Stavanger domkirke

Stavanger bispedømme

Koordinater: 58°58′10,412″N 5°43′59,945″Ø

Stavanger domkirke
Stavanger domkyrkje.jpg
Ranveig
Område StavangerRediger på Wikidata
Bispedømme Stavanger bispedømmeRediger på Wikidata
Byggeår Påbegynt ca. 1100 og ferdig ca. 1150
EndringerNytt kor og ombygging mellom våpenhus og skipet etter brann i 1272. Restaureringer i 1554–56, 1743, 1866–74 og i 1999.
Viet tilSankt Svithun
KirkegårdStavanger kirkegård fram til 1800-tallet. I middelalderen Svithunkirkegården.
Arkitektur
Periode Skipet romansk, koret og våpenhuset gotisk
ByggematerialeKleberstein og grønnskifer
TårnTo tårn i øst. Fram til 1272 ett tårn i vest.
PortalGotisk vestportal, Bispeportal, Anglonormannisk nordportal
KorGotisk kor med ribbehvelv
SkipTreskipet: midtskip og to sideskip
Kirkerommet
Prekestol1658 av Andrew Smith
DøpefontGotisk, trolig perioden 1250–1300
AlterAlterbord. Glassmaleri av Viktor Sparre 1957
Plasser750
DiverseEn rekke romanske kapiteler i skipet. Flere epitafier. Steinportretter i koret øverst av kong Magnus Lagabøte, flankert av kong Erik Magnusson, samt av hertug og senere kong Håkon V Magnusson. Klokkespillet fra 1925 er landets eldste. Det ble i 1997 restaurert og utvidet med 27 klokker. Spillet består nå av til sammen 49 klokker.
Beliggenhet

Stavanger domkirke
58°58′11″N 5°43′59″Ø
Stavanger domkirke på Commons

Stavanger domkirke er fra første halvdel av 1100-tallet og er det eldste stående domkirkebygg i Norge. Den er den av landets domkirker som i størst grad har beholdt sitt middelalderske uttrykk og den eneste som har vært i kontinuerlig bruk siden 1300-tallet.

Katedralen ligger sentralt i Stavanger, mellom Breiavatnet i sør, Torget med Vågen i nordvest, Domkirkeplassen i nord og Kongsgård i sørvest.

Domkirken ble romersk katolsk bispesete etter at Stavanger bispedømme ble opprettet omkring 1125. Fra reformasjonen og et par år framover ble bispedømmet styrt fra Bergen. Fra 1539 ble domkirken sete for superintendenter (biskoper) i den lutherske kirke. I 1682 ble bispesetet flyttet til Kristiansand, men i 1925, da bispedømmet ble splittet i Stavanger bispedømme og Agder og Telemark bispedømme, ble Stavanger domkirke igjen bispesete i Den norske kirke

HistorieRediger

ByggestartenRediger

Under krypten i Domkirken er det funnet eldre brannlag fra 800- og 1000-tallet, samt skjeletter fra 1000-tallet. Dette kan indikere at det har vært en annen kirke i nærheten, før dagens domkirke ble reist, forutsatt at skjelettene ikke er flyttet.

Byggestarten for Domkirken er knyttet til opprettelsen av et nytt bispesete i Stavanger, selv om historiske detaljer ikke er kjent. I 1104 var de nordiske rikene blitt skilt ut som egen kirkeprovins, med erkesete i Lund i Sverige. I løpet av 1100-tallet var bispedømmer blitt opprettet i Bjørgvin, Nidaros og Oslo. Stavanger bispedømme ble skilt ut fra Bjørgvin under Sigurd Jorsalfare og omfattet dagens Rogaland, Agder, Valdres og Hallingdal. Nøyaktig etableringsår for bispesetet er ikke kjent, men ut fra kilder kan en tidfeste dette til en gang mellom 1123 og 1130.[1]Morkinskinna forteller om en Stavangerbiskop i forbindelse med et opptrinn tidfestet til rundt 1128, men kilden regnes som svært usikker. Tradisjonelt regner en 1125 som «oppstartsåret» for både Domkirken og bispesetet.

 
Illustrasjon av Eilif Peterssen til «Magnus Blinde og Harald Gilles saga» i 1899-utgaven av Heimskringla. Den skildrer bisp Reinalds død: Han ble hengt i Bjørgvin 18. januar 1135.
 
«Stavanger», med Domkirken og Breiavatnet. Litografi etter maleri av Joachim Frich, fra Norge fremstillet i Tegninger, utgitt omkring 1848

Den første biskopen i Stavanger var Reinald av Stavanger, fra etableringen av bispesetet og fram til han ble hengt av Harald Gille i Bjørgvin i 1135. Hans store prosjekt var ferdigstillelsen av Domkirken. Reinald kom opprinnelig fra England. Tilknytningen til England var antagelig en strategisk styrt handling fra konge- og kirkemakt.[2]

Flere forhold peker i retning av at kirken ble påbegynt før Stavanger ble bispesete, og det er ikke usannsynlig at grunnsteinen ble lagt rundt år 1100 – under kong Magnus Berrføtt. Absalon Pederssøn Beyer skrev omkring 1570 om Domkirken «hvilken som bygt 1012, som ciphren, der er udgraven i muren, tilkjennegiver, under Magnus Barfot».[3] En annen avskrift har årstallet 1013. Siden Magnus Berrføtt var konge mellom 1093 og 1103 har en tenkt seg at årstallet var en skrivefeil for 1102 (eventuelt 1103). Rundt 1770 skrev imidlertid Hans Smidt, tidligere klokker i Domkirken, at årstallet sto i tårnet i den gotiske delen.[4] Da denne ble reist mot slutten av 1200-tallet har en tenkt seg at steinen var gjenbruk av en stein fra vesttårnet i kirkens eldste del. Det kan også være at steinen var gjenbruk fra en annen bygning og at tallet ikke nødvendigvis er et årstall.

