Denne artikkelen er om musikksjangeren. For filmen med samme navn, see Rembetiko (film).

Rebetiko (også kalt rembetiko - plural form: rebetika/rembetika) er navnet på en musikksjanger som opprinnelig oppstod tidlig på 1900-tallet i Istanbul (Konstantinopel), Izmir (Smyrna) og Thessaloniki, i krysningspunktet mellom gresk, tyrkisk, sefardisk, pontisk og armensk kultur og musikk. Fenomenologisk kan den betraktes som egeerhav-områdets svar på tango, i det de har en del sosiologiske fellestrekk. Det er særlig Rum (grekere fra Tyrkia) som er assosiert med denne musikkstilen, fordi de bragte den med seg til Hellas under befolkningsutvekslingene mellom Tyrkia og Hellas på 1900-tallet.

En rebet eller rebetes, er enten en rebetikomusiker-, danser eller simpelthen en som identifiserer seg med subkulturen, livsstilen og musikken.

Selv om sjangeren primært er assosiert med de urbane diaspora-grekerne, og ble uglesett og mislikt av både overklasse, nasjonalister og religiøse grekere, fikk den i Hellas en gjenoppliving på 60-tallet, og en videreutvikling på 70-tallet og fremover. Den ble flittig benyttet av systemkritikere i den greske juntatiden og fikk nye uttrykk i form av greske protestsanger. Mange rebtikoartister ble fengslet av junta-regimet i Hellas. Rebetiko har lagt til grunn for utviklingen av moderne gresk folkemusikk, så som laika (laiko) og sirtaki (stilarten til den kjente sangen «Zorba»).

Rebetika har også fått en renessanse i Tyrkia på 2000-tallet, særlig blant yngre, urbane tyrkere. Det er dermed en voksende stilart i popularitet, som en nostalgibølge og retro-trend, i det den nå forekommer overalt i Hellas og vest-Tyrkia (hvor det finnes mange rebetikaklubber). De fleste rebetikamusikere er greske, men det finnes også en del tyrkiske samt en del blandingsband.

