Wikipedia

Slaget ved Bornholm 1511

Slaget ved Bornholm 9. august 1511 var et av de tidlige store sjøslag for den danske krigsflåten.

Slaget ved Bornholm 1511
Konflikt: Dansk-lybske krig 1509-1512
Dato9. august 1511
StedVed Bornholms nordende
ResultatUavgjort, lybekkerne trakk seg bort
Stridende parter
DanmarkLübeck
Kommandanter og ledere
Jens Holgersen UlfstandClaus Hermelinck
Styrker
20 skip med 7 000 mann20 skip
Tap
Uklart, men stort mannskapstap og et mindre skip tattUklart, men stort mannskapstap og to skip tatt

Kong Hans 1. av Danmark hadde startet oppbyggingen av en permanent flåte fra omkring 1500. Før det hadde man rekvirert handelsfartøyer til krigføring. Men kong Hans var inspirert av England som gjorde sin kongelige flåte Royal Navy permanent i 1480-årene, og 10. august 1510 utnevner han for første gang en egen sjef for flåten, admiral Henrik Krummedike.

Bakgrunn rediger

Kong Hans 1. hadde tapt slaget ved Hemmingstedt i 1500, og deretter blusset den dansk-svenske unionsstriden opp på nytt. I 1505 var det et sjøslag mellom Sverige og Danmark. Svenskene hadde leid inn lybske skip som vant over en eskadre hvor to danske skip ble tatt.[1] Dette sjøslaget markerte en opptrapping av konflikten mellom Danmark og hansabyen Lübeck, siden lybekkerne hadde knyttet seg mer til det svenske markedet og satte i verk blokade år etter år. Samtidig gikk danske eskadrer til angrep på svenske, ålandske og finske kysttrakter for å herje og plyndre.[2]

Natten til 3. august 1509 ble Åbo angrepet av Otto Rud, og hele byen ble satt i brann og plyndret. Lübeckfolket valgte å ta opp kampen, selv om Sverige sluttet fred med Danmark i København 17. august 1509. I september 1509 drog en stor flåte på 18 store skip til Stockholm for å få svenskene til å ta opp kampen mot Danmark. Freden ble brutt og Danmark måtte kjempe både til lands og til vanns.[3]

Sjøkrigen rediger

For å tvinge Lübeck ut av krigen bestemte kong Hans 1. av Danmark seg for å utruste en ekspedisjon som samlet seg på Falster. Ekspedisjonen ble flyttet til Mecklenburgs kyst i midten av oktober 1509 med Søren Norby som kommandant for en flåte på 30 til 40 mindre farkoster. Den danske flåtestyrken angrep helt opp mot bymurene i Lübeck, men det førte til et motangrep på Norbys flåtestyrke i Haffkrug. Kong Hans 1. kom til Mecklenburg med en større hær og fortsatte herjingene frem til november. Lübeck ønsket ikke fred med danskekongen[4], og Hans 1 hadde ikke annet valg enn å oppgi felttoget i midten av november og trekke seg tilbake.[5]

På vei hjem fra Stockholm ble den lybske flåten i november 1509 rammet av en storm, og de mistet en stor del av skipene. Ifølge visse kilder skal bare 6 skip ha kommet hjem til Lübeck[6]. Men til tross for denne tragedien seilte lybekkerne neste år ut med 18 skip under Claus Hermelincks kommando (Hermelin [7]). Hansabyen Lübeck erklærte krig mot Danmark i april 1510 og Hermelinck drog med 6 skip opp til Gedser, og der traff de tre danske skip, med «Svanen» som kommandoskip. I sjøslaget som fulgte ble danskene slått og jaget på flukt i slutten på april. Veien mot Øresund og de danske øyene lå åpen[8].

