Wikipedia

Spioner i krig

norsk dokumentarbok fra 2022

Spioner i krig. Den hemmelige jakten på Stalins norske agenter 1941–1977 er en dokumentarbok av Gard Sveen. Boken er basert på mer enn 35 000 sider med avgradert etterretningsmateriale fra i første rekke norske, svenske, britiske og amerikanske arkiver.

Spioner i krig
Forfatter(e)Gard Sveen
Utgitt2022
Sider602
ISBN 978-82-300-2465-2

I boken fremmer Sveen flere påstander som er i motstrid til etablert, norsk historieforskning, særlig knyttet til graden av sovjetisk infiltrasjon i norsk politikk, politi og forsvar.

Bakgrunn rediger

Arbeidet med Spioner i krig startet i kjølvannet av utgivelsen av Sveens første kriminalroman Den siste pilegrimen i 2013. Sveen mottok senere prosjektstipender til manusutvikling fra NFFO,[1] Fritt Ord[2] og Bergesenstiftelsen.[3]

Rettighetene til boken ble først kjøpt av Gyldendal høsten 2019 etter en auksjon mellom flere norske forlag.[4] Gyldendal trakk seg senere fra kontrakten. Boken ble til slutt publisert på Sveens eget forlag, Kulturforlaget Rozenfeld & Bronstein, høsten 2022. Boken ble først utgitt under pseudonymet Maria Wegner, men Sveen stod mot slutten av oktober 2022 frem som forfatteren i forbindelse med opptrykk av boken.

Kontroverser og påstander rediger

I boken fremkommer det store mengder etterretningsinformasjon som i betydelig grad står i motstrid til mye av den etablerte historieskrivningen i Norge, både i relasjon til andre verdenskrig og den kalde krigen.

Sveen hevder med bakgrunn i utenlandsk, men også til dels i norsk, kildemateriale at Rettskontoret ved legasjonen i Stockholm under andre verdenskrig var dominert av kommunister og at det senere Overvåkningspolitiet led av samme problem.

Sveen påstår i boken at russernes og kommunistenes politiske arbeid i Norge, både i mellomkrigstiden, under andre verdenskrig og under den kalde krigen, i store trekk skjedde på venstresiden i Arbeiderpartiet. Det fantes en indre, mektig krets av kommunister i Arbeiderpartiet, hevder Sveen på bakgrunn av bokens kildemateriale. Flere av de ledende Arbeiderpartipolitikerne i kretsen rundt arbeiderbevegelsens reelle leder, Martin Tranmæl, er i bokens kildemateriale fra vestlig etterretning utelukkende beskrevet som kommunister, og ikke som sosialdemokrater - dette gjaldt ikke minst Tranmæl selv.[5] Med bakgrunn i nylig avgradert, amerikansk etterretningsmateriale hevder Sveen at kretsen rundt Tranmæl systematisk undergravde statsminister Johan Nygaardsvolds virksomhet, samt at Tranmæl og LOs nestformann Lars Evensen skal ha inngått en hemmelig pakt om Norges fremtid etter den tyske kapitulasjonen med NKPs ledere i Stockholm i slutten av september 1943.[6]

Skismaet mellom Johan Nygaardsvold og Martin Tranmæl har tidligere vært poengtert av historikeren Harald Berntsen, både i hans biografi over Johan Nygaardsvold I malstrømmen. Johan Nygaardsvold 1879-1952 (1991)[7] og senere i boken Statsministerkuppet. En politisk thriller fra norsk virkelighet mai–juni 1945 (2006).[8] Berntsen hadde, i likhet med Sveens Spioner i krig, betydelige problemer med å få publisert Statsministerkuppet, som til sist måtte utgis av det lille forlaget Centrum i Alta.[9][10] Sveen drøfter i Spioner i krig hvorvidt Tranmæl og kommunistene i Arbeiderpartiet kan ha vært organisert i et eget "parti i partiet", som av sovjetisk etterretning ble kalt "De innfødte".[11][12][13] Sveen stiller i boken også spørsmål ved om det noensinne foregikk en reell kommunistjakt i den norske arbeiderbevegelsen. Disse spørsmålene kommer i første rekke til overflaten i relasjon til Sveens beskrivelser og omtale av Lars Evensen, som før krigen var LOs nestformann og som etter krigen ble industri- og handelsminister i Einar Gerhardsens regjering.