Fredrik Macody Lund skrev i 1919 at katedralen i Stavanger er den eneste av de fem norske katedralene som har en soknekirkes og ikke en katedrals karakter. Han mente at den hadde vært en større soknekirke – en fylkeskirke – før den senere ble opphøyet til bispesete. «Skipets arkitektur med alle de eldste normanniske formene i profileringen som i ornamentering, peker tilbake til tiden før år 1100».[5]

Gerhard Fischers vurderinger av Domkirken i 1964 er i stor grad knyttet til Oluf Kolsruds konklusjon om at bispesetet var fra omkring 1125.[6] Fischer viser samtidig til at det er elementer i kirken som peker mot slutten av 1000-tallet. Mest presis er Fischer i det engelske sammendraget under omtalen av Domkirkens skip: «The former suggest a period from about, or even prior to, 1100, and it may be questioned, whether an English master mason would have used "antiquated" details, if building operations were really started about 1125. It is a tempting theory, that before the bishopric was established, work was in progress on an earlier church.»[7]

Edward Christopher Hohler sammenliknet detaljer i Domkirken med andre kirker, og med det som grunnlag mente han at Domkirken ble påbegynt omkring 1105.[8] Han mente også at det sto en eldre kirke på stedet, og at den nye kirken ble bygget rundt denne. Den eldste kirken sto i den sørvestre delen av skipet og ble ikke revet før den nye kirken begynte å bli ferdig. Teorien begrunnes med de mange skjevhetene i kirken – han mente skjevhetene skyldtes dårlig sikt på grunn av den gamle kirken. Ved å sammenlikne størrelsen med andre samtidige norske kirker mente han at den var bygget som en kirke til en biskop, samtidig vektlegger han at kirken må ha vært påbegynt før kirkens inntekter økte kraftig gjennom tienden, og kirken fikk korbrødre. Tienden ble innført like etter 1111, da Sigurd Jorsalfare kom hjem fra sin reise til Det hellige land.

Morten Stige skrev i 1997 at Domkirken ut fra stilhistoriske kriterier ble påbegynt mellom 1095 og 1115, og avsluttet på midten av 1100-tallet.[9]

Ut fra de ulike vurderingene er det rimelig å anta at byggingen ble påbegynt rundt år 1100 og at kirken i sin eldste form sto ferdig rundt 1150.

Kirken i middelalderenRediger

Mellom 1164 og 1181 fikk Domkirken kongebrev på at inntekter som egentlig skulle tilfalle kong Magnus Erlingsson, ble gitt til Domkirken. Dette var viktig for å sikre det økonomiske grunnlaget og bidro også til å styrke posisjonen til Domkirken.[1] Dette kongebrevet er ikke bevart, men privilegiebrevet ble stadfestet av kong Håkon Håkonsson en gang mellom 1226 og 1245.[10]

Olavsklosteret er kjent fra 1160-årene,[11] men er nevnt ved fullt navn bare i en kilde, i et vitnebrev fra 1236.[12] Klosteret kan ha blitt opprettet for å drive undervisning og prestetjeneste i tilknytning til Domkirken.

Kong Sverres sysselmann Einar Kongsmåg tok i 1205 tilflukt i vesttårnet i kirken, da baglerne overfalt byen. Han ble drept, etter først å ha blitt lovt fritt leide om han kom ut. Sankt Svithuns skrin, som ble brukt til å oppbevare relikviet etter Sankt Svithun, er omtalt første gang i forbidelse med bagleroverfallet.[1]

Et domkapitel knyttet til Domkirken er nevnt i kilder første gang i 1236. Domkapitelet skulle gi råd til biskopen og fikk etter hvert også ansvar for å utnevne nye biskoper. Medlemmene av domkapitelet ble kalt kanniker eller korsbrødre, fordi de hadde plass i kirkens kor. Det nøyaktige antallet kanniker i Stavanger er ukjent, men kan ha variert mellom 4 og 14.[13] Korsbrødrene hadde en gård kalt Brødregården eller Kommunsgården der det var rom for felles måltider, og denne lå omtrent på den nåværende Domkirkeplassen.

En stor bybrann i 1272 la store deler av byen og Domkirken i ruiner. Skadene på kirken var store, og antagelig gikk mye av inventaret og liturgiske gjenstander tapt. For å skaffe økonomiske midler til gjenreisningen ble det i perioden 1272-1297 utstedt en rekke avlatsprivilegier til bispedømmet.[2] Avlat kunne innvilges dersom en troende besøkte en kirke på festdagene til bestemte helgener og gjorde bot for sine synder, og avlatsbrevet kunne forsterkes ved også å betale til kirken. Under gjenreisningen rev en ned restene av koret og tårnet, og lagde i steden et høygotisk kor med en lengde på over to tredjedeler av skipet. Gjenreisingen ble fullført under biskop Arne omkring århundreskiftet 1300.[1]

Bispegården lå i tilknytning til Domkirken, der hovedbygningen til Kongsgård ligger i dag. Gården er nevnt første gang i kilder fra 1297, og en kan finne rester av murene i kjelleren under Kongsgård. Bispekapellet mellom Domkirken og Kongsgård ble antagelig oppført etter bybrannen og fullført i 1290-årene.

Til Domkirken var det også knyttet undervisning av geistlige og sivile. De første spor av en katedralskole i Stavanger dukker først opp i slutten av 1290-årene, og den eldste kjente skolebygningen sto mellom Domkirken og Skolebekken (dagens Kongsgaten).

Mariakirken var en liten gotisk steinkirke, ikke større enn 20 6,5 m, som lå ikke lenger enn 12 meter nord for Domkirkens skip.[14] Kirken er nevnt i kilder fra 1290-tallet. Det er mulig at Mariakirken fungerte midlertidig under gjennoppbyggingen av Domkirken etter brannen, selv om den kanskje primært ble bygget som sognekirke. Etter reformasjonen ble kirkebygget brukt som rådhus og til slutt påbygd og benyttet som brannstasjon. Mariakirken ble revet i 1883.

Det finnes ikke tegn på at Domkirken fungerte som viktig pilegrimsmål i middelalderen, verken i skrevne kilder eller i arkeologisk materiale.[2] Kultsenteret for den viktigste helgenen Sankt Svithun var alt vel etablert i England. Det finnes heller ikke rapporter om mirakuløse hendelser knyttet til vernehelgener og relikivier.

