Slaget ved Gorlice-Tarnow

Slaget ved Gorlice-Tarnow som startet den 2. mai 1915 mellom Gorlice og Tarnow, Galicja på Østfronten under den første verdenskrigen var en tysk-østerriksk offensiv mot den russiske tredje armé. Denne offensiven ble det største gjennombruddet i krigen, også et viktig vendepunkt på Østfronten. Kampene om Gorlice-Tarnow fram til 5. mai og den russiske retretten tilbake til San-elven ved 10. mai ble begynnelsen på den strategiske Gorlice-Tarnow-offensiven. Gjennombruddet fram til San-elven startet en gradvis fremrykning som ikke stoppet før erobringen av Lemberg den 22. juni. Dette var det russiske keiserdømmets største militære nederlaget målte etter tapstallene. I løpet av syv uker hadde storoffensiven, som egentlige besto av en rekke blodige slager og offensiver som involverte hele den sørlige delen av Østfronten, drevet russerne tilbake til østre Galicja, og blottstilte deres sørlige flanke i Polen for tysk angrep mot nord.

Slaget ved Gorlice-Tarnow
Konflikt: Første verdenskrig
Dato 2.-5. mai 1915 Sted Tarnow, Gorlice Resultat Tysk seier, russisk nederlag
Stridende parter
Det tyske keiserriket Østerrike-Ungarn	Det russiske keiserdømmet
Kommandanter og ledere
Generaloberst August von Mackensen Generaloberst Hans von Seeckt	General Radko Dimitrijev
Styrker
216 000 menn Det tyske keiserriket: 11. Armé: 10 infanteridivisjoner 634 skyts Østerrike-Ungarn: 4. Armé: 8 infanteridivisjoner 253 skyts	200 000 menn 3. Armé: 18 infanteridivisjoner 5 kavaleridivisjoner 680 skyts
Tap
Tysk tap: 20 000 døde, sårede og savnede Østerriksk tap: 10 300 døde, sårede og savnede	Over 60 000 døde og sårede 140 000 tatt til fange

Forspillet

Utdypende artikkel: Gorlice-Tarnow-offensiven

Etter krigsutbruddet i august 1914 ble mesteparten av den østerriksk-ungarske hæren konsentrerte på «den russiske fronten» mot de russiske hærene. Men allerede i begynnelsen gjorde den østerriksk-ungarske overkommandoen under ledelse av Conrad von Hötzendorf alvorlige feiltagelser som svekket habsburgimperiets militære respons enten mot Serbia eller Russland. Den russiske overmakten var for stor i møte med k.u.k. hæren som dessuten led av problemet med å ha altfor ambisiøse planlegging på bordet som sjeldent tok for seg de faktiske forholdene. Østerrikerne hadde ikke vunnet en viktig seier i det første stadiet av krigen fram til desember, og ved nyttåret var de offisielle tapstallene på minst 1,3 million soldater hvorav 115 284 døde og 259 233 savnede. Tapene var så enormt at hæren fra fredstiden mer eller mindre hadde opphørt å eksistere, for å kunne fylle opp gapene i rekkene ble marschkompanien eller marschbatallione, såkalte «marsjerte kompanier» eller «marsjerte bataljoner», sendt til regimentene. Soldatene i slike mobiliseringsenheter enten var reservistene eller rekruttene som erstattet hele enheter som hadde forsvunnet under kampene.

Til all hell for det østerriksk-ungarske forsvaret av deres imperiet deltok også Tyskland med den sterkeste militærmakten på det europeiske kontinentet i krigen, som deres allierte i den såkalte «Alliansen», bedre kjent som sentralmaktene. Etter å ha vunnet Slaget ved Tannenberg og deretter det første slaget om de masuriske sjøer i Øst-Preussen, ble det åpenbart at de tyske styrkene hadde bedre kvalitet i sammenligning med russerne. Det tyske overtaket innenfor utdanning, profesjonalitet og opplæring i stridsteknikk produserte en kvalitetsmessige styrke også innenfor deres reservestyrkene. Den russiske hæren besto av tapre og seige soldater som ikke hadde de samme utdanningsmuligheter som deres tyske kolleger, som i tillegg hadde et offiserkorps med en del alvorlige skavanker.

Den russiske Polen strategisk sett var også kjent som «det polske salientet», en fremskutt landdel mellom Øst-Preussen i nord og Galicja i sør mot den tyske nasjonens grenser. Den russiske overkommandoen, Stavka, med en slik beliggenhet kunne lansere offensiver mot begge parter etter egne valg. Den russiske offensiven mot Øst-Preussen hendte samtidig med den russiske offensiven med hovedparten av deres styrkene i Galicja. To separate armégrupper eller «fronter», med meget stor selvstendighet, oppstått som et resultat – Nordvestfronten mot tyskerne og Sørvestfronten mot østerrikerne. Med to atskilte staber med hver sitt ansvar og prioriteter på nordre og sørvestre sektorer av Østfronten, ble det vanskelig å konsentrere sine styrker mot étt mål.

Den galicjiske fronten holdt av de østerriksk-ungarske forsvarerne var i fare om å kollapse allerede under det russiske presset etter tapet av mesteparten av Galicja. De tyske allierte intervenerte for første gang med den tyske niende armé, som gikk til motangrep i begynnelsen på oktober sammen med de østerriksk-ungarske arméene. Startlinjen for denne motoffensiven var Tarnow-Gorlice-stillingen foran den strategiske viktige byen Kraków i vestlige Galicja. Men motoffensiven bare startet en meget mobil krig på den sørlige Polen og Galicja der frontlinjen ble forskjøvet fram og tilbake i løpet av høsten.

Vinterens ankomsten i november-desember på den galicjiske fronten forvarslet også den såkalte Karpatenwinter for de russiske, østerriksk-ungarske og tyske soldatene som hadde forskanset seg oppe i Karpatene rundt en rekke fjelloverganger. Den russiske offensiven rettet mot Kraków og de vestlige fjellovergangene, Dukla- og Lupkow-passene, hadde fordrevet østerrikerne tilbake til Tarnow-Gorlice-stillingen og deretter brutt gjennom over elven Dunajec. Den østerrikske fjerde armé rykket fram mot Lapanow og Limanova, og startet Slaget ved Limanowa den 5. desember.

Dette var Østerrike-Ungarns første militære seier, som ble et vendepunkt som tvunget tilbake de russiske fremrykningene. Det var også andre gang tyskerne intervenerte på Galicja, for den fjerde armé var støttet av hjelpetropper deriblant den tyske 47. reservedivisjon. Den russiske tredje armé som var slått tilbake, var tvunget i sikkerheten bak Dunajec som munnet ut i øvre Wisła. I det nye året startet Conrad den første offensiven oppe i Karpatene, og deretter ble Slaget om Karpatene et faktum.

Mars-offensiven

Karpaterslaget som begynte 23. januar 1915 med den østerrikske tredje armé ledet av general Boroevic, ble en av de største katastrofene i den østerriksk-ungarske militærhistorien, opptil 800 000 menn ble ofret for å unnsette festningsbyen Przemysl med garnisonen på 120 000 menn. Tre ganger gikk Conrad til angrep, og tre ganger var hans styrkene stoppet av russisk motstand og utmattelse mellom fjelltoppene oppe i Karpatene. Snøen og kulden over et vanskelige terreng med skogkledde åssider og strie fjellskrenter stundom var en vanskeligere fiende enn russerne. Litt annet enn små gevinster var oppnådde, og etter overgivelsen av Przemysl den 22. mars rykket store russiske styrker mot og gjennom fjellovergangene, men kom ut for det samme som østerrikerne og ungarerne. Opptil 1 million russiske soldater ble tatt ut av rekkene, de fleste med frostskader eller sykdommer.

Mesteparten av operasjonene hendte langs fjellkjeden, i vest lå Dukla-, Lupkow- og Uzhok-passene på motsatt side av Przemysl som ligger langs elven San, i øst lå Verecke- og Wyszkow-passene. Fjellene utgjør en langstrakt «mur» mellom Galicja og den ungarske sletten, og deretter mellom Bukovina og Transilvania. De to fremste passene i vest lå meget nær Tarnow-Gorlice-stillingen som egentlige var en frontlinje langs elven Dunajec og bielven Biała, men forbindelsesvegene går i nordøstlige retning mot byene Jasło, Jarosław og Przemysl, som hadde jernbane fram til Lemberg. For en strategist gav denne plasseringen uante muligheter. En offensiv fra Tarnow-Gorlice-stillingen som når disse forbindelsesvegene, vil være i stand til å fange store russiske styrker oppe i Karpatene.

Så tidlig som i 15. januar kom de første østerriksk-ungarske angrepene på denne frontsektoren, som for det meste var bruk av artilleri med tyngre skyts. Byene Tarnow og Gorlice ved flere anledninger var utsatt for bombardementer med tyngre granater opptil 42 centimeter i kaliberet. Et polsk øyevitne mente flere hundrer sivilister var drept eller skadet. Den østerrikske fjerde arméen som holdte stand langs Tarnow-Gorlice-stillingen, forsøkt å avlaste deres kameratene i den tredje armé ved Dukla-passet med et vedvarende press på den russiske tredje armé. Men det russiske forsvaret var meget sterkt med tilstrekkelige befestninger og skyttergraver.

Den planlagte offensiven av den fjerde arméen ble forsinket av de stadige kampene mellom begge parter i taktiske sammenstøter og andre begivenheter oppe i fjellene. Det var først den 9. mars offensiven startet på Gorlice-området, og nesten umiddelbart kom de angripende styrkene ut for fryktelige snøstormer og kulde. Dette startet et blodig slag langs Dunajec, som fulgt til stor tap for begge parter som var like sterke. På en halvtime mistet infanteriregimentet nr. 100 opptil 564 mann, hvorav 229 savnede. I flere uker gikk begge parter til angrep på hverandre om herredømmet over taktiske objekter, under det østerrikske angrepet på byen Gorlice ved 17. mars deltok fire divisjoner. Litt annet enn taktiske gevinster var vunnet av østerrikerne.

