Politiske grupper med egne skjortefarger

Flere politiske grupperinger har fått kallenavn etter fargen på skjorter og plagg som tilhengerne har båret. Ideologiske symboler og uniformering var særlig vanlig i de politiske massebevegelsene i Europa i mellomkrigstida, ikke minst i gruppenes egne «vernekorps» og ungdomsgrupper. Best kjent er de fascistiske «svartskjortene» i Italia og de nazistiske «brunskjortene» i Tyskland. Kommunistene brukte røde faner og halstørkler og ble omtalt som «den røde fare», «de røde horder» og liknende. I den russiske borgerkrigen sloss hvitegardistene i Den hvite armé i hvite uniformer mot kommunistenes røde armé. Også falangistene i Francisco Francos fascistiske Spania var karakteristisk uniformert i svart.

Den italienske politikeren Benito Mussolini og hans fascistiske «svartskjorter» (camicie nere) fotografert under marsjen mot Rom, deres statskupp i 1922.

Fascistiske og nasjonalsosialistiske bevegelser

Fascistene i Jerngarden i Romania ble kalt «grønnskjorter» på grunn av grønne skjorter eller jakker. Foto fra begravelsen av partilederen Corneliu Zelea Codreanu 1938.

«Grønnskjorter» i fascistbevegelsen Integralismo brasileiro under en samling i Blumenau i Santa Catarina i Brasil 1935. Lederen Plínio Salgado sitter i midten.

På 1920- og 1930-tallet uniformerte fascister i flere land seg med skjorter i ulike politiske farger:

• Svarte uniformsskjorter ble brukt av de italienske fascio, som ble kalt camicie nere, særlig de paramilitære aktivistene i Den frivillige milits for nasjonal sikkerhet. Svarte uniformsskjorter ble dessuten brukt av the Black Shirts i Mosleys British Union of Fascists i Storbritannia. Også i Tyskland kunne medlemmer i Sturmabteilung (SS) omtales som Schwarzhemden til forskjell fra Braunhemden i SA, selv om SS-medlemmene egentlig hadde brune eller hvite skjorter innenfor sine svarte militæruniformer.
• Brune skjorter ble båret av SA-folk og andre medlemmer av nazistpartiet i Tyskland før og under andre verdenskrig. I Norge etterapet Quisling og medlemmene i hans Nasjonal Samling (NS) de tyske nazistenes gjennomførte bruk av militærliknende uniformer og emblemer, særlig etter at uniformsforbudet fra 1933 ble opphevet under krigen, deriblant bruken av brune skjorter.
• «Blåskjorter» ble brukt om fascistiske grupper i en rekke land i mellomkrigstiden. The Blueshirts var for eksempel kallenavn for «vernekorpset» Army Comrades Association i det nylig selvstendige Irland 1933–1934. Flere av medlemmene der gikk siden inn i det liberalkonservative partiet Fine Gael. Også det den paramilitære greinen av det førfascistiske nasjonalistpartiet Associazione Nazionalista Italiana i Italia 1910–1923 ble kalt Camicie Azzurre. På samme vis ble deler av det nazistiske Parti National Social Chrétien ( Canadian National Socialist Unity Party) i Canada 1934–1940 omtalt som Blushirts. Også medlemmene i Sven Olov Lindholms Nationalsocialistiska Arbetarpartiet i Sverige 1933–1950 uniformerte seg med blå skjorter. Blått var også fargen til militiaen til den spanske Falange Española (angivelig valgt i sympati med arbeidernes blå kjeledresser), den franske Solidarité des Français og kinesiske Blue Shirts Society.
• «Grønnskjortene» var kallenavn for Jerngarden i Romania (Cămăşile verzi), men også for fascister i Magyar Nemzeti Szocialista Párt i Ungarn, National Corporate Party i Irland og Ação Integralista Brasileira i Brasil. Også medlemmer av den høyrepopulistiske Lega Nord som ble dannet i Nord-Italia i 1989 har blitt kalt grønnskjorter (camicie verdi).
• «De gylne skjortene» (Camisas Doradas) var kallenavn for Acción Revolucionaria Mexicanista, en paramilitær fascistorganisasjon i Mexico fra 1933 til omkring 1940.
• «Sølvskjortene» (The Silver Shirts) var kallenavn for Silver Legion of America, en antisemittisk fascistgruppe i USA som i 1934 skal ha hatt omkring 15 000 medlemmer. Den eksisterte fra 1933 til 1941.
• «Gråskjorter» (Gryshemde) var kallenavn for South African Gentile National Socialist Movement, nazistbevegelsen i Sør-Afrika på 1930- og 40-tallet.
• Det høyreautoritære Fedrelandslaget i Norge antok grå skjorter med store belglommer som uniform, påsydd sirkelformet emblem og båret med grått bandolær og svart slips. «Gråskjortene» viste seg blant annet under et sommerstevne i Evje i Setesdal i 1933. Allerede en uke etter vedtok odelstinget å forby politiske uniformer i Norge for å unngå «samme utvikling som i andre land», det vil si unødvendig politisk uro og hatsk agitasjon med massemønstringer og gatekamper mellom uniformerte grupper. Fedrelandslaget brukte likevel grå skjorter enda en tid. For øvrig opptrådte Fedrelandslagsmedlemmer i hvite skjorter og hilste med utstrakt høyrearm under et folkemøte i Kristiansand seinere på 1930-tallet.^{[trenger referanse]}