ReformasjonenRediger

Den siste biskopen i Stavanger før reformasjonen i 1537 var Hoskuld Hoskuldsson.[15] Han ble antagelig ført til Bergen og døde i fangenskap der. Under reformasjonen ble Domkirken plyndret, men det finnes ikke sikre kilder for hvordan dette i detalj skjedde.[16] Det er mulig at dette skjedde etter ordre fra kongens befalingsmann Tord Rodt og at skrinet med relikviene etter Sankt Svithun ble sendt til Danmark,[17][18], men det finnes ikke sikkert belegg for dette.[16] Både kirkene, katedralskolen og Olavsklosteret stod til nedfalls. Biskoptittelen var formelt opphevet og erstattet med tittelen «superintendent», men den gamle tittelen ble likevel brukt videre. Den første biskopen etter reformasjonen, Jon Guttormsen, fikk oppgaven med å restaurere Domkirken.

StavangerrenessansenRediger

På i første halvdel av 1600-tallet la generell økonomisk framgang grunnlag for fornying av kirkeinteriøret. Mange utenlandske håndverkere slo seg ned og bidro med viktige impulser til lokale kirker, også domkirken. Sentralt sto håndverkerne Thomas Snekker og Lauritz Snekker, sammen med malerne Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel. Det er få spor etter denne såkalte Stavangerrenessansen i dagens Domkirke.

I løpet av 1600-tallet fikk Domkirken ny prekestol, orgel, stolrader, pulpiturer, lyskroner, glassmalerier, altersølv, klokker og messeklær, det meste gitt som gaver fra byens borgere.

I 1633 ødela en stor brann mer enn halve byen. Området rundt Domkirken ble hardt rammet, og biskopens gård brant ned. Domkirken selv ble imidlertid ikke skadet. Også i den neste store bybrannen, i 1684, var kirken skadefri.[19]

SognekirkeRediger

I 1682 skiftet Stavanger stift navn til Kristiansand stift, og i 1684 flyttet biskopen til Kristiansand. Med dette ble Domkirken omgjort til sognekirke og mistet også inntektene som hadde fulgt med bispesetet. Stavanger fikk ikke bispesetet igjen før i 1925.

På 1700-tallet var det få endringer i interiøret i kirken. Tidlig på 1700-tallet fikk kirken rødt teglsteinstak.[20]

Inntil skikken ble forbudt i 1805, var det i dette århundret svært populært å legge graver under kirkegulvet, og en regner med at omkring 400 personer er gravlagt på denne måten.[21]

Domkirken var i første halvdel av 1800-tallet sognekirke for hele Stavanger. I 1860 ble sognet delt, og Sankt Petri menighet opprettet. I den nye menigheten ble Sankt Petri kirke innviet i 1866.

Nyere tidRediger

 
Kirken fotografert fra sørvest i månedsskiftet juni-juli 1866

I perioden 1867-1874 gjennomgikk Domkirken restaureringsarbeide, som i ettertid er blitt sterkt kritisert.[22] Arbeidet endret interiøret fullstendig og førte også til utvendige forandringer. Mange detaljer som vitnet om middelalderen ble fjernet, inkludert gamle gravplater og kister. Det røde tegltaket ble erstattet med svart skifertak. Den hvite kalkpussen fra middelalderen ble fjernet, og vegger både utvendig og innvendig ble påført tykk sementpuss. I 1877 ble et varmluftsapparat plassert i krypten.

Bispekapellet ble restaurert i 1894-1895, under ledelse av arkitekturprofessor Johan Meyer. Kapellet ble imidlertid stående tomt og ubenyttet fram til gjenopprettelsen av bispesetet i 1925.

I 1925 feiret Stavanger 800-årsjubileum for grunnleggelsen av bispesetet, og samme år ble Stavanger bispestol gjenopprettet, med Rogaland fylke som forvaltningsområde. Den første biskopen Jacob Christian Petersen ble innsatt under en gudstjeneste i Domkirken 7. juni 1925, med representanter fra kongehuset, regjering, Storting og kirke tilstede.

I 1938 fikk Fredrik Macody Lund i oppdrag å gjennomføre en bygningshistorisk undersøkelse. Da resultater fra arbeidet uteble, ble ansvaret for å fullføre arbeidet overlatt til Gerhard Fischer. Et større restaureringsarbeide ble gjennomført i perioden 1939-1942, under ledelse av Fischer.

Etter andre verdenskrig startet en fjerning av utvendig puss på veggene, et arbeid som ble fullført rundt 1955.

Planlagt restaurering 2020-2023Rediger

I mai 2020 stenges Domkirken for omfattende restaureringsarbeid, fram til påsken 2023.[23] Det skal legges vannbåren varme i kirkegulvet, og alt elektrisk anlegg skal skiftes ut. På utsiden skal begge tårnene og deler av koret kalkes og få lys overflate.

I 2021 skal det også gjøres en utgraving i og like utenfor kirken, i samband med funn på 1960-tallet av skjeletter fra tidlig middelalder.[24]

VernehelgenerRediger

 
Skulptur av Sankt Svithun i østfronten av koret, laget av Stinius Fredriksen i 1962.

Katedralen er viet til Sankt Svithun, den angelsaksiske biskopen som levde og virket på 800-tallet. Den har defor vært omtalt som Svithunskirken. Ifølge Anton Wilhelm Brøgger er Domkirken også viet til den hellige treenigheten siden den er en katedral,[25] men det finnes ikke dokumenter som stadfester dette.

Domkirken hadde opprinnelig et armbein (en «armlegg») fra Sankt Svithun som skal ha kommet fra Sankt Svithuns skrin i Winchester eller Canterbury, avhengig av når beinet ble tatt ut. Armbeinet ble lagt i et nytt Sankt Svithuns skrin i Stavanger domkirke.[15] Det er kjent at Sankt Svithuns helgenskrin i Winchester har blitt åpnet 1086 og i 1150.[26] Det finnes imidlertid ingen skriftlige kilder som knytter Sankt Svithun til Stavanger før i 1204.[27] Hvilket tidspunkt armbeinet ble brakt til Stavanger, kan en derfor bare gjette seg til. De fleste har ment at kirken fikk armbeinet samtidig med at kirken ble innviet – noe som har vært antatt å være omkring 1125. Christopher Hohler mener at relikvien må ha kommet før 1066.[28] Eldbjørg Haug mener det var under perioden den danske Knut den mektige var konge i England (1016–35).[29] Knut Helle mener at relikvien kan ha kommet så sent som i 1150.[30] Relikvien kan også ha tilhørt den kirken som sto på stedet før domkirken ble bygget.

