Propaganda

For den tyske synthgruppen, se Propaganda (band).

Propaganda (avledet fra latin propagare, «forplante; utbre») er påvirkningsarbeid for å utbre ideologiske idéer, ofte gjennom massemedier eller institusjoner. Ordet ble kjent blant annet gjennom Congregatio de propaganda fide, en katolsk sammenslutning til «troens utbredelse» på 1600-tallet, men brukes i nyere tid om ensidige fremstillinger av informasjon for at mennesker skal ta stilling til en sak på en bestemt måte. Propaganda er ikke egentlig forskjellig fra reklame i sin metode, men virksomheten er som regel knyttet til politiske og/eller religiøse spørsmål. Propaganda er også betegnelse på én av fire modeller for utøvelse av informasjon og samfunnskontakt/PR.

Propaganda er påvirkningsarbeid gjennom massemedier for å utbre særlig politiske idéer. Den amerikanske anti-tyske propagandaplakaten Let's catch him with his "panzers" down! We will - if we keep `em firing! fra 1942–1943 viser en karikatur av Adolf Hitler i underbuksa og er eksempel på latterliggjørende propaganda fra andre verdenskrig.

Den fascistiske propagandaplakaten Ecco i "Liberatori"! («Her er 'frigjørerne'!») fra den italienske Salò-Republikken 1944 viser anti-amerikansk skremselspropaganda under andre verdenskrig. Plakaten framstiller amerikanerne, representert ved Frihetsstatuen som viser et dødningehode bak masken, som terrorbombere. Propaganda var opprinnelig et nøytralt uttrykk for politisk eller religiøst påvirkningsarbeid, men fikk negativ klang etter krigen.

Før kommunismens og nazismens tid hadde begrepet propaganda ikke noen negativ ladning, men ble oppfattet mer i samsvar med grunnordets leksikalske betydning, utbredelse, spredning. Propaganda var allerede fra Lenins tid et sentralt element i kommunistpartiets arbeid for å utbre kommunismen, og begrepet ble brukt i en positiv betydning både av kommunistiske og senere også av fascistiske stater. I den kommunistiske verden var begrepet i offisiell bruk helt til kommunistregimenes fall, og har for leninister beholdt sin positive betydning.

Bakgrunn

Vitenskapsmannen Stanley Cunningham har undersøkt fenomenet og fant mer enn etthundre forskjellige definisjonsforsøk for propaganda. Han kom også til den slutning at det i et mediesamfunn neppe er mulig å skille mellom propaganda og informasjon.

Julius Cæsar skrev De bello Gallico etter felttogene mot de galliske stammene for å rettferdiggjøre seg selv som feltherre og fremtidig statsmann – erobringene skulle bli legitimert og finansiert.

Pave Gregor XV grunnla i 1622 Congregatio de propaganda fide, Kongregasjonen for troens utbredelse. Dens oppgave var å analysere misjonsarbeidet for å finne svakheter, organisere det bedre få de involverte til å tenke og handle enhetlig, og å opprette et grundig ført arkiv over alle misjonærene.

Napoleon ville «erobre Europa ikke bare med tropper, men også gjennom agitasjon». Han innrettet derfor et eget 'Bureau de presse'.

Gjennom Goebbels' kyniske aksjoner under den andre verdenskrig fikk begrepet propaganda en overveiende negativ betydning.

Former for propaganda

Propaganda kan utformes på forskjellige måter avhengig av budskap og hensikt, målgruppe, formidlingsmedium og annet. «Svart propaganda» er propaganda der avsenderen er ukjent, men budskapet presenteres som om det kommer fra en annen avsender. Dette gjaldt for eksempel flere anonyme radiosendinger under andre verdenskrig. «Hvit propaganda» er propaganda med kjent avsender. «Grå propaganda» er når et budskap blir fremstilt som sannhet, men avsender lar seg ikke identifisere, eller man kan ikke verifisere budskapets korrekthet.

En annen måte propaganda kan klassifiseres på er slik:

• Hvit propaganda: Dette er å si sannheten.
• Grå propaganda: Dette er å forandre budskapet på en måte slik at du oppnår ditt mål.
• Svart propaganda: Løgn.
• Voldelig propaganda: Å bruke trussel og vold.