Andre politiske grupperinger

Medlemmene i det østtyske kommunist-partiets ungdomsorganisasjon FDJ ble kalt «blåskjorter» etter uniformskjortene. Foto fra «FDJs 12. parlament» i Berlin 1985.

Foto: Deutsches Bundesarchiv

«Rødskjorter», tilhengere av Den forente demokratifronten mot diktatur (United Front for Democracy Against Dictatorship, UDD), i Bangkok 2010.

Også andre politiske grupperinger har blitt oppkalt etter skjortefargene:

• «Rødskjorter» har vært betegnelse for ulike politiske bevegelser, deriblant Camicie rosse som støttet Giuseppe Garibaldis Spedizione dei Mille («de tuseners marsj») i Sør-Italia i 1860, Redshirts i Sørstatene på slutten av 1800-tallet og de anti-katolske, paramilitære Camisas Rojas i Mexico på 1930-tallet.
• I mellomkrigstiden kunne medlemmer av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) bære blå skjorter med lokallagets initialer (og røde slips). Også arbeiderbevegelsens «ordensvern», som var i funksjon ved demonstrasjoner og møter, var uniformert i like vindjakker og luer, angivelig av praktiske grunner. Politiske uniformer ble imidlertid først og fremst forbundet med fascistiske opptog og tilstelninger, og fra sommeren 1933 ble politiske uniformer forbudt i Norge.
• «Grønnskjorter» (Green Shirts) var kallenavn på medlemmene i the Social Credit Party of Great Britain and Northern Ireland i Storbritannia. Det var et lite, syndikalistisk parti som ble opprettet av avistegneren og forfatteren John Douglas Hargrave I 1935 på grunnlag av friluftsbevegelsen Kibbo Kift og frontet en økonomisk ideologi for personlig selvutvikling.
• «Blåskjorter» (Blauhemden) var medlemmer i Freie Deutsche Jugend (FDJ), det østtyske kommunistpartiet Sozialistische Einheitspartei Deutschlands' ungdomsorganisasjon, oppkalt uniformsskjortene de bar fra 1948.^{[trenger referanse]} For øvrig har barn og ungdom organisert i det statsbærende partiet i kommuniststater som Sovjetunionen, de tidligere østblokklandene, Folkerepublikken Kina, Nord-Korea og så videre, vært uniformert. Medlemmer i barne- og ungdomsorganisasjonene har blitt kalt ungpionérer og liknende, og plagg og drakter har liknet på tradisjonelle speider– og skoleuniformer. Typisk har vært, og er, røde skjerf eller halstørkler, gjerne sammen med hvite skjorter.^{[trenger referanse]} Røde halskluter har også vært markør for ulike grupper av «rødegardister».
• «Gulskjorter» er et populært navn på Folkealliansen for demokrati (People's Alliance for Democracy, PAD) i Thailand. Den består av rojalister og tilhengere av den Bangkok-baserte politiske eliten i landet. Motstanderne kalles «rødskjorter».

• «Rødskjorter» er tilhengere av Den forente demokratifronten mot diktatur (United Front for Democracy Against Dictatorship, UDD), det alternative opposisjonsmiljøet som protesterte mot «gulskjortene» i Thailand og den thailandske kuppregjeringen i 2010.
• «De gule vestene» er kallenavn på deltakerne i masseprotestene i Paris i 2018 og 2019. Deres gule refleksvester har blitt et uniformsliknende plagg og samlende symbol for en uensartet gruppe politiske demonstranter.^{[trenger referanse]}

Se også

• Svartskjorter, kallenavn for Mussolinis italienske fascister
• Brunskjorter, kallenavn for Hitlers gatetropper og nazister generelt
• Politiske farger