Slaget ved Cádiz i 1702

Slaget ved Cádiz ble utkjempet i august og september 1702 og var et engelsk-nederlandsk forsøk på å erobre den sørspanske havnebyen Cádiz under den spanske arvefølgekrigen. Cádiz ble det største europeiske sentret for handel mellom Spania og Amerika. Ved å erobre havnen ville en ikke bare berøre transportveiene mellom Spania og Amerika, men også gi de allierte en strategisk viktig base som de engelsk-nederlandske flåtene kunne dominere Middelhavet fra.

Kart over slaget ved Cádiz

Den militære oppbyggingen ble støttet av diplomatiske tiltak i Portugal for å sikre at kong Peter II ble med i Storalliansen. De allierte mente også å samle støtte i Spania for et opprør til støtte for den østerrikske tronpretendenten til den spanske tronen, erkehertug Karl. Dette slaget var det første i krigen på Den iberiske halvøya, men på grunn av rivalisering mellom de allierte partene, dårlig disiplin, dårlig samhandling, og et dyktig forsvar fra markien av Villadarias, klarte ikke admiral George Rooke å fullføre målet sitt, og etter en måned, seilte han tilbake.

Bakgrunn

Den 15. mai 1702 erklærte partnerne i Storalliansen, ledet av England og De forente Nederlandene mot Frankrike og Spania. Keiser Leopold I erklærte også krig mot Bourbon-maktene, men styrkene hans under prins prins Eugene hadde alt begynt striden i Nord-Italia langs Posletten i et forsøk på å sikre det spanske hertugdømmet Milano for Østerrike. Det suksessrike felttoget til Eugene i 1701 skapte en entusiasme for krigen i England mot Frankrike, og hjalp Leopold å overtale kong Vilhelm III til å sende en alliert flåte til Middelhavet. Grev Wratislaw, keiserens representant i England, mente at synet av en alliert flåte i Middelhavet ville få en revolusjonerende effekt i den spanske provinsen Napoli; enn Sør-Italia fra det vaklende grepet til Filip V og skremme den frankofile pave Clement XI samt oppmuntre hertugen av Savoie – og andre italienske prinser - til å endre side. Prins Eugene var mer beskjeden og ba om en skvadron til å verne passasjen av forsyningene hans fra Trieste og over Adriahavet.

Engelskmennene hadde sine egne interesser i Middelhavet. Levant Company trengte eskorter, og et alliert marinenærvær kunne endre dominansen til Toulon-flåten til kong Ludvig. Et angrep på Toloun kunne påføre den franske marinen et hardt slag. Det var derimot klart at før de allierte kunne utføre strategien sin i Middelhavet, så måtte de sikre seg en base på Den iberiske halvøya. Valget på Cádiz, å åpne Gibraltarsundet og gi de allierte inngangsporten til handelen med Den nye verdenen. Avgjørelsen ble tatt før kong Vilhelm III døde i mars 1702, men strategien ble uendret under etterfølgeren hans dronning Anne, og ministrene hennes ledet av Jarlen av Marlborough.

De engelske representantene i det portugisiske hoffet i Lisboa, John Methuen og sønnen hans Paul, ropte også på å demonstrere den marine styrken langs spanskekysten for å oppmuntre kong Peter II til å annullere de nylige avtalene sine med Frankrike og Spania, og bli med i Storalliansen. Methuen fikk støtte av prins George av Hessen-Darmstadt, et søskenbarn av keiserinne Eleonora. De allierte håpet på at mens Methuen forhandlet med portugiserne så kunne prinsen inspirere og til og med lede det pro-østerrikske opprøret i Spania på vegne av den yngste sønnen til keiseren og pretendenten til den spanske tronen, erkehertug Karl.

Opptakten

Den engelsk-nederlandske flåten heiste seill mot slutten av juli og seilte langs kysten av Portugal den 20. august. Admiral Rooke kommanderte 50 krigsskip (30 engelske og 20 nederlandske), og transportskip, totalt 160 skip i alt. Ormonde, kommandant for soldatene, hadde under seg totalt 14 000 mann - 10 000 engelske (inkludert 2 400 marineinfanterister) og 4 000 nederlendere. Likevel hadde ikke Rooke tro på ekspedisjonen. Skipene hans hadde ikke nok proviant for et langvarig felttog, og han var urolig for den franske havnebyen Brester som lå mellom ham selv og England. Rooke led i tillegg av gikt på denne tiden og han fikk melding om at konen var død samme dag som han seilte ut.

