Risshō ankokuron (japansk; kanji: 立正安国論, katakana: タツ マサヤス コクロン), noen ganger forkortet ankokuron (安国論, アンコクロン), er en japansk buddhistisk avhandling som ble skrevet av den religiøse reformatoren Nichiren (日蓮, 1222–1282). Teksten ble skrevet i to omganger; den første i 1259 og den andre i 1260. Tittelen oversettes gjerne med «etablering av den sanne lære for å gjøre landet fredfylt».

Risshō Ankokuron
En 16 meter lang bokrull med Risshō ankokuron fra Nakayama Hokekyō-ji i Chiba, Japan
Forfatter(e)Nichiren (日蓮, 1222–1282)
SpråkKanbun
SjangerNichirenbuddhisme
Utgitt16. juli 1260

Den 16. juli 1260 ble den presentert som en petisjon til Hōjō Tokiyori (北条時頼, 1227–1263), den sittende regent eller shikken i shōgunatet i Kamakura. Traktaten ble ignorert og bragte sinne hos det sittende regime mot Nichiren.

Etymologi rediger

Det japanske ordet risshō (立正), pinyin: lìzhèng, kan oversettes med «bevis», «å føre bevis» og «å underbygge».[1] Ankoku (安国, kinesisk: ānguó), kan bety «mørke», «skygge» eller «dysterhet».[2][3] Det kan også bety «fred» og «ro». Ron (論, kinesisk: lùn) betyr «teori» eller «avhandling».[4]

I det gjeldende tilfelle er risshō («bevis») oversatt med «etableringen av den sanne lære», mens ankoku («fred») er blitt oversatt med «det som vil gjøre landet fredfylt». Tittelen oversettes gjerne med «etablering av den sanne lære for å gjøre landet fredfylt».[5]

Tittelen Risshō ankokuron blir noen ganger forkortet som ankokuron (pinyin: ānguó lùn, koreansk: anguknon, hangul: 안국론).[5][6]

Originalmanuskript rediger

En kopi av teksten, en 16 meter lang bokrull som er skrevet av Nichiren's egne hender, er datert til året 1269. Manuskriptet er oppbevart i tempelet Hokekyō-ji i byen Ichikawa i prefejkturet Chiba.[5]

Historisk ramme rediger

På grunn av tekstens status som en polemikk mot de religiøse praksisene i nasjonen, spesielt Hōnens Jōdo-shū og Shinrans Jōdo Shinshū, mangler den en forklaring på årsakene som leder til dens konklusjon.[5] Den anbefales å bli lest i sammenheng med Shugo Kokkaron (守護国家論), som Nichiren publiserte i 1259.

Risshō ankokuron ble skrevet i to omganger;[7] den første i 1259 under den japanske æraen Shōgen (正元) og den andre i det første året av æraen Bun'ō (文応, 1260) under kamakuraperioden.[5] Teksten var skrevet for de militære lederne i Kamakura. Den 16. juli 1260 ble den presentert som en petisjon til Hōjō Tokiyori (北条時頼, 1227–1263), den sittende regent eller shikken i kamakura-shōgunatet. Traktaten ble overlevert via Yadoya Saemon Mitsunori, eller legmannspresten Yadoya, som var embedsmann ved shōgunatet.

Tokiyori var en tidligere shōgun eller leder av bakufu (幕府, «teltregjeringen»). På det daværende tidspunkt levde han tilbaketrukket i Rinzai-tempelet Kenchō-ji (建長寺), som ble bygd i 1253. Likevel hadde han en signifikant politisk makt i egenskap av rollen som patriark i Hōjōklanen.[8]

 
Hōjō Tokiyori (北条時頼, 1227–1263) og Hōjō Nobutoki (北条宣時, 1238–1323). Sistnevnte var en rensho eller assistent til shōgunatet.

Samfunnsformen var et føydalsamfunn og et militærdiktatur. Den var også preget av elitisme, hvor en liten gruppe, en elite, hadde politiske privilegier og samfunnsmessig status fremfor alle andre. Nichiren anklaget også de andre buddhistiske retningene i Kamakura – det rene land (jōdo shū), zen, shingon-shū m.fl. for å ha underkastet seg elitens føydale system.

Det er innlysende at dette kom på kollisjonskurs med Nichirens buddhisme. Elitisme er uforenelig med lotussūtraen, som forkynner ekayāna og alle menneskers iboende buddhanatur. Nichiren selv tilhørte ikke eliten, men omtalte seg som «fiskerens sønn» og «et barn født av fattige».

Nichiren anså samtidens katastrofer som karmiske konsekvenser av å leve i en ikke-buddhistisk stat. Etter at han ankom Kamakura i 1253 så han flere omen på at vi levde i Lovens siste dager eller Mappo.[9]

På den sjette dagen i august 1256 ble flom og jordskred utløst av kuling og kraftig regn. Dette ødela avlingene og mye av Kamakura. I september samme år feide en epidemi gjennom byen og tok livet av shōgunen og andre viktige tjenestemenn. I den femte, åttende og ellevte måneden av 1257 rystet voldsomme jordskjelv byen (det store Shōka-skjelvet), og i juni og juli var man vitne til en katastrofal tørke. I august 1258 så man stormer ødelegge avlinger over hele landet og flom i Kamakura druknet mange mennesker. Den 16. oktober samme år ble Kamakura hjemsøkt av et tungt regnvær og en alvorlig flom. I januar 1258 fortærte branner templene Jufuku-ji og Hachiman i Tsurugaoka, og i august 1259 ble avlinger ødelagt av en voldsom regnstorm. Gjennom 1259 og 1260 herjet hungersnød og hyppige sykdommer landet. Navnet på æraen endret seg fem ganger fra 1256 til 1261. Et æranavn endret seg vanligvis bare når det tiltrer en ny keiser eller når det hadde inntruffet naturkatastrofer av alvorlige proporsjoner. De hyppige endringene i denne perioden vitner om omfanget av katastrofene som rammet Japan.[9]

Nichiren mente å finne disse hendelsene profetert i Ninno sūtraen, en obskur apokryf som forteller om de ulykkene som rammer en ikke-buddhistisk stat.[9]

Avhandlingen ble først bare ignorert. Deretter bragte den sinne hos det sittende regime mot Nichiren. Hans åpenlyse kritikk av andre buddhistiske retninger, medførte til slutt regelrett forfølgelse. I 1261, et år etter at han presenterte traktaten, ble han arrestert og sendt i eksil på halvøya Izu.[10]

Avhandlingen er formulert i form av en dialog mellom husvert – en lærd buddhistmunk (主人, shujin), og en ikke-navngitt besøkende (客, kyaku). Vi må anta at det er myndighetene i Kamakura som er verten, og Nichiren som er den besøkende.[8]

Postskript til Risshō ankokuron rediger

 
Nichiren blir sendt i eksil på Izuøyene
 
Nichiren i eksil på øya Sado.

 Jeg samlet ovennevnte arbeid i det første året av Bun’ō-æraen (1260), da den omvendte markøren til Jupiter var i himmelsektoren med det sykliske tegnet kanoe-saru. Det vil si at jeg begynte arbeidet under Shoka-æraen (1257-1259) og fullførte det i det første året av Bun’ō. 

 I det første året av Shoka-æraen, under det sykliske tegnet hinoto-mi, på den tjuetredje dagen i den åttende måneden, på det tidspunktet da hundens time gir vei til villsvinens time (rundt kl. 21.00), var det et alvorlig jordskjelv. Når jeg observerte denne hendelsen, unnfanget jeg arbeidet. Senere, i det første året av Bunno, under det sykliske tegnet kanoe-saru, på den sekstende dagen i den syvende måneden, presenterte jeg det for Hans herredømme, legpresten i Saimyo-ji som nå er død, ved hjelp av Yadoya Zemmon [Yadoya Mitsunori, en legprest og majordomo for Hōjō Tokiyori]. Enda senere, i det første året av Bun'ei-æraen (I264), det sykliske tegnet kinoe-ne, på den femte dagen i den syvende måneden, da en stor komet dukket opp, ble jeg enda sikrere på opprinnelsen til disse katastrofene. Så, på den attende dagen i den interkalære første måneden i det femte året av Bun'ei, under det sykliske tegnet tsuchinoe-tatsu, ni år etter det første året av Bunno [da jeg sendte inn «Rissho Ankoku Ron»], kom et offisielt brev fra mongolenes store rike som ligger i vest, og truet med å angripe landet vårt. Igjen, i det sjette året av samme epoke (1269), kom et nytt brev. Dermed har forutsigelsen jeg kom med i mitt minnesmerke [«Rissho Ankoku Ron»] allerede vist seg å være sann. I lys av dette kan vi anta at spådommene jeg kom med vil fortsette å gå i oppfyllelse også i fremtiden. 