Som svar på herjingene mot sin egen by ønsket lybekkerne gjengjeld. Først angrep de øya Langeland, deretter gikk de løs på Møn og Lolland hvor de herjet i mai og juni[9]. Den lybske flåten seilte tilbake til Lübeck med et rikt bytte, blant annet 11 skip fra Holland. Den 7. juli sluttet skip fra andre hansabyer seg til den lybske flåten, som seilte nordover med 24 mersskip og 6 jakter. I alt 7000 menn ble med til Bornholm for å plyndre[2]. Etter å ha erobret øya 12. juli og krevde inn brannskatt på 4000 gylden og 8000 lodd sølv fra bornholmerne dro Hermelinck videre til Kalmarsund i Sverige.[7]. Der slo de seg sammen med en svensk flåtestyrke og utgjorde rundt 40 skip. Denne flåten inntok Öland med Borgholm festning. Deretter satte de Kalmar under beleiring fram til byen falt høsten 1510.

 
Rekonstruert tegning av Engelen.
Tegning: Kolbjørn Andersen (2014)

Den allierte flåtestyrken var for stor for kong Hans 1. Han hadde ikke råd til å ruste ut en sterk flåte for å angripe den lybsk-svenske fellesflåten. Blekingekysten mellom Ronneby og Sølveborg ble herjet av de allierte, før flåten fortsatte mot øya Lolland. Der landsatte de allierte en sterk hær ved Nakskov, som møtte en like sterk dansk hær under Henrik Krummedikes kommando. Etter et blodig slag måtte lybekkerne trekke seg tilbake. Hanseatene seilte bort til Trave sammen med svenskene og overlot sjøherredømmet til Krummedike. Det skjedde i slutten av oktober 1510[7].

Vel hjemme igjen fortsatte begge parter sine forberedelser til neste års krigføring. I Danmark var det stattholder Eske Bille som ledet flåteopprustningen i København, og i mai 1511 ble Jens Holgersen Ulfstand forfremmet som admiral for en usedvanlig godt rustet flåte. Den bestod av storskip inkludert «Engelen», en kravell (bygget i karavell) som admiralskip med 6-700 mann om bord[10].

I mellomtiden hadde det brutt ut en handelskrig mellom de nederlandske byene og hansabyene, og Lübeck hadde forbudt all nederlandsk handel på Østersjøen. Kong Hans måtte dermed gi assistanse til de nederlandske handelsmennene som ville videre fra Øresund. Ulfstand måtte eskortere en stor konvoi på 250 farkoster fra Øresund til Preussen og Livland i Baltikum.

Etter å ha eskortert den store konvoien til deres bestemmelsessted seilte Ulfstand videre mot den lybske kysten på Mecklenburg og ned på byen Wismar. Under et angrep mistet han mange skip; 13-14 skip ble ødelagt eller erobret av fienden. Rostock ble også angrepet[2], og deretter ble Rügen tatt under angrep i juni, hvor Søren Norby vant et feltslag mot 800 knekter[11]. Ulfstand seilte videre mot Öland, og etter å ha herjet der, forsøkt danskene å landsette sine knekter nord og sør for byen Kalmar uten hell. I juli kom den danske flåten tilbake til København, fullastet med krigsbytte.

Den 26. juli 1511 sendte Lübeck sin flåte til Rügen hvor de skulle vente på skip fra Stralsund. Etter åtte dagers bestemte de å seile mot Falsterbo, men underveis kom de ut for en storm[12]. De fikk høre at den danske krigsflåten var kommet tilbake til København, og at den ikke skulle utrustes igjen[2]. Derfor bestemte lybekkerne seg for å angripe Bornholm. Men ved ankomsten oppdaget de at den danske flåten var på vei, for Ulfstand med hans visadmiraler Søren Norby og Tisle Giseler hadde flåten klar for å seile ut på kort varsel[11].

Slaget rediger

 
Sandvig ligger på nordenden av Bornholm. Kartet er fra ca. 1900.

