Portal:Undergrunnsbane/Utvalgt bane/Arkiv
Dette arkivet har 12 oppføringer, hver oppføring vil vises ca. 30 dager i året på portalsiden, med mindre feltet er konfigurert for tilfeldig valg. Hvis oppføringen du har lagt til ikke har dukket opp i denne telleren ennå kan du prøve å . Hvis det ikke fungerer, sjekk at du har lagt til malen {{les mer}} i oppføringen.
- 1
T-banen i Lille danner sammen med sporvogns- og bussnettet kollektivtrafikken i tettstedet Lille, et tettsted som regnes for å være Frankrikes nordligste med over en million innbyggere. I 1983 ble t-banen åpnet, som nå består av to linjer, og var det første metrosystemet i verden som brukte VAL-Teknologi. Dermed tilhører Metro Lille til en av de få t-banene i verden, som frakter mennesker førerløst. Transpole er navnet på selskapet som driver banen.
T-banenettet til byen Lille består av to linjer. Tilsammen blir disse 45,5 km lange og har sammen 61 stasjoner. Togene kjører fra mellom kl.5 og 6 om morgenen til mellom kl. 11 og halv ett om natten. Togfrekvensen er på sitt høyeste (i rushtiden) et tog hvert minutt.
| Linje | Farve | Strekning | Åpning | Lengde | Stasjoner |
|---|---|---|---|---|---|
| 1 | Gul | 4 Cantons ↔ C.H.R. B-Calmette | 1983 | 13,5 km | 18 |
| 2 | Rød | St-Philibert ↔ C.H. Dron | 1989 | 32 km | 41 |
Stasjonene på t-banen karakteriseres gjennom glassvegger og skyvedører mellom plattformene og togsporene. Gjennom automatisk drift blir togene kjørt målbevisst inn mot stasjonsområdet, slik at skyvedørene på stasjonen blir åpnet synkront med togets dører. 47 av 61 stasjoner utviser også arketektonisk og kunstnerisk særtrekk, da disse blir utstilt av ulike Kunstnere. Dermed bærer hver av holdeplassene et individuellt preg fra den respektive kunster, og bidrar dermed også til et mangfold av moderne arkitektur.
Les mer
- 2
Bay Area Rapid Transit (BART) er et togsystem som knyter San Francisco sammen med tilhørende forsteder øst og sør i San Francisco Bay Area. Per april 2010 er det 5 linjer, og disse utgjør et sluttet system med en lengde på 167 kilometer og 43 stasjoner uten forbindelse med jernbanen. Systemet har en egen standard for tunnelhøyde og bredere sporvidde. Den første linjen ble innviet den 11. september 1972. De forbinder San Francisco med steder som Oakland, Berkeley og San Francisco internasjonale lufthavn. Med skyttelbusser er det også forbindelse med Oakland internasjonale flyplass.
Det er relativt langt mellom stasjonene utenfor San Francisco og tunnelbanen går ganske langt inn i omliggende steder, inntil 50 kilometer bort. Det er cirka 500-1000 meter mellom stasjonene i sentrum, dog 1-5 kilometer utenfor bykjernen. Den relativt lange avstanden mellom stasjonene gir en høy middelhastighet, hvilket er viktig for å konkurrere med bil i de relativt tynt befolkede fjernforstedene til San Francisco. Bil er dessuten det ledende transportmiddelet i USA:s byer. Linjene har relativt lav turtetthet for en tunnelbane, kvartersvis, noe som gir systemet iblant mer anerkjennelse som pendeltog enn tunnelbane. I sentrum går fire av linjene i samme spor, hvilket gir et tog hvert fjerde minutt. Gjennom sentrum og under bukten mellom stasjonene West Oakland og Balboa Park går jernbanen i en tunnel som er 20 km lang, USA:s lengste jernbanetunnel (dersom det er en jernbane). Utifra en tilnærming er ikke underjordiske stasjoner del av en tunnel. Under bukten går det en 9 km lang uavbrutt tunnel kalt "Transbay Tube".
Utover dette tunnelbanesystem finnes det i San Francisco et system kalt Muni Metro, hvilket er et sporvognsnett som går sammen med biltrafikk utenfor byen og i tunneler gjennom sentrum, med høye plattformer. Visse stasjoner blir delt med BART, nesten ulike spor, noe som gir bra overgangsmuligheter.
