Piperøyking

røyke tobakkspipe
Tobakksrøyking, særlig med pipe, har i perioder vært ansett som spesielt maskulint og voksent. Bildet viser den tyske filosofen og forfatteren Rudolf Eucken og unge medstudenter med lange krittpiper i 1865.
Piperøykende mann fra Estland i 1912. Tobakk har tradisjonelt vært et rusmiddel for å koble av og orke en tung arbeidsdag. Da sigarettene ble vanlige på 1900-tallet, ble piperøyking ansett som umoderne og gammeldags. Piperøyking har likevel hatt en viss motestatus i enkelte miljøer.

Piperøyking eller piperøking beskriver aktiviteten å stappe en tobakkspipe med pipetobakk, tenne den, røyke den ned til all tobakken er blitt aske, og kan bankes eller skrapes forsiktig ut av pipehodet.

Piperøyking og helseRediger

Det må påpekes at selv om en kan argumentere for at piperøyk ikke skal inhaleres og dermed gir mindre tjærestoffer direkte i lungene, er nikotin, det viktigste virkestoffet i tobakk, i seg selv et giftstoff som i store mengder eller inntatt over lang tid er skadelig. Den passive røykingen forblir den samme. Piperøyking synes også å bli en sjeldnere aktivitet. Artikkelen har derfor et historisk perspektiv.

HistorikkRediger

 
Leirpipe fra omkring 1770

Fra 1600-tallet og framover ble røyking en stor og sosial aktivitet. I England var det vanlig at der var egne pipeklubber hvor faste gjester hadde sin egen krittpipe hengende under taket når den ikke var i bruk. Kong Fredrik Vilhelm I av Preussen antas å være stifter av tobakkskollegiene. I hans tid startet man klokken fem ettermiddag på dager der det ikke var andre forpliktelser og kunne fortsette til de små timer med øl og tobakk.

England hadde også sin renhetslov som satte grenser for hva en kunne blande inn i tobakken. Dette utløste stor kreativitet både hos de som tilberedte tobakken i tilknytning til dyrking, og når det gjaldt måter å behandle og blande tobakken på før den kunne selges.

Utstyr for piperøykingRediger

PipetobakkRediger

 
Pipetobakk i plastpose ble regnet for dårlig oppbevart.

Pipetobakk fantes etter hvert i mange varianter, avhengig av plante, voksested og viderebehandling, fra høsting og til ferdig produkt. Enkelte behandlingsmåter var slik at en sjelden fikk kjøpe denne tobakken i ren form, mens den var en viktig smakstilsetning i ferdige blandinger. Dette beskrives nærmere i artikkelen om tobakk. Piper og tidlig historie finnes også under tobakkspipe.

En liten dansk bok fra slutten av 1960-tallet (Paul C. Olrik: Tobaks krukken) beskriver 125 av de vanligste pipetobakkene og sorterer i 10 hovedkategorier. Andre inndelinger finnes.

  1. Skårne Virginia
  2. Ukrydrede miksturer
  3. Flake, Navy Cut, Cut Plug
  4. Krydrede miksturer
  5. Curly Cut
  6. Burley
  7. Cavendish
  8. Amerikanske tobakker
  9. Flavoured tobakker
  10. Blandingstobakker

Alle disse kom i lufttette bokser og måtte passes slik at de ikke tørket ut etter at de var åpnet. Plastposene ble regnet for mindreverdige, spesielt til langtidslagring, men kom for å bli. Dagsdoser ble tatt med i egne tobakkspunger. I tillegg til tobakk, hørte også 2 – 4 piper og et redskap til å stampe tobakken sammen med, ofte kombinert med en stift til å stake og en skje til å grave ut aske med. En pakke piperensere var også påkrevd for å holde røkrøret og munnstykket fritt for olje og tjære.

TobakkspiperRediger

 
En italiensk tobakkspipe av merket Savinelli
 
Holmes' pipe, hatt, og forstørrelsesglass i hans stue i London. Pipen er en kalabas, laget av tørket gresskarskall, med innlegg av merskum.

Se også artikkel: tobakkspipe

De eldste kjente pipene var y-formet, og ble brukt av mayaindianerne. Etterhvert som skikken bredte seg, ble røykeredskapene mere variert. De ble formet i leire, skåret i bein eller tre eller formet av metall. De enkleste var en rull tobakk som ble vridd sammen og røkt med et grønt blad rullet ytterst.

De første pipene som ble tatt i bruk i Europa, var krittpipe. Disse ble laget i store mengder, og er fortsatt i salg. De var lett å knekke og knuse. Spesielt pipehodet voldte problemer, siden treverk så lett ble gjennombrent. Både porselen-, merskum- og kalabaspiper finnes fortsatt å få, men ble aldri særlig annet enn kuriositeter som var lettknuste og for store til å bære med seg. Krittpipene holdt seg fordi de var billige. Roten av en lyngart (Erica arborea) ga opphav til briarpipene (av fr.bruyere), som var så tettvokst at det varte i mange år. Andre materialer som ble brukt var merskum og porselen. Også «Ceram» ble lansert som et «spin-off» fra romfartsindustrien.(Tåler det meste, inklusive vaskemaskin og sveiseflamme.)

