Spøkelset i Cock Lane

Spøkelset i Cock Lane (engelsk: Cock Lane ghost ) var en påstått jakt som tiltrakk seg stor oppmerksomhet i 1762. Stedet var en leilighet i Cock Lane, en kort gate inntil Londons Smithfield market og et par minutters gange fra St. Pauls katedral. Hendelsen dreide seg om tre personer: William Kent, en ågerkarl fra Norfolk, Richard Parsons, en kontorist på menighetskontoret og Parsons' datter, Elizabeth.

En 19. århundre illustrasjon av Cock Lane. Spøkelsesjakten fant sted i den tre-etasjes bygning på høyre side.

Etter at Kents kone Elizabeth Lynes døde under en fødsel, ble han romantisk involvert i hennes søster, Fanny. Kirkens lover hindret paret i å gifte seg, men de flyttet likevel til London og bosatte seg i en leilighet i Cock Lane som var eid av Parsons. Her hadde man hørt merkelige bankelyder, og det ble rapportert om spøkelsesaktige skikkelser, selv om det meste av dette stoppet etter at paret flyttet inn. Etter at Fanny døde av kopper og Kent vant et rettslig krav mot Parsons på grunn av en utestående gjeld, gjenopptok bankingen. Parsons hevdet at Fannys spøkelse hjemsøkte eiendommen hans, og senere Kents datter. Regulære seanser ble holdt for å fastslå «Scrattching Fanny»s motiver. Cock Lane ble ofte ufremkommelige da det mylderet av interesserte tilskuere.

Spøkelset dukket opp og hevdet at Fanny hadde blitt forgiftet med arsenikk, og Kent ble mistenkt for å være hennes morder. Men en kommisjon hvor Samuel Johnson var en av medlemmene, konkluderte med at det antatte spøkelset var svindel. Videre undersøkelser viste seg å være svindel begått av Elizabeth Parsons etter påtrykk fra hennes far. De ansvarlige ble tiltalt og funnet skyldige. Richard Parsons ble uthengt og dømt til to år i fengsel.

Cock Lane-spøkelset kom i fokus etter en uenighet mellom metodister og den anglikanske kirken, og ble ofte nevnt i tidens litteratur. Charles Dickens var en av flere viktorianske forfattere som i sine arbeider hentydet til historien, og billedlige satirikere som William Hogarth malte spøkelser i to av sine malerier.

Bakgrunn

I 1756–57 giftet William Kent, en skomaker fra Norfolk seg med Elizabeth Lynes, datter av en kjøpmann fra Lyneham. De flyttet til Stoke Ferry hvor Kent hadde et losjihus, og senere bestyrte han det lokale postkontoret. Det var tilsynelatende svært mye kjærlighet, men ekteskapet ble kortvarig for innen en måned etter innflyttingen døde Elizabeth under en fødsel. Hennes søster Franc, kjent som Fanny, hadde under Elizabeths graviditet flyttet inn med paret og hun overtok omsorgen for barnet og dets far. Gutten levde ikke lenge, og Fanny som tok vare på William og huset, innledet et forhold til William, men kirkens lover utelukket ekteskap. Da Kent reiste til London for å søke råd, ble han fortalt at siden Elizabeth hadde gitt ham en sønn, var ekteskap med Fanny umulig. I januar 1759 ga han opp postkontoret, forlot Fanny og flyttet til London i den hensikt å «kjøpe et sted uten noe offentlig kontor i håp om at dette skulle slette den lidenskapen han hadde til Fanny».Fanny bodde i mellomtiden hos en av sine brødre i Lyneham.

Til tross for hennes families misbilligelse av forholdet, begynte Fanny å skrive lidenskapelige brev til Kent, «fylt med gjentatte forsikringer om å tilbringe resten av sitt liv med ham».Til slutt lot han henne bli med ham på hybelen i East Greenwich i nærheten av London. De to bestemte seg for å leve sammen som mann og kone, opprette et gjensidig felles testamente og håpet å gjøre dette diskret, men de hadde ikke regnet med Fannys relasjoner. Paret flyttet til et losjihus i nærheten av Mansion House, men utleier hadde hørt om deres forhold til Fannys familie og uttrykke sin forakt ved å nekte å betale tilbake 20 pund som Kent hadde lånt ham (27 400 pund nå). Som svar på dette fikk Kent ham arrestert.