Etter det ble kjent at garnisonen i Przemysl hadde overgitt seg den 22. mars, ble den fjerde arméens offensiven stoppet for å reorganisere seg på defensiven. Russerne hadde gått til angrep på tredje og andre arméer oppe i Karpatene, så den fjerde armé måtte sikre sin høyre flanke mot sør mot russiske manøvrering. Den russiske generalen i tredje armé, Radko-Dmitriev sammen med de andre offiserene i sørvestfronten og Stavka var overbeviste om at forsvarssystemet hadde bestått sin test under mars-offensiven.

Den tyske intervensjonen

De østerriksk-ungarske tilbakeslagene under vinterslagene hadde kostet Conrad flere hundretusener soldater og svekket forsvaret mot russerne som i begynnelsen på april hadde brutt gjennom Karpatene og kunne se ned på begynnelsen på de ungarske slettene. Den tyske overkommandoens øverstkommanderende Falkenhayn hadde sett seg tvunget til å sende tyske hjelpestyrker til det østerrikske forsvaret, som først utgjorde deler av Südarmée, deretter var et selvstendig korps kalt beskiden-korpset sendt til Karpatene i mars-april. Disse tyske forsterkningene gjenopprettet forsvaret under de russiske angrepene som ble stoppet og tvunget tilbake i de første to uker av april.

Men det var åpenbart at om det skulle komme en russisk storoffensiv oppe i Karpatene, ville ikke de østerriksk-ungarske forsvarerne holdte ut ettersom man verken hadde strategiske reserver eller utholdelsesevne over lengre tid. Ivanov som kommanderte sørvestfronten, hadde stoppet all offensiv aksjon for å vente til vårløsningen var overstått og de svekkede enhetene på frontlinjene var styrket på nytt. Den planlagte storoffensiven skulle begynne den 3. mai med den niende armé på Bukovina langt til øst. For tredje gang måtte tyskerne intervenere på den galicjiske fronten, ved dette tidspunktet var bare deler av vestlige Galicja fremdeles under kontroll av sentralmaktene. I likhet med Conrad hadde Falkenhayn studerte kartene med sine rådgiverne, og var raskt med å konkludere med den strategiske betydeligheten av beliggenheten langs Tarnow-Gorlice-stillingen.

Mars-offensiven fra 9. til 22. mars hadde hendte med svake styrker midt under vinterføre, men til tross for at den hadde mislykket utover taktiske vinninger, ble tyskerne oppmerksomt på denne frontsektoren som hadde fungerte som forsvarslinje siden september 1914, som lå relativt nært Kraków, som var forbindet med det tyske kommunikasjonssystemet som besto av et omfattende jernbanenettverk. Som med den niende armé i slutten på september, var det mulig å flytte flere divisjoner medregnet deres utstyr og våpnene samt artilleri til sektoren i korte perioder. Den tyske overkommandoen (OHL) begynte planleggingen i slutten på mars, og det var først den 13. april den østerrikske overkommandoen ble underrettet om de tyske planene for Tarnow-Gorlice-stillingen.

Dagen etterpå under en konferanse mellom de to overkommandoer i Berlin ble Falkenhayn og Conrad enig om detaljene i angrepsplanen, den ellevte armé som i løpet av vinteren ble dannet med nyopprettede divisjoner, sendes til den galicjiske fronten med en samlet styrke på åtte divisjoner og 634 skyts. Denne forflytningen som også medregnet utvalgte divisjoner fra vestfronten, tok bare ti dager fra 21. april. Den 25. april kom den nye armésjefen til hovedkvarteret for arméen i Neu Sandec, allerede i forveien hadde de første enhetene kommet til oppmarsj-områdene. August von Mackensen sluttet seg til sin stabssjef Hans von Seeckt.

Forberedelsene

Den ellevte armé

Den tyske ellevte armé som kom til frontsektoren i slutten på april, etter hvert ble sammensatt av fire korpser, det prøyssiske gardekorpset på 25 000 mann, 6. østerriksk-ungarske korpset på 33 000 mann, 41. reservekorpset på 20 000 mann og «Kneussl-korpset» på 20 000 mann fra nord til sør. Det femte og siste korpset, det tyske tiende korpset på 20 000 mann ble holdt i reserve både som reserve for den ellevte armé og en del av Tysklands strategiske reserve mellom vest og øst.

• Det prøyssiske gardekorpset, ledet av general Karl Freiherr von Plettenberg, hadde 24 bataljoner, 6 rytterskvadroner og 108 skyts, delt i to divisjoner:

1. prøyssiske divisjon under kommando av prins Friedrich av Preussen

2. prøyssiske divisjon under kommando av generalløytnant Arnold von Winckler

• Det østerriksk-ungarske 6. korpset, ledet av feldmarschalleutnant Arthur Arz von Straussenberg, hadde 28 bataljoner, 4 rytterskvadroner og 106 skyts, delt i to divisjoner:

Østerriksk 12. infanteridivisjon, under kommando av feldmarschalleutnant Paul Kestranek

Ungarsk 39. Honved divisjon, under kommando av feldmarschalleutnant Emmerich Hadfy von Livno

• Det tyske 41. reservekorpset, ledet av general Herman von François, hadde 18 bataljoner, 4 rytterskvadroner og 108 skyts, delt i to divisjoner:

81. reservedivisjon under kommando av generalmajor Leo von Stocken

82. reservedivisjon under kommando av generalmajor Sigfried Fabarius

• «Kneussl-korpset», ledet av generalmajor Paul Ritter von Kneussl, hadde 18 bataljoner, 6 rytterskvadroner og 56 skyts, delt i to divisjoner:

11. bayersk infanteridivisjon, under kommando av korpskommandant von Kneussl

119. bayersk infanteridivisjon, under kommando av generalmajor Karl von Behr.

• Det tyske tiende korpset, ledet av general Otto von Emmich, hadde 18 bataljoner, 6 rytterskvadroner og 108 skyts, delt i to divisjoner:

19. divisjon under kommando av generalløytnant Max Hofmann

20. divisjon under kommando av generalløytnant Horst Ritter und Edler von Oetinger

Det såkalte «Kneussl-korpset» besto av regimentene som var trukket fra vestfronten uten at franskmennene oppdaget dette, som deretter ble satt sammen til nye divisjoner i begynnelsen på april. I løpet av vinteren var en strategisk reserve på 14 divisjoner skrapte sammen av OHL, men den ellevte armé med unntak av disse bayerske divisjonene besto av erfarne og krigsvante divisjoner som var trukket ut fra frontstjenesten på vestfronten. De allierte oppdaget ikke disse uttrekkingene før det var for sent, blant annet hadde Falkenhayn startet det andre slaget ved Ypres den 22. april som avledningsmanøver.

Artilleriet

21cm Mörser 10 for den tyske hæren.

Det var allerede tungt skyts disponerte av den østerrikske fjerde armé langs Tarnow-Gorlice-stillingen, som i flere måneder siden midten av januar var åsted for intenste artilleriduell mellom partene. De tyske artilleristene tok med seg 302 feltskyts, 146 tyngre skyts og 96 morterskyts til frontlinjen langs Dunajec der disse sluttet seg til østerrikerne som hadde 305 feltskyts og 103 tyngre skyts.

Den tyske forflytningen av den ellevte armé så også transport av enorme mengder av ammunisjon, i løpet av kort tid ble det flyttet over 300 000 granater rett til batteriene langs frontlinjene. Hver feltkanon-batteri hadde 1 200 granater mens batteriene med haubitser og tunge kanonskyts hadde 600 granater hver mens batteriene med artilleri over 21 centimeter i kaliberet hadde 500 granater hver. I det prøyssiske gardekorpset var det rundt 266 granater per kanon i de 24 ulike batteriene.

Det viste seg raskt at russerne hadde vennet seg til den østerriksk-ungarske praksisen av deres artillerivåpenet i løpet av månedene, slik at en laissez faire-mentalitet oppsto i den russiske siden av frontsektoren. Gjennom ukene dag for dag begynte østerrikerne det daglige bombardementet på de russiske skyttergravene og posisjonene alltid ved klokken ti om morgen, tok en pause for lunsj, fortsatte videre fram til ildopphør ved mørkefallet. De russiske batteriene, viktige beliggenheter i forsvarssystemet og annet var meget lite berørt av den østerrikske ilden, så meget at man knapt hadde flyttet på seg.

Den russiske aktiviteten var også ineffektivt, det gikk så langt at det ikke ble leverte ammunisjon til batteriene av frykt for at disse skulle bli sløst bort uten virkninger. Noen ganger var bare én eller to granat per batteri hver dag avfyrt mot de østerriksk-ungarske stillingene under «rolige perioder». Mesteparten av ammunisjonen var lagret i depoter langt fra batteriene, og det var ikke nok til det daglige forbruket. Alle partene under den første verdenskrigens andre krigsåret opplevde mangel på granater for deres artilleriet ettersom man hadde forbrukt mer enn beregnet i forveien. Et russisk korps under strid hadde behov for 25 000 granater om dagen, men det bare var mulig å levere 15 000 granater.

De tyske artilleristene med ekspertise fra vestfronten fortsatte det daglige bombardementet, men mer målbevisst med nye metoder om hvordan å sikte seg inn på lokaliteter. Allerede i den innledende fasen av krigen var det åpenbart at artillerivåpenet ute i det frie med direkte sikte var meget sårbart for kontraskyting. En lettvint løsning var å grave ned kanonene, haubitsene og bombekasterne i terrenget og benyttet artilleriobservatører for indirekte ildledelse. For den angripende parten måtte det fiendtlige artilleriet nedkjempes, men det var meget vanskelig mot nedgravde batterier.

Siden 15. april ble det sendt ut speiderfly med fotografiapparater og observatører for å kartlegge de russiske posisjonene i frontsektoren mens artilleristene skjøt utvalgte skudd for å kunne peile inn artilleriposisjoner ved å måle avstandene mellom nedslagene. Et skudd for kort, et skudd for langt. Tidlige østerrikske rapporter var uvurderlig, mens det var vinterføre kunne østerrikske fly observere spor etter bevegelser i snøen mellom posisjonene. Dette ble hjulpet ved at russerne knapt hadde flyttet på seg i flere måneder.

En ny krigføring basert på massiv og presise bruk av artilleri under en stillingskrig hadde oppstått under kampene mellom de bedre bestykkede partene som britene, franskmennene og tyskerne på vestfronten. Denne nye krigføringen skulle gjøre sin entré på østfronten langs Tarnow-Gorlice-stillingen.