Ledende offiserer i Forsvaret, først og fremst i Hæren, skal ifølge Sveen ha vært kommunister og Sovjet-agenter. Sveen trekker i første rekke frem generalmajor Ørnulf Dahl og en av hans nærmeste offiserskollegaer under felttoget i 1940, Jean Michelet. Sveen beskriver også andre ledende offiserer som var under mistanke fra vestlig etterretning om å være kommunister, slik som forsvarssjefen under krigen, general Wilhelm Hansteen.

En av Sveens hovedpåstander i Spioner i krig er at det aldri har vært noen reelle spionsaker i Norge. Sveen påstår med bakgrunn i bokens kildemateriale at fremstillingen som er gitt av norske historikere om at det foregikk et reelt overvåkningssamarbeid mellom norsk og vestlig sikkerhetstjeneste under den kalde krigen, er feil. Den svenske historikeren Wilhelm Agrell hevdet allerede på begynnelsen av 2000-tallet, i sin bok Venona - spåren från ett underrättelseskrig (2003), at de få opplysninger norsk overvåkningspoliti hadde fått av vestlig etterretning om deres spionjakt i Norge hadde kommet som følge av en "pinlig hendelse" på britisk side. Agrell påstod at svensk politi i en årrekke under den kalde krigen etterforsket norske statsborgere som var mistenkt for å være sovjetiske agenter bak ryggen på norske myndigheter.[14]

Sveen gjennomgår i boken i særlig grad straffesaken mot Asbjørn Sunde i 1954, en prosess Sveen argumenterer for at var iscenesatt av det norske Overvåkningspolitiet i den hensikt å beskytte sin egen virksomhet for sovjetisk regning mot vestlig etterretning. Sveen påstår i boken at Sunde måtte ha opptrådt som "harepus" i årene forut for arrestasjonen i januar 1954, i likhet med de påstander som både Sundes forsvarer og enkelte krefter i den daværende Etterretningstjenesten også målbar.[15] Også Sundes biografer Morten Conradi og Alf Skjeseth poengterte disse påstandene fra Etterretningstjenesten i sin biografi over Sunde, Osvald - Storsabotøren Asbjørn Sunde (2015), at Sunde måtte ha vært en brikke "i et større spill".[16] Særlig avgjørende i Sveens argumentasjon er det forhold at aktoratets kronvitne i rettssaken mot Sunde, var daværende oberst i Forsvarsstaben, Ørnulf Dahl[17] - som ifølge Sveens påstand i Spioner i krig var kommunist og agent for GRU.

I boken hevder Sveen også at den mye omtalte arrestasjonen av den angivelig mistenkte Sovjet-agenten Ingeborg Lygren i 1966, i realiteten var et resultat av en amerikansk etterretningsoperasjon mot den daværende sjefen for Overvåkningspolitiet, Asbjørn Bryhn. Bryhn hadde under krigen blant annet vært Rettskontorets overvåkningssjef i Stockholm. Sveen argumenterer for at, i første rekke, svensk og amerikansk etterretning hadde vært på jakt etter Bryhn helt siden våren og sommeren 1943 da Bryhn var den mest sentrale medarbeideren til Rettskontorets sjef, Olav Svendsen. Svendsen var ifølge Sveen en av lederne i GRU, den sovjetiske militære etterretningens norske virksomhet.

Spioner i krig er i hovedsak avgrenset oppad i tid til 1977, og omhandler derfor i liten grad Arne Treholt og straffesaken mot ham i 1984-1985.

