Oljeplattform

En oljeplattform er en konstruksjon satt sammen av et understell av stål eller betong samt ett eller flere plane dekk plassert på understellet. Oljeplattformene utfyller funksjoner i forbindelse med leting etter, undersøkelser av eller produksjon av petroleumsforekomster til havs. En oljeplattform har utplassert utstyr for funksjonene på dekk(ene), ofte en borerigg eller et produksjonsanlegg, samt gjerne en landingsplass for helikopter og en boligenhet.

Produksjonsplattformen Cd. Del Carmen i Mexicogolfen. Den har et pælet stålunderstell (jacket). Over beina er dekket. De høyeste konstruksjonsdelene er fra venstre flammetårnet der overskuddsgass brennes, boretårnet der en borer og gjør brønnvedlikehold og en kran. Øverst til høyre er boligkvarteret med lårelivbåter på utsiden.

Foto: Coquitlam (2004)

I tillegg kommer ubemannede installasjoner som havbunnsrammer, lastebøyer, ubemannet brønnhodeplattformer, stigerørsplattformer med mer.

Et lite brukt synonym for oljeplattform er sokkelinstallasjon. I det norske forvaltningsverket brukes ikke begrepet oljeplattform, men begrepet innretning. Oljeplattformene i Norge omfattes av arbeidsmiljøloven, herunder også produksjonsskip.

Hovedelementene som utgjør en oljeplattform

Hovedelementene i oljeplattformene er understellet og dekket. I noen tilfeller er understellet bygget fast i store lagringstanker for råolje som står på havbunnen.

Funksjonen til understellet er å skape en stabil understøttelse for dekket. Dekket skal ha plass for anlegg og utstyr som må utplasseres for at plattformen skal tjene sine funksjoner. Dekket skal dessuten utgjøre grunnlag for en trygg arbeidsplass.

Viktige funksjoner på oljeplattformer

• Boring av lete- eller produksjonsbrønner
• Produksjon av olje og gass, som inkluderer blant annet injeksjon av vann og gass og vannbehandling
• Prosessering av olje og gass
• Innkvartering, kantine og bolig
• Lagring av råolje
• Lasting til skip – sjelden direkte fra plattformer, i stedet brukes spesielle lastebøyer
• Eksport ved pumping av gass og olje
• Landingssted for helikopter
• Lossing fra og lasting til skip, av forsyninger, avfall og tungt utstyr

Noen større plattformer, kalt fullintegrerte plattformer, kan tjene de fleste funksjoner nevnt over, mens andre er mer spesialiserte, for eksempel kun til boring og innkvartering av mannskapet for borevirksomheten, kun bolig, eller kun bøyelasting. Tidligere var avbrenning av gass en viktig funksjon med eget flammetårn, men nå setter avgiftssystemet en begrensing på brenningen på norsk sokkel.

Typer av oljeplattformer

Boreplattformen Deep Sea Delta (i dag Songa Delta) i Nordsjøen. Det høye tårnet er boretårnet som brukes når en borer etter olje og gass. Bommene som står ut til sidene er brennerbommer der gass brennes av.

Foto: Erik Christensen (2006)

Man skiller først og fremst mellom innretninger etter funksjon, som:

• flyttbare plattformer som er tilrettelagt for enkelt å kunne forflyttes fra sted til sted,
• produksjonsplattformer som er permanent plassert.

Flyttbare plattformer

Dette er nesten alltid plattformer som ofte eies og driftes av redere, som stiller plattformen og maritimt personell til disposisjon. Leietakerne er i regelen oljeselskaper som tar over ansvaret for deler av virksomheten når plattformen er på arbeidsstedet og klar til bruk.

De klassifiseres som regel etter funksjon som:

• Boreplattformer i de fleste tilfeller i dagligtale kalt borerigg eller leterigg, brukes til lete- og produksjonsboringer.
• Boligplattformer som ofte omtales som flotell – flytende hotell.
• Produksjonsplattformer som oftest med egen innkvarteringsenhet. Brukes til å tømme mindre reservoaret før den flyttes videre.

Eller de klassifiseres etter type gjerne som:

• Halvt nedsenkbar plattformer.
• Strekkstagplattformer
• Oppjekkbar plattformer.
• Skipsformet plattformer (engelsk monohull).
• Lektere.

Flyttbare plattformer klassifiseres også gjerne etter alder og størrelse som:

• Første generasjon boreplattformer: Understell av stål som står direkte på havbunnen.

• Annen generasjon boreplattformer: Halvt nedsenkbare borefartøyer fra midten av 1970-årene. Akergruppen leverte Aker H-3 som kunne bore i 30 meter høye bølger. Odfjell Drilling bestilte den første, Deep Sea Driller, som var ferdig i 1974.

• Tredje generasjon boreplattformer: På 1980-tallet ble det boret på stadig dypere vann, kravene til sikkerhet ble skjerpet etter Alexander L. Kielland-ulykken våren 1980 og det ble boret i arktiske strøk hele året. Treasure Saga er av typen GVA 4000 og er bygd ved Götaverken Arendal AB for Wilh. Wilhelmsen i 1983. Fartøyet kunne bore på dyp inntil 460 meter av brønner med en lengde på 7 620 meter.

• Fjerde generasjon boreplattformer: Halvt nedsenkbare enheter eller Jack-Up.

• Femte generasjon boreplattformer: Større motorkraft og dekkskapasitet enn tidligere.