 Dette arbeidet mitt har nå blitt underbygget av faktum. Men dette har på ingen måte skjedd på grunn av mine krefter. Snarere har det kommet som et svar på de sanne ordene som finnes i Lotussūtraen. 

 Jeg skrev dette arbeidet på den åttende dagen i den tolvte måneden i det sjette året av Bun'ei (1269), under det sykliske tegnet tsuchinoto-mi. 

Teksten rediger

Slik er en oversettelse av teksten, slik som den foreligger i Taishō shinshū daizōkyō, seksjon 28 (續諸宗部, zoshoshū-bu), bind 84, tekst nr 2688:[12][7]

 Det var en gang en omreisende som i sorg sa følgende ord til sin vert: 

 I de senere år har det vært uvanlige forstyrrelser på himmelen, merkelige hendelser på jorden, hungersnød og pest, som alle har påvirket hvert hjørne av imperiet og sprer seg over hele landet. Okser og hester ligger døde i gatene, knoklene til de rammede fyller motorveiene. Over halve befolkningen har allerede blitt båret av døden, og i hver familie er det noen som sørger. 

 
Hoshodokument av Hōjō Tokiyori.

 Alt dette skjer, mens noen fester sin lit til det «skarpe sverdet» til Buddha Amida [1], og intonerer navnet på denne herren av det vestlige land. Andre tror at Buddha Yakushi vil «helberede alle sykdommer», [2] og resiterer den sūtra som beskriver denne Tathāgata fra den østlige region. Noen fester sin lit til det avsnittet av Lotussūtraen som sier: «Hans sykdom vil bli bli utslettet, og han vil verken kjenne alderdom eller død», [3] og hyller de vidunderlige ordene i denne sūtraen. Andre stoler på det sūtra-avsnittet som sier «De syv katastrofene forsvinner, de syv velsignelsene vises på en gang», [4] og utfører seremonier [5] hvor hundre prester eksponerer sūtraen fra hundre prekeplattformer. Det finnes de som følger de esoteriske lærdommene til Shingon-sekten og utfører ritualer ved å fylle fem krukker med vann; [6] og andre som vier seg helt til sittende meditasjon og prøver å oppfatte tomheten ved alle fenomener like klart som månen. Noen skriver navnene på de syv voktende ånder [7] og limer dem på tusen porter, andre maler bilder av de fem mektige bodhisattvaer [8] og henger dem over ti tusen terskler, og atter andre ber til de himmelske guder og jordiske guddommer i seremonier [9] som utføres i fire hjørnene av hovedstaden og i de fire grensene til nasjonen. Regentene, som synes synd på vanlige folks situasjon, utfører regjeringsforpliktelsene på det nasjonale og de lokale nivåene på en velvillig måte. 

[1] Dette refererer til Hanju-san (Taishō 1981) av Shàndǎo, hvor han sier at å messe navnet til Amida Buddha er som et sverd som kutter av jordiske begjær, karma og lidelse.[14]

[2] Å helberede alle sykdommer er en av de 12 eder til Yakushi Buddha, som opptrer i Bhaiṣajyarāja-bhaiṣajyasamudgata-sūtra. Denne sūtraen sier også at hvis man hører navnet på Yakushi Buddha, blir man fri fra alle begjær.[14]

[3] Avsnitt fra 23. kapittel De tidligere handlingene til bodhisattva Medisinkongen (Yakuo Bosatsu Honji). Dette er ren referanse til Tendaiskolen.[14]

[4] En annen referanse til Tendai-skolen, som holdt et bønne-rituale basert på dette avsnitt.[14]

[5] Seremonier: Ifølge Ninno sūtraen, ble en type seremoni opprinnelig utført av guden Taishaku for å bekjempe den onde kongen Chosho. Seremonien i Ninno sūtraen ble noen ganger utført for å beskytte landet og frembringe fred.[14]

[6] Prester fra Shingonskolen plasserte fem krukker, farget hvit, blå, gull og svart, på en plattform, og plasserte gull, sølv, lasurstein (lapis lazuli), perler og krystaller i dem. I tillegg plasserte de fem kornsorter, fem urter og fem typer røkelse i dem, fylte dem deretter med vann og satte blomster i dem. Dette ritualet ble antatt å eliminere katastrofer.[14]

[7] Syv voktende ånder: Ånder som er omtalt i Kyakuon-shinju sūtraen.[14]

[8] Fem mektige bodhisattvaer: En referanse til Ninno sūtraen. Ifølge denne sūtraen var det slik at hvis en leder omfanger den korrekte læren til buddhismen, ville disse fem mektige bodhisattvaer beskytte ham og folket i hans land.[14]

[9] Seremonier: Rituale for å beskytte landet. De fire hjørnene i hovedstaden betyr nordøst, sørøst, sørvest og nordvest. I disse fire hjørnene ble guden som eliminerer epidemier og guden for medisin nedfelt som beskyttelse mot invasjon av demoner og onde ånder. Disse gudene ble også nedfelte i landets fire grenser av lignende grunner. Dette ritualet ble ofte holdt da en keiser ble syk. I Kamakura-perioden (1185-1333) ble gudene nedsenket ved de fire hjørnene av regjeringsbygninger og ved de fire grensene til Kamakura.[14]

 Men til tross for alle disse anstrengelsene, utmattes de bare forgjeves. Hungersnød og epidemier herjer hardere enn noensinne, tiggere er overalt i sikte, og dødsscener fyller øynene våre. Lik hoper seg opp i hauger som observasjonstårn, døde kropper ligger side om side som planker på en bro. 

 Hvis vi ser oss om, finner vi at solen og månen fortsetter å bevege seg i sine vante baner, og de fem planetene[1] følger riktig kurs. Buddhismens tre skatter[2] eksisterer fortsatt, og perioden med hundre regjeringer er ennå ikke utløpt.[3] Så hvorfor er det slik at verden allerede har forfalt og at statens lover har kommet til en slutt? Hva er i veien? Hvilken feil er begått? 

[1] Fem planeter: Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn.[14]

[2] Tre skatter: Buddha, Loven og presteskapet. Setningen indikerer at forskjellige sekter i buddhismen florerte.[14]

[3] Dette refererer til et orakel som ble mottatt av bodhisattva Hachiman under regjeringstiden til den 51. keiser, keiser Heizei (774-824). Rissho ankokuron ble skrevet i regjeringstiden til den 90. regent, keiser Kameyama (1249-1305).[14]

 Verten talte så: Jeg har grublet over denne saken alene, indignert i mitt hjerte, men nå som du har kommet, kan vi sørge over dette sammen. La oss diskutere spørsmålet i lengden. 

 Når en mann forlater familielivet og går inn på den buddhistiske veien, er det fordi han håper å oppnå buddhanatur gjennom Buddhas lære. Men forsøk på å flytte gudene har mislyktes og har ingen effekt, og appeller til Buddhas makt gir ingen resultater. Når jeg nøye observerer verdens tilstand i dag, ser jeg mennesker som gir etter for tvil på grunn av mangel på forståelse [fra fremtredende presters side]. De ser opp mot himmelen og munner ut sin harme, eller stirrer ned på jorden og synker dypt ned i angst. 

 Jeg har grunnet nøye over saken med de begrensede ressursene jeg har til rådighet, og har søkt ganske mye i skriftene etter svar. Dagens mennesker vender alle ryggen til det som er rett; til en mann gir de sin troskap til det onde. Dette er grunnen til at de velvillige gudene har forlatt nasjonen og forsvunnet sammen, at vismenn forlater og ikke kommer tilbake. Og i deres sted kommer djevler og demoner, katastrofer og ulykker som oppstår etter hverandre. Jeg kan ikke tie stille om dette emnet. Jeg kan ikke undertrykke min frykt. 

 Gjesten sa: Disse katastrofene som rammer imperiet, disse ulykkene i nasjonen -- Jeg er ikke den eneste som plages av dem; hele befolkningen tynges av sorg. Nå har jeg hatt det privilegium å komme inn i ditt hjem og lytte til disse opplysende ordene dine. Du snakker om gudene og vismennene som tar permisjon og om katastrofer og ulykker som oppstår side om side - på hvilke sūtraer baserer du dine synspunkter? 

