Pietro Maffi
.
| Pietro Maffi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. okt. 1858[1][2][3][4] Corteolona | ||
| Død | 17. mars 1931[1][2][3][4] (72 år) Pisa | ||
| Beskjeftigelse | Astronom, katolsk prest (1881–), katolsk biskop (1902–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1931) | ||
Pietro Maffi (født 12. oktober 1858 i Corteleona nær Pavia i Italia, død 17. mars 1931 i Pisa) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Pisa 1958–1969. Han var også astronom, og var i en periode leder for Vatikanets astronomiske observatorium. Han skrev flere bøker på et høyt vitenskapelig nivå om astronomi, skjønt det mest kjente verket, Nei cieli, var en populærvitenskapelig fremstilling.
Han ble kreert til kardinal i 1907, og deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.
Liv og virke rediger
Prest rediger
Pietro Maffi begynte på presteseminar i 1875 og ble presteviet i 1881. Han ble etterhvert generalvikar for erkebiskop Agostino Gaetano Riboldi av Ravenna og var i dette embede til 1901.
Biskop rediger
Den 9. juni 1902 ble han utnevnt til hjelpebiskop i det samme erkebispedømmet, og samtidig til titularbiskop av Cesarea di Mauritania. Han mottok prestevielsens sakrament fra kardinal Lucido Maria Parocchis hender den 11. juni 1902 i den romerske basilika Sankt Paul utenfor murene. Medkonsekrerende var titulærerkebiskopene Felix-Marie de Neckere og Diomede Panici.
Allerede året etter ble han elevert til erkebiskop av Pisa av pave Leo XIII[5], og ble høytidelig innført i embedet den 10. januar 1904. I sin tid i Poisa var han også i en periode, fra 14. september 1906 til 8. november 1908, apostolisk administrator av bispedømmet San Miniato.
Kardinal rediger
Maffi ble kreert til kardinal av pave Pius X i konsistoriet av 15. april 1907, og den 18. april det påfølgende år gjort til kardinalprest til tittelen San Crisogono.
Hans intense biskopelige aktivitet bevitnes av de mange prosjekter som han fremmet.
Aktuell som pavekandidat: Før to pavevalg, i 1914 og i 1922, var det tale om at han var «papabile» - et aktuelt paveemne. Han mottok da også en god del stemmer i pavevalgene. Kirkehistorikere har kunnet få denne innsikten siden den østerrikske kardinal Piffl brøt en av konklavenes grunnregler, om ikke å ta notater om forløpet av pavevalget. Reglene sier at kardinalene skal gi sine notater til camerlengoen (kammerherren) eller til valgkontrollørene, og disse brennes sammen med stemmesedlene. Ingen kardinal får lov til å beholde sine notater med avstemningsresultatene. Kardinalene får ikke forlate Det sixtinske kapell før stemmesedler og notater er brent. Når man likevel vet hvordan avstemningene foregikk i 1914 og 1922, er det fordi kardinal Piffl skrev ned resultatene i sin hemmelige dagbok. Den ble publisert i 1963.[6]
Pastoral aktivitet: Som erkebiskop av Pisa utmerket Pietro Maffi seg for iherdig pastoral innsats::Han styrket områdets katolske organisasjoner (som for eksempel ved å approbere de av fader Agostino da Montefeltros stiftede «Nasaretdøtrene»s regler den 17. juli 1914), han forbedret erkebispedømmets seminar og kollegium vitenskapelige høyskole Santa Catarina, gjenopprettet dets teologiske fakultet og opprettet der en lærestol i sosiologi hvis første innehaver ble Giuseppe Toniolo (1845-1918; saligkåret 2012). Dette var den første lærestol for sosiologi ved noe italiensk seminar [7].
Maffi minnes også som pastoral rådgiver for sine prester, og besøkte også de mest fjerne eller uunnselige av erkebispedømmets menigheter. I 1911, få dager før italienske soldater dro av sted for å kjempe i Libyakrigen, hilste ham dem den 11. oktober i Chiesa dei Cavalieri i Pisa og uttalte at de ville kjempe mot musulmaner for kristendommens sak.
Under første verdenskrig ble Maffi kjent som «krigskardinalen» på grunn av sin innstilling at det her skulle kjempes til den siste slutt.[8] I 1925 rettet erkebiskopen i et hyrdebrev et kraftig angrep på den få år tidligere etablerte fascistiske regjering (karakterisert blant annet som «Kains dynasti»), som derfor grep inn og stanset hyredebrevets publikasjon og spredning.[8]
Vitenskapelig virke rediger
I presteseminaret i Pavia hadde han undervist i fysikk, matematikk og naturvitenskaper, og der forestod han også opprettelsen av et astronomisk observatorium. I 1900 grunnla han tidsskriftet «Rivista di fisica, matematica e scienze naturali» for å spre kunnskapen innen de nevnte fag i Italia.