Produksjonsplattformer

Betongplattformen Statfjord A til høyre og flotellet Polymariner til venstre. Det er en gangbro mellom de to plattformene. Flotellene leies inn når det er større ombygginger på plattformen, og det er for få lugarer.

Foto: Jarle Vines (1982)

Produksjonsplattformer er plattformer med stål- eller betongunderstell som bygges spesielt for én eller flere funksjoner på et produksjonsfelt, utplasseres for produksjonsperioden og demonteres eller fjernes når feltet er ferdig produsert. Eksempler på felt som er nedstengt og der oppryddingsarbeidet er utført er Odinfeltet, Frøyfeltet og Friggfeltet.

Produksjonsplattformer klassifiseres gjerne etter typer, som:

• Bunnfaste stålunderstell (som oftest jacketer) – dette er den mest brukte typen i Norge.
• Bunnfaste betongplattformer – som Doristanker eller Condeep-plattformer.
• Halvt nedsenkbare plattformer – dette er den mest brukte typen av flytende plattformer i Norge.
• Strekkstagplattformer – som Snorre A og Heidrun.
• Oppjekkbar plattformer – som på Yme og Volve.
• Skipsformede plattformer – som Balder, Jotun, Norne, Åsgard A og C, Petrojarl 1 og Petrojarl Varg.
• Lektere – er ikke brukt i Norge, men er vanlige i Afrika og Mexicogulfen.
• Bøyer – som på Goliatfeltet og lastebøyer.
• Sparbøyer – som planlagt på Aasta Hansteen-feltet.
• Compliant tower plattformer – har så langt ikke vært brukt i Norge.

Noen eksempler på forskjellige typer faste plattformer:

• Kombinerte bore-, produksjons- og boligplattformer med betongunderstell – som Statfjord- og Gullfaksplattformene.
• Prosess- og boliginnretning med betongunderstell – som Oseberg A.
• Boligplattform med stålunderstell – som Ekofisk 2/4-H.
• Oljelagerplattformer – som Ekofisktanken (2/4-T) i betong.
• Flammetårnene på Ekofisksenteret, som kun har som funksjon å brenne gass.
• Brostøtteplattformene på Ekofisksenteret, som har som funksjon å støtte opp broer mellom to andre plattformer.
• Bore- og produksjonsinnretning med stålunderstell – som Oseberg B.
• Integrert bore-, bolig og produksjonsplattform med stålunderstell – som Oseberg C.
• Gassprosesseringsinnretning med stålunderstell – som Oseberg D.
• Bolig- og produksjonsinstallasjon med skipsformet stålunderstell – som på Balderfeltet.
• Pumpeplattformer som B11 og H7, som bidrar til å få ført gass fra blant annet Ekofiskfeltet til land.

Kontrollordninger i Norge

De flyttbare plattformene dimensjoneres som oftest etter regelverkene til et klasseselskap. I Norge vil det oftest være Det Norske Veritas, men det brukes også plattformer som er laget etter regelverkene til klasseselskapene American Bureau of Shipping og Lloyd's Register. Dimensjoneringen vil på nyere plattformer være kontrollert i de ulike grensetilstandene. Flaggstaten og klasseselskapet gir sertifikater til reder. Disse har begrensninger for hvor plattformen kan brukes for eksempel til geografisk område den kan brukes, hvor store vanndyp den kan operere i og hvor store dekksvekter en får lov til å ta med. For norsk sokkel utsteder Petroleumstilsynet en samsvarsuttalelse før en plattform kan brukes på norsk sokkel. Denne uttalelsen gis til reder. Ved søknaden måles plattformen opp mot det nyeste regelverket til Sjøfartsdirektoratet og klasseselskapet DNV, uavhengig av hva som er byggeregelverket. Petroleumstilsynet tar også stilling til om de avvikene som er fra regelverkene er akseptable.

For hver lokalitet en flyttbar innretning skal flyttes til gjøres det en analyse av leggene og fundamentet for å sjekke at de ikke blir overbelastet ut fra det aktuelle vanndypet, stedsspesifikke geotekniske data og bølgeforholdene på stedet. Ved den stedsspesifikke vurderingen analyserer en også skipstrafikken i området og om kollisjonslastene kan overstige det plattformen er dimensjonert for. For en boreinnretning gjør en også vurderinger av hver enkelt brønn og en dimensjonerer brønnene. Før den kan brukes på en spesifikk lokalitet, må operatøren på norsk sokkel innhente samtykke fra Petroleumstilsynet.

Produksjonsplattformer dimensjoneres og bygges i hovedsak etter et sett forskrifter som er fastsatt i fellesskap av Arbeidsdepartementet, Miljøverndepartementet og Sosialdepartementet. Detaljutformingen skje videre i hovedsak etter NORSOK-standarder, men hvor det også brukes et stort utvalg av andre nasjonale og internasjonale standarder.

For å ta i bruk en produksjonsinnretning må det gis tillatelse fra Olje- og energidepartementet. Operatøren lager en plan for utbygging og drift (PUD, tidligere kalt hovedplan) som danner grunnlaget for myndighetenes beslutninger. Før en innretning tas i bruk må det i tillegg innhentes samtykke til bruk fra Petroleumstilsynet og utslippstillatelse fra Miljødirektoratet. Ved fjerning sendes det en disponeringsplan til Olje- og energidepartementet, som foretar godkjenningen. Petroleumstilsynet, Helsetilsynet og Klima- og forurensingsdirektoratet fører tilsyn med sikkerhet, helse og miljø på plattformene i driftsfasen.