Wikipedia

Slaget ved Maldon

Slaget ved Maldon fant sted den 10. eller 11. august 991[1] i nærheten av byen Maldon ved elven Blackwaters utløp i Essex, England, mens Æthelred II av England var konge. Angelsakserne, ledet av ealdorman Byrhtnoth og hans menn, utkjempet et slag mot en større gruppe norrøne vikinger som i Den angelsaksiske krønike sies å ha vært ledet av Olav Tryggvason, som vitterlig oppholdt seg i England i 991. Navnet kan likevel ha blitt innskutt i teksten senere, og John av Worcester skriver i sin krønike fra samme år at «danene ødela Ipswich under ledelse av Justin og Guthmund, sønn av Steitan.»[2]

Slaget ved Maldon
Konflikt: Angrep av vikinger i England

Statue av Byrhtnoth i Maldon
Dato991
StedMaldon
51°42'55"N 0°42'3"Ø
ResultatVikinger seiret
Stridende parter
AngelsakserneNorrøne vikinger
Kommandanter og ledere
ByrhtnothOlav Tryggvason (?)
Styrker
UkjentMellom 2000 og 4000
Tap
UkjentUkjent

Slaget endte med nederlag for angelsakserne. En beretning om slaget, utbrodert med mange taler tilegnet krigerne, samt andre detaljer, finnes i det angelsaksiske diktet Slaget ved Maldon, kanskje bestilt av Byrhtnoths enke som skjenket et veggteppe til Ely-katedralen, der hennes mann ligger gravlagt (uten hodet sitt).[3] Slaget beskrives også i Den angelsaksiske krønike, i Liber Eliensis (= Ely-boken) og Vita Oswaldi.[4]

I tillegg til diktets betydning som historisk dokument har det også litterære kvaliteter som har overlevd tidens tann. Selv om slaget ikke var spesielt strategisk viktig eller betydningsfullt historisk sett, har diktet vist at slaget ved Maldon må rangeres som et av de mest kjente angelsaksiske slagene. Diktet er blitt beskrevet som «det eneste rene heroiske dikt bevart på gammelengelsk»,[5] men inngår i samme tradisjon som det 200-250 år eldre Beowulfkvadet.[6]

Et moderne broderi til årtusenjubileet i 1991 fremstiller byen Maldons historie, deriblant slaget i 991, og er utstilt i Maeldune-senteret i Maldon.[7] Det er også et minnesmerke i vinduet i kirken St Mary's kirke i Maldon med Byrhtnoths siste bønn som motiv. Selv er han gravlagt i Ely.[8]

Kamp mot nordboere rediger

Ealdorman Bryhtnoths hær var hovedsakelig lokale styrker fra Essex, på det meste kanskje 3-4.000 menn samlet etter et vikingangrep på Ipswich, og sendt ut for å møte vikingene da de nærmet seg Maldon.[9] De hadde allerede plyndret Folkestone og Sandwich[10] lenger sør.

En kilde fra 1100-tallet, Liber Eliensis, skrevet av munker ved Elykatedralen, antyder at Byrhtnoth bare hadde en håndfull menn til disposisjon: «han var hverken rystet av det lille antallet av sine menn, ei heller fryktsom for de tallrike fiender». Ikke alle kildene nevner en slik ulikhet mellom de stridende parter.

Kilder til slaget rediger

Slaget ved Maldon blir omtalt i de fire versjonene av Den angelsaksiske krønike. Fire av disse plasserer slaget i år 991. Versjonene C, D, E, og F av krøniken[11] gir korte beskrivelser og få opplysninger, utover at Byrhtnoth blir drept:

991 Her wæs Gypeswic gehergod, 7 æfter þæm swyðe raþe wæs Byrihtnoð ealdorman ofslagan æt Meldune. 7 on þam geare man gerædde þæt man geald ærest gafol Deniscum mannum for þam myclan brogan þe hi worhton be þam særiman, þæt wæs ærest .x. þusend punda. Þæne ræd gerædde ærest Syric arcebisceop.
«991: Her ble Ipswich herjet. Meget kort tid etter det ble ealdorman Byrhtnoth drept ved Maldon. I det samme år ble det for første gang bestemt at man skulle betale tributt til danene på grunn av de store herjingene de drev langs kysten; til å begynne med ti tusen pund. Erkebiskop Sigric besluttet først i saken.»

Det var erkebiskop Sigeric av Canterbury og rådmenn fra Sørvest-England som rådet kong Ethelred til å betale vikingene for å dra sin vei, i stedet for å ta kampen opp. Utbetalingen var på 10.000 romerske pund (3.300 kilo) sølv,[12] og et tidlig eksempel på «danegeld» i England.