Kirken hadde i 1517 tilsammen 36 relikvier, ifølge en liste satt opp av biskop Hoskuld Hoskuldsson. I tillegg til armbeinet fra Sankt Svithun var det blant annet relikvier fra Jesus (en linklut med hans blod), jomfru Maria, Sankt Paulus, Sankt Andreas, evangelisten Markus, Sankt Olav, Sankta Sunniva, Sankta Barbara, Sankt Edmund, Sankt Valentin, Sankt Stefanus, Sankt Klemens, Sankt Kosmas, Sankta Juliana, Sankta Agata, Sankta Sigrida og Sankt Thomas av Canterbury.

Fra perioden 1275-1517 kjenner en omlag førti helgennavn knyttet til Domkirken, i bevarte brev, diplomer og testamenter.[2]

Samlet kjenner en navn på 17-18 altre og stuker i Domkirken.[31] En «stuke» er et lite hus eller avlukke inne i kirken, et sidekapell. Det har neppe vært mer enn 12–13 av disse i bruk samtidig.[32] Altrene og stukene var i hovedsak viet til helgener: Høyalteret var trolig viet til Sankt Svithun. Fram til omkring 1350 er fem stuker omtalt i skriftlige kilder:[13]

  • Vår Frues alter eller Mariastuken, viet til jomfru Maria
  • Sjelestuken
  • Krosstuken
  • Jonsstuken, viet til døperen Johannes
  • Olavsstuken, viet til Olav den hellige

Biskop Alf testamentert i 1478 sitt løsøre til Høyalteret, samt til[2]

  • Andreasalteret, viet til Sankt Andreas
  • Birgittaalteret, viet til Birgitta av Vadstena
  • Gillesalteret, viet til byens gilde, «et brorskap til felles timelig og åndelig hjelp og gudfryktighetens øvelse»[33]
  • Johannes Døperens alter
  • Katarinaalteret, viet til Katarina av Alexandria
  • Korpus Kristi-alteret
  • Korsalteret øverst
  • Korsalteret, nederst
  • Mikaelsalteret, viet til erkeengelen Mikael
  • Trinitatsialteret, viet til Den hellige treenighet
  • Vår Frues alter, viet til jomfru Maria

I 1442 var det også et alter innviet til Sankt Vincent og i 1508 et alter innviet til Sankt Anna.[2] Andre altre som er omtalt er[32]

Hvor alle disse altrene var plassert i kirken er uvisst.

Kirkens delerRediger

VåpenhusetRediger

Våpenhuset er det første rommet en kommer til når en entrer hovedinngangen i vest.

Før brannen i 1272 var våpenhuset tårn, nærmere bestemt kirkens vesttårn. Ved graving under golvet har en funnet fundamentene til det gamle tårnet som skal ha vært kvadratisk.[34] Det har vært diskutert hvorvidt tårnet kan ha vært bygd før skipet, kanskje som et vakttårn, men det er uvisst.[35] Etter brannen ble tårnet tatt ned og erstattet med et lavt vestparti. I 1920–1921 var det en lengre diskusjon i lokalavisene om vesttårnet skulle bygges opp igjen, men prosjektet ble forlatt.

Gerhard Fischer mente i 1964 at det (romanske) koret ble påbegynt først og at en så bygget seg vestover i en romansk stil, sannsynligvis under ledelse av en byggemester fra England.[36] Senere fikk man inngangsportal og inngangsparti i gotisk stil, trolig i samband med gjenoppbyggingen etter brannen i 1272.

I våpenhuset finner en i dag to gravstøtter fra 1300-tallet: den ene for ombudsmannen Håkon fra Reve, død 1304, den andre for biskop Botolf Asbjørnson, død 1380. På veggen henger et epitafi av Anders Lauritzen Smith. Epitafiet viser Matias Tausan med sine to ektefeller. Over inngangspartiet finner en klokkespillet fra 1925 – landets eldste klokkespill. Det hadde opprinnelig 22 klokker. I 1997 ble spillet restaurert og utvidet med 27 nye klokker, slik at det i dag består av 49 klokker.

Overgangen mellom våpenhuset og skipet har i middelalderen vært mindre og kan ha vært på størrelse med en dør. Ved ombyggingen etter brannen i 1272 ble inngangspartiet ombygd og gjort større.

SkipetRediger

 
Stavanger domkirke 1913 Foto: Eyvind Botolfsen
 
Vestfasaden med hovedinngang
 
Kirken sett fra nord, fra Domkirkeplassen.
 
Langskipsportalen i sør

Skipet er bygget opp i tre deler («treskipet») som en basilika, med et hovedrom i midten og to siderom atskilt med massive sirkulære romanske søyler. Skipets mål er 25,8 18m. Søylene er knyttet sammen i buer, og det er seks slike buer på hver side.

Det meste av taket inklusiv takhellene blåste ned og ble ødelagt i en storm i 1826. Nytt tak ble lagt på. På 1860-tallet ble det daværende takdekke skiftet ut med skifer. De gamle taksteinene ble i 1920 brukt på kapellet på Eiganes gravlund.[37]

Skipet hadde jordgolv med steinheller fram til 1860-tallet. Det ble da gravd to fot ned i bakken, lagt bjelkelag og golvplanker. Det eldste plankegolvet varte bare noen få år, da en hadde glemt å ventilere rommet under golvet.[38] Dagens golv er fra 1999.

På toppen av kapitelene i vest er det utsmykking.

I skipet og sideskipene er det lysekroner og lampetter laget av Emanuel Vigeland. De gamle ble lånt ut til andre kirker og kapeller, og noen ble lagt i krypten.

I middelalderen var det ståplasser for alle besøkende i kirken.