 Verten sa: Det er mange passasjer som kan siteres og et bredt utvalg av bevis. For eksempel, i Konkomyo-sūtraen leser vi: «[De fire himmelske konger sa til Buddha]: Selv om denne sūtraen eksisterer i nasjonen, har dens hersker aldri tillatt at den blir forplantet. I sitt hjerte vender han seg bort fra den, og han finner ingen glede i å høre dens lære. Han ofrer ikke til den, ærer eller priser den. Han er heller ikke villig til å ære eller ofre til de fire slags buddhister [1] som omfavner sūtraen. Til slutt gjør han det umulig for oss og de utallige andre himmelske vesener som er våre etterfølgere, å høre denne dype og vidunderlige undervisningen. Han berøver oss den søte dugg for dens ord og avskjærer oss fra strømmen av den riktige lære, slik at vår majestet og styrke blir drenert bort. Dermed øker antallet vesener som okkuperer de onde stiene, og antallet som bor i de menneskelige og himmelske riker reduseres. Folk faller i elven av lidelsen ved fødsel og død og vender ryggen til veien til nirvāṇa. 

[1] Fire typer buddhister: Også kalt fire typer troende: Prester, nonner, legmenn og legkvinner.[14]

 Verdens-Ærede Ene, vi, de fire himmelske konger, så vel som våre forskjellige tilhengere, yakshaer [1] og andre vesener, som observerer denne tilstanden, har besluttet oss for å forlate denne nasjonen, for vi har ikke hjerte til å beskytte den. Og det er ikke vi alene som kaster denne herskeren til side. Alle de store, velvillige guddommene som vokter og våker over de utallige forskjellige regionene i landet, vil også alltid avvise ham. Og når vi og de andre forlater og forkaster denne nasjonen, vil mange forskjellige typer katastrofer oppstå i landet, og herskeren vil falle og miste makten. Ikke en eneste person i hele befolkningen vil ha et hjerte av godhet; det vil ikke være annet enn bindende og slavebindende, drap og skade, sinne og strid. Mennesker vil baktale hverandre eller smiske med hverandre, og lovene vil bli vridd inntil selv de uskyldige blir tvunget til å lide. Pesten vil bli voldsom, kometer vil dukke opp igjen og igjen, to soler vil komme frem side om side og formørkelser vil skje med uvant frekvens. Svarte buer og hvite buer vil spenne over himmelen som budbringere av ulykke, stjerner vil falle, jorden vil riste, og lyder vil komme fra brønnene. Styrtregn og voldsomme vinder vil komme utenfor sesongen, det vil være konstant hungersnød, og korn og frukt vil ikke modnes. Predatorer fra mange andre regioner vil invadere og plyndre nasjonen, folket vil lide, folket vil lide all slags smerte og lidelse, og der vil ikke være noe sted hvor man kan leve i trygghet. 

[1] Yaksha'er: En av åtte typer laverestående, ikke-menneskelige vesener, som beskytter buddhismen. De var opprinnelig hinduistiske demoner, men ble inkorporert i buddhismen som beskyttere av dharma. Dette skal ha skjedd under ledelse av Bishamonten, en av de fire himmelske konger.[14]

 Daijukusūtraen sier: Når Buddhas lære virkelig blir skjult og tapt, vil alle mennesker la skjegg, hår og negler vokse langt, og verdens lover vil bli glemt og ignorert. På den tiden vil høye lyder høres i luften og jorden vil riste; Alt i verden vil begynne å bevege seg som om det var et vannhjul. Bymurer vil splittes og falle, og alle hus og boliger vil kollapse. Røtter, grener, blader, kronblader og frukter vil miste sine medisinske egenskaper. Med unntak av himlene av renhet, vil alle verdens regioner av begjær [1] bli fratatt de syv smakene [2] og de tre former for vitalitet [3], inntil ikke et spor av dem lenger gjenstår. Alle de gode diskurser som leder folk til nirvāṇa, vil på denne tiden forsvinne. Blomstene og fruktene som vokser i jorden vil bli få og vil miste smaken og sødmen. Brønnene, kildene og dammene vil alle gå tørre, landet overalt vil bli brakkvann og vil sprekke opp og vri seg til bakker og raviner. Alle fjellene vil bli feid av ild og himmelske vesener og drager vil ikke lenger sende ned regn. Frøplanter av avlingene vil alle visne og dø, alle levende planter vil gå til grunne, og til og med ugresset vil slutte å vokse lenger. Støv vil regne ned til alt er mørkt og solen og månen ikke lenger kaster sitt lys. 

[1] Verdener av form og begjær: De første to inndelinger av den trefoldige verden, verden av uopplyste vesener av de seks stier.[14]

[2] Syv smaker: Søte, skarpe, sure, bitre, salte, snerpende og svake smaker.[14]

[3] Tre essenser: Jordens makt, kraften i verdslige og buddhistiske lover, og kraften i menneskelivet og samfunnet.[14]

 Alle de fire retningene vil bli rammet av tørke, og onde varsler vil dukke opp igjen og igjen. De ti onde handlinger [1] vil øke sterkt, spesielt grådighet, sinne og dumhet, og folk vil ikke tenke mer på sine fedre og mødre enn rådyrene. Levende vesener vil avta i antall, i lang levetid, fysisk styrke, verdighet og glede. De vil bli fremmedgjort fra gledene i de menneskelige og himmelske riker, og alle vil falle på ondskapens stier. De onde herskere og munker som utfører disse ti onde handlinger, vil forbanne og ødelegge min korrekte lære og gjøre det vanskelig for dem som er i de menneskelige og himmelske riker å bli der. På den tiden vil de velvillige guddommer og himmelske konger, som vanligvis ville synes synd på levende vesener, forlate denne urene og onde nasjonen, og alle vil finne veien til andre regioner. 

[1] De ti typer ond oppførsel: Drepe, stjele, begå utroskap, lyve, bedra, ærekrenke, engasjere seg i dobbelthet, grådighet, sinne og dumhet.[14]

 Ninnosūtraen sier: "Når en nasjon blir uordnet, er det åndene som først viser tegn på voldsomhet. Fordi åndene blir voldsomme, blir hele folket i nasjonen uorden. Inntrengere kommer for å plyndre landet, og vanlige folk står overfor utslettelse. Herskeren, de høye ministrene, kronprinsen, de andre prinsene og de hundre embetsmennene krangler alle med hverandre om rett og galt. Himmelen og jord manifesterer merkelige barn og merkelige hendelser; de 28 stjernebildene [1], stjernene, solen og månen dukker opp i uregelmessige tider og i uregelmessige stillinger, og tallrike fredløse reiser seg. 

[1] 28 stjernebilder: Himmelske hus, delt inn i fire hus med syv store himmellegemer hver, tilsvarende henholdsvis de fire retningene og fire årstidene i øst, eller vår; sør, sommer; vest, høst; og nordover, vinter.[14]

 Den samme sūtraen sier også: Når jeg nå bruker de fem typene visjoner for å tydelig oppfatte de tre eksistensene, ser jeg at alle kongene i deres tidligere eksistens tjente 500 buddhaer, og det er grunnen til at de var i stand til å bli keisere og suverene. Og det er også grunnen til at alle de forskjellige vismenn og arhat'er er født i sine nasjoner og gir store fordeler. Men hvis det skulle komme en tid da disse herskernes lykke løper ut, vil alle vismennene forlate dem og dra. Og når vismennene har dratt, så vil de syv katastrofene helt sikkert oppstå. 

 Yakushisūtraen [1] sier: Hvis katastrofer og ulykker skulle ramme medlemmer av den herskende kshatriya-klassen [2] og salvede konger [3], vil slike katastrofer inntreffe: Ulykken av sykdom og pest blant befolkningen; ulykken av invasjon og plyndring fra fremmede land; opprørets ulykke innenfor ens eget doméne; ulykken av uregelmessigheter og merkelige hendelser blant stjernene og konstellasjonene; ulykken av formørkelser av solen og månen; ulykken av ujevn vind og regn; og regnkatastrofen som ikke opphører selv når sesongen for det har kommet og gått. 

