Mynder er et begrep som refererer til en
morfologisk sett relativt
homogen gruppe av
tamhunder. Uttrykket
mynde følger av det
norrøne uttrykket
mjór og betyr
mjå,
smal eller
smekker, noe som refererer til disse hundenes smekre
anatomiske bygning. Mynder er nemlig anatomisk utrustet for høy fart. De ble opprinnelig avlet som hurtige
vokterhunder og
jakthunder.
Moderne forskning har vist oss, at mynder som gruppe er en parafyletisk gruppe, fordi hundene som inngår under begrepet fordeler seg i tre fjernt beslektede klader.[1] En av disse kladene inkluderer klassiske mynder og fårhunder, mens en annen inkluderer urmynder og myndelignende podencoer, og den tredje en østlig mynde og noen primitive hunder av øst- og nordasiatisk opprinnelse.
I moderne vestlig kultur betraktes mynder som
familiehunder, men i mange andre land brukes myndene fortsatt som vokterhunder og jakthunder. Mange kjenner også myndene som
veddeløpshunder, selv om dette i beste fall er en svært snever beskrivelse av myndene. Noen av rasene ble imidlertid også avlet for dette formålet.
Les mer… Dingo eller
urhund (
Canis dingo) er et fellesnavn som beskriver en gruppe ville hunder som skiller seg fra
tamhunden og
ulven på flere måter. Selve benevnelsen stammer fra det australske navnet på denne ville hunden, men som gruppe omfatter begrepet mer enn
australsk dingo, siden det finnes lignende ville hunder andre steder i
Oseania og i
Asia. Både
Ny-guinea villhund,
balihund,
borneohund og
boranhund er eksempler på sånne, men det er uklart i hvilken utstrekning disse hundene eksisterer i vill tilstand i dag, fordi
hybridisering med tamhund har vært ganske vanlig. Typen blir derfor i noen grad også omtalt som
pariahunder (omstreifende semiville hunder), men på langt nær alle pariahunder kan derfor klassifiseres som dingoer.
Urhundens
anatomi skiller seg i svært liten grad fra tamhunds. Begge bærer tegn på
domestisering, men urhunden i mindre grad enn tamhunden. Som hos tamhunden er også urhundens relative
hjernestørrelse cirka 30 prosent mindre enn hos ikke-domestiserte former av ulv.
[2] Sammenlignet med lignende tamhunder har imidlertid urhunden et litt lengre
snuteparti, mer utviklede
rovtenner, lengre
hoggtenner, og noe flatere skalle med lengre nuchal-linjer. Urhunden har dessuten en mer fleksibel anatomi, sammenlignet med moderne hunderaser, men det er altså helst atferden som skiller den fra tradisjonelle pariahunder. Frem til nå har skallens anatomi vært holdt for å være et sikkert fysisk bevis som kan skille mellom ekte urhunder og semiville tamhunder,
[3] Les mer…
