Snartemosverdet

norsk gravfunn fra 500-tallet

Snartemosverdet er en del av Snartemofunnene fra gården Snartemo i Hægebostad i Vest-Agder. Sverdet er fra folkevandringstiden og ble funnet høsten 1933. Richard og Olav Kjellingland var i ferd med å bryte ny åkerjord da det under en stor steinhelle ble funnet et hulrom. Under steinhellen var en stasgrav fra tidlig på 500-tallet med et sverd som senere ble kjent som Snartemosverdet.

Hele funnet inkluderer blant annet et komplett våpensett, et sølvbeslått glassbeger, bronsekjele, en gullring, en skålvekt av bronse, tre vektlodd av bly, sjeldne mønstrede tekstiler, bjørneklør og sverdet. Sverdet har vevd bandolær prydet med hakekors og funnet vekker internasjonal oppsikt i samtiden og er omtalt som «det vakreste folkevandringstids gravfunn der til denne dag er gravet frem av norsk jord».

Den andre verdenskrig rediger

Under den andre verdenskrig prøvde den tyske okkupasjonsmakten å få tak i sverdet, som på dette tidspunkt var gjemt sammen med andre spesielt verdifulle nasjonale klenodier. Det er senere blitt kjent at de lå gjemt i et eget hvelv under det ordinære bankhvelvet til sparebanken på Fagernes. I 1939 henvendte bestyreren for Oldsaksamlingen seg til Hærens Overkommando for å utpeke et egnet og beskyttet sted i Sør-Norge, dette i tilfelle det skulle bli nødvendig å evakuere spesielt viktige gjenstander fra museet. Overkommandoen kunne blant annet anbefale Fagernes, men paradoksalt nok skulle det vise seg at noen av de aller hardeste kampene mellom norske og tyske styrker under felttoget skulle stå nettopp i Valdres.

De nasjonale klenodiene ble ført i skjul allerede i september 1939, syv måneder før Tyskland inntok Norge. Initiativtaker var professor Anton Wilhelm Brøgger som tidlig innså krigsfaren. I løpet av krigen gjorde den tyske okkupasjonsmakten tre fremstøt, det ene mens Brøgger satt i arrest og universitetets rektor Didrik Arup Seip var i konsentrasjonsleir i Tyskland. Det er antatt at noe av forklaringen på deres nidkjærhet lå i de 1500 år gamle hakekors som prydet det vevde bandolæret som ble funnet sammen med sverdet.

Allerede 24. april 1940 gikk det brev fra Gruppenführer-SS Reinhard Heydrich ved det tyske sikkerhetspolitiet i Berlin til hans sjef, Reichsführer-SS Heinrich Himmler, om vern av kulturgjenstander i danske og norske museer. Oldsakssamlingen og Vikingeskipsmuseet blir spesielt nevnt. I slutten av måneden ble SS-Hauptsturmführer Herbert Jankuhn sendt som museumsdirektør til Norge, og han samlet også opplysninger om politiske holdninger blant arkeologer. Senere ble Brøgger og Grieg fengslet i ett år under krigen og Grieg ble sendt til Tyskland.

I slutten av januar 1941 fikk Universitetets Oldsaksamling ved professor Brøgger krav om utlevering av gjenstander, først ble ikke konkrete gjenstander nevnt, men i ettertid er det antatt at det er Snartemosverdet det gjaldt. Kravet kom fra statsråd Ragnar Skancke i Kirke- og undervisningsdepartementet. De ville ha utlevert tre gjenstander fra Oldsaksamlingen og de skulle avhentes samme dag, 25. januar. Det dreide seg om tre gjenstander og to av dem ble lovt returnert. Universitetet trenerte saken, de svarte først 4. februar og spurte samtidig om å få oppgitt hvilken gjenstand som er ønsket og til hvilket formål den skulle utleveres. Departementet svarte 18. februar og ga da beskjed om at ønsket om gjenstandene «inntil videre bortfaller». Senere synes det klart at det er Snartemosverdet det gjaldt og at det var tenkt gitt som gave av Reichskommissar Josef Terboven til Reichsführer-SS Heinrich Himmler. SS-sjefen ankom Oslo 28. januar.