Fra 1500-tallet hadde en i den fremste delen av kirken faste trebenker med en port inn (kirkestoler).[39] I 1844 ble de tidligere utskårne kirkestolene erstattet med nye malte kirkestoler. Om en midtgang på om lag fire meter satt kvinnene på den nordre siden og mennene på den søndre. En kunne kjøpe seg plasser mot en årlig avgift til kirken. Disse plassene var også salgsvare, og det kunne oppstå uenighet om hvem som eide seter i kirken. Det var også noen små halvsirkelformede og noen rektangulære gallerier langs begge sideveggene i midtskipet. De stakk ut mellom søylene og hadde inngang fra sideskipene. De som ikke hadde råd til sitteplasser, hadde ståplasser bakerst i kirken. Ordningen ble avviklet ved restaureringen på slutten av 1860-tallet.[40]

SideskipeneRediger

På den sørlige langskipsportalen i domkirken er det sikksakkborder og stilisert korsblomstmønster av enkel geometrisk karakter. Dette er et vanlig dekorinnslag knyttet til middelalderens steinkirker på Vestlandet og i Trøndelag, og en antar at den skyldes påvirkning fra ornamentikk knyttet til normannisk steinkirkearkitektur.

Tre sider av kapitelet på en halvsøyle i det søndre sideskipet er dekket av et middelalderrelieff som noen ganger omtales som Livstrekapitélet,[41] «Syndebukkrelieffet»[42] eller «Ragnarokrelieffet»[43] etter ulike forsøk på tolkninger av motivet. Det skiller seg fra den anglo-normanniske stilen og er hugget i en lombardisk stil. Se egen artikkel om Stavanger domkirkes kapiteler.

På 1860-tallet ble vinduene i sideskipene skiftet ut med rundbuevinduer for å få dem i stil med resten av skipet.

Fram til 1860-tallet var det også i sideskipet avlåste kirkestoler som støtte ut mot ytterveggene, og som var eid av privatpersoner. De ble brukt under gudstjenester.

I sideskipet er det i dag fire epitafier i de endene av sideskipene som er laget av Anders Lauritzen Smith: Ekteparet Marcus Christensen Humble og Anna Kristensdatter Trane, ekteparet Severin Pedersen Godtzen og Elisabet Kristensdatter Trane, ekteparet Johannes Hjermann og Anna Katrina Nilsdatter, og Severin Pedersen Fransen med hans to ektefeller Agnete Sørensdatter Godtzen og Mette Matsdatter Tausan. Alle epitafiene har portretter og rike utskjæringer i farger, med bibelske motiver og med våpenskjoldene til ekteparene. Iallfall våpnene Trane (Thrane) og Godtzen er slektsvåpen brukt gjennom flere generasjoner, mens de andre synes å være personlige våpenskjold. Våpnene på epitafiene har vanlig heraldisk utstyr med skjold, hjelm, hjelmklede og hjelmtegn.

Et eldre epitafium av ekteparet Elisabet Pedersdatter (død 1578) og lensherren Henrik Brockenhus (død 1588), med malte våpenskjold, er flyttet til Stavanger Museum. Et maleri av borgermester Henrik Hanssen fra 1660 er gått tapt.

De lange taklampene i sideskipene er utført av arkitekt Jonas Hidle (f. 1912) fra Stavanger.

Prekestol og galleriRediger

Domkirken hadde en prekestol bygget i 1554 av Nils Olavson tømmermann.[44] Neste prekestol ble gitt av Elisabet Pedersdatter (død 1578) og mannen Henrik Brockenhus. Dagens prekestol er laget i 1658 av Anders Lauritsen Smith. I utsmykkingen som viser en rekke bibelske motiver, inngår initialene og våpenskjoldene til lensherren Henrik Below og hans to ektefeller Johanne Lykke og Pernille Qvitzow. Han har derfor ganske sikkert betalt for prekestolen.

Det eldste orgelet var fra 1622[45], og den første organisten var Ludolphus Wilken. Han omtales fra 1623.[45] Orgelet sto tidligere på galleriet («pulpituret»), ved overgangen mellom skipet og koret.[46]

Galleriet ble revet på 1860-tallet.

KoretRediger

Utdypende artikkel: Stavanger domkirkes kor

 
Prekestolen i Stavanger domkirke i overgangen mellom skipet og koret.

Fram til brannen i 1272 hadde kirken et kvadratisk romansk kor med sidelengder på 11,5 m. En kan fastslå dette ved de undersøkelsene som er gjort av fundamentrester i krypten under koret. Åpningen mot skipet var på 3,4 m. Etter brannen i 1272 ble deler av østveggen og det romanske koret revet. Koret ble forlenget til en lengde innvendig på 20,5 m. Bredden innvendig er 8 m. Det ble også bygget i en ny stilart – gotikk. Det ble også bygget to tårn i øst. Korets åpning mot skipet ble øket til 5,8 m under restaureringen på 1860-tallet. Før restaureringen var det en mindre åpning med en halvbue øverst.

Koret var trolig ferdigstilt før biskop Arnes død i 1303[47] og har trolig hentet sine forbilder fra Nordøst-England. Enkelte forhold kan tyde på at det er kommet til nye byggledere på slutten av arbeidet, men det meste er bygget av den samme mesteren.

Med en gang en kommer inn i koret er det på nordsiden en liten trapp med en dør til et trangt åttekantet tårn. En kan bare se tårnet fra utsiden. Denne har en trapp med 25 trinn. En kunne tidligere fortsette i en tretrapp til en var midt over koret, og derfra til de to tårnrommene over sakristiene.

Loftsrommene kan ha vært brukt som lagerrom for kostbarheter, men det er usikkert. Ved restaureringen på loftet i 1866,[48] ble en messehagel eller korkappe funnet på loftet, men uten at det ble fortalt hvor loftet lå. Kappen har et bilde, som er tolket til å forestille Sankt Svithun. Brøgger skrev at den var et norsk klosterarbeid fra 1400-tallet.[49] Haug mente at den er fra om lag 1520.[50] Den er omsydd til et antemensale (alterforstykke), nå utstilt på Stavanger Museum. Det kan være at den kom fra Hospitalkirken i Stavanger.

Ved inngangen til sakristiet finnes skulpturer av kong Magnus Lagabøte, kong Eirik II Magnusson, samt hertug og senere konge Håkon V Magnusson. Opprinnelig hadde alle skulpturene skjegg, men to av dem ble hogd glattbarbert under restaureringen på 1860-tallet.

