Stormpanservogn

En stormpanservogn er et militært kjøretøy beregnet for å transportere og gi ildstøtte til infanteri i kamp.

En stormpanservogn skiller seg fra pansrede personellkjøretøy, som bare er beregnet på transport, bevæpning for selvforsvar av vognen og er ikke designet for å kjempe på egen hånd. Stormpanservognen har tyngre bevæpning for å gi støtteild under kamp og gjerne tyngre pansring. Dette medfører at kjøretøyene blir tyngre, slik at kjøretøyene ofte er beltegående for å være effektive i ulendt lende.

En typisk stormpanservogn har plass til rundt åtte infanterister, den har et tårn på toppen med en 20–30 mm maskinkanon og noen ganger panservernmissiler.

DefinisjonRediger

I CFE-avtalen er begrepet «stormpanservogn» definert som en pansret kampvogn som primært skal transportere et infanterilag, som normalt gir troppene mulighet til å skyte fra kjøretøyets innside under pansret beskyttelse, og som er bevæpnet med en integrert eller organisk kanon av minst 20 millimeters kaliber og tidvis en antistridsvogn rakettutskyter.[1]

I NorgeRediger

Det norske forsvarets første stormpanservogn var NM135, en M113 med tårn med en 20 mm maskinkanon. Disse ble bygget om tidlig på 1980-tallet, og senere byttet ut med Hägglunds CV9030N på midten av 1990-tallet.[2]

HistorieRediger

 
BMP-1 stormpanserpanservogn

Sovjetiske pansrede personellkjøretøyer konstruert for å delta i kamp sammen med infanteristyrker. For eksempel hadde BTR-60, lansert i 1961, allerede skyteskår. Samtidig hadde alle vestlige pansrede personellkjøretøyer en mer beskjeden rolle. Hverken amerikanske M113, britiske Saracen eller FV432 Trojan hadde noen rolle som innebar at de skulle slåss sammen med stridsvogner og infanteri.

Sovjetunionen viste verdens første stormpanservogn, BMP-1, på en parade i 1967. BMP-1 hadde en 73 mm glattløpet kanon og skrånende panser som beskyttet mot NATOs 12,7 mm tunge mitraljøser og panservernraketter som var en trussel selv mot stridsvogner.

Den amerikanske hæren hadde på dette tidspunktet såvidt begynt å utvikle stormpanservogner selv. Den første prototypen, kalt MICV-65, utviklet seg til vognen av type M2 Bradley, som kom i tjeneste i 1981. Året etter ble den oppdaterte sovjetiske BMP-2 vist på en militærparade.

I mellomtiden hadde andre land også utviklet sine tolkninger av konseptet. Vesttyske Marder kom på 1960-tallet og var mer påkostet enn BMP-1 og ga god beskyttelse for mannskapet. Marder var også svært mobil, slik at den kunne operere sammen med den nye, vesttyske stridsvognen Leopard 2. I 1973 kom den franske AMX-10P i tjeneste. Den hadde komplett beskyttelse mot ABC-våpen og plass til et fullt utstyrt, ni-manns infanterilag. Vognen var bestykket med en 20 mm maskinkanon som hadde to matemekanismer, slik at ammunisjonstypen raskt kunne byttes og tilpasses forskjellige mål.

På 1980-tallet gjennomgikk taktisk doktrine i Nato flere endringer. I 1982 kom Air-Land Battle (ALB) og i 1984 kom Follow-on-Forces Attack (FOFA), to doktriner som gikk bort fra tidligere prinsipper om relativt statisk forsvar. Utviklingen av stormpanservognene var like i framkant av denne doktrinen, og de to konseptene passet naturlig sammen. Nå skulle ikke infanteriet følge etter stridsvognene lenger, men være utstyrt så de kunne følge med i tunge panserkiler inn i fiendens linjer, ta opp kampen med fiendens stridsvogner og ha ildstøtte fra sine egne kjøretøyer.

Den britiske hæren kom ganske sent med en stormpanservogn. På 1980-tallet munnet MCV-80-programmet ut i FV 510 Warrior, som hadde god mobilitet og var laget for å romme et fullt, britisk infanterilag på åtte mann. Warrior har ikke mulighet for å nedkjempe stridsvogner, da en 30 mm maskinkanon og en 7,62 mm mitraljøse er eneste bevæpning.[3]

TekniskRediger

 
Mannskapet på en M2 Bradley: Vognføreren sitter nærmest kamera, under tårnet; skytteren til høyre og vognkommandøren til venstre i tårnet.
 
