Slaget ved Fleurus i 1690
Slaget ved Fleurus, utkjempet den 1. juli 1690, var et stort slag i niårskrigen. I en dristig beleiring slo Duc de Luxembourg som kommanderte arméen til Ludvig XIV på rundt 35 000 mann, grundig og den allierte styrken til prins Waldeck på rundt 38 000 mann, som hovedsakelig besto av nederlandske, tyske og spanske soldater.[1] Trass i tap på rundt 6 000 mann, var slaget en klar seier for den franske kommandanten, men typisk for perioden var slaget langt fra avgjørende. Selv om den franske krigsministeren Louvois, ønsket å presse på videre og sikre større suksess, overstyrte kong Ludvig ham og gav Luxembourg ordre om å forsterke arméen til Dauphinen ved Rhinen og gå utenom noen store omleiringer. De allierte trakk seg samtidig tilbake til Brussel for å bygge opp igjen arméen sin.
Bakgrunn rediger
I 1690 flyttet krigsskueplassen i niårskrigen seg mot De spanske Nederlandene. Den talentfulle marskalk Luxembourg tok nå over kommandoen av de franske styrkene (en stilling han hadde til han døde i 1695), og overtok etter Marskalk Humières som hadde lidd nederlag i slaget ved Walcourt året før. Arméen til Luxembourg bestod av 34 bataljoner og 94 skvadroner, og om nødvendig kunne han kalle på forsterkingee fra styrkene til marskalk Boufflers ved Moselle.[2]
Nok en gang gav kong Vilhelm kommandoen over de allierte styrkene i regionen til prins Waldeck (Vilhelm var selv opptatt i Irland for å stoppe forsøket til kong Jakob på å ta tilbake tronen sin). Andre steder kommanderte Marskalk de Lorge franske styrker i Rhinland, (selv om Dauphinen på papiret hadde kommandoen). De Lorge sto opp mot kurfyrsten av Bayern, som hadde tatt over kommandoen over de allierte styrkene i regionen etter at Karl av Lorraine døde. Samtidig ledet marskalk Catinat de franske styrkene i Dauphiné mot hertugen av Savoie, mens marskalk Noailles kommanderte styrkene som var satt ut på grensen til Catalonia.[2]
Opptakten rediger
Prins Waldeck hadde håpet på at felttoget ble forseinket slik at kurfyrsten av Brandenburg kunne flytte mot Moselle og binde Boufflers, men de tidlige manøvrene til Luxembourg hadde gjort at Boufflers kunne flytte mellom elvene Sambre og Maas for å støtte den franske kommandanten. Waldeck forlot samtidig samlingspunktet sitt ved Tienen (Tirlemont) og rykte fram til Wavre. Etter å ha spredt soldatene sine på jakt etter kull, ble den allierte armeen samlet tilbake og rykket fram til Genappe den 8. juni.
I midten av juni delte Luxembourg styrken sin. Humières fikk ledelsen over garnisonen ved linjen Lys og Scheldt, mens den franske hovedarméen forlot Deinze og marsjerte sørover og krysset elven Sambre ved Jeumont den 23. juni.[2] Samtidig hadde avdelinger fra styrken til Boufflers under Rubantel forsterket armeen til Luxembourg, som vedvarte marsjen sin og slo leir ved Boussu den 27. juni.
Da Luxembourg manøvrerte sør for Mons og Charleroi, flyttet Waldeck leiren sin mellom Nivelles og Pieton den 28. juni. samme kvelden ledet Luxembourg selv en avdeling fra Gerpinnes (i lag med en pongtongbru), for å opprette en krysning av Sambre-elven ved Ham. En forsterket stilling ved Froidmont (med en garnison på rundt 100 mann) ble raskt tvunget til å overgi seg etter at artilleriet ble ført over elven. Et samtidig fransk dragonangrep tok en fiendtlig stilling som måtte forlates da arméen til Luxembourg nærmet seg.[2] Med brohodet sikret, kunne resten av den franske arméen (bortsett fra den tunge bagasjen som måtte legges igjen på sørsiden ved Ham) krysse Sambre den 30. juni. (Se kartet).
Waldeck brøt leir og flyttet seg mot det franske brohodet. Franske og nederlandske kavalerister som var sendt ut for å rekognosere, krysset klinger i en uavgjort kamp nær Fleurus, men da kvelden kom trakk det franske kavaleriet seg tilbake til Velaine hvor de møtte resten av arméen, bare 3 km fra de allierte.