[1] Bhaiṣajyarāja-bhaiṣajyasamudgata-sūtraen[14]

[2] Kshatriya: Den andre av de fire klassene eller kastene i det gamle India: Bramin, militæret og den herskende klassen (kshatriya), bønder (vaishya) og handelsmenn og livegne (shudra).[14]

[3] Salvede konger: Herskere over større riker. I det gamle India, da herskeren av et mektig rike steg opp i tronen, helte herskerne av mindre kongedømmer og deres ministre vann på hodet.[14]

 I Ninnosūtraen [henvender Buddha seg til kong Prasenajit [1] med disse ord]: "Store konge, regionen der min lære nå holder svaie består av en milliard Sumeru-verdener med en milliard soler og måner. Hver enkelt av disse Sumeru-verdener [2] består av fire kontinenter. På det sørlige kontinentet jambudvīpa er det seksten store land, fem hundre mellomstore land og ti tusen små land. I disse landene, er der syv former for fryktelige katastrofer som kan inntreffe. Alle regentene i disse landene er enige om at dette virkelig er katastrofer. Hva er så disse katastrofer? 

[1] Prasenajit: Kongen av landet Koshala. Han konverterte til buddhismen på oppfordring fra sin kone og gjennom Shakyamuni's instruksjon og forsøkte å beskytte og støtte den buddhistiske orden.[14]

[2] Sumeru-verdener: Planeter. Ifølge gammel indisk kosmologi hadde hver verden en sol, en måne og et stort Sumerufjell i sentrum, omgitt av fire kontinenter. Det sørlige kontinentet, jambudvīpa, ble ansett for å være landet der buddhismen spredte seg.[14]

 Når solen og månen avviker fra sine vanlige kurs, når årstidene kommer i feil rekkefølge, når en rød sol eller en svart sol kommer til syne, når to, tre, fire eller fem soler vises samtidig,[1] når solen blir formørket og mister sitt lys, eller når en, to, tre, fire eller fem koronaer dukker opp rundt solen, er dette den første katastrofen. 

[1] To, tre, fire eller fem soler vises samtidig: Referanse til et uvanlig fenomen når solen ses som et flerbilde. Slike illusjoner har dukket opp i form av mange lyse disker som buer utover fra solen. Forskere sier at de er forårsaket av refleksjon eller brytning av lys av iskrystaller som flyter i stratosfæren.[14]

 Når de 28 stjernebildene ikke beveger seg i sine vanlige kurs, når metallstjernen [1], sopelimestjernen, hjulstjernen, demonstjernen, ildstjernen, vannstjernen, vindstjernen, øsestjernen, lillebjørn, karlsvognen, de store stjernene i de fem garnisonene, og alle de mange stjernene som styrer herskeren, de tre høye ministrene og de hundre andre embetsmennene - når hver av disse stjernene manifesterer en merkelig oppførsel, er dette den andre katastrofen. 

[1] Metallstjernen: Venus. Sopelimestjernen, ildstjernen og vannstjernen betyr henholdsvis kometer, Mars og Merkur.[14]

 Når store branner fortærer nasjonen og folket alle blir brent til døde, eller når det er utbrudd av demonild, drageild, himmelsk ild, fjellgudbrann, menneskelig ild, trebrann eller bandittbrann [1] - når disse forbryterbarna dukker opp, er dette den tredje katastrofen. 

[1] Forskjellige former for katastrofer forårsaket av ild. Demonild er branner av ukjent opprinnelse tilskrives demoners vrede. Drageild betyr branner som tilskrives dragenes vrede, som ble antatt å kunne konvertere vann til ild etter eget ønske. Dette kan ha indikert brann forårsaket av lynnedslag. Himmelsk ild ble sagt å være forårsaket av himmelens vrede, og fjellgudens ild - muligens vulkanutbrudd - av fjellgudenes vrede.Menneskelig ild refererer til branner forårsaket av menneskelig feil eller uaktsomhet. Trebrann indikerte sannsynligvis skogbranner forårsaket av spontan forbrenning, og bandittbrann betydde branner satt av inntrengere.

 Når store flommer drukner befolkningen, når årstidene kommer ut av drift og det er regn om vinteren, snø om sommeren, torden og lyn i vintersesongen, og is, frost og hagl i den sjette måneden, når rødt, svart eller grønt regn faller, når fjell av skitt og steiner kommer regnende ned, eller når det regner støv, sand eller grus, når elver og bekker renner bakover, når fjell er flytende og steinblokker vaskes bort - når skremmende hendelser av denne typen oppstår, er dette den fjerde katastrofen. 

 Når enorme vinder blåser folket i døden og landområdene, fjellene og elvene og trærne og skogene alle på en gang blir utslettet, når store vinder kommer utenfor sesongen eller når svarte vinder, røde vinder, grønne vinder, himmelske vinder, jordiske vinder, brannvind og vannvind blåser - når forbryterske barn av denne typen oppstår, er dette den femte katastrofen. 

 Når himmel og jord og hele landet blir rammet av forferdelig hete, slik at luften ser ut til å stå i brann, når de hundre plantene visner og de fem kornslagene[1] ikke modnes, når jorden er rød og svidd og alle innbyggerne går til grunne - når forbryterske barn av dette slag inntreffer, da er dette den sjette katastrofen. 

[1] Fem kornslag: Hvete, ris, bønner og to typer hirse.[14]

 Når fiender reiser seg på alle fire sider og invaderer nasjonen, når opprørere dukker opp i hovedstaden og de omkringliggende områdene, når det er ildbanditter, vannbanditter, vindbanditter og demonbanditter[1], og befolkningen blir utsatt for ødeleggelse og uorden, og kamper og plyndring bryter ut overalt – når forbryterske barn av denne typen oppstår, er dette den syvende katastrofen. 

[1] Ildbanditter, vannbanditter, vindbanditter og demonbanditter: Banditter som gjør ondt midt i forvirringen av katastrofer forårsaket av henholdsvis ild, vann og vind. Demonbanditter sies å være bortførere.[14]

 Daijukusūtraen sier: Selv om herskeren i en stat i utallige eksistenser tidligere har praktisert å gi almisser, overholdt forskriftene og kultivert visdom, hvis han ser at min lære står i fare for å gå til grunne og står passivt ved siden av uten å gjøre noe for å beskytte den, så vil alle de uvurderlige røttene til godhet som han har plantet gjennom de nevnte praksisene, bli fullstendig utslettet, Og hans land vil bli åsted for tre uheldige hendelser. Den første er høye kornpriser, den andre er krigføring, og den tredje er epidemier. Alle velvillige guddommer vil forlate landet, og selv om kongen kan utstede kommandoer, vil folket ikke adlyde dem. Landet vil stadig bli invadert og plaget av nabolandene. Voldsomme branner vil rase ut av kontroll, voldsom vind og regn vil florere, vannet vil dønne og flyte over, og innbyggerne vil bli blåst rundt av vind eller feid bort av flom. Herskerens faderlige og moderlige slektninger vil bli med på å planlegge opprør. Om ikke lenge vil herskeren bli alvorlig syk, og etter at hans liv er over, vil han bli gjenfødt i det store helvete.... Og den samme skjebnen vil ramme herskerens gemal, hans arving, statens høye ministre, herrene i byene, landsbyoverhodene og generalene, magistratene i distriktene og regjeringens tjenestemenn. 

 Avsnittene jeg har sitert fra disse fire sutraene er helt klare - hvilken person av ti tusen kunne muligens tvile på deres betydning? Og likevel stoler de blinde og villedede hensynsløst på kjetterske doktriner og klarer ikke å gjenkjenne de riktige læresetningene. Derfor, i hele imperiet i disse dager er folk tilbøyelige til å vende seg bort fra Buddhaene og sutraene og ikke lenger forsøke å beskytte dem. På grunn av dette forlater de velvillige gudene og vismennene nasjonen og forlater deres vante steder. Som et resultat skaper demoner og tilhengere av kjetterske doktriner katastrofe og påfører befolkningen ulykke. 

 Gjesten rødmet deretter av sinne og sa: Keiser Ming av det senere Han-dynastiet, etter å ha forstått betydningen av sin drøm om en gyllen mann, ønsket velkommen læren [om buddhismen] brakt av hvite hester. [1] Prins Jogu [2], fortsatte å bygge templer og pagoder, etter å ha underkastet opprøret til Moriya, [en motstander av buddhismen]. Siden den gang, fra herskeren ned til vanlige folk, har alle tilbedt buddha-bildene og viet sin oppmerksomhet til skriftene. Som et resultat, i klostrene på fjellet Hiei[3], og i den sørlige hovedstaden i Nara, ved templene Onjo-ji og To-ji[4], over hele landet innenfor de fire hav, i de fem provinsene i hovedstadsområdet[5] og de syv markgrevskaper, har Buddha-bilder og buddhistiske skrifter blitt plassert som stjerner på himmelen, og haller for tilbedelse har spredt seg over landet som skyer. De som tilhører linjen til Shariputra mediterer på månen på toppen av gribbenes fjelltopp, [6] mens de som holder seg til tradisjonene i Haklenayashas, overfører undervisningene på fjellet Kukkutapada.[7] Hvordan kan noen da si at læren fra Buddhas levetid er foraktet eller at buddhismens tre skatter har opphørt å eksistere? Hvis det er bevis for å støtte en slik påstand, vil jeg gjerne høre alle fakta! 

