Åpne hovedmenyen

BeskrivelseRediger

Manakiner varierer i størrelse fra 7 til 15 cm og i veier 8 til 30 g. I slekta Tyranneutes finnes de minste artene. Manakiner er kompakte fugler med kort hale, breie og avrunda vinger, og store hoder. Nebba er korte og har et breitt gap. Hunneneog ettårige hanner har matt grøn fjærdrakt. De fleste artene har hekkedrakt, hannene som oftest svart drakt med flotte fargeflekker, og noen arter har lange dekorative halefjær, kronfjær eller utstående strupefjær. Hos enkelte arter har hanner på to til fire år som ikke er voksne ei særegen fjærdrakt.

Syrinxen er karakteristisk hos manakiner og skiller manakiner fra de næreste slektningene, kotingaer og tyranner. Syrinxen er så distinktiv for grupper og slekter av manakiner at til og med arter kan bli identifisert av syrinxen alene, i motsetning til arter av sangfugler. Lydene er fløytetoner, triller, og summing.

Utbredelse, habitat og diettRediger

Manakiner finnes fra det sørlige Mexico ned til Nord-Argentina, Paraguay, og det sørlige Brasil, dessuten på Trinidad og Tobago. De er svært trelevende fugler, finnes nesten utelukkende i skog og skogsterreng. De fleste artene lever i fuktig tropisk lavland, med få arter i tørr skog og elveskog. Noen arter i høglandet har altitudinal migrering. Føden er små frukter, bær og i mindre grad insekt. De kan plukke frukt i flukt, derfor tror man de kan ha utvikla seg fra instektetende fugler. Av og til danner de flokker med ulike arter på matauk.

ForplantningRediger

Mange manakinarter har spektakulære ritual i paringsleiken, som er særlig omstendelige hos slektene Pipra og Chiroxiphia. Medlemmene av slektene Machaeropterus og Manacus har spesielle vingefjær som de bruker til å lage summelyder og klappelyder. Reiret er skålforma og ligger generelt lavt i terrenget. Hunnene ruger i 18 til 21 dager, og sørger for føde til ungene i 13–15 dager. Hjelmmanakin danner stabile par, men bidraget fra hannen er begrensa til å forsvare territoriet. Normalt er det er to egg i hvert kull, de er mattgule eller skittenkvite med brune markeringer.

ArterRediger

 
Hvitskjeggmanakin i hekkedrakt.
 
Blåryggmanakin, Chiroxiphia pareola
 
Gullhodemanakin, Pipra erythrocephala

KilderRediger

  • Prum, Richard O.; Snow, David W. (2003). Manakins, in Perrins, Christopher: The Firefly Encyclopedia of Birds. Firefly Books, 434–437. ISBN 1-55297-777-3.
  • Lanyon, Scott N. (1991). in Forshaw, Joseph: Encyclopaedia of Animals: Birds. London: Merehurst Press, 167-168. ISBN 1-85391-186-0.
  • Remsen, J. V., Jr., C. D. Cadena, A. Jaramillo, M. Nores, J. F. Pacheco, M. B. Robbins, T. S. Schulenberg, F. G. Stiles, D. F. Stotz, & K. J. Zimmer. 2007. A classification of the bird species of South America. American Ornithologists' Union. Lest 12. desember 2007.

Eksterne lenkerRediger