Etymologi rediger

Ordet rebetiko er en adjektivform som stammer fra ordet rebetes av den tyrkiske roten rebet, som betyr «rebellsk» eller «ulydig».[1] Det hentyder til en person som kan identifiseres gjennom karakter, stil, bekledning, adferd og moral knyttet til en bestemt subkultur. Tilhørende er også musikk, dans og visse instrumenter. Selve etymologien er dog disputert og det finnes flere leire. En tidlig kilde til begrepet finnes i en Gresk-Latinsk ordbok publisert i Leyden, Holland i 1614 hvor det defineres som en «vandringsmann», «omstreifer», «blind», «villsporet». Rebetikoeksperter, som den tidlige akademikeren Elias Petropoulos[2] og den moderne greske leksikografen Giorgos Babiniotis[3] tilbyr begge mange ulike forslag og lar det forbli et åpent spørsmål. Ifølge Dr. Altiok, stammer rotordet rebet, fra ordet rağbet (krav, etterspørsel), siden sangene i denne sjangeren var meget populære («in high demand») og kunne enkelt bli lært og sunget av hvem som helst. Denne teorien tillegger det da opprinnelse i osmanske ord og uttrykk.[4] Ed Emery ved Institutt for Rebetology i London[5], har samlet en mengde ulike hypoteser for etymologien i en artikkel. Her utpeker flere muligheter seg, bl.a. rembet, som er et gammeltyrkisk ord som betyr «fra rennesteinen»; rebenٍk« (plural: rebia'ta), et serbisk ord for «rebell»; rab (samt reb, ruba'a, arba'a) som på persisk betyr «fire», «firfoldig», «firelinjet strofe» (samt rytmisk henvisning) «Gud», «Herre»; rab, et hebraisk ord som også er opphav til «rabbi»; remvastiko, et gresk ord som betyr «meditativ», avstammet fra remvo eller remvazo, som betyr «jeg vandrer».[6] Ettersom mange rebetes frekventerte dervisjer i Det osmanske riket, finnes det også en sufiforbindelse - i det mange rebetes i blant henviste til seg selv som «dervisjer»[7] (se også lyrikk-eksempelet lengre nede i artikkelen), og deres hasjbuler ble ofte omtalt som tekke[8]. Begrepet for en disippel som kombinerte sitt åndsliv med det millitære (som var vanlig for flere sufi-ordener sanksjonert av myndighetene i Det osmanske riket), var murabit («en som fortøyer sin hest ved fiendtlig utpost»), avkommet fra roten r-b-t. På arabisk betyr ribat «frontlinjefort», da i betydning et «kloster» (rapita finnes fortsatt ved spanske stedsnavn som en rest fra Maurerne og i Nord-Afrika lever termen murabit videre som marabout - skikkelsen av en hellig person - og i økende grad et begrep for en omstreifende musiker og filosof.) I gresk kultur, innebærer rebetis lignende kvaliteter som fattigdom, fundamental anstendighet, et filosofisk selvbilde og en villighet til selvforsvar, lik som i murabit.[9] Nyere konnotasjoner av roten r-b-t viser at det arabiske ordet ribaat betyr et herberge for reisende, karavanserai, hospits (for sufier eller fattige). Dette kan ha kommet inn i gresk via termen ribaat et begrep for en sosial struktur innen Det osmanske riket, og særlig i Anatolia hvor mange rebetes kom fra. Emery finner også den velkjente og sporadiske attribusjonen til en rebet asker («en irregulær soldat»), som også kan bety «en soldat av ribat». Denne termen kan ha blitt brakt over Middelhavet fra sefardiske jøder, da de ble utvist fra Spania og mottatt som borgere av Det osmanske riket av Sultanen. Grekere og jøder spilte ofte i band sammen på denne tiden, særlig i Thessaloniki, Smyrna, Sarajevo og Konstantinopel - store ferdsårer for sefardimene, muslimer (særlig alevier), sufier og ortodokse kristne. For en meget grundigere analyse med langt flere muligheter anbefales studien til Emery.[10]

Opphav rediger

Rebetiko oppstod spontant av den rike kulturutvekslingen under slutten av det Det osmanske riket, blant urbane sentre i dagens Hellas og Tyrkia, særlig i områdene rundt Egeerhavskysten. I disse byene kom rebetika-kimen fra ouzeri'ene, hasjbulene (tekedes) med sine kjente vannpiper (nargilem), coffee shops, taverna'er samt endog fengsler. Rebetiko var et kulturuttrykk med utpreget nostalgi, underklasse og protest. En rebetes var en slags landstryker, kasteløs, filleproletar eller utskudd. De første plateutgivelsene forekom i Istanbul, Egypt og USA. Piraeus-stilen, som hadde de fattigste artistene, ble ikke dokumentert gjennom utgivelse før i 1931.[11]

Tekster rediger

Manos Hatzidakis oppsummerte nøkkelelementene i rebetiko-poesien med tre ord: meraki, kefi og kaimos («elsk»/«lidenskap», «glede» og «sorg»).

De fleste rebetikasanger har en utpreget lengsel, både i melodi, instrumentelle uttrykk, lydbilde og ikke minst tekster. Derfor har rebetiko også fått kallenavnet «egeer-blues» eller «gresk blues».[12]

Som flere andre urbane subkulturelle musikkformer, så som flamenco, fado, chansons, bossa nova, bal-musette, blues og tango, så vokste rebetiko ut av bestemte urbane omstendigheter, noe som preger sangstekstene. Ofte reflekterte tekstene de harde realitetene i de marginaliserte subkulturelle livsstilene. Dermed finner vi slike tema som eksil, kriminalitet, drikkeviser, droger (særlig opium, kokain og hasj), fattigdom, prostitusjon og vold, men også mer universelle og filosofiske anliggender som død, erotikk, fremmedgjørelse, fattigdom, sykdom, kjærlighet, svik, ekteskap og «matchmaking», moderlandet, morsfiguren, hasret[13], krig, arbeid og andre hverdagslige emner av både gledelig og sørgelig art.[14][15]