Topografien

Kart over vestlige Galicja fra Rand McNally World Atlas 1897.

Tarnow-Gorlice-stillingen helt siden september var den meste foretrukkende forsvarslinje for det østerriksk-ungarske forsvaret på vestlige Galicja, som lå langs elven Dunajec som har sitt utløp i den større elven Wisła som dannet riksgrensen mellom det russiske imperiet i Polen og habsburgimperiet i Galicja. Det sentrale galicjiske slettelandskapet blir bakkete fram til foten av fjellkjeden Karpatene som utgjør en «mur» mellom det galicjiske landskapet som blir flattere mot nord til Wisłaelven og østover, og den ungarske sletten.

Vest-Galicja smalnes mellom Wisła i nord og Karpatene i sør med bakkete terreng og buktende elver mot fjellene mens det blir flattere mot nord. Den siste resten av det østerriksk-ungarske Galicja som fremdeles var under habsburgimperiets kontroll, lå vest for landskapet langs Dunajec fra utløpet i elven Wisła til byen Neu Sandec der bielven Kamienica svinget oppover mellom høydene til fjellkjeden.

Frontlinjen i begynnelsen på april betegnes som «Dunajec-Biała-Ropa-linjen» etter tre ulike elver. På den øvre delen mot Karpatene renner den mindre elven Ropa nedover til tettstedet Ropa, fordi Maslana Gora-fjellet og ned i byen Gorlice, deretter nabobyen Biecz og siden munnet ut i Wislokaelven ved byen Jasło langt mot øst. På den andre siden av Maslana Gora-fjellet ligger elven Biała som renner i nordlige retning forbi byen Grybow til tettstedet Ciezkowice, deretter Tuchow og siden utløper i elven Dunajec et stykke fra Tarnow. Denne bielven utgjorde den midte delen mellom Gorlice-området og Tarnow-området. Den nedre delen begynte med utløpet av Biała ved en landsby med det samme navnet, gikk langs Dunajec fram til Wisłaelven.

Valget av Neu Sandec som hovedkvarteret for den tyske ellevte armé var ikke tilfeldig. Jernbanenettet i Vest-Galicja med utgangspunktet i storbyen Kraków som dertil var tilknyttet det tyske jernbanenettet i det tyske keiserdømmet, har to strekninger i retning østover. Den ene og meste direkte var rett mot Tarnow og deretter Lemberg, den andre kom oppe i terrenget mot Karpatene med stoppested i Neu Sandec i sørøst. Derfra går en jernbanelinje sørover mellom fjellene over til Košice i det slovakiske landskapet og deretter Ungarn. Mot øst går en vegforbindelse og en jernbanestrekning til Grybow langs bredden av Białaelven før den delte seg i to, den ene i nordlig retning langs elven til Tarnow og den andre i østlig retning til Biecz og deretter Jasło, siden Przemysl.

Jernbanetransport var essensielt, spesielt for frakt av tyngre skyts og spesialammunisjon. Det var også mulig å bruke de mindre sekundære vegforbindelsene i terrenget, hjulpet av det tørre klarværet i slutten av april. De tyske forflytningene til de fremskutte posisjonene hendte over et primitivt vegsystem som likevel hadde god føreforhold i etterkanten av en hard vinter. Den varme solen kom som bestilte for de tyske planleggerne som trengte gode veg- og føreforholder over terrenget for deres troppene.

Tarnow-Gorlice-stillingen var meget strategisk viktig ettersom denne frontlinjen langs Dunajec og Biała lå ikke langt fra kommunikasjonssystemet til de vestlige fjellovergangene. Dukla-passet mellom Galicja og Ungarn har sitt utløp i tettstedet Dukla, derfra gikk et vegsystem til Jasło i nordvest, Krasno i nord og Sanok i nordøst som en jernbanestrekning går gjennom i en ring fra Rawa Ruska langt mot nord til Przemysl i sør og deretter Lemberg i øst. Jernbanestasjonene i disse tre byene langs strekningen besørget den russiske åttende armé og den tredje armés venstre fløy som sluttet mot Dukla. Disse forbindelsesvegene gikk i nordøstlige retning vekk fra Tarnow-Gorlice-stillingen. Sanok var også viktig ettersom den også var basen for besittelsen av Lupkow-passet.

Det russiske forsvaret

Det russiske forsvaret i ettertiden var generelt ansett som et dårlig forsvarssystem med grunne og langstrakte skyttergraver som var sagt å være rotete og «sporadisk». Men forsvarsposisjonene var valgt med omhu av russerne som forsto seg på et aktiv forsvar med flesteparten av soldatene i de fremskutte stillinger i det bakkete terrenget med høydedrager og åser.

Fra sør for Ciezkovice 26 kilometer sør for Tarnow i en sørøstlig retning gikk frontlinjen mellom Staszkovka og Zagorzany på tvers av høydene Viatravka og Pustki, deretter Kamieniec fram til Gorlice-sektoren. Der på denne sektoren gikk frontlinjen oppe i høyden over Gorlice-Sokol-Zmigrod-vegen øst for byen på den østlige bredden av elven Ropa. Det såkalte Zamczysko-høydedraget lå også øst for Gorlice sør for vegen til Zmigrod, og var strategisk viktig for både angriperne og forsvarerne. Byen Gorlice som fremdeles var under russisk kontroll, var også et viktig knutepunkt for det russiske forsvaret der vegene fra Biecz i nordøst, Zmigrod i øst og Zboro mot Bartfeld i sør møttes. Frontlinjen fortsatte fra Gorlice til Malastow og Gladyszow langs vegen til Zboro i en dal oppover i Karpatene.

Mackensen hadde valgt å konsentrere den ellevte armé langs denne delen av frontlinjen mellom sørenden av tettstedene Ciezkovice mot elven Biała og Malastow i Mecina-dalen mellom fjellene Magora og Ostra Gora. Fra Grybow marsjerte de tyske og østerrikske troppene nordover langs Białas østbredden og jernbanestrekningen mot Biecz. Mot sør gikk den direkte vegen over til tettstedet Ropa og langs elven Ropa og over høydene mellom Ropa og Mecina-dalen.

Det var tre forsvarslinjer med hver sin skyttergrav med piggtråd, maskingeværreder og befestede posisjoner som lokale hovedkvartre som dessuten var tynt bemannet ettersom den russiske tredje armé måtte bevoktet en frontlinje på rundt nitti kilometer fra Wisła til Dukla-passet med seks korpser hvorav fire i fronten. Nord for Ciezkovice sto det niende korpset i deres stillinger, langs frontlinjen fra Szaszkovka til sør for Gorlice sto det tiende korpset på 34 000 soldater som skulle bli gjenstand for den tyske offensiven. Bare rundt seksti tusen russiske soldater utgjorde den høyre fløyen av den tredje armé.

Den russiske overkommandoen hadde trukket ut et regiment fra hver divisjon i den tredje armé og deretter skiftet ut de erfarne og krigsvante troppene med annenrangs infanteri av reduserte stridskapasitet. Reorganiseringen begynte i mars for å sammensette den niende armé i Bukovina og forsterke de russiske styrkene oppe på Karpatene, blant annet mistet Radko-Dmitriev hele 21. korpset mens 24. korpset ble konsentrerte på den venstre fløyen oppe i fjellene. Langs frontlinjen fra nord til sør sto 9., 10., 24., 12., 21. og 29. korpser i deres stillingene. Det var over 18 divisjoner og 5 kavaleridivisjoner, men med en teoretisk styrke på rundt 200 000 mann.

Radko-Dmitriev funnet sine divisjonene etter reorganisasjonen sterkt svekket, mer lik papirtigre fremfor reelle divisjoner på full styrke. Det var dessuten ikke mulig å ha tilgjengelige tropper som reserve for å styrke forsvaret under et fiendtlig angrep, med de fleste soldatene i frontlinjen ble det nødvendig å hente ut tropper derfra for å reorganisere dem inn i reservestyrker. Det var ikke et forsvar i dybde med troppene i første rekke, som dannet en «tykke frontlinje». Radko-Dmitriev fikk overført det tredje kaukasiske korpset til sin kommando som reserve, men kunne ikke regne med annet.

Den russiske åttende armés kommandant Brusilov var av en forskjellig mening om forsvarssystemet i Tarnow-Gorlice-stillingen. Med vårløsningen begynte jorden å tø, og smeltevannet fra snøen rente ned i skyttergravene og andre nedgravde posisjoner, som forvitret etter hvert som det ble varmere. For å forbedre forsvarssystemet måtte russerne hentet fram spadene, men det var stor motvilje fra soldatene som mislikte å grave i tidligere slagsteder. En inspektør fra Stavka som inspekterte frontlinjen, mente den tredje armés innsatsen var «ikke seriøst». Brusilov mente forsvaret hadde blitt svekket, og at det var en feil å konsentrere sine troppene i den første forsvarslinje.

Egentlige var våre feltverker en enslig linje med skyttergraver uten løpeganger for kommunikasjon bakover, og under et forlenget bombardement, spesielt med tyngre skyts, feltverkene var raskt slått inn, og mennene i disse var enten utslettet av ilden eller tvunget til overgivelse for å unngå den sikre døden.

Aleksej Brusilov

Opptrappingen

Russerne kunne også lese kartene, og staben i sørvestfronten varslet den russiske overkommandoen om faren på den vestlige Galicja så tidlig som den 11. april. Men det kom ikke noe respons fra Stavka som hadde vennet seg til slike alarmerende meldinger fra frontlinjene som ofte gikk ut på anmodning om overførelse av tropper til egne kommando. Den tredje armé var i en utsatt stilling for et fiendtlig angrep, og Stavka visste at sentralmaktene ønsket å gå til motangrep for å styrke forsvaret av Østerrike-Ungarn. Spørsmålet var hvor dette angrepet skulle finne sted langs Østfronten.

Den russiske åttende armé hadde nesten brutt gjennom Karpatene, og Stavka fryktet at det vil komme tyske forsterkninger til det tyske Beskidenkorpset. Conrad hadde anmodet om hjelp til Karpatene fremfor annetsteds, gjerne i form av tolv divisjoner i en melding den 6. april til Berlin. Dermed kunne de første observasjoner av tyske militære i Neu Sandec-området ved 25. april tolkes som transport til den andre siden av fjellene. Som respons på dette skulle Stavka overføre styrker fra nordvestfronten til sørvestfronten, men uten å svekke forsvaret i nord mot det tyske presset fra Øst-Preussen.