Richard Parsons

Tidlig en morgen på vei til morgenbønn i Church of St Sepulchre-without-Newgate, møtte William Kent og Fanny menighetens kontorist, Richard Parsons. Selv om han generelt var betraktet som respektabel, var Parsons kjent som avhengig av alkohol og slet med å forsørge sin familie. Han lyttet til det paret fortalte om sin situasjon, han var sympatisk og tilbød dem losji i sitt hjem på Cock Lane. Det lå nord for St. Sepulhre langs en smal, svingete gjennomfartsåre, lik de fleste av Londons gater, og var et tre-etasjes hus. Det hadde vært respektabelt, men det forfallende husets leiligheter besto av et enkelt rom i hver etasje, forbundet med en vindeltrapp. Kort tid etter Mr. og Mrs. Kent (som de kalte seg selv) flyttet, lånte Kent 12 guineas til Parsons som skulle betales tilbake i rater med en guinea per måned. Det var mens Kent var borte i et bryllup på landet, at de første merkelige lydene begynte. Parsons hadde en kone og to døtre. Den eldste, Elizabeth, ble beskrevet som «litt kunstnerisk jente i elleveårsalderen». Kent ba Elizabeth om å bo sammen med Fanny, som da var flere måneder inn i svangerskapet, og å bruke hans seng mens han var borte. De to rapporterte å høre riper og knakende lyder. Disse ble tilskrevet av fru Parsons å stamme fra en skomaker i nabolaget, men da lydene gjentok på en søndag spurte Fanny om skomakeren arbeidet den dagen. Fru Parsons fortalte henne at det gjorde han ikke. James Franzen, en utleier i nærheten av Wheat Sheaf pub, var et annet vitne. Etter at han besøkte huset, rapporterte han at de hadde sett et hvitt spøkelse gå opp trappen. Livredd kom han hjem, der Parsons senere besøkte ham, og hevdet også å ha sett et spøkelse.

Arven

Da Fanny bare var noen uker fra fødselen, gjorde Kent ordninger for å flytte til en eiendom på Bartlet's Court i Clerkenwell, men i januar 1760 var den ennå ikke klar, så de flyttet i stedet til en mindre praktisk leilighet i nærheten. Hensikten var bare et midlertidig opphold. Men 25. januar ble Fanny syk. Den behandlende lege diagnostiserte det som et tidlig stadium av en akutt feber og var enig med Kent i at losjiet var utilstrekkelig i et kritisk stadium av svangerskapet. Fanny ble derfor flyttet, med buss, til Bartlet's Court. Den neste dagen kom hennes lege tilbake og møtte henne på apoteket. Begge var enige om at Fannys symptomer var en indikasjon på kopper. Etter å ha hørt dette, ble Fanny sendt til en advokat for å sikre at testamentet var i orden, og at Kent skulle arve hennes eiendeler. En bekjent av Kent, Stephen Aldrich, rektor ved St. John Clerkenwell, beroliget henne med at hun ville bli tilgitt sine synder. Hun døde den 2. februar. Som hovedbegunstiget i Fannys testamente, bestilte Kent en kiste, men da han var redd for at deres forhold ble kjent, bad han om at den forble navnløs. For å registrere begravelsen ble han imidlertid tvunget til å oppgi et navn, og han ga henne sitt eget. Fannys familie ble varslet og hennes søster Ann Lynes, som bodde i nærheten på Pall Mall, deltok i begravelsen i St. John's. Da Ann hørte om vilkårene i Fannys testamente som etterlot henne og hennes brødre og søstre et halvt pund hver og Kent resten, prøvde hun å omstøte testamentet.

