Haavard Langseth

norsk politiker (NKP)

Haavard Ulvin Langseth (født 7. juli 1888, død 12. april 1968) var en norsk NKP-politiker, organisasjonsmann og redaktør.

Haavard Langseth
Født7. juli 1888Rediger på Wikidata
Død12. apr. 1968Rediger på Wikidata (79 år)
BeskjeftigelseAnleggsingeniør, redaktør
PartiNorges Kommunistiske Parti
NasjonalitetNorge

Langseth studerte fra 1913 ved den tekniske høyskolen i Dresden i Tyskland. Han kuttet imidlertid studiene og begynte som anleggsingeniør ved Nordviken bruk på Hamar. Der ble han etter hvert direktør.[1]

Fra 1917 var han medlem i Arbeiderpartiet og satt blant annet i DNAs og LOs sosialiseringskomite.[1] Da DNA ville opprette egen «arbeiderhøyskole» ble det i 1920, som et første steg, startet tre-måneders dagskolekurs i Kristiania. Der var Langseth en av lærerne, - og en ung mann ved navn Einar Gerhardsen en av elevene.[2]

Ved den store splittelsen i Arbeiderpartiet i november 1923 fulgte Langseth det nye Norges Kommunistiske parti. Der ble han fra 1923 til 1925 formann i fylkespartiet i Akershus.[1] Våren 1925 var han NKP-representant ved det sjette plenum i Kominterns eksekutivkomite.[1] Fra 1928 var han med i partiets politiske ledelse. Fra 1929 satt han i sentralstyret.[1] Han ble gjenvalgt på partilandsmøtene både i 1932 og 1936.

I årene 1924 til 1927 var han med i tidsskriftet Proletarens redaksjonskomite,[1] og i 1927 sto Langseth - sammen med kona Astrid - i spissen for opprettelsen av organisasjonen Sovjetunionens Venner.

Da NKP i 1929 lykkes å få tildelt fire plasser ved den såkalte Lenin-skolen i Moskva var Langseth en av dem som kunne ta fatt på studiene, et ni-måneders kurs ved MLS.[3] I 1930 fungerte han også som lærer og underviste ved KUNMZ i fagene skandinavisk historie og politisk allmennkunnskap.[4] Etter avsluttet kurs ble han i mai 1930 sendt utenlands av Komintern - på hemmelig partioppdrag til Island.[5]

Sommeren 1930 returnerte han til Norge og arbeidet i NKPs sentrale partiledelse.[6] Våren 1931 ble han formann i den Internasjonale Arbeiderhjelp og redaktør for organisasjonens blad Solidaritet.[1] Han satt med dette formannsvervet til han sa det fra seg i 1934.

I 1936 var Langseth igjen tilbake ved skolene i Moskva, nå som lærer. Han tok over etter Just Lippe som leder av den skandinaviske seksjonen ved MLS og fungerte i denne stillingen til seksjonen ble lagt ned i 1937.[7]

Da krigen kom til Norge satt Langseth i NKPs ledelse. Han deltok da partiet etter Tysklands angrep på Sovjet 22. juni 1941 samlet sentralkomitemedlemmene som fortsatt var på frifot.[8] Han ble evakuert senere samme året.[9] Langseth oppholdt seg resten av krigen i landflyktighet.[1]

Etter krigen ble Langseth redaktør for NKPs nye teoretiske tidsskrift Vår Vei, som begynte å komme ut i april 1946.

I den bitre striden som utviklet seg i NKP fram mot det såkalte Furubotn-oppgjøret i 1949 tilhørte Langseth «Furubotn-fløyen». Han ble - som en av 22 partimedlemmer - ekskludert fra NKP på partiets landsmøte i februar 1950.[10][11] Etter dette gikk imidlertid Furubotn-fløyen mer eller mindre i oppløsning, og Langseth distanserte seg politisk nokså snart fra Furubotn.[12]

Da avisen Orientering i 1952 kom med sitt første prøvenummer var Langseth en av initiativtagerne.[13]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g h Side 292. Einhart Lorenz: Det er ingen sak å få partiet lite. NKP 1923–1931, Pax, Oslo (1983) ISBN 82-530-1255-1
  2. ^ Side 55. Ole Martin Rønning:Stalins elever. Kominterns kaderskoler og Norges Kommunistiske parti 1926-1949. Doktoravhandling i historie, Universitetet i Oslo 2010.
  3. ^ Side 104. Ole Martin Rønning: Stalins elever. Kominterns kaderskoler og Norges Kommunistiske parti 1926-1949. Doktoravhandling i historie, Universitetet i Oslo 2010.
  4. ^ Side 128. Ole Martin Rønning: Stalins elever. Kominterns kaderskoler og Norges Kommunistiske parti 1926-1949. Doktoravhandling i historie, Universitetet i Oslo 2010.
  5. ^ Side 93. Ole Martin Rønning: Stalins elever. Kominterns kaderskoler og Norges Kommunistiske parti 1926-1949. Doktoravhandling i historie, Universitetet i Oslo 2010.
  6. ^ Side 229. Ole Martin Rønning: Stalins elever. Kominterns kaderskoler og Norges Kommunistiske parti 1926-1949. Doktoravhandling i historie, Universitetet i Oslo 2010.
  7. ^ Side 122. Ole Martin Rønning: Stalins elever. Kominterns kaderskoler og Norges Kommunistiske parti 1926-1949. Doktoravhandling i historie, Universitetet i Oslo 2010.
  8. ^ Side 142. Torgrim Titlestad: Peder Furubotn - Stalin midt imot. Gyldendal (1977) ISBN 82-05-09293-1
  9. ^ Side 192. Torgrim Titlestad: Peder Furubotn - i kamp, i krig. Gyldendal (1977) ISBN 82-05-09295-8
  10. ^ Side 350. Ole Martin Rønning: Stalins elever. Kominterns kaderskoler og Norges Kommunistiske parti 1926-1949. Doktoravhandling i historie, Universitetet i Oslo 2010.
  11. ^ Side 101. Leif Vetlesen: Oktobereksplosjonen i NKP, Tiden, Oslo 1980
  12. ^ Side 108. Hans I. Kleven: Parti i flammer, bind 2. Falken Forlag. ISBN 82-7009-275-4
  13. ^ Side 26, Klassekampen 2. mars 2013. Birgitte Kjos Fonn: «En glemt journalist».