At vikingene omtales som «daner» - også på Byrhtnoths gravstein i Elykatedralen - må ikke oppfattes bokstavelig. Angelsakserne skilte ikke mellom nordboerne, og brukte «daner» som fellesbetegnelse, uansett hvor de kom fra. Selv Snorre Sturlason forteller at nordboerne snakket med «dansk tunge». Det betyr ikke at ikke var dansker til stede, kanskje også i flertall.

Versjon A av krøniken,[13] som er den eldste, plasserer slaget tre år senere, og gir mer utførlig informasjon om hva som skjedde. Blant annet oppgis navnet på vikingenes leder, Olav Tryggvason. Her hevdes at slaget endte med en fredsslutning, og at nordmannen lot seg døpe. Det virker usannsynlig, da andre kilder oppgir at Olav Tryggvason ble døpt i 994 da han sammen med Svend Tveskjegg herjet i sørøstlige England. Den eldste beretningen har sannsynligvis blandet sammen de to årstallene, men det utelukker ikke at Olav Tryggvason faktisk var vikingenes leder ved Maldon i 991.

Foruten det lengre fragmentet av det omtalte angelsaksiske diktet, hvor originalen dessverre gitt tapt ved en brann i 1831,[14] omtales slaget også i en latinsk versjon av Vita Oswaldi (Sankt Oswalds liv),[15] skrevet av munken Byrhtferth ved klosteret i Ramsey, en av datidens best kvalifiserte lærde. Vita Oswaldi er trolig skrevet i løpet av det første tiåret etter Sankt Oswalds død i 992. Det er den tidligste beretning om slaget på latin og adskiller seg fra det angelsaksiske diktet, idet Vita Oswaldi hevder at angelsakserne flyktet i stedet for å kjempe til siste mann. Byrhtferth setter kampen i en større sammenheng av vikingangrep, ett vestpå der vikingene tapte, og dette ved Maldon, der vikingene vant. Byrhtferths beskrivelse av Byrhtnoth minner om Eleasar i Makkabeerbøkene,[16] en bortimot overnaturlig, profetisk skikkelse.[17]

Slaget omtales også i Liber Eliensis[18] skrevet ca. 1130 av Thomas, en munk ved Ely. Her er beskrivelsene lengre, men mindre pålitelige.

Diktet Slaget ved Maldon rediger

Diktet ble bevart i et manuskript som inneholdt en rekke andre tekster, blant andre den eneste kopien av Assers biografi om Alfred den store som heldigvis var blitt utgitt før den tragiske brannen i 1731. Diktet Slaget ved Maldon finnes i dag kun takket være en avskrift foretatt av John Elphinstone noen få år før brannen. Både innledningen og avslutningen av diktet mangler.[19]

Diktet begynner midt i en setning, med ordene gebrocen wurde (= «brukket ble», dvs. «ble brutt»).[20] Slagmarken lar seg utpeke også i dag, på en øy ved utløpet av elven Blackwater som den gang ble kalt Pante.

Det angelsaksiske diktet ble antagelig skrevet kort tid etter det historiske slaget, sannsynligvis av en munk. Beklageligvis ble manuskriptet ødelagt i en brann i Cotton-biblioteket ved Ashburnham House i 1731. John Elphinstone hadde skrevet av 325 linjer av diktet i 1724, men for- og baksidene av manuskriptet manglet allerede da, sannsynligvis rundt 50 linjer hver for seg. En tidligere katalog beskrev det som capite et calce mutilata («ødelagt ved hode og hæl»). Et resultat er at vitale holdepunkter for hensikten med diktet og kanskje også dateringen gikk tapt. Det er likevel holdepunkter for at de tapte bruddstykkene utgjorde en mindre del av diktet.

Slaget ved Maldon er et dikt som kan plasseres fullstendig innenfor den germanske heroiske tradisjon. Det er bemerkelsesverdig at et dikt skrevet etter 991 har bevart så meget i både form og innhold av det som særpreget den germanske heltediktningen. Formen er likevel mindre streng enn det man finner tidligere, allitterasjonsreglene (bokstavrim) følges ikke like strengt, skjønt det som ble gjort i avskriften fra 1724, kan ha hatt betydning. Heller ikke de rytmiske mønstrene benyttes helt som tidligere. Det forringer ikke diktets litterære kvalitet, og kan betraktes som en naturlig utvikling, uten at det er annet å sammenligne med. Det gamle versemålet med arkaiske ord blir uansett bevart, men det er i diktets innhold at de germanske, førkristne idealer trer frem, med vekt på mot, styrke og kampvilje. Størst skam er i det å flykte, størst ære ligger i å stå trofast ved sin høvdings side. Med forakt avviser Byrhtnoth vikingenes tilbud om å kjøpe seg fred ved hjelp av gull: «Jeg akter å forsvare dette land, min herre Æthelreds rike, hans folk og hans jord.».[21]