Spøkelsesjakten

En 19. århundre illustrasjon av rommet hvor det uforglemmelige fant sted

Kents tidligere utleier, Parsons hadde ikke tilbakebetalt Kent lånet hvor om lag tre guineas gjenstod. Kent instruerte sin advokat om å saksøke ham. Han klarte å inndrive gjelden i januar 1762, akkurat samtidig som de mystiske lydene på Cock Lane hadde begynt på nytt. Catherine Friend hadde innlosjert seg der kort tid etter at paret dro, men flyttet ut da hun merket lydene, som hadde kommet tilbake med jevne mellomrom og som ble hyppigere, ikke kunne stoppes. De kom tilsynelatende ikke fra Elizabeth Parsons, som også ble regelmessig forstyrret av uforklarlige lyder. Hun sammenlignet lyden som høres når en katt skraper på en stol. Angivelig, fast bestemt på å avsløre sin kilde, fikk Richard Parsons en snekker til å fjerne panelet rundt Elizabeths seng. Han henvendte seg til John Moore, assisterende predikant på St. Sephulcure siden 1754 og rektor i St Bartholomew-the-Great i Vest-Smithfield siden juni 1761. Tilstedeværelsen av et spøkelse ble antatt å tilhøre Fannys søster, Elizabeth. Fanny hadde selv hørt det mens Fanny lå for døden. Moore og Richard Parsons konkluderte med at det spøkelset som nå hjemsøkte Parsons' hus måtte være Fanny Lynes i egen person. Forestillingen om at en persons ånd kunne komme tilbake fra de døde for å advare de som fortsatt var i live, var en vanlig oppfatning. Tilstedeværelsen av to tilsynelatende rastløse ånder var derfor et åpenbart tegn for begge mennene på at hvert spøkelse hadde et viktig budskap å formidle.

Parsons og Moore utviklet en metode for kommunikasjon; et slag for ja, to slag for nei. Ved hjelp av dette systemet, dukket spøkelset opp for å hevde at Fanny hadde blitt myrdet. Det ble antatt at den mystiske skikkelsen i hvitt som så skremte James Franzen, ble antatt å være spøkelset til Elizabeth, og som hadde dukket opp der for å advare søsteren om hennes forestående død. Ettersom det første spøkelset tilsynelatende hadde forsvunnet, ble denne anklagen mot Kent – at han myrdet Elizabeth – aldri fulgt opp. Men gjennom gjentatte avhør av Fannys spøkelse ble det spådd at hun ikke hadde dødd av virkningene av kopper, men snarere heller fra arsenikkforgiftning. Den dødelige giften hadde visstnok blitt administrert av Kent ca. to timer før Fanny døde, og nå var det ment at hennes sjel ønsket rettferdighet. Moore hadde hørt fra Parsons hvordan Kent hadde inndrevet gjelden han skyldte ham. Han hadde også hørt at Ann Lynes hadde klaget over at Fannys kistelokk ble skrudd på så hun ikke hadde vært i stand til å se sin søsters lik. Moore mente at Fanny ikke viste synlige tegn på kopper, og at hvis hun hadde blitt forgiftet, ville mangel på arrdannelse ha vært noe Kent heller ville holde skjult. Som prest med vinkling mot metodisme var han var tilbøyelig til å stole på ånden, men for ekstra støtte søkte han bistand fra Thomas Broughton, en tidlig metodist. Broughton besøkte Cock Lane 5. januar og forlot stedet, overbevist om at spøkelset var ekte. Historien spredte seg gjennom London. The Public Ledger begynte å publisere detaljerte beretninger om fenomenet, og Kent kom under offentlig mistanke som morder.

