Pietro Maffi

italiensk prest og astronom
Pietro Maffi
Cardinal Pietro Maffi.jpg
Født12. oktober 1858[1][2][3]Rediger på Wikidata
ItaliaRediger på Wikidata
Død17. mars 1931[1][2][3]Rediger på Wikidata (72 år)
PisaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Astronom, katolsk prest (1881–)[4]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongedømmet Italia (18611931)Rediger på Wikidata

Foto av kardinal Pietro Maffi

.

Pietro Maffi (født 12. oktober 1858 i Corteleona nær Pavia i Italia, død 17. mars 1931 i Pisa) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Pisa 19581969. Han var også astronom, og var i en periode leder for Vatikanets astronomiske observatorium. Han skrev flere bøker på et høyt vitenskapelig nivå om astronomi, skjønt det mest kjente verket, Nei cieli, var en populærvitenskapelig fremstilling.

Han ble kreert til kardinal i 1907, og deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI.

Liv og virkeRediger

PrestRediger

Pietro Maffi begynte på presteseminar i 1875 og ble presteviet i 1881. Han ble etterhvert generalvikar for erkebiskop Agostino Gaetano Riboldi av Ravenna, og var i dette embede til 1901.

BiskopRediger

Den 9. juni 1902 ble han utnevnt til hjelpebiskop i det samme erkebispedømme, og samtidig til titularbiskop av Cesarea di Mauritania.Han mottok prestevielsens sakrament fra kardinal Lucido Maria Parocchis hender den 11. juni 1902 i den romerske basilika Sankt Paul utenfor murene.

Allerede året etter ble han elevert til erkebiskop av Pisa av pave Leo XIII[5], og ble høytidelig innført i embedet den 10. januar 1904. Under sin tid i Poisa var han også for en periode, fra 14. september 1906 til 8. november 1908, apostolisk administrator av bispedømmet San Miniato.

KardinalRediger

Maffi ble kreert til kardinal av pave Pius X i konsistoriet av 15. april 1907, og den 18. april det påfølgende år gjort til kardinalprest til tittelen San Crisogono.

Hans intense biskoppelige aktivitet bevitnes av de mange prosjekter som han fremmet.

Aktuell som pavekandidat: Før to pavevalg, i 1914 og i 1922, var det tale om at han var «papabile» - et aktuelt paveemne. Han mottok da også en god del stemmer under de pavevalgene. Kirkehistorikere har kunnet høste denne innsikt ved at den østerrikske kardinal Piffl brøt en av konklavenes grunnregler, om ikke å gjøre seg noen notater om forløpet av pavevalget. Reglene sier at kardinalene skal gi sine notater til camerlengoen (kammerherren) eller til valgkontrollørene, og disse brennes sammen med stemmesedlene. Ingen kardinal får lov til å beholde sine notater med avstemningsresultatene. Kardinalene får ikke forlate Det sixtinske kapell før stemmesedler og notater er brent. Når man likevel vet hvordan avstemningene foregikk i 1914 og 1922, er det fordi kardinal Piffl skrev ned resultatene i sin hemmelige dagbok. Den ble publisert i 1963.[6]

Pastoral aktivitet: Som erkebiskop av Pisa utmerket Pietro Maffi seg for iherdig pastoral innsats::Han styrket områdets katolske organisasjoner (som for eksempel ved å approbere de av fader Agostino da Montefeltros stiftede «Nasaretdøtrene»s regler den 17. juli 1914), han forbedret erkebispedømmets seminar og kollegium vitenskapelige høyskole Santa Catarina, gjenopprettet dets teologiske fakultet og opprettet der en lærestol i sosiologi hvis første innehaver ble Giuseppe Toniolo (1845-1918; saligkåret 2012). Dette var den første lærestol for sosiologi ved noe italiensk seminar [7].

Maffi minnes også som pastoral rådgiver for sine prester, og besøkte også de mest gjerne eller uunnselige av erkebispedømmets menigheter. I 1911, få dager før italienske soldater dro av sted for å kjempe i Libyakrigen, hilste ham dem den 11. oktober i Chiesa dei Cavalieri i Pisa og uttalte at de ville kjempe mot musulmaner for kristendommens sak.

