Politiske grupper med egne skjortefarger

Flere politiske grupperinger har fått kallenavn etter fargenskjorter og plagg som tilhengerne har båret. Ideologiske symboler og uniformering var særlig vanlig i de politiske massebevegelsene i Europa i mellomkrigstida, ikke minst i gruppenes egne «vernekorps» og ungdomsgrupper. Best kjent er de fascistiske «svartskjortene» i Italia og de nazistiske «brunskjortene» i Tyskland. Kommunistene brukte røde faner og halstørkler og ble omtalt som «den røde fare», «de røde horder» og liknende. I den russiske borgerkrigen sloss hvitegardistene i Den hvite armé i hvite uniformer mot kommunistenes røde armé. Også falangistene i Francisco Francos fascistiske Spania var karakteristisk uniformert i svart.

Den italienske politikeren Benito Mussolini og hans fascistiske «svartskjorter» (camicie nere) fotografert under marsjen mot Rom, deres statskupp i 1922.

Fascistiske og nasjonalsosialistiske bevegelser

rediger
 
Fascistene i Jerngarden i Romania ble kalt «grønnskjorter» på grunn av grønne skjorter eller jakker. Foto fra begravelsen av partilederen Corneliu Zelea Codreanu 1938.
 
«Grønnskjorter» i fascistbevegelsen Integralismo brasileiro under en samling i Blumenau i Santa Catarina i Brasil 1935. Lederen Plínio Salgado sitter i midten.

På 1920- og 1930-tallet uniformerte fascister i flere land seg med skjorter i ulike politiske farger:

Andre politiske grupperinger

rediger
 
Medlemmene i det østtyske kommunist-partiets ungdomsorganisasjon FDJ ble kalt «blåskjorter» etter uniformskjortene. Foto fra «FDJs 12. parlament» i Berlin 1985.
 
«Rødskjorter», tilhengere av Den forente demokratifronten mot diktatur (United Front for Democracy Against Dictatorship, UDD), i Bangkok 2010.

Også andre politiske grupperinger har blitt oppkalt etter skjortefargene:

  • «Rødskjorter» har vært betegnelse for ulike politiske bevegelser, deriblant Camicie rosse som støttet Giuseppe Garibaldis Spedizione dei Mille («de tuseners marsj») i Sør-Italia i 1860, Redshirts i Sørstatene på slutten av 1800-tallet og de anti-katolske, paramilitære Camisas Rojas i Mexico på 1930-tallet.
  • I mellomkrigstiden kunne medlemmer av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) bære blå skjorter med lokallagets initialer[8] (og røde slips). Også arbeiderbevegelsens «ordensvern», som var i funksjon ved demonstrasjoner og møter, var uniformert i like vindjakker og luer, angivelig av praktiske grunner.[8] Politiske uniformer ble imidlertid først og fremst forbundet med fascistiske opptog og tilstelninger, og fra sommeren 1933 ble politiske uniformer forbudt i Norge.[8]
  • «Grønnskjorter» (Green Shirts) var kallenavn på medlemmene i the Social Credit Party of Great Britain and Northern Ireland i Storbritannia. Det var et lite, syndikalistisk parti som ble opprettet av avistegneren og forfatteren John Douglas Hargrave[9] I 1935 på grunnlag av friluftsbevegelsen Kibbo Kift og frontet en økonomisk ideologi for personlig selvutvikling.
  • «Blåskjorter» (Blauhemden) var medlemmer i Freie Deutsche Jugend (FDJ), det østtyske kommunistpartiet Sozialistische Einheitspartei Deutschlands' ungdomsorganisasjon, oppkalt uniformsskjortene de bar fra 1948.[trenger referanse] For øvrig har barn og ungdom organisert i det statsbærende partiet i kommuniststater som Sovjetunionen, de tidligere østblokklandene, Folkerepublikken Kina, Nord-Korea og så videre, vært uniformert. Medlemmer i barne- og ungdomsorganisasjonene har blitt kalt ungpionérer og liknende, og plagg og drakter har liknet på tradisjonelle speider– og skoleuniformer. Typisk har vært, og er, røde skjerf eller halstørkler, gjerne sammen med hvite skjorter.[trenger referanse] Røde halskluter har også vært markør for ulike grupper av «rødegardister».
  • «Gulskjorter» er et populært navn på Folkealliansen for demokrati (People's Alliance for Democracy, PAD) i Thailand. Den består av rojalister og tilhengere av den Bangkok-baserte politiske eliten i landet.[10] Motstanderne kalles «rødskjorter».
  • «Rødskjorter» er tilhengere av Den forente demokratifronten mot diktatur (United Front for Democracy Against Dictatorship, UDD), det alternative opposisjonsmiljøet som protesterte mot «gulskjortene» i Thailand og den thailandske kuppregjeringen i 2010.[11]
  • «De gule vestene» er kallenavn på deltakerne i masseprotestene i Paris i 2018 og 2019. Deres gule refleksvester har blitt et uniformsliknende plagg og samlende symbol for en uensartet gruppe politiske demonstranter.[trenger referanse]

Referanser

rediger
  1. ^ theirishstory.com: The Blueshirts – fascism in Ireland?
  2. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 17. april 2019. Besøkt 15. juni 2019. 
  3. ^ «holocaustonline.no om The Silver Shirts i USA». Arkivert fra originalen 14. juni 2019. Besøkt 15. juni 2019. 
  4. ^ Norland, Andreas (1935-) (1973). Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyer. s. 216. ISBN 8209011057. 
  5. ^ «Øyvind Strømmen 2015: En historiens tåkedott». Arkivert fra originalen 16. april 2019. Besøkt 15. juni 2019. 
  6. ^ 1ste Mai 1933.06.29. Norge;Rogaland;;Stavanger;;;;. 1933-06-29. s. 1. 
  7. ^ Arbeiderbladet 1934.03.15. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. 1934-03-15. s. 1. 
  8. ^ a b c Arbeiderbladet 1933.06.30. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. 1933-06-30. s. 3. 
  9. ^ Munthe, Preben (1922-2013) (1999). Populister og originale økonomer. [Oslo]: Tano Aschehoug. s. 69. ISBN 8251838428. 
  10. ^ «Gulskjortene» truer «rødskjortene» i Thailand, Aftenposten 12. oktober 2011 ]
  11. ^ VG 14. mars 2010: Rødskjortene truer med langvarige protester

Se også

rediger
Autoritetsdata