Seanser

Etter å ha lest de tilslørte beskyldningene mot ham i The Public Ledger, var Kent fast bestemt på å renvaske sitt navn. Ledsaget av et vitne gikk han for å se John Moore. Metodisten viste Kent listen over spørsmål han og Parsons hadde satt opp for ånden som den svarte på. En gjaldt seg om William og Fannys sivilstand, og Kent måtte innrømme at de aldri hadde giftet seg. Moore fortalte ham at han ikke trodde han var en morder heller, men at åndens tilstedeværelse indikerte at «det var noe bak, mørkere enn alle andre, og at hvis han ville gå til Parsons hus, kunne han bli vitne til det samme, og overbevist om dets ekthet». Den 12. januar fikk Kent derfor hjelp av de to legene som gikk til Fanny i hennes siste dager, og dro sammen med Broughton til Cock Lane. I husets øverste etasje ble Elizabeth Parsons offentlig kledd av og ble lagt i seng sammen med sin yngre søster. Publikum satt rundt sengen som var plassert midt i rommet. De ble advart om at ånden var følsom for vantro, og de ble fortalt at de burde gi det respekt. Da seansen begynte løp en slektning av Parsons, Mary Frazer rundt i rommet og ropte «Fanny, Fanny, hvorfor kan du ikke komme?». Da ingenting skjedde, fortalte Moore gruppen at ånden ikke ville komme da det var for mye støy. Han ba dem om å forlate rommet, og fortalte dem at han ville prøve å ta kontakt med spøkelset ved å tråkke på foten hans. Omtrent ti minutter senere hadde den forlatte ånd kommet tilbake, og at de burde gå inn i rommet igjen. Moore begynte deretter å gå gjennom hans og Parsons' liste over spørsmål:

"Er du kona til Herr Kent?" —To slag

"Døde du en naturlig død?" —To slag

"Av gift?" —Et slag

"Var det en annen person enn mr. Kent som administrerte det?" —To slag

Engelsk lettroenhet eller usynlig ånd (1762). Spøkekset ser to barn i sengen. Også er synlige er John Fielding (til venstre) og en ledsager. Bildene på veggen er av The Bottle Conjuror og Elizabeth Canning. Kunstneren er ukjent, men kan ha vært Oliver Goldsmith.

Publikum stiller spørsmål

Etter flere spørsmål, utbryter et medlem av publikum: «Kent, spør denne ånden om du skal bli hengt».Han gjorde så, og spørsmålet ble besvart av en enkelt slag. Kent utbrøt: «Du er en løgnens ånd, du er ikke min, ikke Fannys. Hun ville aldri ha sagt noe slikt».

Offentlighetens interesse for historien vokste da det ble oppdaget at ånden dukket opp for å følge Elizabeth Parsons. Hun ble flyttet til huset til en Mr Bray, hvor det 14. januar, i nærvær av to uidentifiserte adelsmenn, ble hørt flere bankelyder. Noen dager senere ble hun returnert til Cock Lane, hvor det ble holdt en ny seanse den 18. januar. Til stede var Kent, apotekeren og den lokale sognepresten, og den sittende for St John Clerkenwell, Stephen Aldrich. Ved denne anledning brukte presten et lys for å se under sengen. Spøkelset «nektet» å svare, Frazer hevdet at hun ikke likte lys. Etter et par minutter fortsatte utspørringen, men da Moore spurte om ånden ville møte i retten mot Kent, neket Frazer å stille spørsmålet.

Da de bodde på Cock Lane hadde William og Fanny ansatt en hushjelp, Esther «Carrot» i Carlisle (Gulrot på grunn av hennes røde hår). Hun hadde siden flyttet til en ny jobb og visste ingenting om det hjemsøkende spøkelset, men etter å ha søkt etter bevis på Fannys forgiftning, dro Moore for å avhøre henne. «Carrot» fortalte ham at Fanny ikke hadde vært i stand til å snakke dagene før hun døde, så Moore inviterte henne til en seanse, holdt 19. januar. Da hun ble bedt om å bekrefte at Fanny hadde blitt forgiftet, men «Carrot» hadde vært steinhard. Fanny hadde ikke sagt noe til henne og fortalte at William og Fanny hadde vært «veldig kjærlige, og de levde svært lykkelig sammen«. Kent kom senere på kvelden, denne gangen sammen med James Franzen og prestene William Dodd og Thomas Broughton. Frazer begynte med sin vanlige innledning før Moore sendte henne ut, tilsynelatende irritert på grunn av hennes oppførsel. Deretter spurte han selskapet på om lag 20 personer om å forlate rommet, kalte dem tilbake et par minutter senere. Denne seansen handlet om «Carrot», som henvendte seg til spøkelset direkte:

"Er du min elskerinne?" —En bank, etterfulgt av kloring

"Er du sint på meg, Madam?" —En dunk

"Så er jeg sikker på, Madam, du kan skamme deg over deg selv for jeg har aldri skadet deg i mitt liv. - En dunk

Da denne seansen var avsluttet forble Frazer og Franzen alene i rommet, sistnevnte angivelig for livredd til å bevege seg. Frazer spurte om han ville be og ble sint da han tilsynelatende ikke kunne. Seansen ble gjenopptatt og Franzen returnerte senere til hjemmet sitt, hvor han og kona angivelig ble plaget av spøkelsets banking i soverommet deres.

