Skytia

Skytia (gammelgresk: Σκυθική, Skythikē) var et område i Eurasia, befolket i antikken av iransktalende nomader, kjent som skytere.^[1]^[2]^[3]

Deres område utgjorde Sentral-Asia og deler av østlige Europa øst for elven Wisła. De østlige grensene er vagt definert av antikkens grekere, som ga betegnelsen Skytia til alle land nordøst i Europa og nordkysten av Svartehavet.^[4]

Skyterne, det greske navnet for dette i utgangspunktet nomadiske folket, bosatte det løst definerte Skytia fra minst 1000-tallet f.Kr. og fram til 100-tallet e.Kr.^[5] På 600-tallet f.Kr. kontrollerte skyterne store områder over Eurasia, fra Svartehavet over Siber til grensene av Kina.^[6]^[7] Lokaliteten og utstrekningen av Skytia varierte over tid, fra Altai-regionen hvor Mongolia, Kina, Russland og Kasakhstan møtes til området rundt de nedre delene av Donau-elven og Bulgaria. Vanligvis strakte det seg lengre vest og øst enn hva som er indikert på kartet.^[8]

Skytia var et løst, nomadisk rike som oppsto så tidlig som på 700-tallet f.Kr. Deres livsstil var hesteoppdrett og å ri fritt på steppene.^[9] Det er liten kunnskap om dem og deres ledere, men en del kilder indikerer at de var energiske og et fredfylt folk.^[10] Den mest detaljerte vestlige beskrivelse er gjort av Herodotos, men som antagelig ikke reiste til Skytia, og mest sannsynlig baserte seg på annenhåndskunnskap. Det har vært en del akademisk debatt om nøykatigheten av hans informasjon, men moderne arkeologi har til en viss grad bekreftet hans skrifter. Han forteller at skyternes navn på seg selv var Skōloti (Σκώλοτοι).^[11]

Den mest betydelige skytiske stammen nevnt i antikke kilder bodde på steppene mellom elvene Dnepr og Don. Priskos, den bysantinske utsendingen til Attila, henviste stadig til tilhengerne av Attila som «skytere», noen av dem må ha vært av skytisk opphav. Men siden betydelige områder for en lang tid var bebodd av iranske grupper, blir det vanligvis antatt at skyterne var av iransk opphav. Deres språk, skytisk, har store likheter med de østlige iranerne. Så langt en vet, var skyternes kultur uten et skriftsystem. Det meste av kunnskapen om skyterne kommer fra antikke greske tekster.

Etymologi

Herodotos forteller at skyternes navn på seg selv var Skōloti (Σκώλοτοι). De asiatiske skyterne ble kalt for sakere, avledet fra persisk sakā. På sanskrit kalles de śaka og på kinesisk sai. Det gammelpersiske Saka, greske skythai og sogdianske sughde (også selve navnet for sogdianere), samt det bibelske hebraiske ashkenaz (via det syriske askuzai)^[12] ser ut til å stamme fra skuza, et indoeuropeisk ord i antikken for «bueskytter», jf det norske ordet skyte.^[13] En annen tolkning er at det har betydningen «gjeter».^[14]

Skytisk samfunn

Skytiske krigere

Skyterne dannet et nettverk av nomadiske stammer av erobrende ryttere. De invaderte mange områder på Den eurasiske steppe, inkludert områder i dagens Kasakhstan, Aserbajdsjan og sørlige Russland. Styrt av små, nært allierte eliter, var skyterne kjente for sine bueskyttere, og mange ble innleid som leiesoldater. Den skytiske elite ble begravd i kurganer, høye jordhauger som var kastet over kammergraver av lerketre, et treslag som kunne ha spesiell betydning for livsfornyelse, siden det er et bartre som skiller seg sterkt ut om vinteren blant andre eviggrønne tre, men våkner til liv hver vår. Graver ved Pazyryk i Altaifjellene inkluderer noen svært godt bevarte skytere av «pazyryk-kulturen», inkludert «isjomfruen» fra det 5.århundret f.Kr.

Skytiske kvinnelige krigere kan ha inspirert eventyrene om amasonene i gresk mytologi.

En pazyryk-grav som ble funnet i 1990-årene ser ut til å bekrefte i det minste deler av legenden. Det inneholder skjelett av en mann og en kvinne, begge hadde våpen, pilspisser og en øks. «Kvinnen var kledd nøyaktig som mannen. Dette viser at visse kvinner, antagelig unge og ugifte, kunne være krigere, bokstavelig amasoner. Det opprørte ikke prinsippene i det nomadiske samfunnet», ifølge en av arkeologene som ble intervjuet i NOVA-dokumentaren «Ismummiene» i 1998.

Historie

To skytiske byeskyttere

Pazyryk-rytter

Til dags dato finnes ingen sikker forklaring for å gjenfortelle opprinnelsen til skyterne, det fins heller ikke detaljer om hvordan de migrerte til Kaukasus og Ukraina, men hoveddelen av lærde tror at de migrerte vestover fra Sentral-Asia mellom 800 og 600 f.Kr.