Virkemidler

• Utelatelse: Det å ikke fortelle hele sannheten slik at det oppstår et feilaktig inntrykk. Og det ved å utelate viktig informasjon slik at folk trekker forhastede slutninger på grunnlag av det begrensede belegg som presenteres. Det som gjør denne metoden effektiv, er at de som ikke er informert om hele sannheten, ikke er istand til å få øye på det som er utelatt. Publikum blir bedratt til å begå ubalanserte vurderinger som følge av skjev fremstilling, som de ikke har bakgrunn for å øyne. Relavant informasjon er fjernet fra kilden. Utelatelser kan også brukes til å fremstille noe som noe uforståelig, grunnløst, absurd. Utelatelser forutsetter et budbringerens overtak, en tilgang til en informasjon som publikum ikke har tilgang til, eller som er vanskelig tilgjengelig for publikum.
• Kontekstualisering: Det å fortelle mer enn sannheten. Kan forstås som det motsatte av å utelate der man fremstiller en ting på bakgrunn av en falsk kontekst som får oss til tolke den annerledes enn vi ellers ville ha gjort. I en gjengivelse vil det innebære å legge til informasjon som ikke finnes i det som gjengis, sette kilden i en sammenheng som skaper tolkningsmuligheter som ikke fantes i kilden, for eksempel ved kryssklipping i et nyhetsoppslag. Det er den letteste sak av verden å sitere noe ut av kontekst slik at det fremstår som latterlig, dumt eller ved at de følelser som uttrykkes fremstår som malplasserte og rare. Det som gjør kontekstualisering vanskelig er det samme som utelatelse. Så lenge propagandisten har en privilegert tilgang til sin kilde, så har han ett overtak i gjengivelsen, ved at mottaker ikke kan kontrollere det som gjengis. For å kunne gjennomskue bløffen må publikum sitte inne med den korrekte informasjon. Men kontekstualisering kan også brukes subtilt i bildebruk som for eksempel ved å finne et bilde som viser en polisk motstander i en stemning, og bruke det som illustrasjonsbilde på en nyhetsrapport om en tragisk hendelse, slik at vedkommende motstander ser ufølsom ut.
• Kynisk attribusjon. Ad hominem-argument der man tillegger sine egne gode hensikter (altruisme) mens man tillegger motstanderen negative motiver (egoisme), som kan betraktes som en variant av kontekstualisering. Ad hominem-argumentet kan bestå i en varianten forgifte brønnen, eller det kan være brukt som en sofistisk gjendrivelse av en motstanders standpunkter eller argumenter, i mangel av en relevant innvending. Det kan også brukes for å blokkere for saklig debatt ved å prøve å pense over i dialogformen krangling, eristikk. Har ofte form som årsaksforklaring av det det den annen sier eller gjør. Kynisme kan være en effektiv måte å blokkere for saklig motiver og hensikter. De kyniske forklaringene kan bestå i en nettverk av assosiasjoner, udokumenterte anklager, insinuasjoner og konspirasjonsteorier. Jf. nazistenes propaganda mot jødene. Det kan være en effektiv måte å skape tvil og usikkerhet og frykt om noen ved at motivasjon i sin natur er noe som er skjult. Vi kan aldri observere andres motiver. Derfor kan en propagandisk alltids reise tvil om andres motiver.
• FUTe er en metode der man i stedet for å argumentere for et standpunkt spiller på eller sprer «frykt, uvitenhet eller tvil» (F.U.T) om andre, for eksempel om en opposisjons ikke utprøvde politiske alternativer.
• Sammensatte spørsmål er en metode som brukes i debatter og samtaler for å bringe motstander ut av balanse. Man stiller et spørsmål som inneholder forutsetninger som ikke er påvist å være tilfelle. Ofte er forutsetningen en falsk anklage og spørsmålet er holdt i en intimiderende tone som om den utspurte var på en tiltalebenk. Spørsmålet er også oftest et ja/nei-spørsmål. Trikset består i å later som om en vill anklagen var en kjensgjerning. Et eksempel: «Har du sluttet å slå kona di?» Merk nå at dette spørsmålet hadde vært helt greit dersom det allerede i løpet av debatten var definitivt påvist å være tilfelle at du faktisk slår kona di. Et knep blir det først når propagandisten altså forutsetter dette uten at det er tilfelle, i et spørsmål om noe helt annet. Den som blir stilt et slikt spørsmål blir da liksom stilt på tiltalebenken, og må svare for seg. Hvis vedkommende ikke straks ser at det er et sammensatt spørsmål kan han komme ut av balanse, og komme til å se merkverdig ut. Og går han i fella, og svarer ja eller nei på spørsmålet. så har han uten å vite det, akseptert den falske forutsetningen, implisitt akseptert han den falske anklagen. Feilen er altså at spørsmålet forutsetter noe som ikke er tilfelle, men stiller et annet spørsmål. Måten å tilbakevise dette trikset på er å påpeke og benekte den falske forutsetningen.
• Sammenligningen: Man sammenligner ting som ofte har ikke noe med hverandre temaet å gjøre, og først beviser man at det du sammenligner med har likheter med temaet. Som for eksempel "som det er naturlig at små fisker ofrer seg for store fisker med uten vilje, er det også naturlig at små raser ofrer seg for store raser." Ett eksempel her er en del av Tysklands propaganda under andre verdenskrig hvor jøder ble portrettert som rotter, og polakker ble portrettert som griser. Feilen kan består i en falsk analogi (en likhet i noe overføres på noe annet, der det ikke er likhet).
• Slå i hartkorn. Et svært mye brukt propagandatriks som også kan sies å bestå i en negativ sammenligning, hvor det skapes en feilaktig assosiasjon. Man sammenligner for eksempel en politisk motstander med noen en skikkelse eller figur som alle har antipati mot, eller som alle mener bør ekskluderes fra det gode selskap. For eksempel at man sammenligner Kristin Halvorsen med Stalin eller Carl I. Hagen med Hitler. Den omvendte metoden brukes ofte av statsministere og presidenter. Nemlig det å arrangerer statsbesøk og la seg avfotografere med store statsmenn ute i verden. De sammenligner seg med dem og noe av den storhet og pondus de har, overføres til dem.
• Kjedeidentifikasjon er en mer avansert form for sammenligning, der en mistenkeliggjør en motstander ved å lage en lengre serie av «koblinger» mellom den man vil mistenkeliggjøre som ender er en serie av stadig mer suspekte skikkelser, eller som ender i noe fullstendig uakseptabelt, avskyelig, skremmende, farlig etc., som Hitler («brunskvetting» og «hitling») eller Stalin. Kjeden går da fra det akseptable via noen «koblinger» og til noe uakseptabelt. Man skaper på denne måten et falsk inntrykk av at de to tingene har noe med hverandre å gjøre, ved en tilsynelatende rasjonell argumentasjon, som i virkeligheten består i rene assosiasjoner.
• Gjentakelse: Dette fører til at ting setter seg fast i hjernen. Dette kan gjøres best ved å bruke forskjellige former for avsendere.
• Konsekvens: True folk med katastrofale konsekvenser som kan skje hvis man ikke gjør som en vil.
• Autoritet: Bruke henvisninger til religion, vitenskapen eller andre autoriteter for å «bevise» at du har rett.
• Leke med sannheten: Ta bort ting eller legge «bakgrunn» på sannheten, overdrive eller underdrive noen ting, kanskje forandre ting, er også viktige virkemidler.
• Ide: Stille et vanskelig spørsmål og legge på et svar hvor dine meninger er den rette.