Men det var vanskelig å tvinge kommandanten for Nordvestfronten, general Alexeyev til å gi fra seg troppene. Det tredje kaukasiske korpset var sendt fra nordvestfronten til Tarnow-Gorlice-stillingen der Radko-Dmitriev utplasserte disse ved Jasło ikke langt fra byen Gorlice. Radko-Dmitriev også ønsket å konstruere en reservelinje for det tiende korpset om frontlinjen måtte evakueres under fiendtlig angrep, men det var ikke nok arbeidskraft, og det kom ikke noe hjelp fra resten av sørvestfronten eller Stavka.

Så tidlig som den 26. april kom sørvestfrontens stabssjef Dobrorolski med advarsler om et tysk angrep fra Neu Sandec/Nowysącz som vil bryte gjennom Tarnow-Gorlice-stillingen i nordlige retning. Radko-Dmitriev mente forsvaret var sterk nok, med det tredje kaukasiske korpset og overoptimistiske rapporter om tilstanden i forsvarssystemet var man i troen om at et effektiv forsvar fremdeles var mulig. I 29. april ble det klart at det var tre tyske korpser i Tarnow-Gorlice-stillingen, og desertører fra den østerriksk-ungarske hæren dagen etterpå avslørte at et angrep vil skje den 2. mai om få dager.

De første tyske troppene kom til frontlinjen mot Gorlice ved den 21. april, for at russerne ikke skulle forsterke forsvaret og avvente et angrep, ble det tatt en rekke forsikringsregler. De første tyskerne som ankommet Tarnow-Gorlice-stillingen var kledt i østerriksk-ungarske uniformer, deretter tok de tyske infanteristene av seg deres pikkelhjelmer og istedenfor hadde østerriksk-ungarske feltluer som deres hodeplagg. Først senere kunne soldatene hente fram deres «spikerhatter» idet offensiven startet. Den lokale befolkningen som besto av rutenere, var kjent for å være russiskvennlige og dermed mistenkte som spioner.

Drakoniske metoder som utenomrettslige henrettelser på stedet var tatt i bruk, blant annet ble befolkningen i operasjonsområdet for ellevte armé tvangsevakuert av von Seeckt. General François i 41. reservekorpset sendte ut strenge instruksjoner til sine soldatene om å henrette alle sivilister som var observerte i nærheten av telefonlinjer. Skjermet av frontlinjetroppene fra de østerrikske fjerde og tredje arméer som sluttet mot hverandre sør for Gorlice, gikk tyskerne til oppmarsj-områdene og senere til frontlinjen. Skjulte veger ble konstruert for å flytte artilleriet og ammunisjonen uten at dette kunne observeres, og troppene marsjerte i bestemte tidspunkter om dagen, gikk straks i skjul om russiske fly i himmelen var oppdaget.

De første tyskere som ble drept ved Gorlice var i 29. april i de fremskutte posisjonene som ofre for russiske skarpskyttere som siktet etter offiserer. Flere ble skutt ned og drept, deriblant en bataljonskommandant. Ved dette tidspunktet var de første skuddene som en del av Gorlice-Tarnow-offensiven avfyrt den 28. april. Flere angreper av 11. divisjon fra «Kneussl-korpset» fra Ropa-området i retningen Gorlice og østerriksk-ungarske 6. korpset sør for Ciezkowice startet for å innta de fremste stillingene opptil mindre enn et par hundre meter fra russerne. Russerne ved én anledning gikk til motangrep for å drive bort fienden.

Slaget

Oppstillingen av styrkene i frontstillingene fra nord til sør var som følgende;

Den østerriksk-ungarske fjerde armé på syv-åtte divisjoner langs nedre Dunajec, på Wal-høydene og deretter langs Biała fram til Ciezkowice mot det russiske niende korpset på rundt 30 000 menn. Den tyske ellevte armé på åtte divisjoner fra Ciezkowice ved Białas bredde til tettstedet Luzna på vegen Ciezkowice-Biecz, deretter byen Gorlice ved elven Ropa og siden langs Mencina-dalen til Malastow mot det russiske tiende korpset på to divisjoner, 9. og 31. divisjoner, sammen med kontingenter fra tre til fire andre divisjoner, på rundt 34 000 menn. Den østerriksk-ungarske tredje armé på tre korpser oppe i Karpatene skulle bare sikre den ellevte arméens høyre flanke, hadde 14 divisjoner fra Malastow fram til Zboro og deretter tettstedet Výrava i Prešovregionen, mot de russiske 24. og 12. korpser som voktet den russiske åttende armés venstre flanke.

1. mai

Som planlagte begynte de tyske og østerrikske batteriene et bombardement av utvalgte mål langs hele Tarnow-Gorlice-stillingen, for at deres soldatene under fremrykning ikke skulle bli stoppet med et regn av granater måtte artilleriposisjonene lokaliseres. Det daglige bombardementet intensiveres time for time utover dagen, og om aften ble ilden rettet mot de fremste deler av forsvarssystemet, spesielt piggtrådssperringer og andre kunstige hindringer. Mens russerne måtte dukket ned i deres stillinger, rykket tyskerne og østerrikerne framover til disse om natten til den neste dagen var bare ett stykke vekk fra de første forsvarsverkene. Dette var en nødvendighet ettersom ingenmannslandet kunne være opptil 3,2 kilometer bredt.

Allerede i den samme dagen startet de første kampene om posisjonene i forsvarssystemet på Putski etter det østerrikske sekstende korpset stormet en mindre landsby og de nedre høydene av høydedraget med tung assistanse av artilleriet. De østerrikske og ungarske soldatene klarte å sikre deres objekter som et springbrett mot forsvarsverkene på høydedraget bortenfor Luzna for det planlagte storangrepet den neste dagen. Tapene var på 40 døde og 192 sårede.

Radko-Dmitriev tok ikke disse mindre kampene som forvarsel for en forekommende offensiv, og hadde forlatt sin post for deltagelse i en fest arrangert av Sankt Georgsordenen, slik at man ikke kunne ta kontakt med ham med det første.

2. mai

Gorlice i flammer den 2. mai.

En ny krigføring oppfunnet på Vestfronten gjorde sin entré på Østfronten om morgenen kl. 6 etter et signalskudd var avfyrt fra en kanon på Høyde 696 (tallet er moh.), deretter startet opptil 1 000 til 1 500 skytser av all slags sort fra de største haubitser til de minste infanterikanoner som bombekastere, et ufattelig intensivt bombardement rettet mot de fremste deler av forsvarssystemet.

Effekten av bombardementets første salvene var øyeblikkelig og ødeleggende, den første skyttergravslinjen regelrett opphørte å eksistere under regnet av granatene. Ifølge en observatør var «hele området teppelagt med granater inntil skyttergravene og mennene var utslettet fra eksistensen.»

Ulike anslag fra 300 000 til 700 000 granater eksisterer om hvor mye ammunisjon var brukt fra kl. 6 fram til kl. 10 denne morgenen. De tyngste haubitsene på mer enn 210mm og opptil 420mm i kaliberet fra kl. 9 begynte å angripe de sterkeste forsvarsverkene, som ble knust under vekten av de store granatene som kastet opp fjell av jord over tretti meter opp i været. Den russiske kontraskytingen var nesten ikke-eksisterende, og fra kl. 10 skiftet tyskerne ilden over til mål dypere i forsvarssystemet. Samtidig begynte en krypende sperreild som flyttet seg i takt med infanteriets avansementet.

Gorlice, som i flere måneder var utsatt for bombardementer som ødela mye av byggemassen, var ekstra hardt rammet av bombardementet som skulle ha drept over 300 sivilister av den gjenværende befolkningen. Byen lå i et oljedistrikt der utvinning av olje hendt i tiden fram til krigsutbruddet, og flere fasiliteter ble ødelagt sammen med store mengder olje som ble satt i brann. Røyken fra oljebrannen formørket omgivelsene fram til den ble slukket.

Sør for Gorlice

På den øvre delen av stillingen stormet den høyre fløyen av «Kneussl-korpset» de russiske forsvarsverkene i Mencina-dalen sør for Golice, men oppdaget at disse var noenlunge intakt og at sperreilden hadde gått for fort. Russerne rykket ut av deres tilfluktsstedene og inntok deres posisjoner, deretter åpnet ild med mitraljøsene mot angripere. Bayrere fra 22. og 3. regimenter av 11. divisjon ute i det frie ble stoppet og lagt under rasende ild. Artilleriobservatørene på deres forposter som så den russiske motilden, rakk å varsle offiserene som umiddelbart skiftet om kanonene til de fremste deler av forsvarsverkene. Det korte bombardementet slo ut russerne, og gav et verdifull pusterom til de bayrerske soldatene som stormet oppover åssidene og tok deres objekter under meget blodige nærkamper.

Først ble Høyde 507 erobret, deretter Høyde 469 og siden Mecina-dalen ved foten av Zamcyzsko-høydedraget. Det kom et russisk motangrep fra sør om ettermiddag, men dette ble stoppet og slått tilbake med hjelp av artilleri. Disse vinningene kunne ikke ha vært mulig uten samtidige fremrykninger på begge flanker, det meste av 3. regimentet uten problemer tok deres andel av skyttergraven på den venstre flanke mens østerrikerne av det tiende korpset i den tredje armé startet angrepene på høydene ved Ropica Ruska og Malastow fra kl. 5 om ettermiddag.

Den venstre fløyen av «Kneussl-korpset» delte seg i to fremstøter, det ene mot landsbyen Senkowa der Menciba-dalen begynte for å dekke 11. divisjons venstre flanke, den andre mot de sørlige forstedene i Gorlice ved elven Ropa. Etter å ha tatt de første objektene svinget fremrykningen mot nord over til Sokol-Bednarka-vegen som ledet til Zmigrod for å kunne ta det strategiske viktig Zamcyzsko-høydedraget under kontroll. Utover timene i løpet av dagen og inn i den neste natten falt høydene en for en under de tysk-østerrikske angrepene. Det tiende korpset stormet over Mencina-dalen og tok de to fjellene Magora og Ostra Gora.

