Sandy Denny

Sandy Denny (født Alexandra Elene MacLean Denny, 6. januar 1947, død 21. april 1978) var en engelsk sanger og låtskriver, mest kjent som soloartist og vokalist i det britiske folkrockbandet Fairport Convention. Hun har blitt beskrevet som «the pre-eminent British folk rock singer».[5] Denny er også kjent for sin duett med Led Zeppelins vokalist Robert Plant på låten «The Battle of Evermore» fra albumet Led Zeppelin IV i 1971.

Sandy Denny
Sandy Denny - Fairport Convention (1974).jpg
Født6. januar 1947[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
LondonRediger på Wikidata
Død21. april 1978[1][2][4]Rediger på Wikidata (31 år)
Wimbledon (London)Rediger på Wikidata
Gravlagt Putney Vale CemeteryRediger på Wikidata
Utdannet ved Kingston CollegeRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Sanger-låtskriver, sanger, låtskriver, plateartistRediger på Wikidata
Nasjonalitet StorbritanniaRediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerFolkemusikk
InstrumentGitar, vokal
Aktive år1965
PlateselskapIsland, A&M Records
Nettstedhttp://www.sandydenny.co.uk/

Denny døde 31 år gammel i 1978 på grunn av skader og helseproblemer knyttet til alkoholmisbruk.[6]

Liv og karriereRediger

Oppvekst og skoleRediger

Denny studerte klassisk piano som barn. Hennes bestemor var en skotsk-gælisk sang tradisjonelle sanger og i en tidlig alder viste Denny interesse for sang. Etter grunnskolen begynt Denny på videregående skole ved Royal Brompton Hospital for å bli sykepleier.[7] Sykepleierkarrieren hennes ble kortvarig, men hun fikk plass på et grunnkurs ved Kingston College of Art i september 1965, og ble involvert i folkemusikk-klubben ved skolen.

Etter hennes første offentlige opptreden på Barge i Kingston begynte Denny å jobbe i klubber om kveldene, med et amerikansk-inspirert repertoar sammen med tradisjonelle folkesanger. Denny gjorde sin første av mange opptredener for BBC i Cecil Sharp House 2. desember.

KarrierestartRediger

Hennes første innspillinger ble gjort i midten av 1967, det var tradisjonelle sanger og coverlåter av samtidige folk-musikk. De ble gitt ut på albumene Alex Campbell and His Friends og Sandy and Johnny med Johnny Silvo.

Hun ble oppdaget av the Strawbs og spilte inn et album med dem i Danmark i 1967, men albumet Sandy Denny and the Strawbs: All Our Own Work ble utgitt først i 1973.[8] Albumet inneholder en tidlig soloversjon av hennes mest kjente (og mye covrede) sang, «Who Knows Where the Time Goes?» Judy Collins hørte en demo av den og valgte å bruke den som tittelsporet på sitt et eget album i 1968, og dermed ble Denny internasjonal kjent som låtskriver før hun hadde blitt allment kjent som sanger.

Fairport Convention og solokarriereRediger

Fairport Convention gjennomførte auditions i mai 1968 for en erstatter etter Judy Dyble som var vokalist på debutalbumet, og Denny ble det opplagte valget. Ifølge gruppens medlem Simon Nicol fikk hennes personlighet og musikalitet henne til å skille seg ut fra de andre på audition «som et rent glass i en vask full av skitten oppvask».[9]

What We Did on Our Holidays var det første av tre albumene hun laget med bandet på slutten av 1960-tallet. Denny blir kreditert for å ha oppmuntret Fairport Convention til å utforske det tradisjonelle britiske folkerepertoaret, og blir dermed sett på som en nøkkelfigur i utviklingen. av britisk folkrock. Hun hadde med seg det tradisjonelle repertoaret hun hadde utviklet på klubbene, inkludert «A Sailor's Life» som var med på albumet Unhalfbricking, Dennys fremføring av denne sangen med sine egne elektriske improvisasjoner ble inspirasjonen til et helt album, den innflytelsesrike Liege & Lief, fra 1969. Denny forlot Fairport Convention i 1969.[10]

Hun dannet det kortvarige bandet Fotheringay, som inkluderte hennes fremtidige ektemann australske Trevor Lucas, før hun fokuserte på en solokarriere. Hun spille inn sitt første soloalbum, The North Star Grassman and the Ravens, som ble utgitt i 1971. Høydepunktene inkluderte «Late November» og «Next Time Around». Albumet Sandy fulgte i 1972 og var den første av albumene hennes som ble produsert av Trevor Lucas. I tillegg til åtte nye originale komposisjoner, var albumet hennes siste med en tradisjonell sang, «The Quiet Joys of Brotherhood».[11] Melody Maker leserne kåret henne to ganger til beste britiske kvinnelige sanger, i 1970 og 1971, og sammen med blant andre Richard Thompson og Ashley Hutchings, deltok hun engangsprosjektet Bunch som spilte inn en samling av kjente rock and roll-sanger på albumet Rock On.

