David av Wales
David av Wales (walisisk Dewi Sant, Sankt David; født ca. 500, død tradisjonelt angitt som 1. mars 589) var en walisisk geistlig; han ble senere helgenerklært og ble nasjonalhelgen for Wales. I motsetningen til andre nasjonale helgener på De britiske øyer; sankt Georg, sankt Andreas (Andrew) og sankt Patrick, var David innfødt i landet hvor han ble nasjonalhelgen, og en relativt mye er kjent om hans liv. Derimot er hans fødselsdato fortsatt usikker, forslagene strekker seg mellom årene 462 og 512. En by i Wales bærer helgenens navn, St. Davids, hvor også hans kirke står, St. Davidskatedralen.
| St. David helgen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 500 Caerfai, Pembrokeshire | ||
| Død | ca. 589 St. Davids | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, katolsk biskop  | ||
| Far | Sant ap Ceredig | ||
| Mor | Saint Non | ||
| Nasjonalitet | Kingdom of Dyfed | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | av pave Callistus II i 1120 | ||
| Anerkjent av | Den katolske kirke, Den engelske kirke | ||
| Festdag | 1. mars | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| Vernehelgen | Wales | ||
| I kunsten | Med due på skulderen og sin katedral i hånden. | ||
Tidlig liv rediger
Rhygyfarch, en sen 1000-tallsforfatter som skrev om helgenens liv (se nedenfor), beskrev David som sønn av sanctus rex ceredigionis. Sanctus i denne frasen har blitt tolket som et egennavn, og walisiske kristne forsto det som Sandde, konge av Ceredigion. Imidlertid kan denne latinske frasen like godt bety «hellige konge av Ceredigion». Kongen av Ceredigion på omtrent den tiden da David ble født kan ha vært Usai. I henhold til Rhygyfarch var Sandde hans bror og var i såfall kanskje konge av bare en del av Ceredigion. De var sønner av kong Ceredig, grunnlegger av Ceredigion. David ble unnfanget med vold og hans mor, Non (muligens kun nun = nonne), en datter av herre Cynyr av Caer Goch (i Pembrokeshire), fødte den kommende helgen under dramatiske omstendigheter, på en klippetopp i en brutal storm. Dette stedet er markert av kapellet Chapel of St Non. Gutten vokste opp og fikk utdannelse ved hva som vanligvis er blitt oppfattet som Whitland i Carmarthenshire under sankt Paulinus av Wales. Han ble døpt av sankt Ailbe.[1]
Klosterliv rediger
David ble kjent som en lærer og predikant, grunnla klostre og kirker i Wales, Cornwall og Bretagne i en periode hvor stammeregionene i nabolaget (som ble oversvømmet av angelsaksiske eller frankiske stammer i løpet av de neste tre hundre år) var fortsatt hovedsakelig hedenske. Han steg i gradene til å bli biskop og ble leder av to synoder (kirkemøter), foruten også å reise som pilegrim til Roma og videre til Jerusalem (hvor han ble utpekt til erkebiskop av patriarken). Ved stedet hvor han grunnla et kloster står i dag hans katedral, St. Davidskatedralen, den gang et fjernt og ugjestfri dal i «Glyn Rhosyn» i Pembrokeshire. Også stedet er i dag oppkalt etter ham, St. Davids.
De klosterregler som David foreskrev var at munker måtte dra plogen selv uten hjelp av trekkdyr; å drikke kun vann; å spise kun brød med salt og krydderurter; og tilbringe kveldene i bønn, lesning og skriving. Ingen personlige eiendeler var tillatt: å si «min bok» var en forseelse. Han levde selv et enkelt liv og praktiserte askese, lærte sine tilhengere å avstå fra å spise kjøtt eller drikke øl. Hans symbol, som også er symbolet for Wales, er purreløken.
Det best kjente mirakel som er knyttet til sankt David skal etter sigende ha skjedd da han prekte i midten av stor folkemengde ved kirkemøtet i Llanddewi Brefi. Da de som sto bakerst klagde at de ikke kunne se eller høre ham skal den bakken som han sto på etter sigende ha steget opp og dannet en liten høyde slik at alle fikk god utsikt til ham. En hvit due ble sett sittende på hans skulder – et tegn på Guds nåde og velsignelse. Historikeren John Davies har merket seg at man knapt «motta noe mirakel mer overflødig» i denne delen av Wales[2] – en mer nøktern versjon av denne fortellingen er at han ganske enkelt anbefalte at kirkemøtets deltagere flyttet seg til en høyde. Mirakuløst frambringe en plattform å tale fra er ikke irrelevant. I kunstarbeider er David ofte vist med en due på sin skulder. Landsbyen Llanddewi Brefi skal etter sigende være det sted hvor mirakelet skjedde.