Om morgenen den 3. mai hadde de første bayrere kommet til Høyde 649 der de kunne se ned på vegen fra Gorlice til Zmigrod og landsbyen Bednarka. Men disse hadde betalt en høy pris, det tredje regimentet av den 11. divisjon mistet over en fjerdedel av sine mennene, 720 var drept og såret under angrepene.

Slaget om Gorlice

General François hadde flyttet sitt hovedkvarter til toppen på Høyde 747, som også het Maslana Gora. Dette dominerende fjellet med imponerende utsikt over omgivelsene gav François en panoramisk oversikt over sin sektor av frontlinjen. Hans første og største objektet for dagen var byen Gorlice, som skulle angripes og erobres av 82. og 81. reservedivisjoner fra 41. reservekorpset med et fremstøt mot byen gjennom Høyde 357 og det jødiske gravstedet fra nord.

Angrepene fra kl. 10 hendte uten større problemer tross sterk og seig motstand fra russerne som trukket seg inn i byen der de ble bundet ned av 272. regimentet fra 82. reservedivisjon mens høydene i nord ble erobret. Byen ble fanget i et fremspring mellom 82. og 119. divisjoner. Mens Glinik i nord ble erobret, rykket to bataljoner fra 272. regimentet inn mellom bygningene der de kom inn i brutale hus-til-hus kamper med de russiske forsvarere. Byen ble gradvis lagt i ruiner under de tyske angrepene med meget tung assistanse av feltskytset, men om natten trukket russerne seg ut i sikkerheten.

François hadde flyttet store deler av sitt artilleriet til Høyde 357 for å støtte 272. regimentet i Gorlice, og dette kom til sitt nytte for å stoppe et russisk motangrep i brigadestørrelse ved Glinik fra Biecz. Men på hans venstre fløy kom den 81. reservedivisjonen ut for meget sterk motstand i Kamieniec-skogene der jernbanestrekningen fra Biecz gikk mellom trærene til Grybow. De angripende formasjonene ble tatt under enfilerte ild fra flere mitraljøser, og kunne ikke angripe på nytt i resten av dagen.

Først etter et batteri på kloss hold åpnet ild rett mot de russiske posisjonene, ble Kamieniec-skogene erobret, deretter landsbyene Zagorzany og Moszezenica langs Ropa om natten til 3. mai. 81. reservedivisjonen hadde tatt opptil 4 000 russerne som fange, og etter erobringen av Kamieniec-skogene var et stort depot med horder av våpen og annet utstyr funnet. Tapstallene for 81. og 82. reservedivisjoner var på over 738 døde og sårede.

Pustki

Høyden Pustki.

Det østerriksk-ungarske sekstende korpset som besto av den østerrikske 12. infanteridivisjon og den ungarske 39. Honved divisjon, hadde allerede startet de første kampene den 1. mai, men etter bombardementet stoppet ved kl. 10, kunne troppene angripe deres første målet; Pustki-høydedraget (446 moh.) nord for Luzna. Forsvarsverkene var spesielt hardt rammet av granatene fra Skoda haubitsene, og de østerriksk-ungarske soldatene kunne marsjere oppover bakken fra sør og slå tilbake et russisk motangrep.

Den tolvte divisjonen erobret deres første objektet, Høyde 320 på den østlige delen av Pustki, mens 100. regimentet kom til Kamieniec-skogene for å hjelpe 81. reservedivisjon. Ungarere på den andre siden støttet på meget sterk motstand på en rekke mindre høyder opp mot Wiatrowski-høydene, og led alvorlige tap under kampene. Prøysserne reddet situasjonen med deres suksess på den høyre flanken, og artilleriet ble konsentrert på nytt mot russerne til støtte for 39. divisjon. Om aften hadde ungarerne brutt gjennom og erobret Viatrovka-høyden.

Arz som kommanderte korpset meddelte Mackensen at hans styrker hadde rykket opptil seks kilometer inn i fiendens territorium og tatt 1 000 russerne til fange. Tapstallene under angrepene og kampene var betydelige. På de lokale krigskirkegårdene for de falne på Pustki er 909 østerriksk-ungarske soldater, deriblant etniske polakker, 366 russerne og 65 tyskerne identifisert og begravet etter kampene den 2. mai. En fjerdedel av de døde er begravet som ukjente døde.^{[trenger referanse]}

Staszkowska-Ciezkowice

Det prøyssiske gardekorpset startet angrepet sør for Ciezkowice mot de sterke forsvarsverkene som stoppet mot tettstedet Staszkowska for å bryte gjennom til deres objekter for dagen, Turza og Rzepiennik nordøst for elven Biała og byen Ciezkowice over fire til fem kilometer fra startlinjen. De fremste objektene for angrepene var Høyde 437 sørvest for Staszkowska, selve landsbyen, deretter Høyde 382 øst for Ciezkowice og siden Høyde 358 langs elven Biała i nordøst.

Den andre gardedivisjonen startet sitt angrepet på landsbyen Staszkowska, Høyde 437 og Høyde 405, men kom ut for kraftig motstand av de russiske forsvarere som mistet den fremste skyttergraven, men holdt ut i resten av forsvarssystemet hvor de klare å stanse og binde ned de tyske angriperne for flere timer. For å redde situasjonen og bryte ned den sterke motstanden ble flere batterier flyttet rett til den første skyttergraven der de kunne beskyte russerne på kloss hold.

Den første gardedivisjonen hadde en noe lettere medgang med seg under deres angrepet ved Ciezkowice der det første objektet var Høyde 358 nordøst for dette tettstedet, og avanserte så fort så disse mistet kontakten med deres østerrikske kolleger fra det niende korpset på deres venstre flanke i nord. Man hadde krysset elven Biała sammen med sine allierte over til området ved byen og skapt en flytebro med pongtonger som var skjult bak en dike fram til morgenen.

I sør utviklet Slaget om Staszkowska seg til en blodig affære for den andre gardedivisjonen, som først om aften klarte å bryte seg gjennom etter bitre kamper med russerne som gav etter idet mørket falt. Like etter gjennombruddet raste de tyske troppene rett gjennom til Turza 31 kilometer sør for Tarnow.

Gjennombruddet ved Staszkowska og Ciezkowska var kostbart for Mackensen, som mistet nesten ett tusen menn, 280 døde og sårede i 1. garderegimentet og 706 døde og sårede i 3. garderegimentet i den andre gardedivisjonen. En av de drepte offiserene var løytnant Wilhelm von François, nevøen til korpskommandanten for det 41. reservekorpset.

Nedre Dunajec og Biała

Den fjerde arméen deltok i offensivens første dagen langs Biała og nedre Dunajec, hvor den russiske motstanden skulle vise seg å være det meste forbitret langs Tarnow-Gorlice-stillingen den 2. mai. For å sikre den ellevte armés venstre flanke og åpnet opp vegen mot Tarnow måtte østerrikerne erobre et fremspring eller et salient mellom elvene Dunajec og Biała, som besto av Høyde 419 og Høyde 412. Disse var tidlige slagssteder som hadde sett omfattende strid i februar og mars, hvor østerrikerne og ungarerne hadde lanserte det ene angrepet etter det andre uten suksess som en del av Karpaterslaget.

På den vestlige bredden av elven Biała ligger flere høydene rundt et fjell som het Wał eller Val (526 moh.) nordøst for byen Zakliczyn på landskapet mellom Biała og Dunajec. Tidlige i året hadde de østerriksk-ungarske troppene erobret fjellet med omkringliggende landskap, dermed skapt et fremspring som den fjerde arméen overførte fjortende og niende korpser til. Mens det niende korpset skulle sikre den venstre flanken av det prøyssiske gardekorpset, rykket det fjortende korpset nordover mot det russiske salientet foran Tarnow.

Det fjortende korpset gikk til angrep ved kl. 9 etter tre timers bombardement fra skogene mellom Wal og Høyde 419, men ble stoppet og slått tilbake med enorme tap, flesteparten av soldatene i det fjerde regimentet av den tyrolske divisjonen Kaiserjäger falt på en kirkegård. Restene ble jaget tilbake til skogene og oppe på Wal etter det katastrofale angrepet. Nye forsvarsverker som rettet enfilerte ild på de angripende formasjonene, var ikke oppdaget.

På den nedre Dunajec natten til den 2. mai ble elven krysset av østerrikske tropper ved Otfinow mellom Wisła i nordvest og Tarnow i sørøst i ly av mørket. Et brohode ble dannet under sterk beskyttelse av flere batterier på den andre siden av elven. De fåtallige russiske forsvarerne var tvunget til å slå retrett langs nedre Dunajec, med ett var den nordre flanken sør for Wisła åpnet for den østerrikske fremrykningen som hadde kommet som en overraskelse.

En viktig strategisk gevinst var oppnådde om aften den samme dagen, jernbanestrekningen Tarnow-Szczucin ble kuttet i to. Den russiske fjerde armé i Polen langs elven Nida og den tredje armé i vestlig Galicja mistet kontakten med hverandre.

3. mai

Om aften den 2. mai mottok den ellevte arméens staben de foreløpende rapportene om fremrykningene sammen med observasjonene av fiendens respons. Mackensen hadde ønsket å trekke inn de russiske reservestyrkene på slagstedet, hvis bare for å kunne sette inn mottiltak mot den russiske responsen. Etter hvert som det ble klart at de fleste objekter man skulle erobre i den første angrepsdagen var tatt, ble det besluttet å fortsette offensiven den neste dagen. Det var nå antatt at den russiske reserven vil gå til motangrep i Biecz-Jaslo-området.

Zamczysko

Det tyske tiende korpsets kommandant Emmich overtok ansvaret for «Kneussl-korpset» som fikk forsterkninger som kunne overta lederollen i fremrykningen med uthvilte tropper som erstattet de utmattede troppene fra dagen før. Det var også sett andre steder langs frontlinjen der uthvilte tropper overtok enten som spydspiss eller som direkte assistanse, for å fortsette fremrykningen med full kraft. Emmich som nå kommanderte 11. og 119. bayerske divisjoner sammen med 20. divisjon fra hans korpset, rykket oppe i Zamczysko-høydene fra Mencina-dalen med deres høyre flanke sikret av det østerriksk-ungarske tiende korpset.