Etterforskning

Den 20. januar ble annen seanse avholdt, denne gangen hjemme hos en Mr Bruin på hjørnet av den nærliggende Hosier Lane. Blant de som deltok var en mann som «ekstremt ønsker å oppdage svindel, og oppdage sannheten om denne mystiske affæren» som senere skrev om natten i London Chronicle. Han kom med et lite følge som omfattet James Penn fra St Ann's i Aldersgate. Inne i huset plasserte et medlem av gruppen seg ved sengen, men ble bedt av en av åndens sympatisører om å flytte seg. Han nektet, og etter en kort argumentasjon forlot spøkelsets støttespillere huset. Mannen spurte deretter om Parsons ville tillate sin datter å bli flyttet til et rom i sitt hus, men det ble nektet. For resten av natten ga ikke ånden lyd fra seg, mens Elizabeth Parsons, nå ekstremt opphisset, viste tegn til kramper. Da hun ble spurt, bekreftet hun at hun hadde sett spøkelset, men at hun ikke ble skremt av det. På det punktet forlot flere selskapet, men det var først kl. syv neste morgen at bankingen begynte. Etter de vanlige spørsmålene om årsaken til Fannys død og hvem som var ansvarlig, ble avhøret stoppet.

Prince Edward, Hertugen av York og Albany som deltok på en séanse 30. januar 1762.

Parsons sa seg enig i å flytte sin datter til Aldrichs hus for videre testing 22. januar, men da Penn den morgenen og en mann med "sannsynlighet og formue" ringte Parsons og spurte etter Elizabeth, fortalte kontoristen at hun ikke var der og nektet å avsløre hvor hun var. Parsons hadde snakket med venner og var tydeligvis redd for at Kent hadde vært opptatt med sine egne undersøkelser.. I stedet tillot han Elizabeth å bli flyttet en natt til St. Bartholomew's Hospital, der en annen seanse ble holdt. Ingenting ble rapportert til ca kl. seks om morgenen da tre ripelyder ble hørt, angivelig mens jenta lå og sov. Det 20-sterke publikum klaget over at saken var et bedrag. Da Elizabeth våknet begynte hun å gråte, og da man forsikret henne om at hun var trygg, innrømmet hun at hun var redd for sin far, «som må bli ødelagt og fortvilet, hvis deres rolle skulle være ment å være oppdiktet» Hun innrømmet også at selv om hun lot som hun sov, var hun faktisk fullt klar over samtalen rundt henne. I utgangspunktet var det bare Public Ledger som rapporterte om saken, men da det ble kjent at adelsmenn hadde fattet interesse og besøkt spøkelset i Mr Brays hus den 14. januar, begynte historien å dukke opp i andre aviser.

Avisene fatter interesse

Både St. James 's Chapel og London Cronicle trykte rapporter fra 16. til 19. januar (sistnevnte var mer skeptisk av de to), og Lloyd' s Evening Post fra 18.–20. januar. Historien ble spredt over London, og i midten av januar samlet store folkemengder seg utenfor eiendommen. Det var slik at Cock Lane ble nærmest ufremkommelig. Parsons krevde de besøkende for en inngangsbillett for å «snakke» med ånden, som var meldt, og han ville ikke skuffe. Etter å ha mottatt flere forespørsler om å gå i forbønn, ble Samuel Fludyer, Lord Mayor of London, 23. januar kontaktet av Oldermann Gosling, John Moore og Parsons. De fortalte ham om sine erfaringer, men Fludyer ble minnet om det siste tilfelle av svindleren Elizabeth Canning og nektet for å la Kent eller Parsons bli arrestert (på anklager om drap og konspirasjon henholdsvis). I stedet, mot et bakteppe av hysteri som skyldes for en stor del av avisenes nådeløse rapportering om saken, beordret han at Elizabeth skulle bli testet i Aldrichs hus. Elizabeth ble igjen gjenstand for studier, i to seanser 23.–24. januar. Parsons aksepterte Lord Mayors avgjørelse, men ba om at «noen personer som hadde hatt forbindelse med jenta, kunne få lov til å være tilstede og være hos henne på dagtid». Dette ble avslått, i likhet med to lignende forespørsler. Aldrich og Penn insisterte på at de bare ville akseptere "enhver person eller personer, av streng karakter og omdømme, som er hushjelper". Aldrich og Penns beretning om deres forhandlinger med Parsons opprørte tydelig kontoristen, da han forsvarte handlingene sine i Public Ledger. Det ble bedt om at Aldrich og Penn utstedte et spisst tilsvar i Lloyd's Evening Post.

