Spissnutebiller

familie av biller

Spissnutebiller (Apionidae) er en artsrik familie av små, mer eller mindre pæreformede snutebiller (Curculionoidea). De kan være meget tallrike, og noen arter kan gjøre skade særlig på kløver. Gruppen har tidligere blitt regnet til familien Brentidae. Disse snutebillene er vanligvis lette å kjenne igjen på sin pæreformete kropp kombinert med at antennene ikke er knebøyde.

Spissnutebiller
Rhopalapion longirostre
Rhopalapion longirostre
Vitenskapelig(e)
navn
:
Apionidae
Norsk(e) navn: spissnutebiller[1]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Leddyr
Klasse: Insekter
Orden: Biller
Overfamilie: Curculionoidea
Antall arter: 2100, 48 funnet i Norge
Habitat: terrestrisk, på planter
Utbredelse: alle verdensdeler
Delgrupper:

UtseendeRediger

Små (1 – 5 mm), mer eller mindre pæreformede biller. Vanligvis mørke på farge, av og til med metallglans, men noen arter er klart røde eller gulaktige. Beina er ofte lysere. Hodet er lite, med store, flate fasettøyne. I midten er det trukket ut til en sylindrisk, temmelig rett snute som varierer i lengde fra omtrent så lang som resten av hodet til omtrent så lang som hele resten av kroppen. Antennene er festet på sidene av snuten omtrent i midten av denne, og består av (10-) 11 ledd. De er ikke knebøyde, og de tre ytterste leddene danner en avlang kølle. Pannen (mellom fasettøynene) har ofte tydelige lengdefurer eller groper som er viktige ved artsbestemmingen. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent så bredt som langt sett ovenfra, med avrundede sidekanter. Det er gjerne tett og grovt, men ikke dypt, punktert og har ofte en markert midtfure. Dekkvingene er høyt hvelvet og bredest bak midten, slik at hele dyret blir pæreformet. De har tydelige, skarpe punktstriper. Beina er forholdsvis lange og slanke, og føttene er fire-leddete, med det tredje leddet tolappet. Leggene har ofte en tann på innsiden nær spissen. Larvene er korte og tykke, C-formede, med kraftig hodekapsel men beina redusert til vorter.

LevevisRediger

Spissnutebillene kan finnes på en lang rekke plantefamilier, selv om hver art gjerne bare angriper noen få plantearter. De kan spise på blomster, stilker, blader eller røtter. Tross sin lille kropsstørrelse synes de bare ha én generasjon per år, og de voksne billene kan leve i over et år. Flest arter finnes på planter i erteblomstfamilien (Fabaceae), særlig på kløver.

SkadedyrRediger

Noen arter av spissnutebiller kan forekomme i svært store mengder og gjøre skade på rødkløver (Trifolium pratense) og lusern (Medicago lupulina). Arten Eutrichapion vorax har vist seg å spre to forskjellige virus til bondebønner (Vicia fava). På den andre siden kan noen av disse billene muligens brukes i biologisk bekjemping av brysomme ugress, blant annet gulltorn (Ulex europaeus) og brennesle (Urtica dioica) i områder der disse har blitt innført fra Europa.

Systematisk inndelingRediger

Mange klassifikasjoner plasserer gruppen som en underfamilie (Apioninae) av Brentidae.

 
Apion frumentarium
 
Exapion ulicis
Treliste
  • Ordenen Biller, Coleoptera Linnaeus, 1758
    • Underordenen Polyphaga Emery, 1886
      • Gruppen (infraorden) Cucujiformia Lameere, 1938
        • Overfamilien Snutebiller, Curculionoidea Latreille, 1802
          • Familien Spissnutebiller, Apionidae Schönherr, 1823
            • Slekten Apion Herbst, 1797, i vid forstand (ca. 1600 arter, i dag vanligvis delt i mange slekter)
              • Slekten Omphalapion Schilsky, 1901
              • Slekten Ceratapion Schilsky, 1901
              • Slekten Diplapion Reitter, 1916
              • Slekten Acentrotypus Alonso-Zarasaga, 1990
              • Slekten Taphrotopium Reitter, 1916
              • Slekten Aspidapion Schilsky, 1901
              • Slekten Melanapion Wagner, 1930
              • Slekten Squamapion Bokor, 1923
              • Slekten Kalcapion Schilsky, 1906
              • Slekten Pseudapion Schilsky, 1906
              • Slekten Malvapion Hoffmann, 1958
              • Slekten Rhopalapion Schilsky, 1906
              • Slekten Exapion Bedel, 1887
              • Slekten Protapion Schilsky, 1908
              • Slekten Helianthemapion Wagner, 1930
              • Slekten Pseudoperapion Wagner, 1930
              • Slekten Pseudostenapion Wagner, 1930
              • Slekten Pseudoplemonus Wagner, 1930
              • Slekten Perapion Wagner, 1907
              • Slekten Apion Herbst, 1797 (i snever forstand)
              • Slekten Catapion Schilsky, 1906
              • Slekten Trichapion Wagner, 1912
              • Slekten Stenopterapion Bokor, 1923
              • Slekten Pirapion Reitter, 1916
              • Slekten Synapion Schilsky, 1902
              • Slekten Cyanapion Bokor, 1923
              • Slekten Oxystoma Duméril, 1806
              • Slekten Oryxolaemus Alonso-Zarasaga, 1990
              • Slekten Eutrichapion Reitter, 1916

ReferanserRediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 29. august 2020. Besøkt 29. august 2020. 

KilderRediger

Gønget, H. 1997. The Brentidae (Coleoptera) of Northern Europe. Fauna Entomologica Scandinavica 34. E.J. Brill.

Eksterne lenkerRediger

Apion frumentarium: [1]. Apion artemisiae: [2]. Omphalapion hookerorum: [3]. Rødkløversnutebille, Protapion apricans: [4]