Fra San Francisco og sørover finnes det et separat pendeltogssystem, kalt Caltrain, som går til blant annet Palo Alto og San Jose. Disse togene går fra et ganske sentralt liggende stasjon, men overgang fra BART skjer i første omgang i Millbrae, nær flyplassen.
Les mer
- 3
Pyongyangs undergrunnsbane er en undergrunnsbane i Pyongyang, Nord-Korea. Konstruksjonsarbeidet startet i 1968 i regi av Den koreanske folkearméen med sovjetisk og kinesisk hjelp. En alvorlig ulykke rammet arbeidet da en forsøkte å bygge en tunnel under Taedongelva ved Ponghwa stasjon i 1971. Linja ble så lagt om til Puhung stasjon vestover. Noen kilder sier at så mange som 100 arbeidere omkom da tunnelen ble oversvømmet. Denne delen av anlegget ble aldri fullført, slik at undergrunnsbanen i dag bare ligger nord og vest for elva. Det meste av arbeidet ble i stor grad utført ved hjep av manuell arbeidskraft, deriblant mange fanger. Detaljer om konstruksjonen anses som statshemmeligheter.
Det var Kim Jong-il som tok initiativ til prosjektet etter et besøk i Beijing i 1966 der han overvar utbyggingen av byens undergrunnssystem.
Pyongyangs undergrunnsbane er verdens dypeste med et gjennomsnitt på 110 meter under bakken. Under enkelte høyder er banen 150 meter under bakken. Stasjonene ligger fra 22 til 100 meter under bakken, der Puhung stasjon er den dypeste.
Undergrunnsbanen er samtidig en av verdens billigste, billetten koster 20 won eller vel 80 øre.
Selv om ingen offisielle data finnes er klart at den offentlige transporten er viktig for byen Pyongyang. Byen har vel 2 millioner innbyggere, det dobbelte av hva byen hadde da undergrunnsbanen ble åpnet (650 000 i 1973). Uten privatbiler er trolleybussene, trikkene og undergrunnsbanen de eneste tilgjengelige transportmidlene for byens befolkning.
- 4
Londons undergrunnsbane (engelsk: London Underground, ofte kalt bare the Underground eller the Tube) er en undergrunnsbane med linjer som kjører i tunneler under det sentrale London og i dagen gjennom byens forsteder. Den første strekningen ble åpnet i 1863, noe som gjør denne undergrunnsbanen til verdens eldste metrosystem.
Siden 2003 har undergrunnsbanen vært en del av Transport for London (TfL). Tidligere ble undergrunnsbanen drevet av London Regional Transport, som var direkte underlagt de nasjonale myndighetene.
Det er pr. februar 2005 274 åpne stasjoner, og mer enn 408 kilometer skinnegang som er i bruk. Banen frakter omkring tre millioner passasjerer daglig; i årene 1999 og 2000 ble det foretatt tilsammen 927 millioner reiser. I tillegg til de åpne stasjonene finnes det flere eldre stasjoner som er nedlagt.
De underjordiske strekningene er anlagt på to nivåer, noen rett under overflaten ("subsurface lines"), og noen dypt nede i bakken (de opprinnelige "tube lines"). De øverste har skinnegangen bare omkring 5 meter under overflaten, mens de dype ligger på 20 meter eller mer. De øvre tunnelene har samme standard som vanlige tog, mens de dype er svært smale og setter begrensninger på hva slags togmateriell som kan brukes. Begge typer har også trafikk i dagen, unntatt Victoria-linjen og Waterloo & City-linjen; førstnevnte har kun depotplass over bakken, mens sistnevnte er svært kort og bare kjører under bakken.
Les mer
- 5
Helsingfors metro (finsk: Helsingin metro) er det eneste t-banesystemet i Finland. Det er også det nordligste t-banesystemet i verden. Metroen ble åpnet 8. august 1982 etter 27 år med planlegging. Den drives av Helsingfors stads trafikverk og har årlig 50 millioner passasjerer. Den betjener hovedsakelig de østlige forstedene av Helsingfors, samt sentrum. Västmetron utvidelsen (som vil være ferdig mellom 2015 og 2020) kommer til å dekke også de vestlige forstedene samt nabokommunen Esbo. Metroen består av en Y-delt linje med 17 stasjoner over 21,1 kilometer. Det benyttes to forskjellige tog M100 som ble bygget av Strömberg i løpet av 1980-årene og M200 bygget av Bombardier som har blitt faset inn etter 2001.
Les mer
- 6
Barcelona Metro er en del av det offentlige transportsystemet i Barcelona, Catalonia, Spania. Metroen er et nettverk av elektrisk jernbane som går under det sentrale Barcelona og over bakken i utkantene av byen.