I 1904 gjorde pave Pius X ham til president for Specola Vaticana, en stilling han innehadde til 1931. Maffì overførte instituttet fra dets historiske hovedsete i Torre di Venti i Vatikanet til mer ganglige omgivelser. På grunn av hans innsats vant Specola en plass på den offisielle listen over de observatorier som skulle samarbeide om prosjektet Carte du Ciel, en moderne stjernekatalog illustrert med fotopapir.
Som forsker ble hans meteorologiiske studier og av meteorsvermer spesielt verdsatt. For å utvikle studiet av stjerneskudd oppfant han den meteoroskopiske globus, en gjengivelse av stjernehimmelen opplyst innenfra av en farget lampe. Sporene til de lyse stjernene var merket med en fargeblyant, slik at retningen ble identifisert. Han samarbeidet faglig med Giovanni Virginio Schiaparelli, Guido Alfani og Francesco Maria Denza - de to sistnevnte katolske prester.
Hans kjærlighet til astronomien utløste en gang vrede i Pisa da han gikk inn for å reise en statue av Galileo Galilei.[8]
Kongelig bryllup rediger
Den 8. januar 1930 forrettet han i Qvirinalpalassets Paolina bryllupet mellom prins Umberto di Savoia og prinsesse Maria José. Han døde den 17. mars året etter.
Kulturell arv rediger
Hans navn er knyttet til kulturinstitusjonen «Maffi-biblioteket». Her er det mer enn 50 000 bind og hefter (hvorav mange er eldgamle og verdifulle: 123 manuskripter, 23 incunaboli, 764 cinquecentine, og sjeldne utgivelser fra det syttende til det nittende århundre). Et «Centro Cardinale Maffi» ble oppkalt etter ham for innenkirkelig sjelesørgeriske relevante studier - det ble oppløst i 2005 og virksomheten overført til det pisanske erkebispedømmet.
Episkopalgenealogi rediger
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602)
- Kardinal Girolamo Bernerio, O.P. (1540-1611)
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622)
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632)
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642)
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679)
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (16235-1698)
- Pave Benedikt XIII (1649-1730)
- Pave Benedikt XIV (1675-1758)
- Pave Klemens XIII (1693-1769)
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793)
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil, B. (1718-1802)
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830)
- Kardinal Carlo Odescalchi, S.J (1785-1841)
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876)
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903)
- Kardinal Pietro Maffi (1858-1931) *1902[9]
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1638, besøkt 4. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 29417432, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w63r4vdk, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ A tal proposito si racconta che papa Leone XIII, quando qualcuno propose il monsignore lucchese Maffi per sostituire il defunto Capponi, commentò: "Non ricordate Dante? ... I pisani veder Lucca non ponno ...".
- ^ Giancarlo Zizola: Il conclave, storia e segreti, Newton Storia, s. 190.
- ^ Mario Andreazza: Giuseppe Toniolo. Un laico cristiano, un docente, un testimone, 1988, ETS Editrice, Pisa, s. 84.
- ^ a b c TIME Magazine. Enemy of Fascism Arkivert 21. juli 2013 hos Wayback Machine. 25. mars 1925
- ^ https://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bmaffi.html, lest 21. juni 2022
Litteratur rediger
- Mario Andreazza: Pagine di storia pisana. (Il cardinal Maffi e Galileo Galilei). Pisa 1969
- Mario Andreazza: Giuseppe Toniolo. Un laico cristiano, un docente, un testimone, 1988, ETS Editrice, Pisa
- Mario Andreazza: Alle origini del movimento cattolico pisano: il card. Pietro Maffi e il prof. Giuseppe Toniolo. Pisa 1991
- Giorgio Batini: Album di Pisa, Firenze, La Nazione, 1972.
- Lorenzo Righi: Una porpora prestigiosa. Fiesole 1978* Pasquale Stefanini: Il Cardinale Maffi. Pisa 1958
- Gabriella Rossetti: Il tesoro ritrovato: cronaca di un salvataggio, Pontedera, Bandecchi & Vivaldi, 2007.
- Giuseppe Togni: Pietro Maffi. Pisa 1959
- Maurice Vaussard: L’intelligence catholique dans l’Italie du XXe siecle. Preface par Georges Goyau. Paris 1921
Eksterne lenker rediger
- (en) Pietro Maffi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church