Gamle nedtegnelser sier at landet hvor skyterne kom fra ble kalt Gerrhos. De ville klargjøre sine døde og reise med dem over lange avstander for å begave dem i Gerrhos.

Skyterne hadde aldri et skriftsystem, så inntil nylig arkeologisk utvikling, kom mesteparten av vår informasjon om dem fra grekerne. Homer kalte dem «merr-melkerne». Herodotos beskrev dem i detalj: Deres antrekk bestod av sammenlappede og sydde lærbukser som var stappet ned i støvler og åpne tunikaer. De red uten stigbøyler eller sal, kun et salklede. Herodotos' tekst forteller antageligvis at saka-skyterne brukte marijuana, men den spesifikke referansen er uklar. Den skytiske filosofen Anakarsis besøkte Athen i det 6.århundret f.Kr. og ble en legendarisk vis mann. Skyterne var også kjent for sin bruk av piler med mothaker, et nomadisk liv som sirklet rundt hester, «levde på hesteblod» ifølge en romersk historiker, og dyktighet i geriljakrigføring. Skyterne er antatt å være de første som temmet hesten og brukte den i kamp.

Skyterne ble viklet inn i politikken i Mesopotamia i løpet av det 600-tallet f.Kr. På oppfordring fra Ashurbanipal av Assyria, invaderte skyterne det mediske imperiet i løpet av 600-tallet f.Kr. Kampanjene var så effektive at en skyter, Madius, ble hersker av mederne i 28 år (653–625 f.Kr.) og eliminerte midlertidig mederne som en trussel mot Assyria. Men etter 625 forlot skyterne Media, om de dro eller ble kastet ut er omdiskutert. Etter at mederne plyndret Assur i 614 f.Kr., ble de tvunget til å skifte side og alliere seg med mederne. De utgjorde deler av styrken som plyndret Ninive i 612 f.Kr. En stund senere dro skyterne tilbake til steppene.

Skytiske mynter, 1. århundre f.Kr.

I løpet av 400- til 200-tallet f.Kr. blomstret skyterne. Da Herodotos skrev sin Historier på 400-tallet f.Kr., så grekerne et «Stor Skytia» som strakte seg et 20-dagers ritt fra Donau i vest, tvers over steppene av dagens Ukraina til det nedre Don-bassenget, fra Lille Skytia. Don, da kjent som Tanaïs, har vært en betydelig handelsrute siden. Skyterne fikk tydeligvis sin rikdom fra sin kontroll over slavehandel fra nord gjennom de greske Svartehavets kolonihavner til Hellas. De dyrket også korn og fraktet hvete, ull og ost til Hellas. Skyterne på Krim skapte et kongedømme som strakte seg fra nedre Dnepr-elven til Krim. Deres hovedstad skytisk Neapol, eksisterte i utkanten av dagens Simferopol. Den ble ødelagt på 400-tallet av goterne.

I det sørøstligste hjørnet av steppene, nord for skogene i Thrakia, grunnla Filip II av Makedonia i løpet av 330-årene handelsbyer langs ruter så langt nord som Donau, en elv ingen tidligere gresk general noen gang hadde nådd. Greske håndverkere fra kolonier nord for Svartehavet, fremstilte spektakulære skytiske gullornament, og tilførte gresk realisme for å avbilde skytiske motiver av løver, rein og griffer. Samlingspunktet for hellensk-skytisk kontakt var fokusert på de hellenistiske byene og små kongedømmene i Kertsj-stredet og Krim.

Selv om skyterne tydeligvis forsvant i det 1. århundret f.Kr., fortsatte romerne å snakke om skyterne som betegnelse på eurasiske nomadiske barbarer generelt. I 448 ble utsendingen Priscus ledet til Attilas leir i Pannonia av to «skytiske» ryttere, gjenkjent fra goterne og hunerne som også fulgte Attila. Noen forskere tror at sarmaterne, alanerne og til slutt osseterne stammet fra dem. De siste, det eneste iranske folkeslaget som bor i Europa i dag, kaller sitt land Iron og er hovedsakelig kristne. De snakker et østiransk språk, ossetisk, kalt Ironig eller Ironski (dvs iransk) av dem, som har beholdt noen bemerkelsesverdige trekk av gathisk avestan-språk. Samtidig har det flere ord som er bemerkelsesverdig like moderne tyske tilsvarende ord, som THAU (tauen, å tine) og GAU (distrikt, region). Legender blant irene og de beryktede piktene i Skottland nevner også et skytisk opphav.

Der er ingen bevis for at alle skytere eller sakaer snakket iranske språk. De kan ha hatt kun en iranskspråklig elite, og kan kanskje også ha vært genetisk beslektet med de opprinnelige iranerne. Morsmålet til disse folkene kunne ha vært proto-germansk, proto-slavisk eller til og med tokarisk (dette ville forklart forekomsten av tokarisk i øst).