Den ble grunnlagt i 1924, da Gran Metro mellom Lesseps og Plaça de Catalunya ble bygd. I dag består Barcelona Metro av ni linjer som er drevet av to forskjellige selskaper: Transports Metropolitans de Barcelona (TMB), som driver de seks linjene som hovedsakelig går under bakken; og Ferrocarrils de la Generalitat de Catalunya (FGC), som driver de tre regionale linjene som går ut til områdene utenfor selve byen.
Siden 2007 har Barcelona Metro 151 stasjoner, og har en total lengde på 115 kilometer. 14 av stasjonene har overgangsmulighet til andre metrolinjer, 9 til RENFE og 1 til Funicular de Montjuïc. Den gjennomsnittlige avstanden mellom hver stasjon er 650 meter. Metroen er i drift fra klokka 05:00 til klokka 24:00. På lørdager, kvelder før helligdager, nyttårsaften og sankthansaften går den fram til klokka 02:00.
Les mer
- 7
Stockholms tunnelbane (sv. tunnelbana) i Storstockholm er Sveriges eneste undergrunnsbane.
Tunnelbanen eies av selskapet AB Storstockholms Lokaltrafik (SL), det landstingseide trafikkselskapet i Stockholms län. Trafikken er satt ut på anbud, og drives av Connex Sverige AB.
Stockholms tunnelbane har i dag nøyaktig 100 stasjoner, av disse er 47 underjordiske stasjoner. De underjordiske stasjonene deles inn i to hovedtyper:
- fjellstasjoner: stasjoner som er sprengt ut i fjell
- betongstasjoner: stasjoner som er støpt i betong
- 8
Metroen i Kyiv (ukrainsk: Київське метро, russisk: Киевское метро) er T-banesystemet i Ukrainas hovedstad Kyiv. Metroen ble satt i drift i 1960, og er dermed Ukrainas første T-banesystem, og det tredje i Sovjetunionen etter Moskvas metro og St. Petersburgs metro. Metroen i Kyiv har 1,7 millioner daglige passasjerer, og for 34% av byens offentlige transport målt i antall reisende.
Metroen har tre linjer i drift (rødt, grønt og blått på kartet under), og én linje under bygging (markert i orange). Den røde linjen ble satt i drift i 1960, mens den blå og grønne ble satt i drift i henholdsvis 1976 og 1989.
Kyivs metro har 46 stasjoner. Omtrent halvparten ligger svært dypt (på samme måte som i Moskva), mens den andre halvparten ligger like under jorden eller på bakkenivå. Metroen drives nå av et privat selskap eiet av det offentlige, etter at dette ble skilt ut fra jernbanedepartementet tidlig på 1990-tallet. Driftsinntektene er tredelte, i tillegg til offentlige overføringer (både fra stat og kommune) får metroen også inntekter fra billettsalg og reklame.
Metrobygging er skilt ut i et eget datterselskap. Videre utbygging av systemet ble finansiert både med overskudd fra metrodriften og med egne overføringer fra stat og kommune.
Metroen har en flat takst på 0,5 hryvnia (omtrent 50 øre) uansett lengde på reisen.
Les mer
- 9
Tasjkents metro er t-banesystemet i Usbekistans hovedstad Tasjkent. Den er den eneste operative tunnelbanen i Sentral-Asia. Systemet åpnet i 1977 da landet var en del av Sovjetunionen, og stasjonene er derfor i typisk sovjetisk stil dekorert med intrikate ornamenter.
Systemet består av tre linjer; rød, blå og grønn. Den røde linjen er 16.7 km lang med 12 stasjoner, den blå linjen 14.8 km med 11 stasjoner, og den grønne linjen 7.6 km med seks stasjoner. Den grønne linjen er under utvidelse, og skal etter planen gå til Tasjkent internasjonale lufthavn når den står ferdig.
Det er fotoforbud på stasjonene da metroen er ansett som en militær installasjon. Det er minst én politimann på hver stasjon for å sørge for at reglene blir overholdt.
En enkeltbillett koster 350 so`m, litt under to norske kroner (2008).
Les mer
- 10
Frankfurts undergrunnsbane utgjør sammen med S-Bahnen og trikken hovednettverket av kollektivtrafikk i Frankfurt. Den har daglig ca. 300.000 reisende.