[1] Dette refererer til tradisjonen at keiser Han Mingdi (28-75) drømte om en gyllen mann som svevde over hagen. Han våknet fra søvnen og spurte sine ministre om drømmen. En av dem sa at han en gang hadde hørt om fødselen av en vismann i den vestlige regionen under regimet til kong Chao av Zhou-dynastiet, og at denne vismannen hadde blitt kalt Buddha. Keiseren sendte 18 misjonærer for å hente Buddhas lære. De brakte buddhistiske skrifter og bilder av Buddha til Kina i 67 e.Kr.[14]

[2] Shotoku (574-622): Den andre sønnen av den 31. keiser, Yomei, var berømt for sin anvendelse av buddhismens ånd i regjeringen. Som regent for keiserinne Suiko, utførte han flere reformer. Han dyrket Lotussūtraen, Śrimalasūtraen og Vimalakīrtisūtraen, og skrev kommentarer til dem.[14]

[3] Hieifjellet: Sete for tempelet Enryaku-ji, som er hovedtempel for Sammonskolen til Tendaisekten. Denne skolen utgår fra Jikaku, den tredje ypperstepresten til Tendaisekten, som inkorporerer de esoteriske lærdommene til Shingon i sin egen lære.[14]

[4] Onjo-ji og To-ji: Onjo-ji, blir også kalt Mii-dera, og er hovedtempelet til Jimoskolen til Tendaisekten. Denne skolen utgår fra Chisho, den femte presten av Tendaisekten. To-ji (det østlige tempel) er det primære tempelet til Shingonsekten, og er mer korrekt kalt Kyo'o-gokoku-ji.[14]

[5] Fem områder som grenser til hovedstaden: Områder som er under direkte kontroll av keiseren.[14]

[6] Dette refererer til de som gjør butikk av å praktisere meditasjon.[14]

[7] Dette refererer til de som legger større vekt på å følge læren enn å praktisere meditasjon. Haklenayasha var den 23. av Shakyamuni's 24 etterfølgere. Kukkutapada er nær Rajgir, hovedstaden i Magadha. Mahakashyapa overførte læren til Ananda og døde på dette fjellet.[14]

 Verten, ivrig etter å klargjøre sine ord, svarte: For å være sikker, buddhistiske haller står fra tak til tak og sūtrastabbur er rangert takfot til takfot. Prester er så mange som bambusplanter og siv, munker like vanlige som ris og hampplanter. Templene og prestene har blitt æret fra tidligere århundrer, og hver dag blir respekt betalt dem på nytt. Men munkene og prestene i dag er smiskende og utspekulerte, og de forvirrer folket og fører dem på villspor. Herskeren og hans undersåtter mangler forståelse og klarer ikke å skille mellom det kjetterske og det riktige. 

 Ninnosūtraen sier for eksempel: Onde munker, i håp om å få berømmelse og fortjeneste, vises i mange tilfeller for herskeren, kronprinsen eller de andre prinsene og tar på seg å forkynne doktriner som fører til brudd på den buddhistiske loven og ødeleggelsen av nasjonen. Herskeren, som ikke oppfatter sannheten i situasjonen, lytter til og setter sin lit til slike doktriner, og fortsetter å skape forskrifter som er perverse i naturen og som ikke er i samsvar med reglene for buddhistisk disiplin. På denne måten fører han til ødeleggelsen av buddhismen og nasjonen. 

 Nirvāṇasūtraen sier: Bodhisattvaer, frykt ikke for gale elefanter. Det du bør frykte er onde venner! Selv om du blir drept av en gal elefant, vil du ikke falle inn i de tre onde stiene. Men hvis du blir drept av en ond venn, er du sikker på å falle inn i dem. 

 Lotussūtraen sier: I denne onde tidsalder vil det være munker med pervers visdom og hjerter som er smiskende og skjeve som vil anta at de har oppnådd det de ikke har oppnådd, som er stolte og brautende av hjertet. Eller det vil være skogboende munker iført klær av lappede filler og som lever i pensjonisttilværelsen, som vil hevde at de praktiserer den sanne måten, forakter og ser ned på hele menneskeheten. Grådige etter profitt og støtte, vil de forkynne loven til hvitkledde lekmenn og vil bli respektert og æret av verden som om de var arhat'er som besitter de seks transcendentale krefter [1] .... Fordi de midt i den store forsamlingen hele tiden prøver å sverte oss, vil de henvende seg til herskerne, høyministrene, brahmanene og husmennene, så vel som de andre munkene, baktale og snakke ondt om oss og si: "Dette er menn med forvrengte synspunkter som forkynner ikke-buddhistiske doktriner!  

 I en gjørmete kalpa, i en ond tidsalder, vil det være mange ting å frykte. Onde demoner vil ta andre i besittelse og gjennom dem forbanne, spotte og dynge skam over oss. De onde munkene i denne gjørmete tidsalderen, som ikke forstår Buddhas hensiktsmessige midler, hvordan han forkynner loven i samsvar med det som er passende, vil konfrontere oss med stygt språk og sinte rynker; Igjen og igjen vil vi bli forvist.  

[1] Seks transcendentale krefter: 1) Kraften til å være hvor som helst etter ønske; 2) kraften til å se noe hvor som helst; 3) kraften til å høre lyd hvor som helst; 4) kraften til å kjenne tankene til alle andre sinn; 5) kraften til å kjenne tidligere liv; og 6) kraften til å utrydde illusjoner.[14]

 Nirvanasūtraen sier: Etter at jeg har gått bort og utallige hundre år har gått, vil vismennene i de fire stadiene[1] også ha gått bort. Etter at lovens tidligere dag er over og lovens midterste dag har begynt, vil det være munker som vil gi inntrykk av å følge reglene for monastisk disiplin. Men de vil nesten aldri lese eller resitere sūtraene, og vil i stedet kreve all slags mat og drikke for å nære kroppene sine. Selv om de bærer klærne til en munk, vil de gå rundt og lete etter almisser liksom så mange jegere som, med innsnevrede øynene, stalker på en myk måte. De vil være som en katt på jakt etter mus. Og stadig vil de gjenta disse ordene: 'Jeg har oppnådd arhatskap!'. Utvendig vil de synes å være kloke og gode, men innvendig vil de huse grådighet og sjalusi. [Og når de blir bedt om å forkynne læren,] vil de tie, som brahmaner som har avlagt taushetsløfte. De er ikke sanne munker - de ser bare ut som munker. Fortært av sine feilaktige synspunkter, baktaler de den riktige læren. 

[1] Fire stadier: De fire stadiene som folket under shomon (læring) kan oppnå. Den høyeste av de fire er arhat.[14]

 Når vi ser verden i lys av disse skriftstedene, ser vi at situasjonen er akkurat slik de beskriver den. Hvis vi ikke formaner de onde prestene, hvordan kan vi da håpe å gjøre godt? 

 Gjesten, som ble mer indignert enn noensinne, sa: En klok monark, fullkommengjør sitt styre ved å handle i samsvar med himmel og jord; en vismann bringer orden til verden, ved å skille mellom rett og galt. Munkene og prestene i verden i dag nyter tilliten til hele imperiet. Hvis de faktisk var onde munker, ville den vise herskeren ikke stole på dem. Hvis de ikke var sanne vismenn, ville ikke verdige og lærde menn se opp til dem. Men nå, siden verdige og vise faktisk ærer og respekterer dem, må de være intet mindre enn paragoner av sitt slag. Hvorfor øser du da ut disse ville anklagene og våger å baktale dem? Hvem sikter du til når du snakker om "onde munker"? Jeg vil gjerne ha en forklaring! 