26. januar ble Elizabeth tatt til Jane Armstrongs hus sovende i en hengekøye. Fortsatt hørtes lyder av åndens supportere, samtidig som pressen ustanselig rapporter om at saken fortsatte. Horace Walpole, 4. Jarl av Orford, kunngjorde at Hertugen av York, Dame Northumberland, Lady Mary Cocke og Lord Hertford kom for å besøke Cock Lane 30. januar. Etter å ha slitt seg gjennom mylderet av interesserte besøkende, ble han til slutt skuffet. Public Leggers observatør meddelte at støyen nå generelt er sterkest kl. syv om morgenen, og det kan være nødvendig å endre tiden. Seanser kan bli bedre gjennomført da.

Eksponering

Med Lord Dartmouth begynte Aldrich å samle sammen folk som ville involveres i hans etterforskning. De valgte ut en forstander av et lokalt sykehus, en rektor, en hoffdame, en kritiker og den kontroversielle biskop John George Macaulay. En kaptein Wilkinson ble også inkludert i utvalget, han hadde overvært en seanse bevæpnet med en pistol og kølle. Den første til å skyte med, den andre til å slå med, og sistnevnte for å lette hans flukt (spøkelset hadde vært stille ved denne anledningen). James Penn og John Moore var også med i komitéen, men dens mest fremtredende medlem var dr. Samuel Johnson som dokumenterte seansen den 1. februar 1762:

En komité som Samuel Johnson var medlem av, konkluderte med at det antatte spøkelset var en spøk.

On the night of the 1st of February many gentlemen eminent for their rank and character were, by the invitation of the Reverend Mr. Aldrich, of Clerkenwell, assembled at his house, for the examination of the noises supposed to be made by a departed spirit, for the detection of some enormous crime. About ten at night the gentlemen met in the chamber in which the girl, supposed to be disturbed by a spirit, had, with proper caution, been put to bed by several ladies. They sat rather more than an hour, and hearing nothing, went down stairs, when they interrogated the father of the girl, who denied, in the strongest terms, any knowledge or belief of fraud. The supposed spirit had before publickly promised, by an affirmative knock, that it would attend one of the gentlemen into the vault under the Church of St. John, Clerkenwell, where the body is deposited, and give a token of her presence there, by a knock upon her coffin; it was therefore determined to make this trial of the existence or veracity of the supposed spirit. While they were enquiring and deliberating, they were summoned into the girl's chamber by some ladies who were near her bed, and who had heard knocks and scratches. When the gentlemen entered, the girl declared that she felt the spirit like a mouse upon her back, and was required to hold her hands out of bed. From that time, though the spirit was very solemnly required to manifest its existence by appearance, by impression on the hand or body of any present, by scratches, knocks, or any other agency, no evidence of any preter-natural power was exhibited. The spirit was then very seriously advertised that the person to whom the promise was made of striking the coffin, was then about to visit the vault, and that the performance of the promise was then claimed. The company at one o'clock went into the church, and the gentleman to whom the promise was made, went with another into the vault. The spirit was solemnly required to perform its promise, but nothing more than silence ensued: the person supposed to be accused by the spirit, then went down with several others, but no effect was perceived. Upon their return they examined the girl, but could draw

no confession from her. Between two and three she desired and was permitted to go home with her father. It is, therefore, the opinion of the whole assembly, that the child has some art of making or counterfeiting a particular noise, and that there is no agency of any higher cause.