Referanser

^ «Definition of 'Scythia», Collins English Dictionary. Arkivert fra originalen den 1. desember 2017
^ "Scythia", Columbia Electronic Encyclopedia. Columbia University Press.
^ «The Scythians», History-world.org. Arkivert fra originalen den 28. mars 2015
^ Smith, William, red. (1854): «Scy´thia», Dictionary of Greek and Roman Geography. Arkivert fra originalen den 17. juli 2015
^ Lessman, Thomas A. (2004): «World History Maps», Talessman's Atlas. Akrivert fra originalen den 8. desember 2013.
^ Bell-Fialkoff, Andrew Villen, red. (2000): The role of migration in the history of the Eurasian steppe : sedentary civilization vs. "barbarian" and nomad, 1. utg., New York: St. Martin's Press, ISBN 0312212070, OCLC 909840823, s. 190.
^ Kennedy, Maev (30. mai 2017): "British Museum to go more than skin deep with Scythian exhibition", The Guardian.
^ Boccaccio, Giovanni (2001): Famous Women, oversatt til engelsk av Virginia Brown, Cambridge and London, Harvard University Press; ISBN 0-674-01130-9, s. 25. Sitat: «...extending from the Black Sea in a northerly direction towards Ocean.»
^ Thomas, Ben (28. oktober 2017): «Great Empires of Central Asia, Part 3: Pirates on a Sea of Grass» Arkivert 3. august 2020 hos Wayback Machine., The Strange Continent
^ «Scythians», Encyclopaedia Iranica
^ Herodotos: Historier, 4.6
^ Gmirkin, Russell E. (2006): Berossus and Genesis, Manetho and Exodus: Hellenistic Histories and the Date of the Pentateuch, T & T Clark, Edinburgh, s. 148, 149 n.57.
^ «skyte», Bokmålsordboka
^ «Scythian (n.)», Online Etymology Dictionary

Litteratur

Alekseev, A.Yu. et al (2001): «Chronology of Eurasian Scythian Antiquities Born by New Archaeological and C14 Data», Radiocarbon, 43 (2B), s. 1085–1107.
Bunker, Emma C. (2002): Nomadic art of the eastern Eurasian steppes: the Eugene V. Thaw and other New York collections. New York: The Metropolitan Museum of Art. ISBN 9780300096880.
Torday, Laszlo (1998): Mounted Archers: The Beginnings of Central Asian History. Durham Academic Press. ISBN 1-900838-03-6.
Davis-Kimball, Jeannine (2002): Warrior Women: An Archaeologist's Search for History's Hidden Heroines. Warner Books, New York. 1st Trade printing, 2003. ISBN 0-446-67983-6 (pbk).

Eksterne lenker

(engelsk) Scythians overview ved Chris Bennet.
(engelsk) Scythians Arkivert 12. november 2013 hos Wayback Machine., Livius.org
(engelsk) The early burial in Tuva Arkivert 2. mars 2019 hos Wayback Machine..
(engelsk) Color illustrations of Scythian gold Arkivert 24. januar 2021 hos Wayback Machine..
(gresk) & (engelsk) Herodotos: Histories, Book IV, engelsk utgave fra 1942.
- (engelsk) Stecchini, Livio: «The Mapping of the Earth: Scythia», rekonstruksjon av kart over Skytia i henhold til Herodotos (Internet Archive)
- (engelsk) Livio Stecchini, «The Mapping of the Earth: Gerrhos» (Internet Archive)
(engelsk) «Ice Mummies: Siberian Ice Maiden», NOVA-dokumentar fra 1998

[1] «Definition of 'Scythia», Collins English Dictionary. Arkivert fra originalen den 1. desember 2017

[2] "Scythia", Columbia Electronic Encyclopedia. Columbia University Press.

[3] «The Scythians», History-world.org. Arkivert fra originalen den 28. mars 2015

[4] Smith, William, red. (1854): «Scy´thia», Dictionary of Greek and Roman Geography. Arkivert fra originalen den 17. juli 2015

[5] Lessman, Thomas A. (2004): «World History Maps», Talessman's Atlas. Akrivert fra originalen den 8. desember 2013.

[6] Bell-Fialkoff, Andrew Villen, red. (2000): The role of migration in the history of the Eurasian steppe : sedentary civilization vs. "barbarian" and nomad, 1. utg., New York: St. Martin's Press, ISBN 0312212070, OCLC 909840823, s. 190.

[7] Kennedy, Maev (30. mai 2017): "British Museum to go more than skin deep with Scythian exhibition", The Guardian.

[8] Boccaccio, Giovanni (2001): Famous Women, oversatt til engelsk av Virginia Brown, Cambridge and London, Harvard University Press; ISBN 0-674-01130-9, s. 25. Sitat: «...extending from the Black Sea in a northerly direction towards Ocean.»

[9] Thomas, Ben (28. oktober 2017): «Great Empires of Central Asia, Part 3: Pirates on a Sea of Grass» Arkivert 3. august 2020 hos Wayback Machine., The Strange Continent

[10] «Scythians», Encyclopaedia Iranica

[11] Herodotos: Historier, 4.6

[12] Gmirkin, Russell E. (2006): Berossus and Genesis, Manetho and Exodus: Hellenistic Histories and the Date of the Pentateuch, T & T Clark, Edinburgh, s. 148, 149 n.57.

[13] «skyte», Bokmålsordboka

[14] «Scythian (n.)», Online Etymology Dictionary

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]