I koret finner en også blant annet:

  • en døpefont som vurderes å være fra omkring år 1300. Se egen artikkel om Stavanger domkirkes døpefont,
  • en dansk bibel trykket i København i 1589 – den skal ha tilhørt Anders Lauritsen Smith på 1600-tallet,
  • et portrett av superintendent Jørgen Erikson som kan være malt at Peter Reimers; maleriet er tidligst malt i 1604 – trolig senere,
  • kalk og disk gitt av Laurits Clausen Scabo i 1608,
  • en oblateske gitt av biskop Thomas Kortsen Wegner og hans kone Anne Kristensdatter Trane[51],
  • døpefat, laget av Albert Sink i Stavanger i 1742,
  • bispestol fra gjeninnvielsen av Stavanger som bispesete i 1925, og
  • glassmalerier i østveggen laget av Victor Sparre i 1957.

En finner ikke alterlysestakene fra 1660-tallet, de ble solgt på 1860-tallet. Det var også tidligere en høy altertavle med utskårne figurer som dekker en stor del av vinduet. I november 1853 kom en «gal» mann inn og skar tavlen i stykker.[52] Deretter fikk en installert en kopi av Bertel Thorvaldsens kristusstatue i Vor Frue kirke i København. I 1866 ble den flyttet til Petrikirken.

 
Kirken med gotisk kor og tårn sett fra øst

TårneneRediger

Koret har to tårn i øst. Nederst i hvert tårn er det et større rom. Rommet i det nordlige tårnet betegnes som sakristiet og det i sør for skrudhuset. Hvert av rommene er på 14,5 m². Sakristiet har trolig vært brukt som kapitelshus før reformasjonen.[53]

Rasmus Tveteraas skrev at det i skrudhuset var en serie bilder med biskopene fra Reinald til Hoskuld Hoskuldsson, og så en ny rekke bilder fra superintendent Jon Guttormsen til bisp Jacob Jensen Jersin. Tveteraas oppgir ikke kilde for denne opplysningen. I dag finner en i skrudhuset malerier av biskopene fra 1925 og framover.

Over begge sakristiene er det tårnrom. Det ble bevilget penger til de spisse takene over tårnene i 1743.[54] Tårnrommene er ikke lenger i bruk.

KryptenRediger

Krypten er rommet under koret. Det er en utvendig inngang (kjellerdør) til krypten rett ovenfor Bispekapellet. Det var opprinnelig en gravkjeller, men i dag er kjelleren gravd ut, innredet og brukes i menighetssammenheng. Det er da rett å bruke ordet krypt.

I 1929 ble golvflaten beskrevet å være omtrent som i et alminnelig våningshus. Det var lavt under taket, så en snaut kunne stå oppreist. Det første rommet var det største, og hadde tidligere vært brukt som fyrrom. I 1929 var det brukt som lagerrom. Fra dette rommet førte to forholdsvis smale rom parallelt videre inn under koret. I det rommet som var nærmest Bispekapellet var det mange klebersteiner, en del var fra trappen som ble funnet under gravingen mellom Domkirken og Bispekapellet i 1917. Der var også fire klebersteinshoder. I det andre rommet var det et skifersteinlager, og om lag 15 store gravsteiner med innskrifter.

 
Anders Lauritzen Smiths versjon av Fredrik IIs Bibel, liggende på utstilling i Stavanger domkirke.

Begravelsesstedet viste tidligere den avdødes sosiale status. På 1700-tallet var de dyreste gravstedene i Stavanger i denne rekkefølgen: Under koret i Domkirken, i Urtegården, på Kirkegården og på Fattigkirkegården under Kleiva. Stanken fra gravkistene steg opp i kirkerommet, og måtte ventileres ut av krypten. Det ble gjort ved å ha et vindu med jerngitter uten glass. I 1805 ble det forbudt å gravlegge noen under kirkene, og omtrent på denne tiden tok en til å ta ut kister som sto under koret i Domkirken. Den store oppryddingen kom i 1866, da om lag 100 kister ble fjernet. Skjelettene ble gravlagt i en fellesgrav utenfor Domkirkens nordre side-utgang. I 1958[55] ble fire gravsteiner satt opp i Rektorhagen langs muren mot Bispekapellet. To middelaldergravsteiner fra krypten, og som har vært brukt igjen, er utstilt i våpenhuset. Flere gravsteiner er brukt som fundament for gjerdet til Kongsgård mot Haakon VIIs gate, noen er i Stavanger Museum, noen ved steinhoggeriet til Den kombinerte innretning og noen er brukt i Badedammen.

Under koret ble det i 1967 avdekket et ca. 80 cm tykt jordlag med kristne graver, et trekull-lag og fire stolpehull. Trekull-laget er eldre enn gravene. Kullaget kan være fra en brent trebygning som stolpehullene var en del av. En C-14-datering av kullaget ga at det var 56 % sjanse for at kullaget var fra perioden 860 og 1060.[56] Senere har Paula Utigard Sandvik[57] gjort flere dateringer. Det er to dateringer av et brannlag fra 800-tallet. To skjeletter og ett brannlag er trolig fra 1000-tallet. Ved graving i 1867[58] ble det blant annet funnet en tredobbel spiralring av gull. Spiralringer av gull var mest i bruk i romertid og folkevandringstiden.