Prins George av Hessen-Darmstadt (1670–1705) seilte med flåten for å sikre interessene til Østerrike.

Prins George ble med i flåten ved Kapp St. Vincent med skipet sitt «Adventure». Både prinsen og Paul Methuen (som også ble med i ekspedisjonen), rapporterte til Rooke at Cádiz var dårlig forsvart, men meldingene som Rooke hadde fått fra fangede fiskere indikerte at en stor garnison av spanske vernepliktige alt hadde inntatt byen. Tvil om den virkelige styrken som sto imot de ble forverret av spanjolene som benyttet krigslist og satte fyr på mange bål langs høydene. Derfor lå den allierte flåten oppankret utenfor Cádiz den 23. august og brukte de tre neste dagene på hissige diskusjoner før de kom til en avgjørelse.

De allierte hadde flere angrepsvalg. Ifølge journalen til Rooke den 25. august, Stafford Fairborne:

«… etter å ha foreslått for admiralen om å tvinge seg inn i havnen og ødelegge de åtte franske galeiene som lå under murene i Cádiz, kallte han admiralen inn til et råd med flaggoffiserene for å vurdere situasjonen sammen, men … det ble enstemmig regnet som urimelig og upraktisk til å risikere en eneste fregatt i et slikt forsøk...»

Et annet valg for de allierte var å sette i land arméen under dekning av bombardement fra flåten på eidet som delte Cádiz fra fastlandet. Derfra kunne soldatene storme byen. Dette var taktikken som Ormonde foretrakk, men generalmajor Charles O’Hara insisterte på at en ikke burde gå i land på eidet med mindre marinen kunne garantere at det ble satt i land daglige forsyninger. På grunn av pålandsvinden i området kunne de ikke dette gjennomføres. Det andre valget til Ormonde var en blokade støttet av et bombardement av byen. Men det var tvil om skipene kunne ankre opp nær nok til å få til et effektivt bombardement. Uansett satte prins Georg seg i mot planen av frykt for å opphisse innbyggerne. Avgjørelsen ble derfor å sette de allierte soldatene i land mellom Bullsbukta og Fort St. Catherine. Dette passet marinen fordi de kunne føre skipene nær kysten, og fra brohodet på stranden erobre byene Roten og Aler Puerto de Santa María. Landingsplassen var derimot et langt stykke unna begynnelsen av eidet som Cádiz lå på. (Se kart under).

Don Francisco del Castillo, marki av Villadarias hadde kommandoen i den truede provinsen Andalucía. Cádiz, den største byen i Andalucía, hadde en garnison på 300 dårlig utrustete menn, og om lag like mange mann langs kysten, Men da den allierte flåten dukket opp, fikk soldatene stort mot og et stort ønske om å drive dem tilbake. De velstående byene Cordoba og Sevilla hjalp spanjolene. Adelsmennene gikk til strid og de lokale bøndene ble organiserte i bataljoner, slik at etter en hadde fylt opp garnisonen i byen, kunne Villadarias fremdeles stille opp fem eller seks hundre gode ryttere og flere tusen militssoldater. For å styrke stillingen sin ytterligere, sikret den spanske kommandanten havnen ved å trekke en sterk bom og senke to store skrog ved inngangen til havnen.

Slaget

Landgang og plyndring

Slaget ved Cádiz 1702.

Landgangen fant sted den 26. august i frisk vind, og førte til at de tapte 25 landgangsfartøy og 20 mann druknet. Ild fra et 4-kanoners spansk batteri, og et angrep fra en kavaleriskvadron gav de allierte motstand under landgangen. De fremste rekkene av de allierte styrkene besto av grenaderer som drev de spanske kavaleristene tilbake. En av de allierte offiserene, oberst James Stanhope, som senere ble britisk øverstkommanderende i Spania, hyllet motet til det engelske og spanske soldatene i den lille trefningen og innrømte at 200 flere kavalerister ville ha hindret de allierte i å gå i land.