I 1971 sang Denny duett med Robert Plant på «The Battle of Evermore» på Led Zeppelins album fra 1971, Led Zeppelin IV. Hun var den eneste gjestevokalisten noensinne som var med på et Led Zeppelin album.[12] I 1972 hadde Denny en liten opptreden på Lou Reizners symfoniske arrangement av The Whos rockopera Tommy. Hennes korte opptreden var på slutten av sporet «It's a Boy», som også har vokal av Pete Townshend. I 1973 giftet hun seg med sin kjæreste og produsent Trevor Lucas. Hun spilte inn et tredje soloalbum, Like an Old Fashioned Waltz. Sangene fortsatte å omhandle mye av hennes personlige uroer: tap, ensomhet, frykt for mørket, tidens forløp og skiftende årstider. Albumet inneholdt en av hennes mest elskede komposisjoner, «Solo».

I 1974 returnerte hun til Fairport Convention sammen mannen hennes som også var blitt medi bandet. De var med på en verdensturné, der innspillinger fra turneen ble utgitt på konsertalbumet Fairport Live Convention i 1974, og spilte inn et studioalbum, Rising for the Moon i 1975. Syv av de elleve sporene på Rising for the Moon ble enten skrevet av henne alene eller med henne som medkomponist. Denny og Lucas forlot Fairport Convention i slutten av 1975 og begynte på det som skulle bli hennes siste album Rendezvous. Da albumet ble utgitt i 1977 solgte det så dårlig at Denny mistet platekontraktetn med Island Records. Etter å ha flyttet til landsbyen Byfield i Northamptonshire på midten av syttitallet, fødte Denny sitt eneste barn i juli 1977, datteren Georgia.

En britisk turné for å promotere Rendezvous høsten 1977 ble hennes siste offentlige opptredener. Avslutningskvelden på Royalty Theatre i London 27. november 1977 ble spilt inn for et konsertalbum, Gold Dust, som på grunn av tekniske problemer med innspillingen av den elektriske gitaren først ble utgitt i 1998 etter at de fleste gitarene hadde blitt re-innspilt av Jerry Donahue.

SluttenRediger

 
Sandy Denny's grav

Linda Thompson sa at «det virkelig begynte å gå nedoverbakke med Denny i 1976 og hennes maniske og depressiv oppførsel eskalerte». At hun var gravid la ingen demper på Dennys hensynsløse livsstil, som ble forsterket av økende depresjon, humørsvingninger og avsløringen om hennes «rotete» ekteskap med Trevor Lucas. Hun misbrukte narkotika og alkohol mens hun var gravid med datteren Georgia, som ble født for tidlig i juli 1977. I likhet med humørene hennes, syntes Dennys interesse for datteren å svinge mellom tvangstanker og bekymringsløse. Venner husket både hektiske midt på natten telefonsamtaler om tenner, samt at Denny krasjet bilen og at hun etterlot babyen på puben.[6]

I slutten av mars 1978, mens hun var på ferie med foreldrene og babyen Georgia i Cornwall, ble Denny skadet da hun falt ned en trapp og slo hodet på betong. Etter hendelsen led hun av intens hodepine; en lege foreskrev henne smertestillende dekstropropoksyfen, et medikament som man vet har dødelige bivirkninger når det blandes med alkohol. 1. april, flere dager etter fallet i Cornwall, utførte Denny en veldedighetskonsert på Byfield. Den siste sangen hun fremførte var «Who Knows Where the Time Goes?»

Denny falt også stygt hjemme i Byfield på et senere tidspunkt. Trevor Lucas var bekymret for konas oppførsel og fryktet for datterens sikkerhet og forlot Storbritannia 13. april og returnerte til sitt hjemland Australia med datteren. Han solgte deres bil, en Austin Princess, for å skaffe penger til reisen og forlot Denny uten å fortelle henne noe på forhånd.

Da Denny oppdaget at Lucas og Georgia var reist, flyttet hun hjem til venninnen Miranda Ward. På et tidspunkt mellom klokka 8 og 15 den 17. april hadde Denny falt ned trappen mellom første og andre etasje, og hun ble funnet bevistløs ved foten av trappen. Hun ble kjørt med ambulanse til Queen Mary's Hospital i Roehampton. 19. april ble hun overført til Atkinson Morley Hospital i Wimbledon.[13] Etter å ha mottatt nyheter om at Denny var i koma, kom Lucas tilbake fra Australia. Ved ankomst til sykehuset informerte legene ham om at Denny var hjernedød, og at tilstanden hennes derfor ikke ville bli bedre. Han var enig i legenes anbefaling om å slå av livsstøttende maskiner, og Sandy Denny døde kl. 21.50 den 21. april 1978. Begravelsen fant sted 27. april 1978 på Putney Vale Cemetery. En fløytespiller spilte yndlings salmen hennes, «Flowers of the Forest», en tradisjonell sang til minne om de falne ved Flodden Field. Sangen var med på Fairport Convention-albumet Full House fra 1970.