Likevel var kjernen i rebetikaspiren fra hasjbulene og fengslene. Det var der de første rebetes skapte sine sanger. De sang uanstrengte med rolige, hese stemmer, en etter en, hvor hver sanger la til sitt vers som ofte kunne være helt irrelevant fra det foregående verset. En låt kunne gjerne vare i flere timer. Det var sjeldent refrenger og melodien kunne være både enkel og lettspilt. En rebetes akkompagnerte sangeren med bouzouki eller baglamas. Særlig sistnevnte var et meget enkelt instrument å lage i fengsel, siden det var så lite og lett kunne gjemmes fra politiet. Og typisk kunne en annen, som var beveget av musikken og sangen, reise seg opp og danse i klassisk zeybekikos, tsiftelli, hassapikos, karsilama eller sirtaki stil.[16] De klirrende glassene fra taverna'er ble etterlignet i musikken av klangen til den lille baglama'en.

En etterhvert noe overdrevet klisje om rebetikalyrikken er nytelsen av rus - særlig da cannabis.[trenger referanse] Hvor rebetikasangene understreker den slags emner, kalles det hasiklidika[17], enskjønt det ikke skiller seg fra øvrige rebetikastiler rent musikalsk.

Akklamasjoner som opa!, haydi! eller hayde![18], yassou! og aman![19] - er vanlige innslag i rebetikolåter - særlig dem med litt fart og alltid tilpasset rytmen. Nyere gresk og tyrkisk musikk har arvet dette fra rebetikasjangeren.

Eksempel på en rebetikosangtekst:

[[Typisk «Smyrnaki-stil» ensemble, her med fiolin, mandolin, santur og gitar. Foto tatt i 1928. ]]

'To Dervisaki («En liten Dervisj») av Evangelos Papazoglou

En liten dervisj er jeg,

Åh hør min historie!

Utdrevet fra hjemmet,

Mine tårer strømmer uavbrutt

Der jeg nå kun drikker raki og røker hasjisj

på Cafe Aman[20]

herre gud, aman!

Når jeg spiller en liten taxim[21]

brenner mitt hjerte

og jeg minnes min hjemstad med ømhet.

Noen dager er rike, andre fattige,

men alltid spilles min oud med følsomhet,

på Cafe Aman,

åh aman, jeg svir, aman...

Stilarter rediger

Selv om rebetiko nå for tiden betraktes som en enhetlig og enkelt stilart, er det musikalsk sett en syntese av elementer fra tavernamusikk, europeisk musikk, musikk fra de ulike områder på det greske fastland så vel som øyene, gresk-ortodoks ekklesiansk chant og bysantinsk musikk, anatolsk folkemusikk, svartehavs-folkemusikk, klassisk osmansk musikk, armensk folkemusikk, sufi-musikk, sefardisk folkemusikk og endelig av de modale tradisjoner i osmansk kunst- og cafemusikk.[22]

Hovedstilartene er oppkalt etter byene de primært assosieres med. Klassisk rebetiko er generelt assosiert med to distinkte undergrupper: den gamle Smyrna-stilen (eksempel) og den etterfølgende Piraeus-stilen (eksempel). En tredje, Istanbul-stilen (eksempel), var utpreget orientalsk, men overlevde kun i videreføring innen klassisk tyrkisk musikk. En fjerde form, er den såkalte Nye eller Populariserte stilen (eksempel). [23] Den er vanskelig å skille fra moderne gresk folkemusikk, da de flyter over i hverandre. Smyrna-stilen var representert med profesjonelle sangere av begge kjønn, og av musikere som spilte instrumenter som fiolin, santur, oud, piano, doumbeleki, zilia, violoncello, gitar, mandolin og kanun - i en jevn blanding av vestlig og østlig lydbilde. Disse var vanligvis immigranter fra urbane sentre i vest-Anatolia, som Smyrna (Izmir), Bursa, eller Ayvalik. De fleste hadde undergått formell musikkutdannelse og kunne utføre både Osmansk og Europeisk klassisk musikk, så vel som populære sanger fra ulike etniske grupperinger innen Det osmanske riket. De hang på såkalte Cafe Aman, hvis klesstil kunne minne om den parallelle tango subkulturen i Argentina.