Fra landingsstedet gikk styrkene til Ormonde mot Roten. Byen ble funnet tom (selv om guvernøren og noen av innbyggerne kom tilbake etter en stund og tok imot de). De allierte var der i to dager, satte i land hester og forsyninger. Selv om militærmakten forble hos engelskmennene og nederlemderne, ble prins Georg satt til å styre den sivile administrasjonen i alle byene de allierte okkuperte. Han delte ut et manifest som ba spanjolene om å støtte Huset Østerrike. Enkelte kom fram for å støtte de allierte i Roten, noe som var bra for den østerrikske representanten som var avhengig av lokale støttespillere som så kunne ta kontakt med andre innbyggere. De spanske myndighetene hadde derimot tatt tiltak for å hindre at de lokale deserterte til de allierte, og truet med å henge alle som hadde på seg et av manifestene til prins Georg.

De allierte gikk videre for å ta Fort St. Catherine, før de gikk inn i byen Aler Puerto de Santa María. Ormonde slo opprinnelig leir utenfor byen, men feilen var å la dem vende tilbake. Soldatene fant byen full av ubevoktede varehus fulle av varer, og kjellere fulle av vin og brennevin, det meste eid av engelske og nederlandske handelsmenn som drev forretninger under spanske navn. Mennene tok seg til rette, mistet kontroll, og begynte å plyndre og ødelegge, ikke bare varehusene, men og klostre og kirker. Prins George var fortvilet og sendte hjem en rapport som fordømte handlingen til offiserene, særlig Ormondes underordnede, Henry Belasys (Ormondes nestkommanderende), O’Hara og den nederlandske baron Sparr, som han holdt ansvarlig for å overtale Ormonde til å innkvartere soldatene i byen. Marinen var først ikke involvert i plyndringen, men falt snart for fristelsen og tok sin del.

Saken var at erkehertug Karl fikk et stort tilbakeslag som følge av oppførselen til mennene til Ormonde, som ifølge Trevelyan, plyndret St. Maria til «bare veggene sto tilbake». En lokal engelsk handelsmann skrev nedsettende, «flåten vår har etterlatt en så ekkel stank hos spanjolene at det vil ta en hel mannsalder å utrydde den.» Dette endte alt håp om at de lokale innbyggerne skulle desserte til Filip V og slå seg sammen med de allierte, og ble en oppmuntring for Bourbon-propagandaen. Rooke selv rapporterte at «den umenneskelege plyndringen av Port Saint Mary laget mye støy til sjøs og på land, og vil gjøre så gjennom kristendommen.»

Gjeninnskiping

Den umiddelbare effekten av plyndringen var skadelig for ekspedisjonen. Arméen tenkte hovedsakelig på å ta byttet sitt hjem, og ifølge David Francis, mistet de kampviljen. For sin egen del fryktet marinen for skipene sine som var ankret opp utenfor kysten, som i dårlig vær kunne være farlig. Ikke desto mindre krevde den lange marsjen fra landingsstedet til målet deres støtte fra mennene i flåten til Rooke. Mannskapet bygde broer, kuttet sperrer, grov grøfter, hentet og bar, men på grunn av sykdom, var det ikke nok arbeidskraft tilgjengelig. Rooke måtte til slutt begrense disse tunge oppgavene til sjømennene sine, og sa at «slikt slavearbeid er ikke for sjømenn». Admiralen kan ha vært uten valg, men det var et slags forhold mellom arméen og marinen.

Etter at El Puerto de Santa María var okkupert, mistet framrykkingen moment. Den myrlendte kysten så langt som til Puerto Real var okkupert, og de engelske generalene ble mer vrangvillige. Baron Sparr insisterte på å angripe Fort Matagorda ved Puntales (en sandtunge nær inngangen til den indre havnen), og på den måten gjøre at flåten til Rooke kunne ankre opp, før de ødela de fiendtlige skipene innenfor. Med 600 nederlendere og 1 600 engelske soldater la de allierte en fylling over den dype sanden og førte et batteri nær festningen, men de var nå innenfor rekkevidden av de franske og spanske skipene som var ankret opp innenfor bommen, kommandert av Conde de Fernan Núñez, og i en sårbar stilling. De var også utsatt for angrep fra galeiene som fremdeles lå på lur utenfor havnen.

