet. Denne sagaens framstilling har blitt framført som et vitnesbyrd eller et argument på at de øvrige islendingesagaene ikke kan være troverdige og historiske i deres litterære fremstilling av stridsmoral og helteidealer.
Referanser rediger
- Litteratur
- Hallberg, Peter: De islandske sagaer, København 1979
- Eksterne lenker