I kontrast ble sanger i Piraeus-stilen typisk utført av mannlige sangere akkompagnert av bouzuki, baglama (en slags miniatyr-buzuki) og gitar, i et litt mer «vestlig-vennlig» lydbilde. Som regel var disse instrumentene spilt av lokale amatører, autodidakte musikere fra underprivilegerte sosiale miljøer. I motsetning til smyrnastilen, fremstod disse mer som fillefranser og fattigluser. Deres repertoar, tekniske ferdigheter og teoretiske kunnskap - eksempelvis i relasjon til musikknotasjon eller det Osmanske makam-systemet, var generelt mye mer begrenset enn hos de profesjonelle musikerne fra Lilleasia. Mange av de største rebetikatalentene fra 30-tallet og utover kom fra disse miljøene, som var mindre orkesterpreget og mer bouzoki-baserte.

Akademikeren Daniel Koglin gjorde det merkverdige funn, fra spørreundersøkelse blant tyrkiske og greske rebetikolyttere, at tyrkiske lyttere betrakter den gresk-dominerte piraeiske stil som det mest klassiske uttrykket for rebetiko, mens de greske lytterne oppfattet den mer tyrkisk-influerte smyrneika stilen som det reneste uttrykket.[24]

Instrumenter rediger

Saz

 
Baglama

Bouzuki

Baglama

Oud

Fiolin

Santur

Laterna

Piano

Doumbeleki

Zilia

Violoncello

Gitar

Mandolin

Kanun

Darbuka

Rytmer rediger

De fleste rebetikosanger er basert på tradisjonelle greske, anatolske eller balkanske rytmer. De vanligste er:

 
Zeybekdans på Taverna
  • Syrtos (for det meste 4/4 i ulike former)
  • Zeibekiko (9/4 eller 9/8 i ulike former)
  • Hasaposervikos, samt rask versjon av Chasapiko (som 4/4 og 2/4)
  • Hasapiko (4/4) og den raske versjonen Hasaposerviko (2/4)
  • Antikristos eller Karsilamas og Argilamas ( 9/8)
  • Kamilierikos (9/8) og Aptalikos, brutt ned til to sekstende (rolig 9/4 og rask 9/16 i ulike former)
  • Tsifteteli (4/4)

Dans rediger

  • Zeybekikos / Zeybek
  • Tsiftetelli / Cifteteli
  • Hassapikos / Hasap
  • Karsilama
  • Sirtaki

Rebetiko artister og grupper rediger

Artister med rebetikoutgivelser i Hellas:

 
Roza Eskanazi, en av de mest kjente sangerinnene innen gammel rebetiko, med sitt ensemble.

- Alkistis Protopsalti

- Aliki Kayialoglou

- Anestis Delias

- Dimitri Mitropanos

- Dionysis Savvopoulos

- Domna Samiou

- Dimitrios Semsis

- Elias Petropoulos

- Gavalas Panos

- Giannis Tatasopoulos

- Giorgos Dalaras

- Grigoris Bithikotsis

- Giorgos Margaritis

- Giorgos Kamvysis

- Grigoris Asikis

- Giorgos Mitsakis

- Giorgos Zambetas

- Glykeria

- Ioannis Papaioannou

- Loukas Daralas

- Haris Alexiou

 
Legenden Mikis Theodorakis ( i midten), flankert av den tyrkiske (venstre) og den greske (høyre) statsministeren.