På den tid av slaget var den engelske kongelige politikk delt overfor trusselen fra vikingene. Noen foretrakk å betale angriperne med jord og rikdom, mens andre tok til orde for å bekjempe dem. Byrhtnoth var Englands fremste ealdorman, en kongelig embetsmann av høy rang og overhode for grevskapet (shire). Liber Euiensis slår fast at alle med ansvar for lokalt forsvar inngikk en allianse med ham, og trolig var han øverste leder for forsvaret av hele den engelske østkysten. Å gi etter for vikingene var ikke noe alternativ for Byrhtnoth.

Det kan argumenteres for at diktet var skrevet for å feire Byrhtnoths handlinger, og inspirere og drive fram andre til tilsvarende heroisk innsats. Byrhtnoths handling står i en lang tradisjon av heltediktning. Det kan også hevdes at diktet er en elegi (klagesang) over et forferdelig tap, og at klosterforfatteren peker på grunnen til tapet, lederens syndige stolthet.

 
Angelsaksiske krigere danner skjoldmur. Bayeux-teppet.

Diktet begynner med at Byrhtnoth beordrer sine menn til å danne en skjoldmur. De var hans egne soldater, samt bønder og lokalbefolkning. Han red rundt og «bød dem holde sine skjold på riktig måte fast i sine hender, bad dem om ikke å frykte noe.»

Vikingene gikk i land på en liten øy i elven. Ved ebbe var det et vadested fra øya til elvebredden. Beskrivelsen passer til veifyllingen fra Northey Island den gang. Det plasserer kampplassen rundt 3 km sørøst for Maldon.[22]

Vikingene sendte en budbringer for å be om betaling, danegeld, i en velklingende tale: «Djerve sjøkrigere har sendt meg hit. De bød meg å befale at du straks yter gull mot grid.» Byrhtnoth svarer ikke mindre velklingende: «Våre spyd er den skatt dere skal få, dødelig odd og dugelige sverd.»

Vikingene ba om tillatelse til å krysse vadestedet som angelsakserne kontrollerte. Det var da Byrhtnoth tok en uforståelig beslutning. I stedet for å utnytte sitt overtak, lot han vikingene krysse vadestedet. De strømmet over, og kampen var nær - «ravnene kretset, ørnen var åtselgrisk». Vikingene omtales også som rovdyr, «valulver»,[23] der «val» viser til de falne og slagmarken.[24]

Den angelsaksiske teksten kaller hans handling for ofermōde (linje 89b) som nøyaktig tilsvarer det norske ordet «overmot» (historisk ble f senere til v), en parallell til det greske begrepet «hybris». En annen avgjørende rolle spiller begrepene anræd (= «ett råd», dvs. besluttsomhet) versus unræd (= «uråd», dvs. rådløshet).[25] I diktet skildres slaget som et moralsk oppgjør mellom kristne og hedninger. At Byrhtnoth ga vikingene fritt leide over vadestedet, fordømmes som overmot, en forkastelig dumdristighet. Men når de rettvise taper, må det finnes en moralsk årsak. Angelsaksernes nederlag må skyldes en moralsk svikt, og her utpekes Byrhtnoths overmot.[26]

J.R.R. Tolkien fastholdt i sitt syn på Byrhtnoths overmot at bruken av ordet viser dikterens misbilligelse, og at vikingene aldri skulle vært sluppet over vadestedet.[27] Byrhtnoths handling kan likevel forklares ut fra hans oppgave med å forsvare østkysten og påføre angripere maksimal skade. Om han ikke hadde latt vikingene krysse vadestedet og forlate øya, kunne de seilt videre og herjet uhindret et annet sted, spesielt om det meste av det engelske forsvaret hadde samlet seg nettopp ved Maldon.

Da slaget tar til - «Bitter var striden, blodig var våpnenes ville lek» - er Byrhtnoth i fortellerens fokus. Han slåss mandig, men etterhvert blir vikingene for mange, han får flere sår og segner om, omgitt av sin trofaste hird. Dikteren nevner navnene på gode menn som falt i slaget. Til slutt retter Byrhtnoth blikket mot himmelen og ber til Gud, inntil vikingene hugger ham ned og de rundt ham. Da vakler angelsakserne, og noen flykter. «Svik» er motsatsen til «mot». «Uverdig var det», stønner forfatteren, men det er da flere som står fram med stolte taler for å egge til fortsatt motstand mot vikingene. Til sist avlegger den gamle Byrhtwold sin troskapserklæring til sin døde høvding, en passasje som har blitt berømt:[28]

«Vår vilje skal vokse, vårt hjerte dristigere, vårt mot større når vår slagkraft minker.
Her ligger vår leder fallen, den tapre mann liggende på jorden;
Alltid skal han angre den som nå viker fra valen.
Jeg er gammel, jeg vil ikke vike, men akter å ligge ved siden av min herre, ved den mann så dypt savnet.»