Kavaleriet som rekognoserte forut for de fremrykkende infanteristene i området funnet de russiske stillingene forlatt, og deretter oppdaget en ny forsvarslinje i sør ved tettstedene Wapienne og Rozdziele. Denne utgjorde en del av den nye forsvarslinjen som strakk seg i sørøstlig retning fra Dobrotyn-høyden (517 moh.) sørøst for Tuchow til Lipie-høyden (425 moh.) mellom Rzepienik i vest, Olpiny i nordøst og Biecz i sørøst, deretter Wilczak-høyden (373 moh.) på vestbredden av elven Ropa, siden høydene Kobylanka, Tatarowska, Lysa Gora til Gorlice-Zmigrod-vegen. Fra vegen like ved landsbyen Bednarka gikk forsvarslinjen oppe i Zamczysko-høydedraget som sluttet mot Valkova-fjellet (847 moh.) i sørøst.

De tyske og østerrikske troppene ble utsatt for kraftig beskytning av det russiske artilleriet som i motsetning til dagen før var ikke desimerte av det kraftige bombardementet av sentralmaktenes artillerivåpenet. Mellom og på høydene var det meget tett med skog, som blant annet gjorde det vanskelig å avansere på terrenget uten å miste kontakten mellom troppene. Oljebrannene i Gorlice-området var fremdeles ikke slukket, og svart røyk veltet ut over slagmarken mellom høydetoppene. Det var dårlige sikte, vanskelige terreng og sterk motstand fra en intakt forsvarslinje, som gjorde avansementet på Zamczysko-høydedraget meget utmattende for soldatene som først om aften var kommet til Høyde 488 vest for Rozdziele.

Emmich overtok ansvaret for Gorlice fra François som hadde dreiet om til nord for å støtte det sekstende korpset og gardekorpset. Fra denne byen rykket troppene fra 119. bayerske og 20. divisjon nordøstover mot Kobylanka-høyden som ble tatt sammen med Kryg og Sokol. Terrenget var noe lettere der, men i nord ligger byen Biecz. Emmich hadde fått ordre om å rykke østover mot sine strategiske objekter, og trengte artilleri for å angripe den nye forsvarslinjen.

Wilczak, Rozembark og Lipie

François med det tyske 42. reservekorpset konsentrerte seg om det neste målet, den strategiske viktige Wilczak-høyden som dominerer landskapet langs Ropa mellom Gorlice i sør og Biecz i nord med gode utsiktsmuligheter. I likhet med Emmich kom hans troppene ut for sterk ild av det russiske artilleriet som nesten helt stoppet fremrykningen fram til om aften.

Tyngre skyts var flyttet til nye standplasser der de kunne hamre løs på russerne mens batterier med 100mm skyts var konsentrert på veien mellom Biecz og Wilczak. I løpet av kort tid ble forsvarsverkene knust under bombardementet av de tyske og østerrikske haubitsene og bombekastere, deretter erobret under rasende nærkamp av de fremrykkende soldatene. Som sett dagen før, var angrepene usedvanlig effektivt med demoraliserende virkninger på de russiske forsvarerne som opplevde å få et motangrep skutt i filler.

Det østerrikske sekstende korpset avanserte mot et høydedrag på 42. korpsets venstre flanke, mellom Wilczak-høyden i sørøst, Pustki-høydedraget i nordvest og tettstedet Rozembark i nord like vest for byen Biecz. Kampene var meget hardt, men til slutt hadde korpskommandanten, Arz, kommet fram til terrenget øst for Rozembark. Takket være rekognosering fra fly fikk han rede på en ny forsvarslinje rundt Biecz, og besluttet å angripe denne i den neste dagen.

Det prøyssiske gardekorpset var forsterket med 19. infanteridivisjons artilleriet for angrepet på den andre forsvarslinjen, som ikke var mindre formidable enn forsvarsverkene på Wilczak-høyden. Det strategiske objektet for fremrykningen den 3. mai var Lipie-fjellet mellom Rzepienik i nordvest og Rozembark i sørøst, den siste hindringen til Olszyny-Olpiny-vegen som leder ned til elven mellom Biecz og Jaslo. Først ble landsbyene Rzepienik og Suchy tatt, deretter ble Lipie-fjellet underlagt et skarpt bombardement av batteriene som hadde fulgt etter infanteriet.

De russiske forsvarsstillingene falt under det tyske angrepet på Lipie-fjellet som var erobret av 1. gardedivisjon, som mistet 136 menn under kampene. Deretter overtok 2. gardedivisjonen føringen i angrepet på Olszyny ved begynnelsen på veien til Ropa som etter en del harde kamper ble erobret.

Triangelet

Etter tilbakeslaget dagen før ble Høyde 419 og Høyde 412 bombet med et regn av granater av den fjerde arméen, trolig var dette det kraftigste bombardementet under offensiven. Ifølge observatører var Høyde 419 beskrevet som «hele høyden dekket med vulkanske kratre, lik et jorde pløyd av djevler, all trevirket i skyttergravene knust i splinter og den grusomme blandingen av jord, tre, lemmer, sønderrevet tekstiler og fragmenter av granater som bevis på den uhyggelige virkningen av moderne våpen.»

Det russiske fremspringet hadde en triangulær form og var deretter kalt «Triangelet», som lå mellom den brede elven Dunajec i vest og den noe mindre bielen Biała i øst med byen Tarnow i nordøst, som en halvøy fra Wał-fjellet som i sør sluttet mot Zakliczyn langs veien mellom Dunajec og Gromnok langs Biała. Vegen fra Kraków svinger sørover ned til Dunajec og deretter over en bro ved Zglobice ved Høyde 269. Fra Zglobice går denne vegen i nordøstlige retning mot en bro over Biała til Tarnow.

Den fjerde arméen begynte angrepene på nytt, men med sprede fremstøter for å ta fordelen av bombardementet som hadde lagd bresjer i forsvarslinjen rundt høydene i triangelet. De østerrikske troppene skritt for skritt erobret Høyde 412 i en gradvis prosess, tvunget russerne over på defensiven. Med tapet av stillingene i øst langs forbindelsesveien mellom Høyde 419 og Vojnicz-Tarnow-vegen, måtte russerne i 42. og 70. infanteridivisjon evakuere Høyde 419. En gradvis retrett tilbake til Tarnow hadde startet.

4. mai

Den søndre fløy

Mackensens høyre og søndre fløy fortsatte østover under ledelse av Emmich som oppdaget at de russiske forsvarerne hadde evakuerte deres fremskutte posisjonene i forsvarslinjen, og luftobservasjon hadde røpet russiske troppebevegelser fra landsbyen Krempna oppe i fjellene ned til Zmigrod som ligger langs elven Wisloka. Emmich som forsto at det vil komme et motangrep, valgt å gå til angrep med sine uthvilte avdelinger fra 20. divisjon nedover Gorlice-Zmigrod-vegen mens de bayerske troppene startet angrepene på høydene medregnet Valkova-fjellet øst for Rozdziele.

Bednarka ble erobret, og deretter marsjerte tyskerne nedover vegen mens høydene falt en for en under angrepene med sterk støtte av artilleriet som fulgt etter. Det var blitt klart at den russiske forsvarslinjen ikke lenge kunne holde stand under de sterke angrepene, og russerne begynte å retrettere fra sine stillingene ved Zboro i Karpatene nedover veien til Krempna og deretter Zmigrod. Samarbeidet mellom infanteriet og artilleriet var meget god under fremrykningen, men et russisk motangrep tok den tyske 119. divisjon ved overraskelse og var slått tilbake under hissige kamper.

Om morgenen kl. 6 idet solen dukket opp, startet François fremrykningen fra Wilczak mot den tredje og siste forsvarslinjen ett stykke vekk fra elven Wisloka. Arz med hans østerriksk-ungarske styrker gikk til angrep på Biecz for å sikre 42. reservekorpsets venstre flanke mens François rykket over elven Ropa fra Wilczak. Etter å ha krysset Ropa, måtte 82. reservedivisjon angripe et landskap rundt Wojtowa og Pagorek med flere forsvarsverker omkring et oljebrønn. Med hjelp av feltkanonene kunne tyskerne bryte gjennom forsvarslinjen og komme fram til landsbyen Harklowa om aften vest for det noe større tettstedet Osobnica.

Den nordre fløy

Offensiven hendt nå på begge sider av Ropa som leder til den strategiske viktige byen Jasło langs elven Wisloka, med erobringen av Wilczak-høyden var veien til Biecz og dalen nedover Ropa fra Gorlice åpent for den tysk-østerrikske fremrykningen. For å kunne ta med de tyngre kanonene og haubitsene måtte Mackensen ha en intakt jernbanestrekning med tilhørende tog.

Arz rykket nedover bakkene om morgenen mot den lokale forsvarslinjen rundt Biecz som ble sprengt, deretter inntok de første østerrikske troppene byen og overgangsstedet til den søndre bredden av Ropa for å etablere kontakt med 42. reservekorpset. Etter å ha tatt Biecz, avanserte troppene langs elven på begge sider og kom fram til Harklowa der de assisterte de tyske reservesoldatene under kampene om landsbyen. Langs den søndre bredden rykket østerrikerne fra tolvte divisjonen mens ungarerne fra 39. Honved divisjon kom ut for meget kraftig motstand på den nordre bredden nedover dalen til Jasło.

Prøysserne i gardekorpset etter erobringen av Lipie-fjellet og Olszyny startet fremrykningen nedover Olszyny-Olpiny-vegen ned til dalen med elven Ropa. Først falt Høyde 385 og Olpiny, deretter Szerzyny og siden den tredje forsvarslinjen foran Jasło. På deres venstre flanke hadde den østerrikske fjerde armé erobret Gromnik, men gjorde ikke store vinninger under angrepene på den nedre delen av den russiske forsvarslinjen på Dobrotyn-høydedraget.

Plettenberg i gardekorpset var nødt til å forlenge den venstre fløyen mot mulige russiske motangrep, men Radko-Dmitriev som hadde kommet tilbake til sitt hovedkvarter i Jasło, hadde ikke flere soldater tilbake ut av det russiske tiende korpset som hadde nesten opphørt å eksistere. Bare 5 000 var tilbake av omlagt 34 000 soldater i dette korpset som hadde mistet en tredjedel bare i den første dagen.