Slaget rediger
Morgenen den 1. julen marsjerte Luxembourg styrkene sine mot Fleurus. Waldeck hadde satt opp sine 38 000 soldater i to linjer som vanlig, i høyere lende mellom landsbyen Heppignies til høyre for seg og slottet St Amant til venstre for seg. Fronten til Waldeck var dekkete av elven Orme som hadde opphøyede bredder slik at et frontalåtak var nært umulig.[2] Luxembourg delte styrkene sine for å angrepet begge flankene til den allierte armeen - en dristig plan som krevde stor hemmelighet og list for å kunne utføres. Kolonnene til den første franske linjen delte seg for å ta stilling mellom Heppignies og Fleurus, og noen soldater flyttet mot St. Amant. De to kolonnene til høyre for Luxembourg svingte nordover over Orme, dekket av hekker og kornåkre, og av en skjerm av franske kavalerister. Førti kanoner ble satte ut nær chateau St. Amant, og 30 kanoner ble satt ut mellom slottet og Fleurus.
Uten at Waldeck merket det, hadde Luxembourg omringet flankene hans. Hadde den allierte kommandanten forstått at Luxembourg hadde delt armeen sin i to, kunne han ha overmannet den isolerte franske venstreflanken, før den høyere flanken kom i stilling, men dette gjorde han ikke.[2] Etter at den franske høyreflanken var i stilling (kommandert av Luxembourg selv), åpnet artilleriet deres ild rundt kl. 10:00, og slo det allierte infanteriet med stor effekt. Den franske venstreflanken, kommandert av generalløytnant Jean Christophe, comte de Gournay, åpnet angrepet sitt med et kavaleriangrep, men Gournay ble drept i angrepet. Dette førte til uorden i kavaleriet hans, som trakk seg tilbake til Fleurus for å omgruppere seg.[2] Et kavaleriangrep på høyreflanken gikk derimot bedre og drev det fiendtlige kavaleriet tilbake. I hælene på dette angrepet fulgte det franske infanteriet etter mot begge flankene til Waldeck, som nå innså at han var omringet, og linjen hans brøt sammen. Noen av de allierte soldatene klarte å omgruppere seg i høyt lende nær Fleurus, men ble til slutt overmannet.
Trass i at Waldeck ble presset av det franske kavaleriet, klarte han å sette opp en ny linje med de gjenværende styrkene sine lenger bak. Denne linjen kollapset derimot også etter at det franske infanteriet med stor selvtillit etter den tidlige suksessen raste framover. De gjenværende soldatene til Waldekc strømmet mot Nivelles i så god orden som de kunne klare.[2]
Ettervirkning rediger
Slaget ved Fleurus ble en komplett suksess, men uten resultat.[3] Louvois, krigsministeren til Ludvig, ønsket at Luxembourg skulle beleire Namur eller Charleroi, men kong Ludvig var urolig over styrkene til dauphinen ved Rhinen, og ga Luxembourg ordre om å sende en avdeling fra styrkene sin, før han tok til en med en stor beleiring. Louvois protesterte, men kong Ludvig ønsket å sikre seg at ingenting «utrivelig» skjedde med kommandoen til sønnen.[4] Likevel klarte Luxembourg å legge mye av landområdene øst for Brussel under seg.[2]
Waldeck trakk seg etter hvert tilbake til Brussel der de skadde soldatene hans ble erstattet med menn fra garnisonen.[2] Spanske soldater under Gastañaget slo seg sammen med den allierte hovedearméen, og det samme gjorde greven av Tilly med soldater fra Liège og Brandenburg den 22. juli. Den 2. august slo styrkene til kurfyrsten av Brandenburg seg sammen med Waldeck og den allierte arméen talte nå 55 000 mann. Med denne styrken marsjerte den allierte arméen til Genappe, og videre til Nivelles den 7. august.
Resten av felttog-sesongen i De spanske Nederlandee gikk relativt rolig for seg. Boufflers slo styrkene sine sammen med Luxembourg for en kortere periode, men sent i august reiste han tilbake til området mellom Sambre og Maas. Etter en rekke småtrefninger dro både de allierte og franskmennene tilbake til vinterkvarterene sine i oktober. Luxembourg plasserte forsiktig mennene sine på fiendtlige områder, mens de allierte slo leir i og rundt Maastricht. Hanoverne vendte tilbake, mens mange fra Brandenburg og Lüneburg innkvarterte seg i festningene i De spanske Nederlandene.[2]
Litteratur rediger
- Childs, John. Warfare in the Seventeenth Century. Cassell, (2003). ISBN 0-304-36373-1
- Dupuy, R. E & Dupuy, T. N. The Collins Encyclopaedia of Military History 4th ed. HarperCollins Publishers, (1995). ISBN 0062700561
- Guizot, Francois s. G. A Popular History of France From The Earliest Times, Volume V. gutenberg.org
- Lynn, John A. The French wars 1667–1714: The Sun King at War. Osprey Publishing, (2002). ISBN 1-84176-361-6
- Lynn, John A. The Wars of Louis XIV, 1667–1714. Longman, (1999). ISBN 0-582-05629-2
- Wolf, John B. Louis XIV. Panther Books, (1970). ISBN 0-586-03332-7