Et kort stykke om Sandy Dennys død er blitt publisert på nettet av Veronica Jill Broun, en nær venn av Sandy Denny. Utdraget er hentet fra boka Peregrine - A Pilgrimage to a Holy Place og tar opp hendelser rundt de siste dagene i Dennys liv.

EttermæleRediger

Selv om Sandy Denny hadde noen trofaste fans i løpet av livet, opplevde hun ikke å bli «allemannseie». I årene siden hennes død har hennes popularitet økt og en mengde album er utgitt. En stor del uutgitt materiale har blitt funnet og det gitt ut på både samlealbum og nyutgivelser i mer enn 40 år etter hennes død, inkludert en samleboks med 19 CD-er som ble utgitt i november 2010.

Etter å ha flyttet til Australia og giftet seg på nytt, døde Trevor Lucas av et hjerteinfarkt i 1989. Dennys rettigheter forvaltes nå av Lucas' enke, Elizabeth Hurtt-Lucas.

Sandy Dennys datter, Georgia, har sjelden snakket om sin mor i offentlige forum og avviste på midten av 2000-tallet en invitasjon til å skrive noen ord på omslaget til Sandy Denny Live at the BBC. I 2006 fløy hun imidlertid til Storbritannia for å på sin mors vegne motta BBC Radio 2 Folk Awards-prisen for «Most Influential Folk Album of All Time», som ble gitt for Fairport Conventions album Liege and Lief. Georgia fødte tvillingdøtre 29. april 1997, og et hyllestalbum, Georgia on Our Mind, med mange av Sandy Dennys tidligere bandkamerater og venner, ble gitt ut til barnas ære. Hun administrerer også Facebook-siden Sandy Denny and Family dedikert til minne om moren, og nylig har hun under navnet Georgia Katt gitt ut noe av sin egen DJ-baserte musikk.

Siden hennes død har det vært mange hyllester til Denny. Dave Pegg fra Fairport Convention spilte inn hyllesten «Song for Sandy» på soloalbumet The Cocktail Cowboy Goes It Alone i 1983. Dave Cousins ​​fra The Strawbs skrev «Ringing Down the Years» til minne om Denny kort tid etter hennes død. Sanger som var mer spesifikke skreve om dødsfallet var Bert Jansch' «Where Did My Life Go» og Richard Thompsons «Did She Jump or Was She Pushed?». De britiske folkemusikerne Spriguns endret tittelen på sitt album i 1978 til Magic Lady etter å ha hørt om Dennys død mens albumet ble spilte inn. Kate Bush nevnte Denny i teksten til «Blow Away (For Bill)», et spor på hennes album Never for Ever fra 1980. I 1984 ga Clann Eadair ut singelen «A tribute to Sandy Denny», med Phil Lynott på vokal.

Dennys sanger har blitt covret av mange artister i årene siden hennes død. Noen av de mest kjente som har covret musikken hennes inkluderer Yo La Tengo, tidligere Marillions frontfigur Fish som ga ut «Solo» på albumet Songs from the Mirror, Cat Power, Judy Collins, Eva Cassidy, 10,000 Maniacs, Nanci Griffith og Nina Simone.

Flere radio- og TV-spesialer er produsert om Dennys liv og musikk, inkludert BBC Radio 2s The Sandy Denny Story: Who Knows Where the Time Goes. I 2007 fikk Dennys sang «Who Knows Where the Time Goes?» BBC Radio 2s 2007 Folk Award pris «Favorite Folk Track of All Time». I 2010 var hun med på NPRs serie 50 Great Voices. I april 2008 ble det arrangert en hyllestkonsert på The Troubadour i London for å markere trettiårsdagen for Dennys død. En mer omfattende hyllest ble gitt senere på året i desember i Southbank i Queen Elizabeth Hall, konserten The Lady: A Tribute to Sandy Denny med et band bestående av medlemmer av Bellowhead. På konserten medvirket en blanding av unge folkemusikkutøvere som Jim Moray og Lisa Knapp sammen med flere som hadde kjent og jobbet med Denny som Dave Swarbrick og Jerry Donahue. Konserten, som hovedsakelig inneholdt sanger skrevet av Denny, fikk en firestjerners anmeldelse i The Guardian. I mai 2012 ble South Bank-konserten utvidet til åtte-dagersturneen The Lady: A Homage to Sandy Denny. Turneen omfattet Dennys sanger med Fairport Convention, Fotheringay, solokarrieren og de nye sangene som ble fullført av Thea Gilmore på albumet Don't Stop Singing[14]. Bandet var sammensatt av medlemmer av Bellowhead. Andre artister inkluderer ovennevnte Thea Gilmore, Lavinia Blackwall fra Trembling Bells, Blair Dunlop og Sam Carter, sammen med mer etablerte stjerner som Maddy Prior, Dave Swarbrick og Jerry Donahue. Det var også med artister som normalt ikke var tilknyttet folk-scenen som Green Gartside, Joan Wasser og PP Arnold. Turnen ble godt mottatt og fikk en firestjerners anmeldelse i Times. London-konserten på Barbican ble filmet av BBC4 og sendt i et 90-minutters program kalt 'The Songs of Sandy Denny' i november 2012.