Sentrale personer omtalt i Spioner i krig rediger

  • Kai Holst
  • Harald Gram
  • Odd Feydt

Feydt var daglig leder ved Sambandskontoret på den norske legasjonen i Stockholm mellom sommeren 1943 og sommeren 1944. Feydt, som i sitt daglige virke bl.a. arbeidet som oversetter, blir i svensk etterretningsmateriale beskrevet som militærattaché Ole Bergs nærmeste mann i Stockholm. Feydt hadde tidlig kommet med i motstandsarbeidet i Oslo, og allerede høsten 1940 etablerte han en motstandsgruppe på Bækkelaget, bl.a. sammen med Max Manus. Feydt kom senere med i den tilsynelatende konservative motstandsgruppen 2A i Oslo. Stikk i strid med etablert historieskrivning, blir det klart gjennom Spioner i krig at Feydt var en del av det anti-kommunistiske miljøet ved den norske legasjonen under krigen, som i hovedsak var ledet av militærattaché Berg og Feydts sjef på Sambandskontoret, byfogd Harald Gram. Feydt hadde nære kontakter med både svensk og amerikansk etterretning i Stockholm, og hadde et meget antagonistisk forhold til sjefen for legasjonens Rettskontor, viserikspolitisjef Olav Svendsen. Svendsen ga da også i praksis Feydt og flere av hans allierte sparken fra legasjonen rundt sommeren 1944. Feydt giftet seg etter krigen med sin sekretær fra krigsårene i Stockholm, Elsa Geirung, som også hadde stått i forbindelse med svensk etterretning under krigen. Feydt angrep etter krigen viserikspolitisjef Olav Svendsen svært hardt i pressen, noe som kan ha medvirket til Svendsens avgang som viserikspolitisjef noen få år etter krigen. I særlig grad presset Feydt Svendsen, i et hardt angrep i Dagbladet vinteren 1946, på spørsmålet om hvorfor Svendsen ikke gjorde noe for å utlevert nazi-agenten Astrid Dollis fra Sverige. Om Feydt stod i direkte forbindelse med amerikansk og svensk etterretning også etter krigen, kan ikke dokumenteres, men Feydts offentlige fremferd overfor Svendsen i etterkrigsårene, kan sies å underbygge en slik antakelse. Feydt var faren til den kjente norske advokaten Fridtjof Feydt.

  • Rolf Tjersland
  • Gert Egedius
  • Sverre Norborg
  • Daniel Ring
  • Ole Berg
  • Vilhelm Evang
  • Ola Evensen
  • Harry Söderman
  • Arne Okkenhaug
  • Olav Svendsen
  • Ørnulf Dahl
  • Asbjørn Bryhn
  • Tor Haugen
  • Wilhelm Hansteen
  • Jean Michelet
  • Gunnar Sønsteby
  • Andreas Kielland Rygg
  • Harry Koritzinsky
  • Martin Tranmæl
  • Einar Gerhardsen
  • Lars Evensen

Lars Evensen var tidlig involvert i revolusjonær virksomhet i Arbeiderpartiet, og valgte ved partisplittelsen i 1923 å bryte ut av partiet. Sammen med blant andre Peder Furubotn og Sverre Støstad, dannet Evensen det fortsatt formelt Komintern-tilknyttede NKP. I kjølvannet av partisamlingen på norsk venstreside i 1926-1927, gikk Evensen tilbake til Martin Tranmæls arbeiderparti. Evensen bygde seg etter dette en betydelig karriere i norsk fagbevegelse og var ved krigsutbruddet i 1940 nestformann i LO – og Konrad Nordahls høyre hånd. Evensen har i norsk, etablert historieskrivning blitt omtalt som en pioner i den angivelige kommunistjakten som ble innledet i arbeiderbevegelsen i Stockholm vinteren 1944, og som skal ha fortsatt gjennom den kalde krigen.[18] I Spioner i krig hevder Gard Sveen at dette historiske bildet av Evensen er helt feil, Evensen var aldri noen sosialdemokrat, men fortsatt kommunist. Alt tilgjengelig svensk etterretningsmateriale viser at Evensen var bedømt til å være en sentral kommunistleder, og han ble da også utelukkende benevnt som "kommunist" under sin knapt fire år lange flyktningtilværelse i Sverige under krigen. Da Evensen kom over grensen sammen med Haakon Lie i september 1941, bestemte det svenske sikkerhetspolitiet, Säpo, seg for at de ikke ville motsette seg at «den norske kommunisten Lars Evensen» fikk innvilget oppholdstillatelse – under forutsetning av at denne kun gjaldt for Stockholm.