Informasjon kontra propaganda

Informasjon	Propaganda
Forandre holdninger	Forandre følelser
Forandre faktuelle og verifiserbare overbevisninger	Forandre overbevisninger om smak eller ikke-verifiserbare forhold
Kilden til informasjonen har ingen egeninteresse av oppfatningen	Kilden er forutinntatt og tjener på kommunikasjonens vellykkethet
Kilden forsøker ikke å villede	Kilden forsøker å villede
Korrekt informasjon og rasjonelle argumenter	Ukorrekt eller selektiv informasjon og følelsesbaserte argumenter
Påvirkning kommer gjennom mottagers oppmerksomhet og forståelse	Påvirkning avgjøres av at mottageren overgir seg

• Kilde: Rachana og Ran Nath Sharma (2004). Advanced Applied Psychology (engelsk). Publishers & Dist. 

Propaganda som politisk verktøy

Propagandas betydning – herunder psykologisk krigføring – la både den marxistiske filosofen Antonio Gramsci og den nazistiske propagandisten Joseph Goebbels sterk vekt på. De opprinnelige tanker om slike strategier kan spores tilbake til sofistene, men Machiavelli regnes ofte som den psykologiske krigføringens eller propagandaens far.

Nasjonal samling forsøkte å danne et slags «nyspråk» i propagandaøyemed. I 1944 sendte Pressedirektoratet ut et direktiv om at propaganda ikke lenger var propaganda, men at ordet ble brukt i feil betydning: «Det innskjerpes derfor at ordet bare skal brukes om sann opplysning, mens våre motstanderes virksomhet skal benevnes agitasjon, hissekampanje, løgnmeldinger o.l. Ordet «løgnpropaganda» inneholder en selvmotsigelse og skal derfor ikke brukes.»

Scientologikirken er den kommersielle organisasjon som bevisst har benyttet slike teknikker i sin kamp mot den normerte forståelse av psykologi, og hvem som utøver denne.

Se også

• De fem hersketeknikker
• Falske nyheter
• Logikk
• Propagandafilm
• Propagandakompani
• Reklame
• Retorikk
• Spinn (kommunikasjon)
• Tankefeil
• Trollfabrikk

Eksterne lenker

• (en) Government propaganda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Propaganda – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Omfattende arkiv av krigspropaganda og annet (engelske artikler om Psychological Warfare, Psychological Operations, and Information Operations, PSYOP)
• Propaganda fra Hitler-Tyskland og Øst-Tyskland (på engelsk)
• Propaganda; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)