5. mai

Det russiske motangrepet

Radko-Dmitriev startet et motangrep for å tette gapet som hadde oppstått i Biecz-Jasło med det tredke kaukasiske korpset på rundt 40 000 soldater den 4. mai, men allerede i begynnelsen ble troppene trukket inn i det desperate forsvaret av restene fra det tiende korpset under de tysk-østerrikske angrepene av Mackensens nordre fløy langs elven Ropa. Der støttet russerne på gardistene, tyskerne og østerrikerne samt ungarerne. I to lange dager sloss den russiske reserven en seig kamp mot overveldende angrep.

Dessuten var reservestyrkene sendt inn på feil sted ettersom det fiendtlige angrepet som strategisk sett var mest farefullt, var Emmichs angrepet på Zmigrod langt mot sør. Troppene fra det tredje kaukasiske korpset måtte i slutten reddet forsvarsstyrkene som retirerte tilbake til den tredje forsvarslinjen langs Wisloka. Radko-Dmitriev fikk inn forsterkninger i form av det andre sibirske korpset (13. sibirske og 62. infanteridivisjoner) fra Nordvestfronten, men også dette korpset ble kvernet i stykker.

Den russiske taktiske doktrinen for et effektiv forsvar tilsa at man måtte uansett omstendigheter gå til motangrep i møte med fiendens fremrykning eller forsøkt å komme angrepene i forkjøpet. Under kampene i flere dager gikk de russiske forsvarerne gang på gang på lokale angrep der disse ble stoppet og deretter slått i biter. En slik skjebne møtte den russiske 63. infanteridivisjonen som utgjorde reserven for det tiende korpset, allerede i den første dagen ble denne divisjonen slått med stor tap ved Gorlice.

For Radko-Dmitriev var hans tredje armé i en meget desperat situasjon om morgenen den femte mai, men hans venstre fløy var ikke slått inn mens den høyre fløy holdt stand oppe i Karpatene, og reserven hadde rykket inn i senteret. Om formiddag ble situasjonen uutholdelig. Den østerriksk-ungarske fjerde arméen krysset elven Biała med det niende korpset som tok herredømme over hele Dobrotyn-høydedraget, truet byen Tarnow fra sør og trukket vekk verdifulle tropper fra senteret. Oppe i Karpatene startet general Boroevic som kommanderte den tredje armé, en offensiv mot Dukla-passet.

Russerne innså at slaget var tapt, og bad om retrett bak Wisloka og senere San. Men dette ville ikke Stavka går med på ettersom det mente tap av de vestlige fjellovergangene. Dette ble tvunget på dem etter hvert som den tysk-østerrikske fremrykningen fortsatte uten å bli bremset ned.

Zmigrod og Dukla

Om aften den 4. mai hadde Emmich reist sitt hovedkvarter i Bednarka, samtidig hadde hans troppene slått seg gjennom forsvarslinjen foran Wisloka, åpent en bresje for 20. infanteridivisjonen som rykket nedover vegen til elven der de fant en intakt bro som ledet over til Zmigrod. Med erobringen av Zmigrod tre dager etter offensiven startet, hadde Emmich oppnådde de første strategiske gevinster av offensiven. Vegen mellom den russiske fronten mot Zboro og Jasło var avskåret.

Langs denne veien ligger landsbyen Krempna, som ble åstedet for et voldsomt slag mellom de russiske forsvarerne og 119. infanteridivisjon utover dagen fram til russerne trukket seg mot nordøst og øst til tettstedet Dukla. 119. divisjon hadde rykket langs en mindre veg fra Malastow mot sørøst oppe til Krempna som også ligger langs elven Wisloka. Den russiske retretten av det tolvte korpset fra Zboro var allerede startet dagen før, men etter hvert som Emmich fortsatte østover ble disse troppene truet av omringning.

12. og 24. korpser ble forfulgt av de østerriksk-ungarske troppene fra 10., 17. og 7. korpser i den tredje arméen og den andre arméen mellom fjellene i Karpatene tilbake til Dukla-passet og Lupkow-passet. Den tyske ellevte armé som hadde krysset Wisloka ved Zmigrod, rykket meget raskt over landskapet fram til Wietrzno langs den mindre elven Jasiolka. Om aften gikk de første soldatene fra «Knessul-korpset» og det tyske tiende korpset inn i Dukla.

Fra Dukla-passet klarte de fleste russerne å komme seg ut på veier som gikk østover like før østerrikerne avskåret forbindelsene fra dalen Ondava med Dukla-passet til Laborczadalen med Lupkow-passet. Disse rømningsveiene avverget en omringning av den høyre fløyen av den tredje armé, men etter Emmichs troppene kom til Tylava bare ett stykke vekk fra Dukla-passet, ble den russiske 48. infanteridivisjon av 24. korpset under general Lavr Kornilov avskåret og omringet fra nord, sør og øst ved 6. mai.

Etter flere dagers kamp der Kornilov forsøkt å redde seg og sine styrker ut av omringningen, var han tvunget til å overgi flesteparten av soldatene og kanonene til det østerrikske tiende korpset og Emmich. Bare rester av den 48. divisjonen hadde klarte å bryte seg ut av omringningen i Dukla-passet ved 7. mai, i den samme dagen ble divisjonskommandanten tatt til fange.

Tarnow og Jasło

Den østerrikske fjerde arméen som hadde startet angrepene på nytt, utvidet fronten med det niende korpset som krysset elven Biała med 3. divisjon sør for tettstedet Tuchow sammen med 106. divisjon og en selvstendig brigade ledet av Szende som på østbredden rykket oppe i høydene rundt Dobrotyn. Krysningen av elven hendt om natten til den 5. mai, og involverte 62. og 83. transylvaniske regimenter.

Deres målet var veien mellom Ryglice og Zalasova der en dyp dal går fra Dobrotyn-høydedraget via Zalasova til Szymvald der en strøm begynte mot byen Tarnow. Denne dalen var strategisk viktig med Tuchow-Brzesko vegen mot øst, Tuchow-Pilzno mot nordøst og en vei som ledet rett til Tarnow-Pilzno-vegen i retning Lemberg. De russiske forsvarerne klarte å holde ut mot disse angrepene over Biała og fra sør i to dager fram til tapet av Zdol-høyden ved byen Pilzno.

De østerriksk-ungarske angriperne måtte betale en høy pris, men hele fronten på begge sider av Tuchow var skjøvet nordover mot Tarnow, og på deres høyre flanke kunne de avansere meget raskt i løpet av 5. mai og til den neste dagen. Resultatet ventet ikke på seg, Radko-Dmitriev som hadde mistet store deler av det niende korpset, beordret evakuering av deres nordre frontavsnittet mellom Wisła og Tuchow tilbake til Wisloka.

Ved kl. 10 om formiddag marsjerte de første østerrikske soldatene inn i byen uten et skudd. I den samme dagen ble de første represalier mot sivilister som hadde samarbeidet med det russiske okkupasjonsregimet, gjennomført med henrettelse av syv menn anklaget for «høyforræderi».

I sør hadde Mackensen brutt gjennom ved Biecz, men de russiske reservestyrkene gjorde så sterk motstand foran Jasło at de tyske troppene måtte sloss skritt for skritt. De prøyssiske gardistene og de tyske reservistene kom ut for meget sterke befestninger på den tredje forsvarslinjen foran Wisloka, og klarte ikke å rykke videre.

81. og 82. reservedivisjon hadde stor tap under Slaget om Osobnica mellom Harklowa og Jasło, blant annet var 1. bataljon av 269. regiment av 81. reservedivisjon nesten slått over ende av et motangrep mens 270. regimentet av 82. reservedivisjon mistet 371 menn, blant annet under blodige nærkamp med bajonetter. Om aften falt Osobnica til tyskerne etter russerne hadde trukket seg tilbake til høydene ved Szebnie og Tarnoviec på østbredden av elven Wisloka.

I den 6. mai rykket Mackensens soldatene over broene til Jasło som gikk tapt etter et angrep av 39. ungarske honved divisjon med usedvanlig sterk støtte av tung artilleri som hamret løs på forsvarsposisjonene på begge bredder av Wisloka.

Etterspillet

Wisloka

Wisłoka er en bielv til floden Wisła, som begynner oppe i Karpatene, deretter ned i regionen Doły (depresjon) Jasielsko-Sanockie, det laveste fjellområdet i den polske delen av fjellkjeden. Dette regionen i vestlige Galicja omfatter også byene Gorlice, Jasło og Biecz og Sanok. Wisłoka krysset vegen mellom Zboro og Zmigrod tre ganger, deretter ned til Jasło hvor nielven Ropa renner ut i Wisłoka som siden fortsetter til Pilzno, deretter Dembica og Mielec fram til Wisła.

Ved begynnelsen på den 6. mai hadde Radko-Dmitriev trukket seg bak Wisloka etter tapet av Tarnow, Jasło og Zmigrod som et resultat av det tysk-østerrikske gjennombruddet som mer eller mindre hadde slått i stykke det russiske forsvaret. Den russiske overkommandoen nektet å tillate en retrett tilbake til sikkerheten bak elven San som geologisk sett er en større hindring, selv om forsvaret ved Jasło var knust under artilleribombardementet.

Seeckt hadde i forveien organiserte motortransport for artilleriet og spesialammunisjon, som gjorde dem i stand til å kunne forflytte og organisere den ellevte arméens artillerivåpenet under ledelse av generalmajor Alfred Ziethen. Ziethen kunne forflytte de tyngste artilleriskyts som haubitser og bombekasterskyts mye hurtigere enn tidligere, og dermed fikk større virkninger enn normalt på de russiske forsvarsverkene. Dette hadde også nesten tilintetgjorde de russiske reservestyrkene som var kuttet ned til få tusener idet elven Wisloka ble krysset. Det tredje kaukasiske korpset på 40 000 soldater var redustert til 8 000 soldater.

Etter tyskerne hadde krysset Wisloka på flere steder, måtte Radko-Dmitriev fortsatte retretten østover under de tysk-østerrikske angrepene som presset russerne ut av den ene forsvarsposisjon etter den andre. Fra Zmigrod rykket Emmichs troppene østover til Dukla ved elven Jasiolka som sluttet mot Wisloka ved Jasło. Fra Dukla går flere veier over Jasiolka til Wisłok-dalen mot Krosno og Besko.