Den 9. august 1511 seilte den danske flåten på tjue skip under Ulfstand mot Bornholm. Den lybske flåten hadde ankret opp ved Sandvig, men heiste sine seil og kom opp mot danskene. Det finnes vage beskrivelser av hva slags taktikk man brukt i sjøslag på den tiden. De største skipene var på fløyene med de mindre i midten, og dette tydet på side-mot-side linjeformasjon, såkalt line abreast. De større skipene hadde eget følge med en ledsager på hver side[13]. Den lybske krøniken hevdet at «Engelen» liknet en høne blant sine kyllinger, noe som antyder at «Engelen» var ganske stor[12].

Etter at de første artillerisalvene var utvekslet, utviklet kampene seg raskt inn i en uordnet skip-mot-skip krigføring. Det danske admiralskipet «Engelen» og det lybske admiralskipet «Maria» kom i intense kamper med hverandre. Begge skip skjøt løs på hverandre og forsøkte å entre hverandre for kapringskamp. Tre danske skip forsøkte å erobre det lybske skipet «Antonius», men relingene var for høye for entringsforsøk. De mindre skipene på begge sider holdt seg unna, og grep bare inn for å hjelpe store skip i knipe.[12]

Kampene ble avbrutt når det ble mørkt, og da det blåste opp til storm ble skipene ført bort fra hverandre. I ly av mørket seilte lybekkerne ut på åpent hav og erobret et mindre dansk skip som var drevet mot øst av stormen[14]. Danskene overtok ankringsplassen og oppdaget tre skip som var på vei mot dem. Disse skipene var fra byen Stralsund og hadde kommet sent, og de visste ikke at ankringsplassen var overtatt av danskene. To av de tre skipene blir tatt av danskene den 10. august.[12]

Etterspillet rediger

 
Helhalvøya sett fra satellitten Landsat i 2000.

Lybekkerne som hadde trukket seg bort fra Bornholm, kom 11. august til halvøya Hel, hvor den nederlandske konvoien på 250 skip hadde samlet seg etter oppholdet i Preussen og Livland. De fire nederlandske krigsskipene flyktet for å varsle danskene ved Bornholm, mens mannskapene flyktet fra konvoien og kom seg på land. Lybekkerne plyndret de forlatte skipene og lastet de 18 største og beste fartøyene med bytte. Resten satte de fyr på. Etter å ha blitt varslet om dette, seilte Ulfstand fra Bornholm sørover for å avskjære fienden underveis til Lübeck[15].

Slaget ved Rixhöft den 14. august 1511 ved munningen av elva Wisła var et voldsomt slag hvor lybekkerne konsentrerte sitt artilleri mot admiralskipet «Engelen» som fikk roret skadet og storseilet falt ned. Dette utløste forvirring blant danskene som tolket det som et signal om å avbryte kampene. Lybekkerne slapp gjennom med deres bytte til Travemünde. Slaget ved Rixhöft - nå Rozewie i Polen - var en historisk begivenhet, siden artilleri ble et avgjørende element under sjøslaget.

23. april 1512 ble det sluttet fred mellom Danmark og Lübeck, siden den danske krigsflåten var blitt en for sterk motstander. I Sverige døde riksforstanderen Svante Nilsson (Sture) 2. januar 1512, og Sten Sture den yngre overtok. En våpenstillstand fram til 1517 ble inngått 23. april 1512[16].

Referanser rediger

  1. ^ Flådens fødsel, s. 92
  2. ^ a b c d Danmark i krig, s. 29
  3. ^ Sören Norby, s. 12-13
  4. ^ Sören Norby, s. 13-14
  5. ^ Sören Norby, s. 14
  6. ^ Flådens fødsel, s. 107
  7. ^ a b c Flådens fødsel, s. 110
  8. ^ Flådens fødsel, s. 108
  9. ^ Flådens fødsel, s. 109
  10. ^ Sören Norby, s. 15
  11. ^ a b Sören Norby, s. 16
  12. ^ a b c d Flådens fødsel, s. 115
  13. ^ Dansk Artilleri indtil 1600, s. 103
  14. ^ Sören Norby, s 115
  15. ^ Sören Norby, s. 16-17
  16. ^ Danmark i krig, s. 30

Kilder rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_ved_Bornholm_1511&oldid=21769422»