Nettet har siden 1968 tatt i bruk stadig flere strekninger og nye linjer. Det finnes tre U-Bahn-tunneler i bykjernen, mens det utenfor stort sett går i hevet bane. De overjordiske avsnittene har ulike utbygningsstandarder fra planseparert og hevet til gatebundet og senket. Nettet tilsvarer dermed et bybanesystem.
Frankfurt U-Bahn har syv linjer, som benytter seg av tre stammstrekninger gjennom sentrum og betjener 27 tunnelstasjoner og 58 overjordiske stasjoner. På den 61 kilometer lange linjenettet ble det i år 2008 fraktet 112 millioner Passasjerer.
Siden 1996 drives bybanen av Verkehrsgesellschaft Frankfurt am Main mbH (VGF), et selskap som tilhører byen Frankfurt. Det meste av banens materiell og infrastruktur eies av dette selskapet. Banen er medlem av Rhein-Main-Verkehrsverbund (RMV), et tariffsystem som dekker hele det sydlige Hessen.
Les mer
- 11
Buenos Aires’ undergrunnsbane (spansk Subte de Buenos Aires) er et kollektivtransporttilbud i Argentinas hovedstad Buenos Aires. Den åpna 1. desember 1913, som første undergrunnsbane i Iberoamerika og på den sørlige halvkule. Nettverket ble raskt utvida i de første tiårene etter banens åpning, men den sank dramatisk i årene etter andre verdenskrig. I slutten av 1990-årene begynte en ny utvidelsesprosess, med planlegginga av fire nye linjer. I dag har undergrunnsbanen seks linjer, med totalt 74 stasjoner.
Diskusjonene om behovet for et undergrunnssystem i Buenos Aires begynte i slutten av det attende århundret, i forbindelse med byens trikkesystem. Buenos Aires hadde hatt trikk siden 1870, og mot begynnelsen av det nye århundret oppsto det en krise i forbindelse med elektrifiseringa av trikken, en situasjon som ble forverra av monopoliseringa av de ivolverte selskapene.
I denne sammenhengen kom de første forslagene om opprettinga av et undergrunnssystem for Buenos Aires. Det første forslaget kom i 1896, da et firma spurte Kongressen om å opprette en «undergrunnstrikk» fra Sentralstasjonen (som lå like i nærheten av Casa Rosadas nordfløy) og Plaza Once. I 1889 søkte Ricardo Norton om å opprette to underjordiske jernbanelinjer: en fra Sentralstasjonen til Plaza Once via Plaza Lorea, og en fra Plaza Constitución til krysset mellom Lima og Avenida de Mayo. Disse linjene skulle gå i begge retninger, og ha elektrisk belysning. Samme år foreslo en Barrabino for byens planleggingsråd at man skulle lage en underjordisk jernbane som sirkler rundt byen, men innenriksministeriet avslo planene. Fra da av ble forslag om underjordiske baner retta direkte til innenriksministeriet.
Da man i 1894 bestemte seg for å bygge Kongressen ved dagens beliggenhet, kom planene om en undergrunnsbane for dagen igjen, fordi man ønska å korte ned reisetiden mellom kongressen og Casa Rosada (det ble også foreslått å bygge elektrisk trikkelinje mellom de to stedene). Miguel Cané, borgermester i Buenos Aires i 1892–1893 uttrykte også ønske om å få et undergrunnssystem likt det London hadde.
Les mer
- 12
Københavns metro er t-banen til den danske hovedstaden København. Den ble innviet i 2002 og består per dags dato av to linjer. Teknologisk baserer den seg på VAL-systemet, noe som gjør den førerløs og helautomatisk. Metroen blir driftet av firmaet Metro Service A/S, som også står ansvarlig for sporområdene og togene.
Metroen danner sammen med S-togsnettverket en betydelig andel av Københavns kollektivtrafikk. Mens S-toget er en type forstadstog som betjener hele København med omegn, er metroen med sine to linjer bykjernens transportmiddel, som også betjener den nye bydelen Ørestad og Københavns Lufthavn, Kastrup. Metrotogene får i tillegg strømmen sin via en strømskinne.
Gjennom sentrum og vest mot Frederiksberg deler M1 og M2 trasée. Mot syd-øst, betjener Linje M1 øyen Amager, og mot øst betjener Linje M2 de østlige bydelene samt den tidligere nevnte flyplassen. Metroen har 22 stasjoner, hvorav 9 er under bakken. I 2009 fraktet den 50 millioner reisende.
Les mer
- 13
- 14
- 15
- 16
- 17
- 18
- 19
- 20