Det manuskriptet som inneholder det meste av de tradisjonelle fortellingene om David er Vita Davidis, et latinsk dokument skrevet en gang rundt 1094 av biskopen i St. Davids, Rhygyfarch ap Sulien, og helgenbiografien ble oversatt til walisisk senere i middelalderen som Buchedd Dewi. Forfatteren selv hevdet at biografien var basert på dokumenter som han hadde funnet i katedralens arkiver, men moderne historikere er skeptiske til noe av hva den hevder. Et av Rhygyfarchs mål var at dette dokumentet skulle etablere en form for uavhengighet for den walisiske kirke som risikerte å miste den som følge av den normanniske invasjon av England i 1066 og bli underlagt erkebiskopen av Canterbury. Det er betydningsfullt at det er sagt at David fordømte pelagianisme i løpet av en hendelse før grunnen steg opp under ham. Rhygyfarch hevder at David var utpekt som erkebiskop av patriarken i Jerusalem, en posisjon Rhygyfarch hevder ble bekreftet av kirkemøtet i Llanddewi Brefi ved almen godkjennelse.[3] Dette kravet på sankt Davids metropolittisk status som en erkebiskop (og således av samme status som Canterbury erkebispedømme) ble senere støttet av biskop Bernard av St. Davids, Geoffrey av Monmouth, og Gerald av Wales. Rhygyfarchs krav kan være historisk tvilsomt, men det er liten tvil om at han reflekterte en allerede eksisterende tradisjon. Asser av Sherborne skrev i 893 en biografi om Alfred den store, Livet til kong Alfred, hvor han klart beskriver sin slektning biskop Nobis ved St. Davids som «erkebiskop».
Forbindelser til Glastonbury rediger
Rhygyfarch hevder at klosteret Glastonbury Abbey var blant de mange kirkesamfunn som David grunnla.[4] Rundt førti år senere mente William av Malmesbury at klosteret var eldre enn dette, og sa at David besøkte Glastonbury med den hensikt kun å innvie det på nytt foruten å donere en reisealter og dessuten en stor safir. Han hadde en visjon om Jesus som sa at «kirken har blitt dedikert for lenge siden av Ham Selv i ære til Hans Mor, og det var ikke sømmelig at den skulle bli innviet på nytt av menneskelige hender». Isteden bestilte David at en utvidelse skulle bli bygget til klosteret, øst for den gamle kirken. Dimensjonene av denne utvidelsen som ble oppgitt av William ble verifisert arkeologisk i 1921. Et manuskript indikerer at et safiralter var blant de gjenstander som kong Henrik VIII av England konfiskerte fra klosteret ved oppløsningen av Englands klostre et tusen år senere. Det er ukontrollerbare indikasjoner på at safiren kan i dag være blant kronjuvelene.
Død rediger
Det er hevdet at David levde i mer enn 100 år og at han døde torsdag 1. mars – i dag Sankt Davids dag. Det er generelt akseptert at dette var rundt år 590, noe som gir det faktiske året 589. Det ble sagt at klosteret ble «fylt med engler da Kristus mottok hans sjel». Hans siste ord til hans tilhengere var i en preken den foregående søndagen. Rhygyfarch beskriver disse ordene til å være «Være glade, og hold på din tro og din overbevisning. Gjør de små tingene som du har sett meg gjøre og hørt om. Jeg vil gå den vegen våre fedre har trådt før oss.»
«Gjør de små tingene i livet» – Gwnewch y pethau bychain mewn bywyd – er i dag en velkjent frase i Wales og har gitt inspirasjon til mange i dagliglivet.
David ble gravlagt ved St. Davidskatedralen hvor hans helligdom var et populært mål for pilegrimer gjennom hele middelalderen.
Omdømme rediger
Davids popularitet i Wales er vist ved det profetisk diktet Armes Prydein (Britannias profeti), ca. 930, hvor dikteren forutser at i framtiden, når alt kan være gått tapt, vil cymry – det walisiske folket – bli forent for å følge David som deres leder: A lluman glân Dewi a ddyrchafant – «Og de vil reise det rene banner til Dewi» (og beseire de engelske).
I motsetningen til mange andre samtidige «helgener» fra Wales ble David offisielt anerkjent av pave Callistus II i 1120 takket være anstrengelsene til biskop Bernard av St. Davids. Musikk for hans posisjon har blitt redigert av O. T. Edwards i Matins, Lauds and Vespers for St David’s Day: the Medieval Office of the Welsh Patron Saint in National Library of Wales MS 20541 E (Cambridge, 1990).
Davids liv og lære har inspirert en korverk av den walisiske komponisten Karl Jenkins, Dewi Sant. Det er verk på syv bevegelser som er best kjent for sine rekker av den klassiske overgang Adiemus som setter innimellom bevegelser som reflekterer temaer fra Davids siste preken med de trukket fra tre salmer. Et oratorium av en annen walisisk komponist, Arwel Hughes, har også tittelen Dewi Sant, og ble komponert i 1950.
Referanser rediger
- ^ Toke, Leslie (1908): «St. David». The Catholic Encyclopedia. New York City: Robert Appleton Company (print); New Advent (web).
- ^ Davies, John (1993/2007): A History of Wales. London: Penguin. ss. 74.
- ^ Rhygyvarch's Life of St David. A.W. Wade-Evans's (red.) seksjonene 48, 53. ISBN 978-1889298030
- ^ Rhygyvarch's Life of St David. A.W. Wade-Evans's (red.) seksjon 13. ISBN 978-1889298030