Amerikanerne lager også en pipe som er laget med hode av maiskolbe (Corn Cob). Denne er lite varig, men er billig i USA. Den er mest kjent i Norge fra tegneserien og -filmene om Skipper'n.

I dag er briarpipene så godt som enerådende. Halsen og munnstykket ble laget av ebonitt, men også rav og forskjellige kunststoffer har vært i handelen.

Fasong og størrelse varierer fra små «damepiper» til store kalabaspiper og lange krittpiper. Hva som passer den enkelte er en smakssak: Man skal ha en pipe som passer en i utseende. De vanligste modellene har holdt stand fordi de passer de fleste.

EkstrautstyrRediger

  • Humidor, det vil si fukteboks eller fukteskap, var det ekstraluksuriøse for pipetobakk og sigarer. De fleste nøyde seg med å oppbevare slike ting i lintøyskapet, hvor luftfuktigheten holdt seg noenlunde jevn.
  • Røykebord. Dette var gjerne utstyrt med hull, hyller og skuffer til alt en trengte. Kom også i «sett sammen selv-sett» som ga opphav til småpussige betraktninger og essays.
  • Pipestativet eller pipeholderen kom i mange modeller med og uten holder for piperensere og fyrstikker som tillegg.
  • Pipekniven har blad som er avrundet i enden. En spiss kniv kan lett stikke for langt ned i bunnen av hodet. Den kommer ofte som kombinasjon med sigarkutter.
  • Pipehodefreser eller -rasp: Fingertuppformet instrument til å vri rundt nede i pipehodet for å fjerne koks. Måtte være nøyaktig tilpasset for ikke å bli til mer skade enn nytte.
  • Tobakkspungen var regnet for uunnværlig for å slippe å ha store blikkdåser i lommen.
  • Fyrstikker. De er fortsatt regnet for best både til pipe og sigar. Før brukte man å ha et tent stearinlys som en kunne tenne en fidibus (vridd papirstrimmel) på, for å unngå smak av voks eller stearin.

RøykeprosessenRediger

 
«Barn røyker hemmelig på rommet» malt av Heinrich Jonathan Fink 1868

InnrøkingRediger

En ny pipe starter alltid med å bli innrøkt. Ett mulig unntak er for Dunhill-pipene som er spesialbehandlet slik at det ikke skal være nødvendig. En starter da med bare å fylle opp den nederste tredelen av pipehodet og røke til tobakken er nedbrent. Prosessen gjentas med avkjølt pipe til det smaker av tobakk og ikke brent tre. Fyllingen kan nå økes litt og litt, til hodet kan fylles helt.

Ett unntak er pipene fra Dunhill som er preparert slik at de smaker søtaktig fra første stapp og ikke gir brent tresmak. Disse pipene ligger i øverste prissjikt for standardproduserte piper, og er laget av toppkvalitet briar.

Stappe en pipeRediger

Stapping av pipe er en sak for seg. Regelen er grei: ikke for fast (gir tett pipe) og ikke for løst ( gir varm røk og fare for gjennombrenning av treverket). I praksis må en regne med at det enkleste av og til er å kare alt ut og starte om igjen. En vanlig pipestapp varer i ca. tre til fem kvarter og bør røkes i ett. Da bevarer man pipen som den etter all erfaring bør være. Det er mulig å strekke røkeprosessen av et par gram tobakk til å vare i timevis.

Tenne en pipeRediger

Har man stappet riktig, skal det tennes over hele toppen, og der skal ikke være steder som gløder fort nedover i stappen. Det jevner man i så fall ut og suger til der er jevnt fyr. Røkingen skal så skje ved rolige drag slik at forbrenningen skjer så jevnt som mulig til alt er brent opp, og asken kan bankes ut. Røkrøret og munnstykket vil nå inneholde en del olje og tjærestoffer som også bør fjernes. Pipen bør bli kald før en fyller på nytt.

VedlikeholdRediger

 
Piperensere

Etterhvert vil det bli et lag av forkokset slagg langs innsiden av pipehodet. Hvis en ikke gjør noe med det, vil pipehodet gro igjen. Det er også høyere risiko for at hodet sprekker, samtidig som en mister kontrollen med det som blir igjen nede i hodet. Der kan lett bli surhet og dårlig lukt. En må derfor skrape det noe ned med jevne mellomrom uten å ødelegge treverket i pipehodet. Piperens fantes før i flere utgaver. De mest rensende ga ekkel smak. Brukes sammen med piperensere.

 
Den amerikanske generalen Douglas MacArthur med sin karakteristiske maiskolbe-pipe i 1945.

KilderRediger

Paul C. Olrik: Kunsten å røke pipe J. W. Cappelens forlag 1963 (oversatt fra dansk av Hans Geelmuyden (samme forfatter ga i en årrekke ut tidsskriftet Stop om temaet.

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger