Pinsebevegelsen på Island

Pinsebevegelsen på Island har røtter tilbake til 1920, da de første norske misjonærene tilsluttet den norske pinsebeveglsen drog til Island. Pinsebevegelsen forsøkte å etablere seg i Reykjavík først, men ga opp etter kort tid. På Vestmannaøyene lyktes det og i 1926 ble den første menigheten grunnlagt samtidig som det første menighetslokalet ble innviet.

BakgrunnRediger

Åndsdåpen (dåpen i Den hellige ånd) fikk en radikal oppvåkning på begynnelsen av 1900-tallet. Den 1. januar 1901 falt Den hellige ånd på Agnes Ozman, og noen dager senere på predikanten og metodistpastoren Charles Parham.

Men det var i 1906 at pinsekraften og dåpen i Den hellige ånd virkelig fikk en verdensvid gjennombrudd ved vekkelsen i Azusa street, Los Angeles. Den afroamerikanske pastoren William J. Seymour startet vekkelsesmøtene i april 1906 under navnet Apostolisk trosmisjon der tusener opplevde åndsdåpen. Til Norden kom pinsevekkelsen med Thomas Ball Barratt i 1906. Pinsebevegelsen er en del av den større pinsevekkelsen.

HistorieRediger

Det norske ekteparet Signe og Erik Aasebø var pinsevenner, de reiste ut til Island i 1920. De var de første på Island, fra den dengang nye pinsebevegelsen. De begynte sitt virke i Reykjavík og var mye opptatt med barnearbeid. Men de fikk ikke så mye innpass i byen og arbeidet hadde ikke den framgang de hadde ønsket.

Etter ett år planla de å flyttet til Akureyri, på nordkysten. Akureyri var dengang Islands nest største by. Men dagen før avreise fikk de en sterk uro og følte at de skulle til sørkysten i stedet, til Vestmannaøyene. Og slik ble det. Da båten kom til stedet forstod Erik at de var kommet til riktig sted. Han hadde fått kall som misjonær til Island og i et syn sett landskapet hvor han skulle virke. De kom til stedet sommeren 1921, og bare få dager senere brøt det ut vekkelse. I løpet av den første tiden ble 60-70 personer frelst.

Men de møtte også motgang, flere av innbyggere var skeptiske. De var motstandere av at «en fanatisk religion som var svermerisk i formen» etablerte seg på stedet. Under ett møte var en større gjeng samlet utenfor møtelokalet. Stemningen ble spent og tilslutt måtte Aasebø rømme ut bakveien.

Behovet for et møtelokale ble etterhvert sterkere og Aasebø reiste i ett år rundt i Norge og Sverige for å samle inn midler for å reise et hus. Sommeren 1925 seilte en båt inn på havna, den var full av materialer som hadde blitt innkjøpt av de innsamlede midlene. Huset eller menighetslokalet ble bygget samme sommer og høst. Det ble innviet samme dag som islands første pinsemenighet, Betel på Vestmannaøyene ble grunnlagt 24. februar 1926. Det ble en minnerik dag, med menighetsetablering, innvielse av hus og ikke minst stordåp. 20 personer lot se døpe denne dagen. Ekteparet Aasebø reiste hjem til Norge i 1926. Nye misjonærer overtok.

De første ti årene var sterkt preget av norske og svenske misjonærer. T. B. Barratt besøkte Island under en reise i 1936. Han grunnla to nye menigheter, en i Reykjavík og en i Akureyri, som var Islands to største byer.

Milda og Sigurd Jacobsen fra Romerike var det første forstanderparet (pastor) i menigheten i Akureyri. De hadde reist ut til Island i 1933. Magny og Arne Kyvik reiste ut i 1939. De skulle bli de siste norske misjonærene på Island. Arne var der helt til 1963, kona døde noen år tidligere. Etter å ha virket i byen over en lengre periode som evangelist, var Kyvik med å grunnlegge menigheten i Isfjordur, islands tredje største by. Kyvik ble pastor i menigheten.

I nyere tid har det vært kontakter til Aril Edvardsen og Troens Bevis Verdens Evangelisering. Flere fra island har gått på bibelskolen i Kvinesdal og Aril Edvardsen har flere ganger besøkt Island.

DokumentasjonRediger

Daniel Jonasson har i en årrekke samlet informasjon om Pinsebevegelsen på Island, og har han skrevet en universitetsavhandling om temaet.[1]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Viumdal, Anders. 2003.

LitteraturRediger

  • Johansen, Oddvar; Hagen, Kjell; Nyen, Astrid Neema; Kolbjørnsrud, Paul og Filberg, Trond. 2010. I all verden. Pinsemisjon i 100 år. PYM 100 år 1910-2010 (jubileumsskrift) De norske pinsemenigheters ytremisjon (PYM). side 15.
  • Viumdal, Anders. 2003. Nordmenn brakte pinsevekkelsen til Island. Intervju med Daniel Jonasson som skriver på en bok om islandsk pinsebevegelse. Korsets Seier, 17. januar 2003, side 12-13.
  • Korsets Seier 2006 – 2007. Artikelserien: Pinsebevegelsen 100 år.

Eksterne lenkerRediger