Friedrich Gustav Piffl

Friedrich Gustav Piffl
Friedrich Gustav Piffl.jpg
Født15. oktober 1864[1][2][3]Rediger på Wikidata
Lanškroun[2]Rediger på Wikidata
Død21. april 1932[1][2][3]Rediger på Wikidata (67 år)
Wien[4]Rediger på Wikidata
Gravlagt StefansdomenRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Teolog, universitetslærer, katolsk prest (1888–)[5], politikerRediger på Wikidata
Nasjonalitet ØsterrikeRediger på Wikidata
Utmerkelser Æresdoktor[6]Rediger på Wikidata
Våpenskjold
Friedrich Gustav Piffls våpenskjold

Friedrich Gustav Piffl (født 15. oktober 1864 i Landskron i Bøhmen som da var østerriksk og senere del av Tsjekkia, død 21. april 1932 i Wien) var en av den katolske kirkes kardinaler og erkebiskop av Wien.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Den sudettyske Gustav Piffl var yngstemann av syv barn til bokhandleren Rudolf Piffl og hans hustru Maria Magdalena født Piro. Han begynte i 1874 med gymnasstudier i Landskron, avbrøt det for en bokbinderlære, og avsluttet gymnasstudiene i Wien. Han tjenestegjorde som ettårig frivillig i militæret.

Året 1883 inntrådte han i korherrestiftet Klosterneuburg i Klosterneuburg rett ved Wien, og fikk der ordensnavnet Friedrich.

PrestRediger

Han ble presteviet 8. januar 1888 i Stefansdomen. Han var en stund sogneprest i en arbeidermenighet i Wien og overtok deretter oppgaven som stiftsøkonom i Klosterneuburg. Han ble også professor for moralteologi ved klosterets egne teologiske læreanstalt, og i 1907 ble han prost i Klosterneuburg.

Erkebiskop, kardinalRediger

I 1913 ble han utnevnt til fyrsterkebiskop av Wien. Han ble kreert til kardinal den 25. mai 1914 av pave Pius X. I 1918 gav han avkall på fyrstetittelen som var knyttet til hans høye kirkelige embede. Fra 1922 var han også apostolisk administrator for Burgenland.

Han gav rom for den katolske liturgiske fornyelsesbevegelse rundt blant annet augustinerkorherren Pius Parsch.

Kardinal Piffl deltok på konklavene i 1914 og 1922. Kirkehistorikere har kunnet høste innsikt ved at han brøt en av konklavenes grunnregler, om ikke å gjøre seg noen notater om forløpet av pavevalget.[trenger referanse] Reglene sier at kardinalene skal gi sine notater til camerlengoen (kammerherren) eller til valgkontrollørene, og notatene brennes sammen med stemmesedlene. Ingen kardinal får lov til å beholde sine notater med avstemningsresultatene. Kardinalene får ikke forlate Det sixtinske kapell før stemmesedler og notater er brent. Når man likevel vet hvordan avstemningene foregikk i 1914 og 1922, er det fordi kardinal Piffl skrev ned resultatene i sin hemmelige dagbok. Den ble publisert i 1963.[7]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ a b c Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, 23. nov. 2019, kpwa5432
  3. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Friedrich Gustav Piffl, 8553749
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
  5. ^ piffl
  6. ^ http://geschichte.univie.ac.at/en/persons/friedrich-gustav-piffl-dr
  7. ^ Giancarlo Zizola: Il conclave, storia e segreti, Newton Storia, s. 190.

LitteraturRediger

  • Rudolf Hellmer: Erzbischof Kardinal Dr. Piffl. Der Fürst der fürstlosen Zeit. Publicitas, Wien 1931.
  • August Maria Knoll: Kardinal Fr. G. Piffl und der österreichische Episkopat zu sozialen und kulturellen Fragen. 1913–1932. Quellensammlung. Reinhold, Wien/Leipzig 1932.
  • Ernst Tomek: Kirchengeschichte Österreichs. Tyrolia, Innsbruck/Wien/München 1935–1959.
  • Josef Wodka: Kirche in Österreich. Wegweiser durch ihre Geschichte. Herder, Wien 1959.
  • Franz Loidl: Geschichte des Erzbistums Wien. Herold, Wien 1983, ISBN 3-7008-0223-4.
  • Martin Krexner: Kardinal Friedrich Gustav Piffl. Biographie eines Volksbischofs und seiner Zeit. Das kirchliche Leben in der Erzdiözese Wien 1913–1932. Wien 1987 (Dissertation, Universität Wien, 1987).
  • Hellmut Butterweck: Österreichs Kardinäle. Von Anton Gruscha bis Christoph Schönborn. Ueberreuter, Wien 2000, ISBN 3-8000-3764-5.
Leksikaoppføringer

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Franz Xaver Nagl 
Katolsk erkebiskop av Wien
Etterfølger:
 Theodor Innitzer