Under planleggingen av utstillingen «Normannafolket» høsten 1941 i regi av Kultur- og folkeopplysningsdepartementet ble sverdet etterlyst på nytt. I august, en måned før utstillingen, ba arrangørene Oldsaksamlingen om å få utlånt gjenstander fra vikingtiden, blant annet sverdet – som er mye eldre enn vikingtiden. Dagen etter mottok departementet en tilbakemelding fra underbestyrer Sigurd Grieg. Han fortalte der at gjenstandene faktisk ikke befant seg i Oslo, men var gjemt på et sikkert sted og ført i skjul allerede i september 1939.

Fem dager etter åpningen av utstillingen på Skansen, 11. september, slo Gestapo til. Brøgger og universitetets rektor Didrik Arup Seip ble arrestert. Seip kjente ikke til hvor sverdet befant seg, og Brøgger holdt tett. Seip ble syv måneder senere sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, og Brøgger ble løslatt i oktober 1942 etter at professorer stilte opp som personlige garantister. På dette tidspunktet hadde tyskerne beslaglagt det meste av Historisk Museum, inkludert Oldsaksamlingen, Myntkabinettet og Etnografisk Museum.

Etter gjentatt trenering av Brøgger og Grieg kom det et krav fra ministeren for Arbeidstjeneste og Idrett om at sverdet måtte overleveres da gullsmed Tostrup skulle lage en kopi av sverdet som en «æresgave til en høyere personlighet». Det endte nok en gang med at tyskerne ikke fikk sverdet, og Tostrup måtte nøye seg med tegninger av det. Kopien ble senere overlevert som gave fra arbeidstjenesten til ministerpresident Vidkun Quisling på ettårsdagen for den såkalte Statsakten på Akershus festning, da Vidkun Quisling utropte seg selv til ministerpresident 1. februar 1943. Kopien er i dag utstilt ved Oldsaksamlingen. En ny kopi ble påbegynt på bestilling av Quisling i 1944 men det er usikkert om denne ble ferdigstilt under krigen eller om den var grunnlaget for en kopi som ble gitt som norsk gave til Skottland i 1947.

Lagerplassen i Valdres blir i et konfidensielt brev i 1942 omtalt slik

(Sverdet er) evakuert på landsbygden langt fra Oslo. Sverdet er sammen med et utvalg andre saker fra Oldsakssamlingen pakket i plomberte kasser og plassert i et brann- og splintsikkert hvelv. Kassene er dessuten bygget inn under en pall av planker og oppå denne befinner seg en del av vedkommende institusjons arkiv.
Hvis sverdet nå skal bringes til Oslo, må det pakkes ut på stedet, og etter det som alt er anført kan en utpakking ikke foregå helt ubemerket. Det ligger i sakens natur at færrest mulig bør vite hvor flere av Oldsakssamlingens verdifulleste saker befinner seg, og det kan nevnes at på stedet vet bare institusjonens sjef, hva det er som oppbevares under pallen.

Det er antatt at det var banksjef Thomas Ranheim det ble henvist til. Det er antatt at bygningen er «Bruberg» og at arkivet er det støpte panserhvelvet i kjelleren. Bygget ble revet i 1963. Hvelvet var omtrent 20 kvadratmeter med støpte skap langs veggene. Pallen kan ha befunnet seg under ett av disse støpte skapene.

De nasjonale klenodiene ble hentet 20. mai 1946 med en patruljebil fra Oslo politikammer. De fem «gullkassene» som de hadde med seg tilbake til Oslo inneholder blant annet Snartemo-sverdet. Daværende konservator Sverre Marstrander satt i førersetet, han ble senere professor i arkeologi og Oldsaksamlingens bestyrer. Få timer senere var kassene tilbake i Oldsaksamlingens hvelv i Oslo.

Litteratur rediger

  • Gudheim, Helge: Oldtidsskatt gøymd på Fagernes under krigen, Avisa Valdres, 17. september 2005, s. 16-17
  • Rolfsen, Perry og Frans-Arne Stylegar, red.: Snartemofunnene i nytt lys, Universitetet i Oslo, 2003. ISBN 82-8084-006-0

Eksterne lenker rediger