 Verten sa: Under tiden til den pensjonerte keiseren Gotoba, var det en prest ved navn Hōnen (法然, 1133–1212). Han skrev et verk med tittelen Senchaku shu [1] eller «Nembutsu utvalgt fremfor alt». Han motsa den hellige læren som eksisterte i Buddhas levetid, og brakte forvirring til folk i alle retninger. Senchaku shu sier: For det første er det to typer av den hellige veiens læresetninger [ mahāyāna og «hīnayāna» ]. Ut fra dette kan vi anta at de esoteriske lærene og den sanne mahāyānalæren, begge er inkludert i den hellige vei. Hvis det er slik, så er dagens sekter av Shingon, Zen, Tendai, Kegon, Sanron, Hosso, Jiron og Shoron [4] - alle disse åtte skolene inkludert i den hellige veien som [ifølge Hōnen] skal ifølge forlates. 

[1] Senchaku Shu: «Det eneste valget av Nembutsu», et verk i to bokruller som skrevet i 1198 etter forespørsel fra Fujiwara no Kanezane. Den er den grunnleggende begrunnelsen for Jōdo-shū. I dette formante Hōnen, som baserte seg på de tre store sūtraene til Jōdo-shū, folk til å forkaste all annen lære enn Nembutsu-læren. Senchaku shu sier: "Når det gjelder avsnittet der meditasjonsmesteren Tao-ch'o, [2] skilte mellom læren om Den hellige vei og læren om det rene land [3] og oppfordret folk til å forlate den førstnevnte og umiddelbart omfavne den sistnevnte.[14]

[2] Tao-ch'o (562-645): Den andre patriarken av det rene lands skole i Kina.[14]

[3] Den hellige vei og læren om det rene land: Den førstnevnte hevder at man skal praktisere i denne saha-verdenen og oppnå opplysning gjennom egen innsats. Læren om det rene land definerer saha-verdenen som uren og hevder at man bør strebe etter gjenfødelse i det vestlige rene land ved å stole på kraften til Amida Buddha.[14]

[4] Sanron, Hosso, Jiron, og Shoron: Sanron betyr bokstavelig «tre avhandlinger» og refererer til de tre avhandlinger hvorpå Sanron-shū baserer seg. Denne sekten ble introdusert i Japan i år 625. Hosso-sekten tar sikte på å oppdage den ultimate virkeligheten ved å undersøke aspekter og egenskaper av alle ting. Den ble bragt til Japan i 653. Jiron-shū hadde Daśabhūmikasūtraen som primær tekst og ble senere absorbert av Kegon. Shoron-shū var basert på Oppsummering av den store vogn av Asanga, og ble senere absorbert av Hosso.[14]

 Dharmalæreren T’an-luan [1] skrev i sin Ojo ron chu [2]: Jeg merker meg at bodhisattva Nagarjuna's avhandling om de ti stadier [3] sier: Det er to måter hvorpå bodhisattva'en kan nå tilstanden avaivartika eller ikke-retrogresjon. Den ene er veien som er vanskelig å praktisere. Den andre er veien som er enkel å praktisere. 

[1] T'an-luan (476-542): Grunnleggeren av det rene land i Kina.[14]

[2] Fulle tittel: Muryoju-kyo Ubadaisha Ganshoge-chu. Vasubandhu's kommentar til det rene land.[14]

[3] Daśabhūmika vibhāsa śāstra (kinesisk: 十住毘婆沙論, Shízhù pípóshā lùn, japansk: jujubibasha ron), Taishō 1521[14]

 Den vanskelige måten å praktisere er den samme som den hellige veien, og den enkle måten å praktisere på er det rene lands vei. Studerende av det rene lands sekt bør først og fremst forstå dette poenget. Selv om de tidligere kan ha studert læresetninger som tilhører den hellige veien, må de forkaste den hellige veien og gi sin troskap til læren om det rene land, hvis de ønsker å bli tilhengere av det rene lands lære. 

 Hōnen sier også: Når det gjelder det avsnittet hvor presten Shàndǎo [1] skiller mellom korrekte og diverse praksiser og oppfordret folk til å forlate diverse praksis og omfavne riktig praksis: Når det gjelder den første av de forskjellige praksisene, det å lese og resitere sūtraer, med unntak av resitasjonen av Kammuryoju-sūtraen og de andre sutraene i Det rene land, omfavnelse, lesing og resitasjon av alle sūtraer, enten de er mahāyāna eller «hīnayāna», eksoterisk eller esoterisk, må betraktes som diverse praksiser ... Når det gjelder den tredje av de forskjellige praksisene, det å tilbe, med unntak av å tilbe Buddha Amida, tilbedelse eller æringen av noen av de andre buddhaene, bodhisattva'ene eller guddommene i denne verden er å betrakte som en av de diverse praksiser ... I lys av hans uttalelse erklærer jeg at man bør forlate slike forskjellige praksiser og konsentrere seg om praktiseringen av læren om Det rene land. Hvilken grunn ville vi ha til å forlate den korrekte praksisen i Det rene lands lære, som sikrer at av hundre personer vil alle hundre bli gjenfødt i det rene land, og i stedet klamre seg til de forskjellige forskjellige skikker og prosedyrer, som ikke kunne frelse en eneste person av tusen? Tilhengere av Veien bør tenke nøye over dette! 

[1] Shàndǎo (613-681): Prest av det rene lands skole i Kina under Tang-dynastiet. I Ojo Raisan (Lovprisning av gjenfødselen i det rene land) klassifiserte han buddhist praksis i katekortene korrekt og ukorrekt. Ifølge ham er de korrekte praksiser de som er direkte rettet mot Amida Buddha. De er videre inndelt i fem: 1) lese og resitere, 2) meditere, 3) dyrke, 4) påkalle ved navn og 5) lovprise og gi ofringer. Disse fem praksiser er rettet mot Amida Buddha, det rene lands sūtra'er og det rene land. De ukorrekte praksiser er også inndelt i fem, på samme måte. Den siste delen av teksten diskuterer de ukorrekte praksiser.[14]

 Hōnen sier videre: I Jogen nyuzo roku [1] eller Chen-yüan æraens katalog over den buddhistiske kanon, finner vi nedtegnet at fra de 600 bindene fra Daihannyasūtraen til Hojojusūtraen, [3] teller de eksoteriske og de esoteriske sūtraene til mahāyāna eller den store vogn totalt 637 verker i 2,883 bind. Frasen [fra Kammuryojusūtraen] om å «lese og resitere den store vogn», burde anvendes på alle disse verkene. Du bør forstå at når Buddha forkynte i henhold til kapasiteten til sine forskjellige lyttere, lærte han en tid de to metodene for konsentrert meditasjon og ukonsentrert meditasjon. [4] Men senere, da han avslørte sin egen opplysning, sluttet han å lære disse to metodene. Den eneste læren som, når den er åpenbart, aldri vil slutte å bli undervist, er den eneste doktrinen til Nembutsu. 

[1] 貞元釈教録・貞元入蔵録: En liste over sūtra'er, fullført i år 800, som Yüan-chao skrev på ordre fra Keiser Dezong av Tang under æraen Cheng-yuan (785-804).[14]

[2] Daihannyasūtraen: Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers.[14]

[3] Hojojusūtraen: Mahāyānasūtra i et bind som forkynner at dharma er evigvarende.[14]

[4] To metoder for konsentrert meditasjon og ukonsentrert meditasjon: Kammuryojusūtraen beskriver 16 typer meditasjon og tre typer praksis, som fører folk til gjenfødelse i det rene land. I de første typene konsentrerer man sitt sinn og mediterer på prakten til det rene landet og egenskapene til Buddha og bodhisattvaene. De betraktes som «konsentrert meditasjon». De tre andre typer meditasjon og de tre typer praksis kan utføres selv om ens sinn ikke er fokusert. Derfor kalles de «ukonsentrert praksis». Hōnen betraktet begge deler som praksis som Buddha forklarte i samsvar med folks kapasitet. Han hevdet at bare praksisen med Nembutsu var Buddhas sanne lære, så vel som den eneste læren for lovens siste dag. Nembutsu tolkes på ulike måter. Shàndǎo og Hōnen tok Nembutsu til å bety å påkallelsen av navnet Amida Buddha.