I moderne fiksjon rediger

  • The Homecoming of Beorhtnoth Beorhthelm's Son er tittelen på et verk av J.R.R. Tolkien, opprinnelig utgitt i 1953 i bind 6 av forskningsjournalen Essays and Studies by Members of the English Association. Det er historisk fiksjon, inspirert av diktet Slaget ved Maldon, og formet som et dikt med bokstavrim, men virker også som et skuespill da det er skrevet som en dialog. Den ene er en eldre, livsklok kar, den andre ung og forskrekket da de drar i kjerre ut på slagmarken for å lete etter høvdingens lik. Den eldre mannen rister på hodet over at overmot kan forårsake så mye ulykke. Verket blir etterfulgt av to essays av Tolkien, ett før og ett etter diktet.
  • Første bind av romanen Røde Orm av Frans G. Bengtsson har en lang fiktiv beskrivelse av slaget ved Maldon, sett fra den norrøne siden.[29]

Referanser rediger

  1. ^ «Slaget ved Maldon», Ecyclopedia.com
  2. ^ Byrhtnoths grav i Ely-katedralen
  3. ^ Encyclopedia romana
  4. ^ [1] Katherine Weikert: «Ely-katedralen og ealdorman Byrhtnoth»
  5. ^ Gordon, E.V. (1937): The Battle of Maldon, side 24
  6. ^ Andreas Haarder: Det episke liv (s. 123), Berlingske forlag, København 1979, ISBN 87-19-35709-5
  7. ^ Utstillingen i Maeldune-senteret
  8. ^ Gravsteinen hans i katedralen
  9. ^ «Slaget ved Maldon», UK battlefields resource centre
  10. ^ «Slaget ved Maldon», History Magazine
  11. ^ C: Abingdon Chronicle, British Library Cotton MS Tiberius B i; D: Worcester Chronicle, British Library Cotton MS Tiberius B iv; E: Laud Chronicle, Bodleian MS Laud 636; F: Bilingual Canterbury Epitome, British Library Cotton MS Domitian A viii
  12. ^ Gordon, E.V. (1957). The Battle of Maldon. London: Methuen's Old English Library. 
  13. ^ Parker Chronicle, Corpus Christi College MS 173
  14. ^ British Library Cotton MS Otho A xii (tapt)
  15. ^ Vita Oswaldi sitert i Historians of the Church of York, red J. Raine (1886), 1, side 455
  16. ^ Byrhtnoth gravlagt i Ely
  17. ^ Lapidge, M. (1975): «The Hermeneutic Style in Tenth-century Anglo-Latin Literature» i: Anglo-Saxon England 4, s. 91-94
  18. ^ Fairweather, Janet, overs. (2005): Liber Eliensis: A History of the Isle of Ely from the Seventh Century to the Twelfth, Compiled by a Monk of Ely in the Twelfth Century. ISBN 1843830159
  19. ^ «Dave Beard: Slaget ved Maldon» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 3. august 2021. Besøkt 3. august 2021. 
  20. ^ Andreas Haarder: Det episke liv (s. 95)
  21. ^ De fleste sitat benytter Arthur Sandveds gjendiktning, se litteraturliste
  22. ^ «Kart og satelittfoto av området i dag». Arkivert fra originalen 3. august 2021. Besøkt 3. august 2021. 
  23. ^ Andreas Haarder: Det episke liv (s. 119)
  24. ^ https://snl.no/val
  25. ^ Andreas Haarder: Det episke liv (s. 127)
  26. ^ Encyclopedia romana
  27. ^ Tolkien, J.R.R. (1953): The Homecoming of Beorhtnoth, Beorhthelm’s Son’, Essays and Studies, 6, s. 1-18
  28. ^ Oversettelse ved Wikipedia
  29. ^ Første bind av Røde Orm

Litteratur rediger

  • Sandved, Arthur (1987): Vers fra vest. Gammelengelsk dikt i utvalg. Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Oslo 1987. ISBN 82-03-15534-0. Gjendiktning og innledning
  • Anglo-Saxon poetry: an anthology of Old English poems overs.: S. A. J. Bradley. London: Dent, 1982 (oversettelse til engelsk prosa).

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_ved_Maldon&oldid=24364815»