Saint Paul Island (Alaska)

Saint Paul Island
Pribilof-Inseln-St.Pauls.jpg
Satellittbilde av Saint Paul Island
Geografi
PlasseringBeringhavet
ØygruppePribilof Islands
Areal103.6[1] km² 
Høyeste punkt203[2] (Rush Hill )
Administrasjon
USA USA
DelstatAlaska Alaska
Største bosetningSt. Paul
Demografi
Befolkning484 (estimat 2013[3])
Befolkningstetthet4,67 per km²
Beliggenhet
I 1984 ble kommersiell jakt på nordlig pelssel forbudt i USA, og i ettertid har det kun vært tillat for urbefolkningen å høste av pelsselen for eget forbruk.[4] Bildet er fra Saint Paul Island rundt 1895

Saint Paul Island, tidligere Peter and Paul,[5] er den største øya i øygruppa Pribilof i Beringhavet. Øya er en del av statistikkområdet Aleutians West i den amerikanske delstaten Alaska, og den ligger 494 kilometer vest for fastlandet, og 63 kilometer nordøst for naboøya Saint George.[6]

Øya har 484 innbyggere (2013) som er konsentrert i byen St. Paul, helt i sør. 84 prosent av befolkningen er aleuter (2000), noe som gjør det til verdens største aleut-samfunn.[7] Saint Paul var ubebodd da den ble oppdaget av besetningen til Gavriil Pribilof den 29. juni 1787.[7] Øya har navn etter apostelen Paulus.[7]

Dyre- og plantelivRediger

Det kalde sjøvannet rundt Pribiloføyene er rikt på næringsstoffer, som gir føde til et av verdens mest produktive fiskeri, og som igjen tiltrekker seg hvaler, pelsseler, hvalross, sjøløver og sjøfugler.[8]

Øyene er levestedet til rundt halve bestanden av nordlig pelssel, og er ett av seks oppvekstområder i verden for arten.[4]

Saint Paul er en av de viktigste områdene på den nordlige halvkulen for sjøfuglkolonier,[8] og det er registrert over 248 fuglearter på øya.[9] Av disse er blant annet krykkjer, rødfotkrykkjer, havhester, rødmaskeskarver, polarlomvi og horn- og topplunder vanlige arter.[8] Av mer sjeldne arter er der blant annet observert brunissespurv, amerikasandlo og skifermåke og rødstrupe- og alaskasnipe.[8][10]

Av landlevende pattedyr, er Probilof-polarreven stedegen for Pribilof-øyene, og har gener og kroppsbygning som skiller seg ut fra andre polarrever.[9][11] Antallet rever har av ulike årsaker gått ned.[11] Probilof-spissmus er vanlig og stedegen for Saint Paul.[12] I 1911 ble det tatt 25 tamrein fra Russland til Saint Paul.[13] Bestanden har vokst til flere hundre, og det gis tillatelse til jakt på dyrene.[13]

Floraen på Saint Paul består i hovedsak av frodig gress, musøre, lav, bladmoser og en rekke ulike blomsterplanter. Det er ikke trær på øya.[1]

ReferanserRediger

  1. ^ a b The Amiq Institute, Pribilof Islands. Besøkt 3. september 2014 (en)
  2. ^ Smithsonian Institution - National Museum of Natural History: Global Volcanism Program, St. Paul Island. Besøkt 3. september 2014. (en)
  3. ^ United States Census Bureau, Annual Estimates of the Resident Population for Incorporated Places: April 1, 2010 to July 1, 2013. Alaska. Besøkt 3. september 2014 (en)
  4. ^ a b National Oceanic and Atmospheric Administration, Northern Fur Seal. Besøkt 4. september 2014. (en)
  5. ^ Geology and Petrology of the Pribilof Islands, Alaska, av Tom F. W. Barth. Investigation of Alaskan Volcanoes. United States Goverment Printing Office, Washington 1956. Side 102. Besøkt 3. september 2014. (en)
  6. ^ Avstanden fra Cape Newenham på Alaskas fastland til Saint Pauls nordøstligste punkt, og fra Saint Pauls sørligste til Saint Georges nordvestligste punkt. Mål gjort i Google Maps.
  7. ^ a b c National Oceanic and Atmospheric Administration, Community Profiles for North Pacific Fisheries-Alaska. Utgitt i desember 2005. Side 374-377. Besøkt 3. september 2014. (en)
  8. ^ a b c d Illustrated Encyclopedia of Birds. Dorling Kindersley Limited, London 2011. ISBN 978-1-4053-6291-7. Side 245. (en)
  9. ^ a b alaskabirding.com, Wildlife Arkivert 25. oktober 2014 hos Wayback Machine.. Besøkt 4. september 2014. (en)
  10. ^ alaskabirding.com, Rare Bird Alert Arkivert 4. september 2014 hos Wayback Machine.. Besøkt 4. september 2014. (en)
  11. ^ a b 4. International conference in Arctic Fox Biologi. Westfjords, Iceland 11.-13. oktober 2013. Program, abstracts and list of participants. Conservation Status of the Pribilof Fox Alopex lagopus pribilofensis av Paula A. White. Side 32. (en)
  12. ^ NaturServe Explorer, Sorex pribilofensis. Besøkt 3. september 2014. (en)
  13. ^ a b National Oceanic and Atmospheric Administration, A Historical Perspective of Pribilof Islands. Island Natural Resources, Land Mammals. Besøkt 3. september 2014. (en)