Stavanger domkirkes døpefont

Døpefonten i Stavanger domkirke er laget i kleberstein i gotisk stil trolig fra 1300-tallet. Det hører til to dåpsfat, ett av messing og ett av sølv. Døpefonten er plassert i kirkens kor.

Stavanger domkirkes døpefont. Sammenholdt med eldre bilder ser en at det er hogd av noen små konsoller under spissene på V-ene. Det ble trolig fjernet i forbindelse med restaureringen på 1860-tallet.[1] Foten er ikke den originale.

Døpefonten rediger

Døpefonten er hogd i en grønnlig grå, myk og fet klebertype som er vanlig i Rogaland.[2]

Døpefonten består av kummen, skaftet og foten. Kummen kan ha vært bruk med vann i til 1600-tallet, da en fikk døpefat. Kummen har to avløpsrør for vannet. Foten er ikke original, og kan være satt på i forbindelse med flyttingen i 1804.

Døpefonten er utsmykket med repeterende kopier av det som kan være domkirkens østgavl, med taket og en gotisk arkadebue under. Under arkadebuene er det heraldiske vinblader. Bladtypene i døpefonten finnes også ellers i koret på domkirken, og det er antatt at døpefonten derfor er laget i perioden da koret ble bygget.[3] Koret ble bygget etter bybrannen i 1271 eller 1272, og antas i hovedsak å ha være ferdigstilt før biskop Arne døde i 1303.

Døpefonter som er bygget opp arkitektonisk på samme måte med en stor rund skål og et sylindrisk skaft, er kjent fra England og Frankrike.[4] Christopher Hohler og Morten Stige mente at den minte mest om engelske fonter fra 1300-tallet.[5] Fonten i Stavanger kan derfor være laget av en engelsk håndverkere, men uten at det er mulig å vise til et direkte forbilde der.[6]

Døpefonten har trolig vært modell for døpefontene i kirkene i Fjære, Øyestad, Holt og Tromøy, alle i Aust-Agder.[7] [8] [9]

I 1920 hadde fonten en stor sprekk fra øverst til nederst, som ble reparert med åtte små kobberklammere innvendig og utvendig.[10] I 1954 hadde fonten en sprekk som utvidet seg. Det ble antatt at det skyldes en jernbolt som rustet innvendig - i eller under sementstøpen.[11] Den ble så reparert i 1955.[12] Fonten hadde i 1999 noe sprekkdannelse forårsaket av bladverk som ble satt på ved restaureringen på 1860-tallet.[13]

I desember 2020 ble døpefonten flyttet til Arkeologisk museum. Den veltet da den skulle senkes ned fra transportbilen ved ankomst med museet, og fikk større skader.[14]

Plassering i kirken rediger

På 1600-tallet sto døpefonten i nordvestre hjørnet av skipet. Biskop Tomas Cortsen Wegner bekostet tralleverk (inngjerding) av døpefonten en gang mellom 1627 og 1654. I 1730 ble inngjerdingen malt, og det ble hengt opp rødt tøy med gullfrynser til omhenget.[15]

I 1804 ble døpefonten flyttet opp i koret. Den manglet da foten, og det kan være at den falt av eller ble ødelagt under flyttingen.[16]

I 1911 ble døpefonten brukt til å skylling av kirkekar, og hvor presten kunne vaske hendene sine.[17]

Døpefonten står nå ved steintrappen i korets nordvestre hjørne.