Rampen bak på en fransk AMX-10P

En stormpanservogn har som regel et mannskap på tre. Vognføreren sitter foran i skroget. Vognkommandøren og skytteren sitter i tårnet. Infanteristene består av rundt åtte mann, og sitter stuet inn i et rom bak. Som oftest er det luker for mannskapet oppå kjøretøyet, og store dører eller en rampe bak for infanteriet.

Kjøretøyet har som regel en pansring som står i forhold til bevæpningen. Stormpanservogner er ikke så tungt pansret som stridsvogner; det ville gjøre dem upraktisk tunge og dyre. De fleste panservernvåpen er i stand til å slå ut en stormpanservogn, lenge etter at de har blitt umoderne mot stridsvogner. Stormpanservogner bruker sjeldent «reaktivt panser», sprengladninger som detoneres ut mot innkommende prosjektiler, da de ofte har infanteriet i nærheten på utsiden av vogna.

Bevæpningen er som regel en 20 eller 30 mm maskinkanon med skuddtakt opp til et par hundre skudd i minuttet. Ofte er det en mitraljøse montert parallelt med hovedskytset. For selvforsvar kan ofte vogna skyte ut røykgranater for å få skjul.

Motoren er ofte en dieselmotor på mellom 300 og 600 hestekrefter. Den er montert framme i skroget, da man er avhengig av å ha en dør eller rampe bak for infanteriet.

Stormpanservognen i aksjonRediger

BMP-1 fikk sin debut i kamp i 1973, da den syriske hæren gikk til angrep på Golanhøyden, og resultatet var en katastrofe. I etterkant av slaget stod hundrevis av utbrente BMP-vogner igjen på slagmarken. En kombinasjon av lite fleksibel syrisk taktikk og relativt tynt pansrede BMP-1-vogner medførte at det israelske forsvaret gjorde et solid innhugg hos angriperne.

Stormpanservogner hadde ofte skyteskår for infanteriet. I teorien skulle da infanteristene oppholde seg i kjøretøyet så lenge som mulig, og bekjempe fienden fra skyteskårene. I praksis ble dette sjeldent brukt, og erfaringer blant annet i krigene i Midtøsten viste at stormpanservogner var attraktive mål for fiendens panservernvåpen. Fra 1970-tallet og utover kom det færre og færre skyteskår i vognene. Oppdateringer av M2 Bradley tok for eksempel bort flere skyteskår.

Kontroversene rundt bruk av stormpanservogner dreide seg opprinnelig om to ting: Det ene var om infanteristene var mest effektivt inne i vogna, mens de brukte skyteskårene til å bekjempe fienden, eller om de var mer effektive i terrenget rundt vogna. Det andre gikk på om stormpanservognene skulle samvirke tett med stridsvognene, eller om de skulle holde seg litt tilbake. Det første spørsmålet virker å være løst til en viss grad i dag; infanteri stiger som regel av vogna tidlig i kampen. Det andre spørsmålet er fremdeles ikke besvart. For eksempel bygde britene Warrior uten panservernmissiler slik at den ikke er i stand til å ta opp kampen mot tyngre fiendtlig panser på egen hånd.

Stormpanservogner etter lanseringsårRediger

Stormpanservogner etter lanseringsår
Vogntype År i tjeneste Opprinnelsesland Hovedbestykning Panservernmissil
BMP-1 Tidlig 1960-tall   73 mm kanon AT-3 Sagger
Pbv-302 1966   20 mm maskinkanon X
BMD-1 1969   73 mm kanon AT-3 Sagger
Marder 1970   20 mm maskinkanon MILAN
AMX-10P 1973   20 mm maskinkanon MILAN eller HOT
FMC AFV 1975   - -
NM135 1980   20 mm maskinkanon X
M2 Bradley 1981   25 mm maskinkanon TOW
BMP-2 1982   30 mm maskinkanon AT-4 Spigot/AT-5 Spandrel
FV 510 Warrior Tidlig 1980-tall   30 mm maskinkanon X
BVP M80A 1984   - -
M-80 1985   - -
BMP-3 1990   100 mm kanon AT-10 Stabber
Stridsfordon 9040 Etter 1993   40 mm maskinkanon X

X betyr «har ikke», - betyr «opplysninger mangler»

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «Avtale om konvensjonelle styrker i Europa - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 21. april 2022. 
  2. ^ Dalløkken, Per Erlien (28. februar 2014). «Her er Norges nye panservogn». Tu.no (norsk). Besøkt 21. april 2022. 
  3. ^ «armoured vehicle | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 21. april 2022. 

KilderRediger