 Hōnen sier også: Angående det avsnitt som sier at utøvere av Nembutsu må besitte tre former for sinn [1]. Det er funnet i Kammuryojusūtraen. I sin kommentar til denne sūtraen [sier Shàndǎo]: [2] Noen kan spørre: "Hvis det finnes dem som er forskjellige i forståelse og praksis fra tilhengerne av Nembutsu, personer med kjettersk og feilaktig tro, [hvordan skal vi konfrontere dem?]" Jeg vil nå forsikre meg om at deres perverse og forskjellige synspunkter ikke vil forårsake problemer. Disse personene med onde synspunkter med en annen forståelse og ulik praksis kan sammenlignes med en bande røvere som kaller tilbake den reisende som allerede har gått ett eller to skritt på sin reise.’ Etter min mening, når denne kommentaren taler om forskjellig forståelse, forskjellige praksiser, varierende læresetninger og varierende tro, refererer de til læren om den hellige vei." 

[1] Tre forutsetninger for å nå det rene land: 1) det oppriktige sinnet, 2) sinnet med dyp tro og 3) sinnet til beslutning om å oppnå det rene land.[14]

[2] Shàndǎo's kommentar er Kammuryoju-kyo Sho.[14]

 Til slutt, i et konkluderende avsnitt, sier Hōnen: "Hvis man ønsker å flykte raskt fra lidelsene ved fødsel og død, bør man konfrontere disse to overordnede læresetningene og deretter fortsette å legge til side læren om den hellige vei og velge læresetningene fra det rene land. Og hvis man ønsker å følge læren til det rene land, bør man konfrontere de riktige og forskjellige praksisene og deretter fortsette å forlate alle de forskjellige praksisene og vie hele sin oppmerksomhet til riktig praksis." 

 Når vi undersøker disse avsnitt, ser vi at Hōnen siterer de feilaktige forklaringene til T’an-luan, Tao-ch’o og Shàndǎo, og etablerer kategoriene - Den hellige vei og det rene lands lære, de som er vanskelige å praktisere og de som er enkle å praktisere. Han tar deretter alle de 637 verkene i 2,883 volumer som utgjør mahāyānasūtraene i Buddhas levetid, inkludert de av Lotussūtraen og Shingon, sammen med alle buddhaer, bodhisattva'er og guddommer i denne verden, og tildeler dem alle til kategoriene i læren om den hellige veien, den som er vanskelige å praktisere og [kaller den] diverse praksis, og oppfordrer folk til å «forkaste, lukke, ignorere og forlate» dem. Med disse fire påbudene fører han alle mennesker på villspor. Og på toppen av det hele grupperer han alle vismannsmunkene i de tre landene [1] [India, Kina og Japan] så vel som studentene i buddhismen i de ti retninger, og kaller dem en "røverbande", noe som får folket til å fornærme dem! 

[1] Indikerer Nagarjuna og Vasubanhu i India, T'ien-t'ai, Chang-an og Mia-lo i Kina, Dengyo og Gishin i Japan, og så videre.[14]

 Ved å gjøre dette vender han ryggen til avsnittet i de tre sūtraene i Det rene land [1], sūtraene i hans egen sekt, som inneholder Amidas løfte om å frelse folket "unntatt bare de som begår de fem kardinalsyndene eller som baktaler den riktige lære." [2] Samtidig viser han at han ikke forstår advarselen i andre bind av Lotussūtraen, hjertet og kjernen i hele samlingen av læresetninger som Buddha forklarte i de fem periodene av sitt forkynnelsesliv, som lyder: «Hvis en person ikke har tro, men i stedet baktaler denne sūtraen . . . Når livet hans tar slutt, vil han gå inn i Avichi-helvete.» [3] 

[1] De grunnleggende tekstene til Jōdo-shū: Muryojusūtraen, Kammuryojusūtraen og Amidasūtraen.[14]

[2] Dette refererer til 18 av de 48 eder som er beskrevet i Muryojusūtraen, som bodhisattva Dharmakara, navnet på Amida Buddha før sin opplysning, gjorde for å bringe alle mennesker til det rene land.[14]

[3] Kapittel 3[14]

 Og nå har vi kommet til denne siste tidsalder, da folk ikke lenger er vismenn. Hver går inn på sin egen mørke vei, og alle glemmer den direkte veien. Hvor ynkelig at ingen kurerer dem for deres blindhet! Hvor smertefullt å se dem forgjeves gi oppmuntring til disse falske trosretningene! Og som et resultat tror alle fra herskeren av nasjonen ned til vanlige folk at det ikke er noen sanne sūtraer utenfor de tre sūtraene i Det rene land, og ingen andre buddhaer enn Buddha Amida med sine to tjenere. [1] 

[1] To tjenere: Bodhisattvaene Guānyīn [Kannon) og Seishi.[14]

 En gang var det menn som Dengyo, Gishin [1], Jikaku og Chisho som reiste ti tusen km over bølgene til Kina for å tilegne seg den hellige læren, og der besøkte fjellene og elvene for å betale ærbødighet til buddhistiske statuer [og bære dem tilbake]. I noen tilfeller bygde de hellige templer på toppene av høye fjell for å bevare disse skriftene og statuene. I andre tilfeller konstruerte de hellige haller i bunnen av dype daler hvor slike gjenstander kunne tilbes og æres. Som et resultat skinte Buddhaene Shakyamuni og Yakushi [2] side om side og kastet sin innflytelse på nåværende og fremtidige tidsaldre, mens bodhisattvaene Kokuzo og Jizo [3] brakte fordeler til de levende og de døde. Herskerne av nasjonen bidro med distrikter eller landsbyer slik at lampene kunne fortsette å brenne sterkt foran bildene, mens forvalterne av de store eiendommene ga sine eiendommer og hager som et offer. 

[1] Gishin (781-833): Dengyos etterfølger og den første ypperstepresten av Enryaku-ji, hovedtempelet til Tendai-sekten.[14]

[2] Shakyamuni og Yakushi: Buddhaer hvis bilder ble nedfelt i hovedtempelet til Tendai-sekten på Mt. Hiei. Det sies at bildet av Yakushi ble nedfelt så vel som Shakyamuni fordi Yakushi Buddha, etter å ha lovet å "helbrede alle sykdommer", representerer lignelsen om legen i 16. kapittelet i Lotussūtraen.[14]

[3] Kokuzo og Jizo: Kokuzo er en bodhisattva som sies å ha umåtelig visdom og velsignelser. Et bilde av Bodhisattva Kokuzo ble nedfelt på fjellet Hiei. Jizo er en bodhisattva betrodd av Shakyamuni Buddha med oppdraget å redde mennesker. Det sies at han vil dukke opp i perioden fra Shakyamuni Buddhas død til Miroku Buddhas fremtreden, for å instruere folket i de seks verdener. Denne bodhisattvaens bilde ble også nedfelt på fjellet Hiei, sammen med bildet av Kokuzo.[14]

 Men på grunn av denne boken av Hōnen, denne Senchaku shu, er herren over lærdommer, Shakyamuni, blitt glemt og all ære blir gitt til Amida, Buddhaen over de vestlige land. Overføringen av Loven [fra Shakyamuni Buddha] blir ignorert, og Yakushi, Buddhaen over den østlige regionen, blir neglisjert. [1] All oppmerksomhet rettes mot de tre sūtraene i Det rene land i fire bind60, og alle de andre vidunderlige skriftstedene som Shakyamuni forklarte gjennom de fem periodene av sitt forkynnelsesliv, blir kastet i grus. Som et resultat faller Buddhas haller i ruin, knapt en røyk stiger over deres mosegrodde takstein; og munkenes kvartaler står tomme og falleferdige, duggen dypt på gresset i gårdsplassene deres. Og til tross for slike forhold er det ingen som tenker på å beskytte loven eller gjenopprette templene. Derfor forlater de vise munkene som en gang presiderte over templene, og kommer ikke tilbake, og de velvillige gudene som voktet nasjonen, forlater og vises ikke lenger. Alt dette har skjedd på grunn av denne Senchaku shu av Hōnen. Hvor ynkelig å tenke på at i løpet av noen få tiår har hundrevis, tusenvis, titusener av mennesker blitt villedet av disse djevelske læresetningene og i så mange tilfeller blitt forvirret med hensyn til buddhismens sanne lære. Hvis folk favoriserer det som bare er tilfeldig og glemmer det primære, kan de velvillige gudene være alt annet enn sinte? Hvis folk kaster til side det som er perfekt og tar opp det som er partisk, kan verden da unnslippe demonenes plott? Istedenfor å be ti tusen bønner om botemiddel, ville det være bedre ganske enkelt å forby denne ene onde [læren] som er kilden til alle vanskelighetene!  