Dåpsfatene rediger

Et stort messingfat (på 187,25 lodd) ble gitt til kirken av biskop Tomas Cortsen Wegner og hans kone Anne Kristensdatter Trane i 1623. I 1682 ble det reparert.[18]

I 1742 ble et sølvfat gitt av Laurs Smith.[19] Det er trolig laget av Albrecht Sink.[20] Albrecht Hanssen Sink (født 1708 i Bergen og død 1759 i Stavanger) tok borgerskap som gullsmed i Stavanger i 1735.[21]

I 1841 var messingfatet gratis å bruke, mens en for å bruke sølvfatet ved dåp måtte betale minst 16 skilling. Messingfatet hadde et grønt damask-omheng. Sølvfatet hadde et omheng av rødt klede og overtrekk av bobinet-tekstiler.[22] Ordningen gjorde at de rike brukte sølvfatet og de andre messingfatet. Det første ble kalt å løse sølvfatet.[23]

Vannkanner rediger

I 1478 ga biskop Alv Thorgardsson i sitt testamente to kopperkanner til kirkens alter.[24]

I 1626 var det en alterkanne av messing. I 1628 fikk kirken en sølvkanne av borgermester Povel Knutsen.[25]. En stor tinnkanne ble gitt av biskop Thomas Cortsønn Wegner (en gang i perioden 1627-1654). Den er merket "T.C.W.".[26]

I 1710-1711 nevnes tre kanner. I 1711 og 1745 ble det kjøpt inn trekanner til dåpen.[27]

I 1843 og 1851 nevnes en kanne av britanniametall (en legering av tinn og antimon). I 1871 var det en sølvkanne, en plettkanne og tre tinnkanner. Men sølvkannen fra 1628, ble solgt like etterpå.[28]

Referanser rediger

Noter rediger

  1. ^ Solhaug, 2013, side 49.
  2. ^ Solhaug, 2013, side 30.
  3. ^ Solhaug, 2013, side 44.
  4. ^ Kjellberg, 1954, side 88.
  5. ^ Stige, 1997, side 72.
  6. ^ Kjellberg, 1954, side 88.
  7. ^ Kjellberg, 1954, side 88-89.
  8. ^ Stige, 1997, side 72.
  9. ^ Solhaug, 2013, side 27ff.
  10. ^ Erling Nielsen: Stavanger domkirke, beskrivelse over reparasjonsarbeider aarene 1919-1920, Stavanger 6.12.1920. Stavanger byarkiv, PA 263 Fortidsminneforeningen, F. Spesialserier 2, Stavanger domkirkes reparasjoner 1919-1920.
  11. ^ Fortidsminneforeningen brev til Domkirkens menighetsråd 6.11.1954, Stavanger byarkiv, PA 263 Fortidsminneforeningen, F. Spesialserier 4.
  12. ^ Fortidsminneforeningen brev til Kirkevergen 5.12.1955, Stavanger byarkiv, F. Spesialserier 4. Arbeidet ble utført av steinhogger Martin Hannisdahl.
  13. ^ Stige, 1997, side 73.
  14. ^ Hilde Mai Østbø: Domkirkens 800 år gamle døpefont skadet, Stavanger Aftenblad, 18.12.2020 - https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/LnorKp/domkirkens-800-aar-gamle-doepefont-skadet.
  15. ^ Kielland, 1933, tabell og side 12.
  16. ^ Kielland, 1933, tabell.
  17. ^ Rasmus Tveteraas: Stavanger domkirke, Stavanger Aftenblad, en serie artikler i 1911.
  18. ^ Kielland, 1933, tabell.
  19. ^ Kielland, 1933, tabell.
  20. ^ Olav Sinding: Litt om Stavanger domkirkes gamle inventar, Stavangeren, 7.8.1921.
  21. ^ Axel Kielland: Stavanger borgerbog, 1935, side 121.
  22. ^ S. E. Svendsen p.t. Kirkeværge: At løse Sølvfadet, Stavanger Amtstidende nr 8, 1841.
  23. ^ A.S.: Stavanger i gamle dage, Stavangeren, 29.8.1923.
  24. ^ DN IV nr 987 - http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=4445&s=n&str=. Det var til Gildealteret og det øvre Korsalteret.
  25. ^ Kielland, 1933
  26. ^ Kielland, 1933
  27. ^ Kielland, 1933
  28. ^ Kielland, 1933