Sandy Dennys låt «Who Knows Where the Time Goes» ble brukt i den irske filmen Silence (Harvest Films & South Wind Blows) i 2012.

I april 2016 ble Denny innlemmet i BBC Radio 2 Folk Awards Hall of Fame. Musikkmagasinene Uncut og Mojo har begge ment at Sandy Denny er Storbritannias beste kvinnelige singer-songwriter.

Alela Diane spilte inn hyllesten «Song for Sandy» på albumet Cusp som ble utgitt i februar 2018. Sangen omhandler Dennys siste tragiske dager og hennes foreldreløse babydatter.

DiskografiRediger

Solo – studioalbumRediger

  • The North Star Grassman and the Ravens (1971)
  • Sandy (1972)
  • Like an Old Fashioned Waltz (1974)
  • Rendezvous (1977)

Solo – konsertalbumRediger

  • The BBC Sessions 1971–1973 (1997)
  • Gold Dust (1998) (innspillinger fra 1977)
  • Live at the BBC (samleboks med 4 CD-er fra 2007)
  • Sandy – Deluxe Edition, 2012 – inkluderer Live at Ebbetts Field (tidligere uutgitt konsertopptak på CD-2)

Med andre (utvalg)Rediger

Denny var med i flere band og samarbeidet med flere andre artister, inkludert Alex Campbell, Strawbs, Fairport Convention, Fotheringay, og The Bunch.

  • Alex Campbell and His Friends - Alex Campbell -1967
  • Sandy and Johnny - Johnny Silvo - 1967
  • All Our Own Work - Strawbs -1973
  • What We Did on Our Holidays - Fairport Convention - 1969
  • Unhalfbricking - Fairport Convention - 1969
  • Liege & Lief - Fairport Convention - 1969
  • «The Battle of Evermore» på Led Zeppelin IV - Led Zeppelin - 1971
  • Fairport Live Convention - Fairport Convention - 1974
  • Rising for the Moon - Fairport Convention - 1975

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  3. ^ Discogs, Discogs artist-ID 273427, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ a b Find a Grave, Find a Grave 20256, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ «Sandy Denny | Biography, Albums, Streaming Links». AllMusic (engelsk). Besøkt 30. oktober 2020. 
  6. ^ a b Staff, Guardian (5. mai 2005). «John Harris pays tribute to musician Sandy Denny». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 30. oktober 2020. 
  7. ^ «Introduction | Sandy Denny | Official Site». web.archive.org. 25. april 2012. Besøkt 30. oktober 2020. 
  8. ^ Heylin, Clinton (23. september 2011). No More Sad Refrains: The Life and Times of Sandy Denny: The Life and Times of Sandy Denny (engelsk). Omnibus Press. ISBN 978-0-85712-697-9. 
  9. ^ «Sold on Song - Song Library - Who Knows Where The Time Goes». www.bbc.co.uk. Besøkt 30. oktober 2020. 
  10. ^ «Sandy Denny: A Short Biography». mainlynorfolk.info. Besøkt 30. oktober 2020. 
  11. ^ «Sandy DENNY biography». The Great Rock Bible (engelsk). Besøkt 30. oktober 2020. 
  12. ^ «Sold on Song - Song Library - Who Knows Where The Time Goes». www.bbc.co.uk. Besøkt 30. oktober 2020. 
  13. ^ «Sandy Denny Biography». OLDIES.com (engelsk). Besøkt 30. oktober 2020. 
  14. ^ «Don’t Stop Singing’, a collaboration across the generations between Thea Gilmore and Sandy Denny. | Official Website of Sandy Denny – Celebrated British Folk Singer». web.archive.org. 17. oktober 2018. Besøkt 30. oktober 2020. 

Eksterne lenkerRediger