Samuel Johnson (1762)

Skuffet over at spøkelset hadde mislyktes i å avsløre seg selv, fortalte Moore til Kent at han trodde det var falskt, og at han ville hjelpe til med å avsløre det. Kent spurte ham om å innrømme sannheten og skrive en erklæring om hva han visste, for så å avslutte saken og gjenopprette Kents omdømme, men Moore nektet. Han fortalte ham at han fortsatt trodde at åndens tilstedeværelse var en påminnelse om hans synd. Moores syn på parforholdet ble delt av mange, inkludert fru Parsons, som mente at den antatte ånd av Elizabeth Kent hadde godkjent søsterens nye forhold.

Trestykket som ble brukt av Elizabeth Parsons, og et kart over det hjemsøkte rommet, som illustrert i 1762.

Nye seanser

I en annen seanse den 3. februar fortsatte bankingen med uforminsket styrke, men da var Parsons i en ekstremt vanskelig og alvorlig situasjon. Opptatt av å bevise at ånden ikke var svindel, lot han sin datter bli undersøkt i et hus på The Strand fra 7.–10. februar, og i et annet hus i Covent Garden fra 14.–20. februar. Da ble hun ble testet på en rekke måter, som inkluderte å bli svingt i en hengekøye med hender og føtter bundet. Som forventet begynte lydene, men stoppet da Elizabeths hender ble plassert utenfor sengen. I to netter var ånden stille. Elizabeth ble fortalt at hvis en ikke hørte mer støy før søndag 21. februar, ville hun og hennes far måtte settes i Newgate fengsel. Hennes pike så henne skjule et lite stykke tre om lag 100 x 20 mm og viste det til etterforskerne. Flere ripelyder ble hørt, men observatørene konkluderte med at Elizabeth var ansvarlig for dette, og at hun var blitt tvunget av sin far til å gjøre det. Elizabeth ble med tatt hjem kort tid senere.

På eller rundt 25. februar ble en brosjyre publisert som sympatiserte med Kents sak. Den het Mysteriet avslørt, og mest sannsynlig skrevet av Oliver Goldsmith. I mellomtiden forsøkte Kent fremdeles å renvaske sitt navn, og 25. februar gikk han til graven i St John's, ledsaget av Aldrich, graveren, kontoristen og soknets kirkevaktmester. Gruppen gikk dit for å bevise utover enhver tvil om at en fersk avisrapport som hevdet at den antatte fjerning av Fannys legeme fra hvelvet, sto for åndens manglende evne til å banke på hennes kiste, var falske. Graveren fjernet lokket for å se Fannys legeme, «et veldig forferdelig, sjokkerende syn var det». For Moore ble dette for mye, og han kunngjorde følgene:

In justice to the person, whose reputation has been attacked in a most gross manner, by the pretended Ghost in Cock-lane; to check the credulity of the weak; to defeat the attempts of the malicious, and to prevent further imposition, on account of this absurd phenomenon, I do hereby certify, that though, from the several attendances on this occasion, I have not been able to point out, how, and in what manner, those knockings and scratchings, of the supposed Ghost, were contrived, performed, and continued; yet, that I am convinced, that those knockings and scratchings were the effects of some artful, wicked contrivance; and that I was, in a more especial manner, convinced of its being such, on the first of this month, when I attended with several persons of rank and character, who assembled at the Rev. Mr. Aldrich's, Clerkenwell, in order to examine into this iniquitous imposition upon the Public. Since which time I have not seen the child, nor heard the noises; and think myself in duty bound to add, that the injured person (when present to hear himself accused by the pretended Ghost) has not, by his behaviour, given the least ground of suspicion, but has preserved that becoming steadfastness, which nothing, I am persuaded, but innocence could inspire.

John Moore (1762)

Det holdt for å få ham tiltalt av myndighetene for konspirasjon, sammen med Richard Parsons og hans kone, Mary Frazer, og Richard James, en handelsmann.