- Kostas Skarvelis

- Kostas Roukounasle

- Lokovites

- Manolis Chiotis

- Marianne Zorba

- Maria Farantouri

- Marika Ninou

- Manolis Chiotis

- Manos Hatzidakis

- Markos Vamvakaris

- Mikis Theodorakis

- Mikhalis Genitsaris

- Nikos Papazoglou

- Nicos Pourpourakis

- Nikos Vrachnasle

- Panagiotis Toundas

- Rena Dallia

- Rita Abatzi

- Stratos Dionisiou

- Stavros Xarhakos & Kostas Tsigos

 
Marika Ninou

- Sotiria Bellou

- Stavros Xarhakos

- Stelios Kazantzidis

- Spiros Zagoreos

- Spyros Peristeris

- «Stellakis» Perpiniadis

- Thanassis Polyhandriotis

- Thria Tsakitzis

- Thimios Stathoulopoulos

- Vassilis Tsitsanis

- Vangelis Korakakis

- Yovan Tsaous (Giannis Eitziridis)

- Yiorgos Batis

- Zoi Zagoreou

Artister med rebetikoutgivelser i Tyrkia:

- Anatolia

- «Buzuki» Orhan Osman

- «Buzuki» Erol Orter

- Bosphoros

- Brenna Mccrimmon

- Cafe Aman Istanbul

- Cigdem Aslan

- Ekibi & Korusu

- Fedon Kalyoncu

- Fuat Saka

- Fide Koksal

- Fikret Kizilok

- Gallis & Fulya Kiziltas

- Grup Gundogarken

- Hursid Yenigun

- Hüsnü Senlendirici & Trio Chios

- Istanbul to Athen

- Kudsi Erguner

 
Kudsi Erguner (høyre), maestro i klassisk Osmansk musikk, har også utgitt en CD i Rebetika Istanbul-stil basert på studier i musikkhistorie.

- Kirika

- Leman Sam

- Mahmut Celalettin

- Markos Melkon

- Meliha Gulses

- Muammer Ketencoglu

- Roza Eskenazi

- Selda Bagcan

- Stelyo Berber

- Sukriye Tutkun

- Tatavla Keyfi

- Vasiliki Papageorgiou

- Ziynet Sali (Nord-Kypros)

- Zulfu Livaneli

- Yannis & Gorkem Saoulis

- Yeni Turku

Artister med rebetikoutgivelser andre steder:

- Brothers of the Baladi

- Giorgos Katsaros (rebetis)

- Grup Ciftetelli

- The Rembetika Hipsters

- The Rebetika Odyssey

- Marika Papagikale

- Sex, Drugs & Rebetiko

Media rediger

I 1983 ble det utgitt en film med tittel Rembetiko som utelukkende omhandler rebetikomusikk-, kultur- og historie. Den er regissert av Costas Ferris, med soundtrack av Stavros Xarchakos. Filmen er basert på rebetikoartisten Marika Ninou sitt liv.

«Rembetiko, Special Edition 2004» er 149 minutter lang og er «Directors' Final Cut» laget for DVD-utgivelsem ned lyd 5+1 og digitalbilde restaurering, pluss alle scener som ble kuttet i 1983-versjonen.

«Rembetiko» ble nominert for Den Gyldne Bjørn prisen ved den 34. internasjonale filmfestival i Berlin og vant Sølvbjørnen. Sotiria Leonardou vant prisen for beste skuespillerinne på Thessaloniki filmfestival i 1983, for hennes portrettering av of Ninou, og filmen vant del førsteplass for «Best Picture», i tillegg til 3 andre priser (to for «Best Supporting Actor» og en for musikken).[25]