Under første verdenskrig ble Maffi kjent som «krigskardinalen» på grunn av sin innstilling at det her skulle kjempes til den siste slutt.[8] I 1925 rettet erkebiskopen i et hyrdebrev et kraftig angrep på den få år tidligere etablerte fascistiske regjering (karakterisert blant annet som «Kains dynasti»), som derfor grep inn og stanset hyredebrevets publikasjon og spredning.[8]

Vitenskapelig virkeRediger

I presteseminaret i Pavia hadde han undervist i fysikk, matematikk og naturvitenskaper, og der forestod han også opprettelsen av et astronomisk observatorium. I 1900 grunnla han tidsskriftet «Rivista di fisica, matematica e scienze naturali» for å spre kunnskapen innen de nevnte fag i Italia.

I 1904 gjorde pave Pius X ham til president for Specola Vaticana, en stilling han innehadde til 1931. Maffì overførte instituttet fra dets historiske hovedsete i Torre di Venti i Vatikanet til mer ganglige omgivelser. På grunn av hans innsats vant Specola en plass opå den offisielle liste over de observatorier som skulle samarbeide om prosjektet Carte du Ciel, en moderne stjernekatalog illustrert med fotopapir.

Som forsker ble hans meteorologiiske studier og av meteorsvermer spesielt verdsatt. For å utvikle studiet av stjerneskudd oppfant han den meteoroskopiske globus, en gjengivelse av stjernehimmelen opplyst innenfra av en farget lampe. Sporene til de lyse stjernene var merket med en fargeblyant, slik at retningen ble identifisert. Han samarbeidet faglig med Giovanni Virginio Schiaparelli, Guido Alfani og Francesco Maria Denza - de to sistnevnte katolske prester.

Hans kjærlighet til astronomien utløste en gang vrede i Pisa dahan gikk inn for å oppreise en statue av Galileo Galilei.[8]

Kongelig bryllupRediger

Den 8. januar 1930 forrettet han i Qvirinalpalassets Paolina bryllupet mellom prins Umberto di Savoia og prinsesse Maria José. Han døde den 17. mars året etter.

Kulturell arvRediger

Hans navn er knyttet til kulturinstitusjonen «Maffi-biblioteket». Her er det mer enn 50.000 bind og hefter (hvorav mange er eldgamle og verdifulle: 123 manuskripter, 23 incunaboli, 764 cinquecentine, og sjeldne utgivelser fra det syttende til det nittende århundre). Et «Centro Cardinale Maffi» ble oppkalt etter ham for innenkirkelig sjelesørgeriske relevante studier - det nle oppløst i 2005 og virksomheten overført til det pisanske erkebispedømme.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12244870z
  2. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Pietro Maffi, 29417432
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Pietro Maffi, w63r4vdk
  4. ^ maffi
  5. ^ A tal proposito si racconta che papa Leone XIII, quando qualcuno propose il monsignore lucchese Maffi per sostituire il defunto Capponi, commentò: "Non ricordate Dante? ... I pisani veder Lucca non ponno ...".
  6. ^ Giancarlo Zizola: Il conclave, storia e segreti, Newton Storia, s. 190.
  7. ^ Mario Andreazza: Giuseppe Toniolo. Un laico cristiano, un docente, un testimone, 1988, ETS Editrice, Pisa, s. 84.
  8. ^ a b c TIME Magazine. Enemy of Fascism 25. mars 1925

LitteraturRediger

  • Mario Andreazza: Pagine di storia pisana. (Il cardinal Maffi e Galileo Galilei). Pisa 1969
  • Mario Andreazza: Giuseppe Toniolo. Un laico cristiano, un docente, un testimone, 1988, ETS Editrice, Pisa
  • Mario Andreazza: Alle origini del movimento cattolico pisano: il card. Pietro Maffi e il prof. Giuseppe Toniolo. Pisa 1991
  • Giorgio Batini: Album di Pisa, Firenze, La Nazione, 1972.
  • Lorenzo Righi: Una porpora prestigiosa. Fiesole 1978* Pasquale Stefanini: Il Cardinale Maffi. Pisa 1958
  • Gabriella Rossetti: Il tesoro ritrovato: cronaca di un salvataggio, Pontedera, Bandecchi & Vivaldi, 2007.
  • Giuseppe Togni: Pietro Maffi. Pisa 1959
  • Maurice Vaussard: L’intelligence catholique dans l’Italie du XXe siecle. Preface par Georges Goyau. Paris 1921

Eksterne lenkerRediger