Rettssaken

Saken mot alle fem ble holdt i Guild Hall i London 10. juli 1762. Lord Chief Justice William Murray førte saken som begynte klokken 10, "brakt av William Kent mot de ovennevnte tiltalte for en konspirasjon om å ta livet hans ved å sikte ham for drapet på Frances Lynes ved å gi henne gift hvorav hun døde". Rettssalen var overfylt med tilskuere, som hørte Kent forklare. Han fortalte retten om hans forhold til Fanny og hennes oppstandelse som «Skrape-Fanny» (på grunn av ripelyder). James Franzen var neste vitne, historien hans ble bekreftet av Fannys tjener, Esther "Carrots" Carlisle, som vitnet senere samme dag. Dr. Cooper, som hadde vært hos Fanny da hun lå for døden, fortalte retten at han alltid hadde trodd de merkelige lydene i Cock Lane kom fra noens triksing. Hans beretning om Fannys sykdom ble støttet av hennes apoteker, James Jones. Flere andre av påtalemyndighetens vitner beskrev hvordan bedraget var blitt avslørt, og Richard James ble anklaget av påtalemyndighetens siste vitne for å være ansvarlig for noe av det mer offensive stoffet som var blitt publisert i Public Ledger.

Forsvarets vitner omfattet noen av de som hadde tatt vare på Elizabeth Parsons og som formodentlig fortsatt trodde at spøkelset var ekte. Andre vitner var snekkeren som fjernet panelet fra Parsons' leilighet, og Catherine Friend, som unnslapp bankelydene da hun hadde forlatt eiendommen. En vitneforklaring fikk retten til å bryte ut i latter, da hun svarte: «jeg forsikrer dere, mine herrer, det er ingen som ler av saken, uansett hva du kan tenke det er».Thomas Broughton, en prest kalt Ross, var en av dem som hadde stilt spørsmål til ånden. Dommer Murray spurte ham «om han trodde han hadde forvoldt Ånden eller Ånden hadde forvoldt ham?» John Moore ble tilbudt støtte av flere anerkjente herrer og overleverte Murray et brev fra Thomas Secker, Erkebiskopen av Canterbury, som forsøkte å gå i forbønn på hans vegne. Murrays brev lå uåpnet i lommen, og fortalte retten at «det var umulig, det kunne forholde seg til det saken gjelder». Richard James og Richard Parsons fikk også støtte fra flere vitner, og noen av dem, aksepterte Parsons' alkoholproblem og fortalte retten at de ikke kunne tro at han var skyldig.

Rettssaken endte kl. 21.30. Dommeren brukte ca 90 minutter på å summere opp saken, men det tok juryen bare 15 minutter å komme med en fellende dom for alle de fem tiltalte. Følgende mandag ble to andre som var ansvarlige for ærekrenking av Kent, funnet skyldig. Senere ble de bøtelagt med 50 pund hver. De medsammensvorne ble brakt tilbake 22. november, men straffeutmålingen ble forsinket da man forsøkte å bli enige om nivået av bøter som skulle betales til Kent. Etter å ha mislyktes i å gjøre det, returnerte de 27. januar 1763 og ble satt inn i King's Bench Prison til 11. februar, da John Moore og Richard James hadde blitt enige om å betale Kent 588 pund. De ble deretter sluppet fri den følgende dagen. Dagen etter ble resten dømt:

The Court chusing that Mr. Kent, who had been so much injured on the occasion, should receive some reparation by punishment of the offenders, deferred giving judgment for seven or eight months, in hopes that the parties might make it up in the meantime. Accordingly, the clergyman, and tradesman agreed to pay Mr. Kent a round sum—some say between £500 and £600 to purchase their pardon, and were, therefore, dismissed with a severe reprimand. The father was ordered to be set in the pillory three times in one month—once at the end of Cock–Lane; Elizabeth his wife to be imprisoned one year; and Mary Frazer six months in Bridewell, with hard labour. The father appearing to be out of his mind at the time he was first to standing in the pillory, the execution of that part of his sentence was deferred to another day, when, as well as the other day of his standing there, the populace took so much compassion on him, that instead of using him ill, they made a handsome subscription for him.

Annual Register, vol cxlii. and Gentleman's Magazine, 1762, p. 43 and p. 339

Eksterne lenker

• En 'Fortean Times' artikkel om Hanen Lane Ånd