Så sent som høsten 1944, mens Evensen ifølge etablert, norsk historieskrivning skal ha vært en notorisk kommunistjeger, ble han offentlig ydmyket av svensk politi. I svenske aviser kunne man i slutten av august 1944 lese overskrifter som «Norsk LO-mann hindret i å tale av Statspolisen».[19] Evensen, som på denne tiden var i ferd med å bli utnevnt til sjef for Flyktningkontoret ved den norske legasjonen, hadde da forsøkt å reise til Dalsland for å tale på en folkehøyskole. På jernbanestasjonen i Uddevalla hadde han blitt møtt av tjenestemenn fra det svenske Statspolitiet (i praksis, Säpo) som beordret ham til umiddelbart å reise tilbake til Stockholm. Evensen uttalte til pressen at han stilte seg helt uforstående til denne atferden fra Statspolisen, men ville gjøre som de sa. Evensen var ifølge svensk etterretningsmateriale "politisk sperret i hele riket" og var ifølge Gard Sveens påstand i Spioner i krig, også svartlistet som kommunist av britisk etterretning. Dette fikk det svenske sikkerhetspolitiet opplyst av sine britiske kollegaer vinteren 1943. Ifølge svensk etterretningsinformasjon formidlet Evensen russisk støtte, blant annet gjennom aggressivt, kommunistisk propaganda- og vervingsarbeid, i de norske leirene i Sverige. Evensen var fram til høsten 1944 leder for Skolekontoret på legasjonens Flyktningkontor. Ved månedsskiftet august-september 1944 overtok han lederstillingen på Flyktningkontoret etter Olaf Helset. Av diplomatiske årsaker bedret da etter hvert Evensens mulighet til å få oppholdstillatelse også utenfor Stockholm seg.

Sveen fremhever i Spioner i krig at Evensens møterapporter fra blant annet «oppvaskmøtet» med Jens Tangen, som i en periode hatt vært LO-leder i det tyskokkuperte Norge, ble viderebrakt SKPs Fritiof Lager av NKPs leder i Sverige i 1941-1942, Haavard Langseth. Lager var ifølge britisk etterretning mistenkt for å være lederen for SKPs hemmelige partiapparat. Han var også leder for OMS – Kominterns internasjonale avdeling – i Stockholm, og hadde direkte radiokontakt med Moskva. Evensen bistod også blant annet den sentrale kommunisten og Komintern-agenten Arvid G. Hansen i Sverige, også i de tilfeller der Hansen ble arrestert av svensk politi og forvist fra den svenske hovedstaden. Evensen formidlet ifølge Spioner i krig også kontakt mellom Hansen og utenriksminister Trygve Lie i London. Ifølge amerikansk etterretningsinformasjon fra vinteren 1944 var Evensen den reelle partisekretæren i Arbeiderpartiet. Det ble også slått alarm til sjefen for den amerikanske etterretningstjenesten Office of Strategic Services (OSS), general William Donovan, om at Evensen og Martin Tranmæl hadde inngått en skjebnetung, hemmelig pakt med de "åpne kommunistlederne" i Stockholm i slutten av september 1943, om Norges skjebne etter den forventede tyske kapitulasjonen – noe som ledet til en økende frykt i Washington for at Norge kunne havne på Moskvas hender da freden var et faktum.