Villadarias holdt samtidig fram med småtrefninger til løsrevne allierte styrker og kuttet kommunikasjonslinjene deres. Med et brått angrep tok han også tilbake Roten, der garnisonkommandanten, den tidligere guvernøren, ble dømt til døden og henrettet som en forreder. De allierte gjorde liten framgang. Matagorda holdt ut og etter flere dager erklærte Rooke at selv om det var mulig å ta, ville de andre festningsverkene som voktet over Puntales-inngangen hindre flåten fra å kunne seile gjennom den trange passasjen. Den 26. september valgte en derfor å gjeninnskipe soldatene. En plan om å bombardere byen (mot ønsket til prins Georg) ble skrinlagt på grunn av dårlig vær, og etter nok et krigsråd, forlot flåten stedet den 30. september. Forsøket på å erobre Cádiz hadde endt i fiasko.

Ettervirkning

Siden ingen fra den spanske adelen hadde slått seg sammen med de allierte mens de var i Cádiz tapete prins Georg mye prestisje. Men han fikk ombord på skipet sitt en delegasjon av spanske stormenn fra Madrid, som hadde blitt skipet over fra Faro, delegasjonen framførte at han var savnet i Lisboa, og Prinsen informerte Rooke og Romonde om at de var klare for å meldte seg for Huset Østerrike, men at de ikke var klare til å forplikte seg med mindre de allierte kunne garantere dem god nok støtte, og la en styrke være tilbake over vinteren i Spania. Denne assistansen ble ikke utført. Det hadde derimot alt vært flere som hoppet av fra Kronen Castilla, blant annet admiralen til Castilla, Juan de Cabrera, hertug av Rioseco og greve av Melgar. Etter å ha forlatt Madrid den 13. september 1702, flyktet han til Portugal hvor han kunngjorde en fordømming av Bourbon-styret og gikk inn i tjeneste for erkehertug Karl.

Ormonde og prins Georg ønsket å gå i land et annet viktig sted i Spania, men Rooke var urolige for høststormene og valgte å reise tilbake til England. Ormonde og Rooke var nå nesten ikke på talefot. Generalen mente han kunne ha tatt Cádiz om ikke Rooke hadde lagt ned veto, og for sin egen del hadde admiralen skrevet et bittert brev til Ormonde om oppførselen til soldatene hans på land. Heldigvis for Rooke, Romonde og de allierte, fikk de melding om at den spanske skatteflåten fra Amerika hadde nådd kysten av Galicia. Det påfølgende slaget ved Vigobukta ble regnet som langt mer suksessrikt enn forsøket på å ta Cádiz (selv om den økonomiske gevinsten ble langt mindre enn ventet), og seieren tok brodden av den mislykkede ekspedisjonen. Da flåten kom tilbake til England, insisterte likevel House of Lords på en undersøkelse om oppførselen til de allierte i Cádiz.

Det dårlige samarbeidet mellom Rooke og Ormonde hadde bevirket håp om en resultatrik undersøkelse, men suksessen ved Vigo hadde gitt Tory muligheten til å bygge opp Rooke som en helt. Ormonde fikk også hederlig omtale og rykte fra Tory-sida. Undersøkelsen ble derfor en partikamp. Tory hyllet Rooke og Ormonde, mens Whig-partiet forble kritiske. De to allierte kommandantene gjorde et forstokket samlet forsvar foran komitéen til House of Lords.. Det ble derimot holdt krigsrett for oppførselen til Belasys og O’Hara. O’Hara ble frikjent, mens Belasys ble sagt opp fra tjenesten. Begge mennene var ventet å miste regimentene sine, men Belasys ble senere tatt tilbake, og O’Hara ble forfremmet til generalløytnant i 1704.

Kilder

• Churchill, Winston. Marlborough: His Life and Times, Bk. 1, vol. ii. University of Chicago Press, ISBN 0-226-10633-0
• Francis, David. The First Peninsular War: 1702–1713. Ernest Benn Limited, (1975). ISBN 0-510-00205-6
• Kamen, Henry. The War of Succession in Spain: 1700–15. Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0297-17777-X
• Roger, N.A.M. The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815. Penguin Group, (2006).ISBN 0-141-02690-1
• Stanhope, Philip. History of the War of the Succession in Spain. London, (1836)
• Trevelyan, G. M. England Under Queen Anne: Blenheim. Longmans, Green and co., (1948).

Autoritetsdata