Wislok

Wisłok er en bielv av elven San som også begynner i fjellkjeden Karpatene, som renner ned i den østre delen av regionen Doły Jasielsko-Sanockie der en dal med det samme navnet ved foten av Bukovské vrchy-fjellområdet (Bukovica i 1915) begynner, med tettstedene Besko, Krosno, Frysztak, Rzeszow og Grodzisko mot elven San nordvest for festningen Jarosłav. Fra Jasło går en veg til Krosno, Besko og byen Sanok langs elven San. Både bielven og elven utbuler vestover mellom Bukovica i sør og den flate polske sletten i nord.

Den russiske retretten fra deres forsvarsposisjonene bak Wisloka sluttet i den nye forsvarslinjen der terrenget kunne være til hjelp for forsvarerne, fra Nowotaniec ved foten av Bukovica til Besko langs elven til Rzeszow, siden en forsvarslinje som krysset elven Wisloka til sørbredden av Wisła. Der skulle Radko-Dmitriev reorganisere sine styrker etter tilbakeslaget ved Gorlice, men Mackensen ønsket ikke å gi ham denne muligheten, og sammen med den østerrikske tredje armé som hadde tatt herredømmet over Dukla-passet, presset seg østover mot den nye forsvarslinjen.

Dessuten måtte russerne avverget tapet av de vestlige fjellovergangene i Karpatene, og med utgangspunktet i Wisłok-linjen beordret Radko-Dmitriev en motoffensiv med det russiske 24. korpset sammen med troppene fra tredje kaukasiske korpset den 7. mai ved Dukla for å stoppe Boroevic som ledet den østerrikske tredje armé fra Dukla-passet til øst mot Lupkow-passet holdt av den russiske åttende armé. Men det såkalte Slaget ved Dukla-passet eller Slaget ved Sanok som så tropper fra seks arméer i kamp med hverandre fram til 10. mai, sluttet med russisk nederlag.

Den russiske motoffensiven hendt samtidig som den tyske ellevte armé startet de første angrepene på Wislok-linjen mellom Besko og Frysztak, dermed ble motoffensiven en del av et omfattende storslag mellom Wisła og østre Karpatene. I nord gikk den fjerde arméen til angrep på det russiske niende korpset som ble drevet fra Pilzno og Brzostek langs nedre Wisloka til bak byen Dembria langs jernbanelinjen Tarnow-Rzeszow og Chelm-høyden nordøst for Frysztak. I sør rykket de østerriksk-ungarske troppene mot Brusilovs åttende arméen i Laborczedalen, Lupkow-passet og Besko-Sanok området.

Besko ble tatt den 9. mai av tyskerne mens det østerrikske tiende korpset tok Bukovsko i Besko-Sanok området. Brusilov som allerede den 6. mai hadde begynte tilbaketrekningen fra Laborczedalen under angrep fra den østerrikske andre armé, måtte dagen etterpå forlate Virava-Navy Polena-forsvarslinjen som forsvarte Lupkow-passet, og om ettermiddag den 8. mai kunne de første østerrikske soldatene marsjere til Lupkow-passet. Igjen måtte den russiske tredje armé betale en meget høy pris i sine motangrepene for å forhindre en militær katastrofe. Det 24. korpset på 40 000 menn ved 10. mai var ned til bare cirka ett tusen menn.

Etter tapet av Lupkow-passet og den russiske motoffensivens resultater sammen med de tysk-østerrikske gjennombruddet på Wislok-linjen fikk Radko-Dmitriev den etterlengede ordren fra Stavka om å slå retrett til en ny forsvarslinje bak elven San den 10. mai. Men den russiske tredje armé hadde nesten opphørt å eksistere, bare 40 000 var tilbake ut av tilsammen 250 000 soldater. To korpser, det tiende og 24., var helt tilintetgjort med få tusener tilbake ut av over 74 000 soldater.

San

Umiddelbart etter å ha fått lov av den russiske overkommandoen, avbrøt Radko-Dmitriev kontakten med de fiendtlige styrkene som rykket inn i et tomrom mellom Wislokdalen og terrenget rundt nedre San-elven som begynner ved festningsbyen Przemysl. Radko-Dmitriev organiserte retretten av sine slagne styrker så godt at et sammenbrudd var unngått, og arbeidet på forsvarsverkene kunne begynne med en gang etter ankomsten. Men han hadde mistet opptil 200 000 menn, hans hær hadde «bløtt ihjel» under de tysk-østerrikske angrepene.

Der bak forsvarslinjen kom han i konflikt med Sørvestfrontens kommandant Ivanov som ønsket å gå til motoffensiv så snart som mulig for å stoppe den tysk-østerrikske offensiven mot San som begynte allerede den 16. mai. Radko-Dmitriev trengte mer tid for å kunne gjenopprette arméen tilbake til en sterk enhet, men dette var ikke mulig under angrepene på forsvarslinjen. Han ønsket å trekke den tredje arméen fra ildlinjen. Som et resultat ble han erstattet som armékommandant med general Leonid Lesh.

Brusilov som tidlig hadde fått tilbud om å overta ledelsen av det russiske forsvaret langs San, klokt avslo med ordene «på min ære». Forsvarsverkene var knapt påbegynte idet de første russiske soldatene kom til den tiltenkte forsvarslinjen som bare flere dager senere var angrepet med den samme kraften som sett ved Gorlice og Jasło. I 17. mai hadde Mackensen erobret festningsbyen Jaroslaw, to dager senere ble elven krysset av de tyske styrkene. Meget blodige kamper raste i flere uker langs elven, igjen var det tiende russiske korpset i ilden under angrepene, og igjen var russerne slått tilbake.

Den 30. mai ble offensiven stoppet på ordre av Mackensen etter de hadde brutt gjennom forsvarslinjen og omringet den søndre festningsbyen, Przemysl, som var evakuert av den russiske overkommandoen med unntak av en garnison som holdt ut fram til 3. juni. Mackensen hadde dessuten stoppet for å kunne hvile ut etter å ha rykket østover i snart en måned på det galicjiske landskapet fra Dunajec til San mot dels sterk motstand, det var lite ammunisjon tilbake, spesielt for feltbatteriene.

De strategiske resultatene

Offensiven på nytt ble startet den 13. juni etter under to ukers hvile, først mot den strategiske viktige Rava Russka, deretter den symbolske viktige hovedstaden i den østerriksk-ungarske provinsen Galicja, Lemberg som falt den 22. juni. Böhm-Ermoli som ledet den østerrikske andre armé fikk æren for frigjøringen, hans 19. og 4. korpser inntok og sikre byen fortsatte resten østover for å danne en forsvarslinje rundt byen. To dager senere var offensiven, som hadde startet den 2. mai 1915, avsluttet av Mackensen og Seeckt som hadde vunnet en stor seier.

De strategiske resultatene av Slaget ved Gorlice-Tarnow var uvurderlig. Den russiske sørvestfronten hadde mistet alle fjelloverganger i Karpatene som kunne ha ført dem over til den ungarske sletten, nesten hele Galicja som var okkupert siden september 1914, var gjenerobret av sentralmaktene som påført Sørvestfronten et tap på 412 000 soldater i løpet av mai. I syv uker hadde russerne opplevde et av de verste nederlagene under krigen, som var blitt mulig av det store gjennombruddet ved Gorlice fra 2. til 5. mai.

Etter stillingen i sør var sikret av den tyske intervensjonen på den galicjiske fronten mens de russiske armeene var tilbake til de utgangslinjene de hadde hatt ved begynnelsen på krigen, kom den tyske ellevte arméens stabssjef von Seeckt med et forslag ovenfor Falkenhayn om å fortsette nordover inn i den russiske Polen. Russernes venstre flanke på «det polske salientet» var blottstilt mellom elvene Wisła i vest og Bug i øst. Brusilov i hans åttende armé sammen med ellevte, syvende og niende arméer var nå langt mot øst mens den tredje armé sluttet seg til Nordvestfronten sammen med fjerde og andre arméer i nord.

I nord hadde Falkenhayn store styrker under kommando av Hindenburg og Ludendorff i Ober Ost med fire arméer, som opptok mye av oppmerksomheten fra den russiske overkommandoen. Mackensen som overtok ansvaret for en armegruppe, vil gå til angrep fra sør mot Brest-Litovsk mens den tyske tolvte armé skulle angripe de russiske forsvarstillingene langs elven Narew fra nordvest. Det var ikke lenge mulig å holde stillingene i den strategiske utbulningen under angrep fra begge retninger, sørvestfronten var slått til siden for et konsentrert angrep på nordvestfronten.

Fremrykningen gjennom Polen ble avblåste av Falkenhayn den 25. september etter å ha «rettet ut» Østfronten og elimintert enhver mulig trussel mot verken Tyskland eller Østerrike-Ungarn. Suksessen ved Gorlice muliggjorde disse strategiske konsekvenser som satt sitt preg på Østfronten for resten av krigen.

Navnet «Slaget ved Gorlice-Tarnow» var etter et forslag av Conrad von Hötzendorf under strategiske diskusjoner mellom de tyske og østerriksk-ungarske overkommandoer idet man skulle finne på et navn for gjennombruddet. De fleste symbolske viktige byer som Tarnow, Jasło, Przemysl og Lemberg var erobret av de østerriksk-ungarske troppene med tyske velvillighet. Men misnøyen med den østerrikske presentasjonen ble ikke mindre med tiden, istedenfor hadde tyskerne observerte en treghet i fremrykningene uten tysk assistanse helt fra begynnelsen i offensiven.

De tyske tapene under Slaget ved Gorlice-Tarnow var betydelig, rundt 20 000 var drept og såret i løpet av de første dagene. En tredjedel av det østerriksk-ungarske sekstende korpset gikk tapt fra 1. til 7. mai, omlagt 10 300 døde og sårede.

Litteratur

• Michael P. Kihntopf: Handcuffed to a corpse: German Intervention in the Balkans and on the Galician Front, 1914–1917 2002 ISBN 1-57249-242-2
• Richard L. Dinardo: Breakthrough: The Gorlice-Tarnow Campaign, 1915 2010 ISBN 978-0-275-99110-4
• Graydon A. Tunstall: Blood on the Snow The carpathian winter war of 1915 2010 ISBN 978-0-7006-1720-3
• The Times history of the war, utgitt av London The Times, på 22 binder fra 1914 til 1921.
• Norman Stone: The Eastern Front 1914–1917 1998 ISBN 0-14-026725-5