Referanser rediger

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. mars 2014. Besøkt 12. mars 2014. 
  2. ^ Elias Petropoulos, Ρεμπετολογία. 2nd ed., Kedros, Athens, p. 18, 1990.
  3. ^ Giorgos Babiniotis, Λεξικό τής Νέας Ελληνικής Γλώσσας. Athens, Kentro Lexikologias, p. 1553, 1998.
  4. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. juni 2012. Besøkt 12. mars 2014. 
  5. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. mars 2014. Besøkt 12. mars 2014. 
  6. ^ Stathis Gauntlett, Costas Ferris og Gail Holst.
  7. ^ Stathis Gauntlett foreslår at «dervish» og «sufi» aspektet kultivert i rebetiko kan være ironi, men tittelen til den velkjente rebetiko sangen Oli rebetes tou dounia antyder derimot en fordypning i emnet, som har sufisme som en av sine koordinasjoner. Dunya er åpenbart et begrep fra kornanen hyppig brukt av tyrkiske sufier,, som ikke bare betyr «folk», «verden»» (Oxford Dictionary of Modern Greek, 1965), men den fundamentale dødelige, mundane menenskeligetilstand forutfor opplysning [Ibn 'Arabi, Felicità Red Edizioni, Como 1996, Note 12, p. 84]
  8. ^ En tekke kan best bli oversatt fra tyrkisk til norsk som «losje» - altså et sufitempel hvor dervisjer samlet for ritualer, meditasjoner, dans, foredrag, studier, sakramenter eller andre anliggende vedrørende deres orden og åndsdannelse.
  9. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. mars 2014. Besøkt 12. mars 2014. 
  10. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. mars 2014. Besøkt 12. mars 2014. 
  11. ^ Klein, Tony (2013) «Greek Rhapsody - Instrumental Music from Greece 1905–1956» DTD-27
  12. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. november 2013. Besøkt 12. mars 2014. 
  13. ^ Et sufibegrep, best definert som «åndelig lengsel» eller «kjærlighetslengsel».
  14. ^ Yannis Zaimakis (Winter 2010). «‘Forbidden Fruits’ and the Communist Paradise: Marxist Thinking on Greekness and Class in Rebetika». Music & Politics 4 (1): 1–25. Retrieved January 7, 2011.
  15. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. juni 2012. Besøkt 12. mars 2014. 
  16. ^ Elias Petropoulos, Preface to: Rembetika, Songs from the Old Greek Underworld, with essays by Markos Dragoumis, Ted Petrides and Elias Petropoulos. Komboloi, Athens, pp. 13–14, 1975.
  17. ^ Suzanne Aulin, Peter Vejleskov, Χασικλίδικα Ρεμπέτικο (Hasiklidika Rebetika). Museum Tusculanum Press, University of Copenhagen, 1991. ISBN 87-7289-134-3
  18. ^ Tyrkisk for «fortere», «kjør på», «heng i» eller «mer».
  19. ^ Aman er på flere språk, bl.a. gresk og tyrkisk, et oralt uttrykk for fortvilelse - ofte gjentas det som aman aman i betydningen «akk og ve».
  20. ^ Cafe Aman var et generisk navn på tavernaer hvor rebetene frekventerte.
  21. ^ En taksim eller taxim, er et begrep fra Osmansk musikk, for å betegne et instrumentelt soloparti, enten som stand-alone, midt i en låt, eller - som oftest i rebetiko - i begynnelsen før selve låten starter. Selv om det var vanlig å gjøre med mange instrumenter, er det innen rebetikosjangeren hyppigst for et av strengeinstrumenentene, så som saz, baglama eller bouzuki.
  22. ^ Eleni Kallimopoulou, Paradosiaká: Music, Meaning and Identity in Modern Greece. Ashgate, 2009.
  23. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. juni 2012. Besøkt 12. mars 2014. 
  24. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. juni 2012. Besøkt 12. mars 2014. 
  25. ^ ^ «Berlinale: 1984 Prize Winners». berlinale.de. Retrieved 2011-01-06.

Eksterne lenker rediger