[1] Ved seremonien til Lotussūtraen overførte Shakyamuni Buddha sin lære til bodhisattvaene. Yakuo betrodde dem oppdraget med å forplante dem på lovens midterste dag. Bodhisattva Yakuo skal senere ble født som den store læreren T'ien-t'ai i Kina og som den store læreren Dengyo i Japan. Basert på lignelsen om legen i 16. kapittel, brukte T'ien-t'ai og Dengyo Yakushi Buddha (Buddhaen av healing), herren over smaragdverdenen i den østlige delen av universet, som et objekt for dyrkelse i deres sekt. I denne forstand, å forsømme Buddha Yakushi og ære Buddha Amida er å ignorere overleveringen til Buddha. Hvis templer ikke er dedikert til Amida, har folk ikke lenger noe ønske om å støtte dem eller ære Buddhaene som er nedfelt der; hvis munker ikke er utøvere av Nembutsu, glemmer folk raskt alt om å gi disse munkene almisser.[14]

 Denne gangen ble gjesten virkelig rasende og sa: I tidsaldrene siden vår opprinnelige lærer, Buddha Shakyamuni, forkynte de tre sūtraene om Det rene land, hadde Dharma-læreren T'an-luan opprinnelig studert de fire avhandlingene [1], men forlatt dem og satt all sin lit til læren om Det rene land. På samme måte sluttet meditasjonsmesteren Tao-ch'o å spre de mangfoldige doktrinene til Nirvanasūtraen [2] og viet all sin oppmerksomhet til å spre praksisen som fører en til det vestlige rene land. Presten Shan-tao forkastet de forskjellige praksisene og etablerte den eneste praksisen til Nembutsu, og veilederen for munkene Eshin [3] samlet viktige avsnitt fra forskjellige sūtraer for å danne sitt arbeid [4], noe som gjorde den eneste praksisen til Nembutsu essensen av hans lære. Slik var måten disse mennene æret og respekterte Buddha Amida, og utallige mennesker som et resultat var i stand til å få gjenfødelse i det rene landet. 

[1] Fire avhandlinger: Chu Ron, Junimon Ron og Dainichi Ron av Nagarjuna samt Avhandlingen i 100 vers (akṣaraśataka, T. 1572) av Āryadeva.[14]

[2] Nirvanasūtraen forklarer fem bodhisattva-gjerninger, i motsetning til den eneste praksisen til Jōdo-shū.[14]

[3] Eshin (942-1017): Den 18. ledende prest av tempelet Enryaku-ji. Han trodde på det Rene lands lærdommer, men omfavnet senere Lotussūtraen.[14]

[4] Ojo Yoshu skrevet i 985, påvirket folk ikke bare i Japan, men også i Kina.[14]

 Spesielt bemerkelsesverdig var vismannen Hōnen. Han kom som barn inn i klosteret på Hiei-fjellet. Da han var sytten år, hadde han arbeidet seg gjennom alle de seksti bindene av Tendai-litteraturen [1] og undersøkt alle de åtte sektene [2] og mestret det vesentlige. I tillegg hadde han lest gjennom hele kroppen av sūtraer og avhandlinger syv ganger, og gjennomlest alle verkene av eksegese og biografi. Hans visdom skinte som solen og månen, og hans dyd overgikk de tidligere lærernes. 

[1] T'ien-t'ais tre store skrifter (Maka Shikan, Hokke Mongu og Hokke Gengi) består av tretti bind og Miao-los tre kommentarer til dem består også av tretti bind.[14]

[2] Kusha, Jojitsu, Ritsu, Hosso, Sanron og Kegon som florerte i Naraperioden (710-784), og Tendai og Shingon som kom til syne i Heianperioden (794-1185).[14]

 Til tross for alt dette var han i tvil om den riktige veien til frigjøring og kunne ikke forstå den sanne betydningen av Nirvāṇa. Derfor leste og undersøkte han alle tekstene han kunne, grunnet dypt og vurderte alle muligheter, og til slutt la han til side alle sūtraene og konsentrerte seg om den eneste praksisen til Nembutsu. I tillegg fikk han bekreftelse på sin beslutning da Shàndǎo mirakuløst viste seg for ham i en drøm [1], og han fortsatte å spre sine doktriner blant venner og fremmede i alle fire hjørner av landet. Deretter ble han hyllet som en reinkarnasjon av Bodhisattva Seishi, eller ble æret som den gjenfødte Shàndǎo. I hvert kvartal bøyde både mennesker av eminent og ydmyk fødsel hodet i respekt, og menn og kvinner fra hele Japan søkte ham. 

[1] I denne drømmen fikk Hōnen tillatelse av Shàndǎo til å utbre påkallelsen av Amida Buddha og læren om det Rene Land.[14]

 Siden den gang har vårene og høstene avløst hverandre og årene har samlet seg. Og likevel insisterer du på å legge til side den ærverdige læren til Shakyamuni Buddha [som finnes i sūtraene i Det rene land] og snakker med vilje ondt om passasjen som beskriver eden til Buddha Amida. Hvorfor prøver du å klandre Hōnens hellige tidsalder for de siste årenes katastrofer, og går av veien for å baktale de tidligere lærerne i læren om det Rene Land [1] og å øse overgrep på vismannen Hōnen? Du er, som det sies, en som bevisst blåser tilbake pelsen og jakter på feil i læret, som bevisst pisker bort huden huden i håp om å tegne blod. Fra antikken til i dag har verden aldri sett en slik taler av ondskap! Du bør lære litt forsiktighet og selvbeherskelse. Når du hoper opp slike alvorlige lovbrudd, hvordan kan du håpe å unnslippe straff? Jeg er redd selv for å sitte her i ditt selskap. Jeg må ta opp staben min og være på vei!  

[1] T'an-luan, Tao-ch'o og Shàndǎo.[14]

 Verten, smilende, behersket sin gjest og sa: Insekter som lever på vasspepper glemmer hvor bittert det smaker; De som blir lenge på toaletter glemmer hvor dårlig lukten er. Her lytter du til mine gode ord og synes de er onde, peker på en baktaler av loven og kaller ham en vismann, mistror en korrekt lærer og tar ham for en ond munk. Din forvirring er virkelig stor, og din krenkelse alt annet enn lett. Lytt til min forklaring på hvordan denne forvirringen oppsto, og la oss diskutere saken i detalj. 

 Shakyamuni Buddha forklarte de fem periodene med doktriner, etablerte rekkefølgen de ble forkynt i, og delte dem inn i den foreløpige og den sanne lære. Men T'an-luan, Tao-ch'o og Shàndǎo omfavnet den foreløpige læren og glemte de sanne, gikk etter det som hadde blitt undervist i den tidligere perioden av Buddhas liv og forkastet det som ble undervist senere. De var ikke den typen menn som dykker inn i de dype stedene i buddhistisk doktrine. 

 Selv om spesielt Hōnen fulgte den praksis som disse tidligere menn forfektet, var han uvitende om kilden de kom fra. Hvordan vet vi dette? Fordi han samlet sammen alle de 637 mahāyāna-skriftene i 2.883 bind, og sammen med dem alle de forskjellige buddhaene og bodhisattvaene og guddommene i denne verden, og oppfordret folk til å "forkaste, lukke, ignorere og forlate" dem, med disse fire påbudene som fordervet hjertene til alle mennesker. Slik øste han ut forvrengte ord om sin egen oppfinnelse og tok absolutt ingen hensyn til forklaringene som ble fremsatt i de buddhistiske skriftene. Hans prat er den verste form for grunnløst snakk, et klart tilfelle av ærekrenkelse. Det finnes ikke ord for å beskrive det, ingen måte å sensurere det på som ikke er for mildt. Og likevel setter folk alle sin lit til dette grunnløse snakket om hans, og uten unntak ære hans Senchaku shu. Som en konsekvens æres de tre sūtraene i Det rene land og de forkaster alle de andre sūtraene; de ser opp til én Buddha alene, Amida av landet av perfekt lykke, og glemmer de andre buddhaene. En mann som Hōnen er i sannhet erkefienden til buddhaene og skriftene, og fienden til vismannsmunker og vanlige menn og kvinner. Og nå har hans kjetterske lære spredt seg over de åtte regionene i landet; den har trengt inn i hver eneste av de ti retningene. 

 Du ble ganske forferdet da jeg ga en tidligere periode [1] skylden for katastrofene som har skjedd de siste årene. Kanskje jeg burde nevne noen eksempler fra fortiden for å vise deg at du tar feil i dine følelser. 

[1] Tidsalderen da Hōnen utbredte læren om det Rene Land.

Referanser rediger

Kilder rediger