NoterRediger

 
Hode med hertugkrone i form av rosekrans, i koret; trolig hertug (senere konge) Håkon V Magnusson.
  1. ^ a b c d : B.Wold Johnsen, M. Grimstvedt; Stavanger Domkirke i sentrum s.10ff
  2. ^ a b c d e f Margareth Hana Buer (2019). «Helgener og botferdige i middelalderens Stavanger». Fra haug og heidni (4): 3-7. 
  3. ^ Beyer, 1860, side 78
  4. ^ Smidt, 1906, side 45
  5. ^ Lund, 1919, side 115-116 og Vestlandets Avis, 1934.
  6. ^ Kolsrud, 1925
  7. ^ Fischer, 1964 side 86.
  8. ^ Hohler, 1963-1964.
  9. ^ Stige, 1997 side 33-34 og Lindøe, 1998.
  10. ^ : K.Helle; Stavanger fra våg til by s.80ff
  11. ^ : K.Helle; Stavanger fra våg til by s.57
  12. ^ : H.Hamre, K.Helle; Stavanger bys historie I s.93
  13. ^ a b : K.Helle; Stavanger fra våg til by s.103
  14. ^ : K.Helle; Stavanger fra våg til by s.115ff
  15. ^ a b Diplomatarium Norvegicum IV nummer 1074 og i oversettelse hos Jørgensen og Saletnich, 1999, side 64-65.
  16. ^ a b : H.Hamre, K.Helle; Stavanger bys historie I s.245ff
  17. ^ Birger Lindanger (1987). Edgar Hovland og Hans Eyvind Næs, red. Fra Vistehola til Ekofisk. Rogaland gjennom tidene. I. Stavanger: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07844-2. 
  18. ^ : B.Wold Johnsen, M. Grimstvedt; Stavanger Domkirke i sentrum s.17
  19. ^ : H.Hamre, K.Helle; Stavanger bys historie I s.293
  20. ^ : B.Wold Johnsen, M. Grimstvedt; Stavanger Domkirke i sentrum s.69
  21. ^ : B.Wold Johnsen, M. Grimstvedt; Stavanger Domkirke i sentrum s.24
  22. ^ : B.Wold Johnsen, M. Grimstvedt; Stavanger Domkirke i sentrum s.26ff
  23. ^ Stavanger Aftenblad 5. november 2019.
  24. ^ Stavanger Aftenblad 18. desember 2019.
  25. ^ Brøgger, 1915.
  26. ^ Haug, 2005, side 119 med henvisning til Christopher Hohler. Jamfør også Helle, 2008.
  27. ^ Hohler, 1963-1964.
  28. ^ Hohler, 1963-64.
  29. ^ Haug, 2005.
  30. ^ Helle, 2008.
  31. ^ : H.Hamre, K.Helle; Stavanger bys historie I s.143
  32. ^ a b Brøgger, 1915, side 166, se også Helle, 1975, side 98.
  33. ^ Alf Aadnøy, red. (1979). Bygd og by i Norge: Rogaland. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-10968-0. 
  34. ^ Fischer, 1964, side 21.
  35. ^ Lindøe, 2. april 1998 og Nilsen, 2001, side 60-62.
  36. ^ Fischer, 1964, side 64.
  37. ^ Stavanger Aftenblad 25. februar 1920.
  38. ^ Stavanger 7.8.1875.
  39. ^ Den eldste kilden til disse stolene er fra 1593, jamfør Erichsen, 1903 side 117.
  40. ^ Stavanger Amtstidende: "NB.", 18. januar 1869.
  41. ^ Brøgger, 1915, side 12 og Stige, 2006, side 174-190
  42. ^ Bugge 1952
  43. ^ Karlsson 1973
  44. ^ Elgvin, 1956, side 25.
  45. ^ a b Erichsen, 1903, side 115 og Stavnem, 1906, side 14.
  46. ^ Axel Kiellands privatarkiv i Stavanger Byarkiv, dokument fra 10. juni 1724.
  47. ^ Stige, 1997, side 44
  48. ^ Stavanger Amtstidende 20. november 1866
  49. ^ Brøgger, 1915, side 101.
  50. ^ Haug, 2005, side 54
  51. ^ Stavanger Museums årbok, 1911, side 6–7.
  52. ^ Erichsen, PA110, nummer 20, side 175
  53. ^ Stige, 1997, side 65
  54. ^ Stavanger Byarkiv, Kirkevergens arkiv, eske 330
  55. ^ Rogalands avis, 10. januar 1958.
  56. ^ Gulliksen, 1999.
  57. ^ Sandvik, 2006.
  58. ^ Stavangeren 17.4.1867.

