Røros bergstad og Circumferensen

Røros bergstad og Circumferensen er ei oppføring på UNESCOs verdensarvliste som omfatter bergstaden Røros med de viktigste kobbergruveområdene og kulturlandskapene rundt, vintertransportruta sørover, og smeltehytta Femundshytta med tilknytta områder i Tufsingdalen. Verdensarvområdet befinner seg i Røros og Holtålen i Trøndelag, og Tolga, Os og Engerdal kommuner i Hedmark. Røros ble skrevet opp på verdensarvlista i 1980, mens den såkalte Circumferensen, som utgjøres av vintertransportruta og Femundshytta, ble tatt med i 2010.

Røros bergstad og Circumferensen
   UNESCOs verdensarv   
LandNorges flagg Norge
StedRøros, Holtålen, Tolga, Os, Engerdal
Innskrevet1980
Kriterium III, IV, V
Utvidet2010
Se ogsåVerdensarvsteder i Norge
ReferanseUNESCO nr. 55
Røros bergstad og Circumferensen ligger i Norge
Røros bergstad og Circumferensen
Røros bergstad og Circumferensen (Norge)

Historie rediger

Fram til 1600-tallet var det lite bebyggelse i området, stort sett bare spredte gårder. Områdene rundt Røros ble brukt til sommerbeite, jakt og fiske. Det levde også et betydelig antall sørsamer i området. Da det ble oppdaga en stor kobberåre i fjellet, beordra kong Christian IV av Danmark-Norge i 1644 at gruvedriften skulle startes opp, som det andre stedet i Norge etter Kvikne (fra 1630). Den første gruva på Røros var Gamle Storwartz gruve. To år seinere, i 1646, ble Røros bergstad grunnlagt. Kongen oppretta dette året også et område kalt Circumferensen, hvor det nyoppretta selskapet Røros Kobberverk hadde monopol på utvinnelse av naturressurser og bøndene ble tvunget til å arbeide for selskapet mot ei viss betaling. De hadde én dag fri i uka én måned fri hvert år, slik at de også skulle få tid til å drive med landbruk. Circumferensen omfatta også vintertransporthytta, samt Femundshytta i Tufsingdalen. Sistnevnte ble oppført i 1739, og ble nedlagt i 1822.

Selskapet var organisert som et partisipantskap med mange eiere, og kobberet ble fordelt mellom eierne i forhold til størrelsen på eierandelen deres, og avtalene om salg måtte de gjøre på egen hånd. Selskapet var ansvarlig for matforsyninger, utdanning og helsetjenester i bergstaden og de omkringliggende områdene.

Bergstadens glansdager varte fra rundt 1740-tallet til 1814, da Norge ble uavhengig av Danmark. Gruvene fortsatte å være lønnsomme fram til 1860-tallet, da kobberprisen sank og driften ble dyrere. I denne perioden ble det utvikla mange nyvinninger i gruvedriften, deriblant bygginga av en jernbane i 1877, innføringa av en tilpassa jernraffineringsprosess i 1877 og innføringa av elektrisitet i 1897. Før dette hadde driften vært basert på dyre- og vannkraft. Før innføringa av den såkalte Bessemer-prosessen hadde smelteprosessen som ble brukt til å utvinne kobberet, tatt mange dager. Nyvinningene gjorde at lønnsomheten tok seg opp igjen, men den falt på ny etter andre verdenskrig. Den siste gruva i selve Røros, Olavsgruva, ble stengt i 1972/73. Selskapet gikk konkurs i 1977, og Nordgruvefeltet nord for byen ble stengt året etter.

Verdensarvsted rediger

Røros ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1980. I 2010 ble oppføringa utvida til også å omfatte Circumferensen.

Kriterier rediger

Stedet oppfyller tre av kriteriene for en oppføring på lista:

  • Kriterium iii: Røros og spora fra gruvedriften, smelteverka, transportsystema og vannforsyningssystema bærer et enestående vitnesbyrd på tilpasninga av teknologien til de vanskelige naturforholdene og avsidsliggende beliggenheten.
  • Kriterium iv: Byen og de tilhørende industrilandskapa viser hvordan folk tilpassa seg de ekstreme forholda de måtte leve under, og hvordan de benytta seg av de tilgjengelige ressursene for å skaffe seg husly, produsere mat og bidra til den nasjonale velferden.
  • Kriterium v: Røros bergstad og Circumferensen er et fremragende eksempel på tradisjonell bosetting og utnyttelse av jorda. De ulike aktivitetene som ble utført i området, utgjør en koherent og gjensidig enhet.

Bevaring rediger

Oppføringa inneholder alle elementene som utgjør stedets universelle verdi og de viktigste komponentene er svært godt eller godt bevart. Gruvelandskapet er delvis slukt av naturen, men det er nesten ikke gjennomført noen menneskelige endringer siden gruvene ble lagt ned. Alle restene av bergstaden bærer vitnesbyrd om stedets historie og utvikling, noe som utdypes av det omfattende arkivet som dokumenterer kobberverkets historie.

Eksterne lenker rediger