Lars Evensen gikk etter den tyske kapitulasjonen inn i Einar Gerhardsens regjering. Gerhardsen beskrev Evensen som «fagbevegelsens spesielle mann i regjeringen» i sine memoarer.[20] Ifølge historikerne Hans Olav Lahlum og Olav Njølstad var Evensen en av tre personer på Gerhardsens liste over mulige erstattere da han brått gikk av som statsminister i november 1951.[21][22]

Gard Sveen hevder i Spioner i krig at Lars Evensen igangsatte en iscenesatt "kommunistjakt" i arbeiderbevegelsen fordi Ole Bergs anti-kommunistiske organisasjon sent på høsten 1943 hadde avslørt at LO og Arbeiderpartiets John Wivegh var en av lederne i den kommunistiske organisasjonen Norsk Front. Wivegh var nært knyttet til både Evensen og Tranmæl og ble vinteren 1943 rekruttert direkte av den sovjetiske marineetterretningen i Stockholm.

  • Haavard Langseth
  • Sverre Støstad
  • Terje Wold
  • Oscar Torp
  • Arne Ording
  • Oddvar Aas
  • Jules Nils Mario Guesde
  • Trygve Lie
  • Astrid Døvle Dollis Dahlgren (Astrid Dollis)
  • Friedrich Preiss
  • Johannes Landfald
  • James Jesus Angleton
  • Ben Macintyre
  • Bjørn Gunnar Olsen

Referanser rediger

  1. ^ «Årsmelding NFFO 2017» (PDF). Besøkt 20. november 2022. 
  2. ^ «Fritt Ord». Fritt Ord. Besøkt 20. november 2022. 
  3. ^ «Årsmelding 2019 Bergesenstiftelsen» (PDF). Besøkt 20. november 2022. 
  4. ^ «Gard Sveen’s new non-fiction project that has been sold to Norway! – Nordin Agency» (engelsk). Arkivert fra originalen 16. november 2022. Besøkt 16. november 2022. 
  5. ^ Sveen, Gard. Spioner i krig. s. 170–182, s. 507–509, note 281. 
  6. ^ Sveen, Gard. Spioner i krig. s. 177-178. 
  7. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 20. november 2022. 
  8. ^ «Statsministerkuppet». www.aftenposten.no. Besøkt 20. november 2022. 
  9. ^ «Nådeløs maktkamp». www.bt.no. Besøkt 20. november 2022. 
  10. ^ Historiker, Harald Berntsen (22. mars 2007). «Statsministerkuppet». dagbladet.no (norsk). Besøkt 20. november 2022. 
  11. ^ «Venona Stockholm Naval GRU, s. 128. Telegram nr. 698 av 1. mars 1943 fra marineattaché Taradin til Moskva-senteret» (PDF). Besøkt 20. november 2022. 
  12. ^ «Venona Washington Naval GRU, s. 123 og s. 145-148. Telegram nr. 762 av 7. april 1943 fra "Navn nr. 91" til Moskva-senteret og telegram nr. 834, 846-848 av 18. april 1943 fra "Navn nr. 91" til Moskva-senteret.» (PDF). Besøkt 20. november 2022. 
  13. ^ Sveen, Gard. Spioner i krig. s. 170-182. 
  14. ^ Agrell, Wilhelm. Venona. Spåren från ett underrättelseskrig. s. 369, note 488. 
  15. ^ Sveen, Gard. Spioner i krig. s. 11–21, s. 409–428. 
  16. ^ Conradi Morten, Skjeseth Alf. Osvald. Storsabotøren Asbjørn Sunde. s. 278-281. 
  17. ^ «Bergfald, Odd. KGB Operasjon Norge, s. 102». www.nb.no. Besøkt 20. november 2022. 
  18. ^ Berntsen, Harald (29. juni 2022). «Lars Evensen». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 21. november 2022. 
  19. ^ «Norsk LO-mann hindret i å tale av Statspolisen». Dagens Nyheter, Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, Provinstidningen Dalsland, Arbetet. 28. august 1944, 29. august 1944, 30. august 1944.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  20. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 21. november 2022. 
  21. ^ Lahlum, Hans Olav (2010). Noen av oss har snakket sammen. Personskifter i Arbeiderpartiet. Personskifter i Arbeiderpartiet 1945-1975. s. 57-60. 
  22. ^ Njølstad, Olav (2008). Jens Chr. Hauge. Fullt og helt. s. 352. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Spioner_i_krig&oldid=23900555»