LitteraturRediger

  • Beyer, Absalon Pederssøn: «Norges Beskrivelse i 1567-1570», i Nicolaysen N.: Norske Magasin, første bind, Christiania, 1858.
  • Bore, Marie Rein: «Under Domkirkegulvet», Stavanger Aftenblad, 25. juni 1988.
  • Bringsjord, Finn: «Noen synspunkter på Stavangers historie fram til år 1300», Pedagogisk senter, nr 134, Stavanger, 1978.
  • Bruland, Inge: Stavangerkatedralen, vår enestående nasjonalhelligdom, Stavanger 1999.
  • Brøgger, Anton Wilhelm: Stavangers historie i middelalderen, Stavanger, 1915.
  • Brøgger, Anton Wilhelm: «Svithuniana: av Stavanger domkirkes inventar før restaurationen», Fortidsminneforenings årbok, 1912.
  • Bugge, Anders: Omkring «Syndebukken» i Stavanger domkirke', i Kivikoski, Ella (red.), Corolla Archaeologica in Honorem C.A. Nordman. Helsinki 1952: Suomen Muinaismuistoyhdistys. S. 175-187.
  • Ekroll, Øystein, Stige, Morten, Havran, Jiři: Middelalder i Stein. Bind 1 i serien Kirker i Norge, Oslo, 2000, ISBN 82-91399-09-3.
  • Elgvin, Johannes: En by i kamp, Stavanger bys historie, 1536-1814, Stavanger, 1956.
  • Erichsen, A. E.: Samlinger til Stavangers historie, Stavanger, 1903.
  • Erichsen, A. E.: Privatarkiv 110 i Stavanger byarkiv.
  • Ersland, Geir Atle, Solli, Arne (2012). Hamre, Harald, Helle, Knut, red. Stavanger bys historie. I. Stavanger: Wigestrand Forlag. ISBN 978-82-8140-060-1 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  • Fischer, Gerhard: Domkirken i Stavanger, Kirkebygget i middelalderen, Oslo, 1964.
  • Gjerløw, Ragnvald: «Stavanger domkirke», Kirke og kultur. 1922
  • Gulliksen, Steinar: «Date T-1313», Laboratoriet for radiologisk datering, Trondheim, 13. april 1999.
  • Haug, Eldbjørg (redaktør): «Utstein kloster – og Klosterøyas historie». Rennesøy: Stiftelsen Utstein kloster, 2005.
  • Helle, Knut (1975). Stavanger fra våg til by. Stavanger: Stavanger kommune og Stabenfeldt forlag. ISBN 82-532-0189-3. 
  • Helle, Knut: Stavanger fra våg til by, Stavanger, 1975.
  • Helle, Knut: «Stavanger by og Utstein kloster», Historisk Tidsskrift, 2008.
  • Hoftun, Oddgeir: Kristningsprosessens og herskermaktens ikonografi i nordisk middelalder, Oslo, 2008. ISBN 978-82-560-1619-8.
  • Hohler, Christopher: «Remarks on the early cathedral of Stavanger and related buildings», Årbok Universitetets Oldsakssamling, Oslo, 1963-1964. Med sammendrag av Erla Hohler.
  • Johnsen, Arne Odd og Schmidt, Tom: Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede, bind V, Oslo, 1983 – «regnskaper for ombyggingen 1554-1556».
  • Johnsen, Bodil Wold, Utne, Bjørn, Grimstvedt, Målfrid, Egeland Kjølv og Ihle, Ole K. (1988). Stavanger domkirke i sentrum. Stavanger: Stavanger Museum. ISBN 82-991795-0-5. 
  • Jørgensen, Torstein og Seletnich, Gastone: Brev til paven, norske forbindelser med den hellige stol i senmiddelalderen, Stavanger, 1999.
  • Karlsson, Lennart. Ragnarökskapitälet i Stavanger domkyrka. Konsthistorisk Tidskrift 42. Stockholm 1973: Konsthistoriska Sällskapet/Institutionen för konstvetenskap vid Stockholms universitet. S. 69-76.
  • Kielland, Axel: Samlinger, Privatarkiv i Stavanger Byarkiv.
  • Kielland, Thor Bendz: Stavanger domkirke: en historisk-arkeologisk utredning, 1933.
  • Kolsrud. Oluf: «Stavanger Bispestol», i boka Stavanger 1125-1425-1925, Stavanger, 1925.
  • Lexow, Jan Hendrich: «På oppdagelsesferd i Stavanger domkirkens krypt», udatert avisutklipp – trolig fra Stavanger Aftenblad tidligst fra 1958.
  • Lexow, Jan Hendrich: «Stavanger domkirkes restaurering i 1860-årene», Stavanger Museums årbok, 1979.
  • Lindøe, Rigmor: «Domkirkefunn forandrer byhistorien», Stavanger Aftenblad, 20. januar 1998.
  • Lindøe, Rigmor: «Domkirke-tårn fra tusentallet?», Stavanger Aftenblad, 2. april 1998.
  • Lund, Fredrik Macody: Ad quadratum, det geometriske system for antikens og middelalderens sakrale bygningskunst opdaget paa Kathedralen i Nidaros, Kristiania, 1919.
  • Molaug, Ingvar: Den gamle katedral (Stavanger domkirke), Stavanger, 1952.
  • Nicolaysen, N.: Stavanger domkirke og de nærmest omliggende gamle bygninger, udgivet af Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring, Kristiania, 1896.
  • Nilsen, Dag: «Stavanger domkirke, Kan mulige matematisk baserte planleggingsmetoder forklare noen påfallende særtrekk ved bygningen?», Stavanger Museums Årbok, 2002, side 35-65.
  • Orgelkomiteen: Nytt orgel i Stavanger domkirke: domkirkens orgelhistorie 1622-1992, Stavanger, 1992.
  • Rogalands avis: «Gamle gravsteiner fra Domkirken opp ved Bispekapellet», 10. januar 1958.
  • Sandvik, Paula Utigard: «Under overflaten i mellomalderbyen Stavanger», Frá haug ok heiðni, nummer 3, Stavanger, 2006.
  • Schive, Claudius Jacob: Mærkelige Hoveder i Klæbersten i og udenpaa Stavanger domkirkes Chor, Christiania, 1878.
  • Sinding, Olav: «Litt om Stavanger domkirkes gamle inventar», Stavangeren 5., 6., 7. og 21. september 1921.
  • Smidt, Hans: «Stavanger bys og domkirkes beskrivelse», trykt i Erichsen, A. E.: Samlinger til Stavangers historie, annet bind, Stavanger, 1906. Opprinnelig trykket i Bergen Adressekontors Efterretninger for 1770 nr 13ff.
  • Stavanger Aftenblad: «Blev Stavanger domkirke fuldendt i 1162? Et interessant aarstallsfund paa tårnhjelmen mellom skibet og koret», 6. oktober 1920 – med flere artikler i ukene etter. Årstallet i tårnet var skrevet med arabiske tall. Det gjorde at det ble utelukket som originalt.
  • Stavanger Aftenblad: «Tårn på Domkirken? Professor Johan Meyer uttaler seg om spørsmaalet», 21. mars 1921.
  • Stavanger Aftenblad: «Et besøk i Domkirkens krypt», 12. mars 1929.
  • Stavanger Aftenblad: «Interessante funn i Domkirkens krypt, to kapiteler som har tilhørt det romanske koret», 10. oktober 1961.
  • Stavanger Aftenblad: «Kirkegård fra 1100-tallet under Domkirkens krypt, Utgravninger i krypten gir interessante opplysninger», 20. juli 1967.
  • Stavanger Amtstidende: «Munkekirken og Domkirken», 6. juli i 53 årgang, 1893(?).
  • Stavnem, T.: «Optegnelser vedkommende Stavanger fortid», Stavanger, 1906.
  • Stavnem, Thor: «Domkirken», Stavangeren, 10. september 1921.
  • Stige, Morten: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse. Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, høsten 1997.
  • Stige, Morten: «Livstrekapitèlet? Bestiariet som kilde til Stavangerrelieffenes ikonografi» i Bilder i marginalen, Nordiske studier i medeltidens konst, Tallinn, 2006, s. 174-190 ISBN 978-9949-415-78-6
  • Tveteraas, Rasmus: «Stavanger domkirke», Stavanger Aftenblad, en serie udaterte avisutklipp fra 1911.
  • Vestlandets Avis: «Macody Lund letter sløret om Domkirken, Stavanger domkirke var opprinnelig en fylkeskirke – altså fra før den tid vi hadde faste biskoper i landet», 11. oktober 1934.

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger