Per Krohg

norsk kunstner
Per Krohg
Per Larsson Krohg IKL.jpg
Født18. juni 1889[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
ÅsgårdstrandRediger på Wikidata
Død3. mars 1965[1][4][5][6]Rediger på Wikidata (75 år)
OsloRediger på Wikidata
Gravlagt Vår Frelsers gravlundRediger på Wikidata
Ektefelle Lucy Krohg (19151934)Rediger på Wikidata
Far Christian KrohgRediger på Wikidata
Mor Oda KrohgRediger på Wikidata
Søsken Nana Krohg SchweigaardRediger på Wikidata
Barn Guy Krohg, Morten KrohgRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Illustratør, kunstmaler,[7] tegner
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Kommandør av St. Olavs Orden, Kongens fortjenstmedalje i gull, Prins Eugen-medaljenRediger på Wikidata

Per Lasson Krohg (født 18. juni 1889 i Åsgårdstrand, død 3. mars 1965 i Oslo) var en norsk maler og tegner.

Sikkerhetsrådets sal i FN-bygningen

LivRediger

Per Krohg var sønn av malerne Oda og Christian Krohg. Familien bodde i Paris da Per Krohg vokste opp. Han viste tidlig store kunstneriske talenter, og var elev først hos faren fra 1903 til 1907, ved Académie Colarossi 1906–09, og så hos Henri Matisse fra 1909 til 1910.[8]

Han ble påvirket av kunststrømningene i Paris, og særlig kubismen ble viktig i utviklingen av uttrykksformen hans. I unge år arbeidet han som avistegner og lærte tango i Paris. I 1913 innførte Krohg og hans første kone, Lucy Vidil, tangoen i Norge. Oppvisningen foregikk på revyscenen Chat Noir. Under oppholdet i Paris laget den franske billedhuggeren Chana Orloff i 1924 en skulptur av Per Krohg, sittende med et trekkspill. Den står nå utenfor lokalene til Kunstnerforbundet i Kjeld Stubs gate 3 i Oslo.

Han bodde i Paris til begynnelsen av 1930-årene, med unntak av Norgesopphold i 1905–06 og 1916–18 og ferier i Norge.[9] Gjennom 1920-årene ble han stadig tettere knyttet til kunstnermiljøet i Norge, og hadde flere utsmykningsoppdrag.[9] Han var lærer ved Académie Scandinave i Paris 1926–27, og etter at han flyttet til Norge var han overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1934–46 og professor ved Statens kunstakademi 1946–58.[8] Han var formann i Bildende Kunstneres Styre (BKS) 1937–39 og medlem av BKS' faste jury 1918 og 1934–37.[9]

Krohg ble arrestert av de tyske okkupasjonsmyndighetene i 1942. Han satt fengslet som gissel på Grini fra april 1942 til mai 1943,[10] og ble deretter ble sendt på veiarbeid i Kvænangen i Troms.

Han var far til Even Krohg og billedkunstnerne Guy Krohg, Morten Krohg og Veronica Krohg. Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i familiens grav, sammen med blant annet sin oldefar, politikeren Christian Krohg. Hans foreldre hviler i æreslunden på samme gravlund.

KunstRediger

Krohgs innsats som kunstner var svært variert: han var avistegner, bokillustratør, scenograf, skulptør, portrettmaler og utførte flere store monumentalmalerier.[9] Blant bokillustrasjonene kan nevnes Nordahl Rolfsens Lesebok for Folkeskolen, Ibsens Peer Gynt, Francis Bulls Tretten taler på Grini og deler av Norske Folkeeventyr (1936).[8]

Per Krohg har utsmykket flere offentlige bygg med store freskomalerier, blant annet Sjømannsskolen (1921–24), Kunstnernes Hus i Oslo (1932), Oslo Lysverkers gård (1930–32), Nasjonalbiblioteket (1933), Fysikkbygningens vestibyle ved Universitetet i Oslo (1936–38) og Oslo rådhus (1939–49), Sikkerhetsrådets sal i FN-bygningen i New York (1951–52) og flere skip. Arbeidene i Oslo rådhus beskrives som et hovedverk.[9][8] Han er representert med 83 verk i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og 6 verk i Statens Museum for Kunst i København.

I 1927 var han en av kunstnerne og arkitektene som etter invitasjon fra Arno Berg, daværende byantikvar i Oslo, utarbeidet forslag til hvordan hovedstadens bygningsmasse kunne bli mer fargerik og innbydende. Initiativet til dette byutviklingsprosjektet kom fra kunstneren Henrik Sørensen.[11]

Som maler var hans første år preget av kubismen, men etter 1920 forlot han denne og gikk over til en mer tradisjonell gjengivelse av rom og dybde.[9] I senere arbeider framheves blant annet stoffligheten.[9] Blant hans mest kjente malerier kan nevnes «Lucy Vidil, kunstnerens første hustru» (1911), «Cabaret» (1914–15), «Fra slagmarken i Vogesene» (1916), «Kamelenes inntog i Nefta» (1924), «Hundeslagsmål» (1927), «To verdener» (1933), «Regjeringsadvokat Kristen Johanssen» (1943), «Per Aabel» (1959).[9][8]

Krohgs kunst er gjengitt på to norske frimerker: en tegning av Peer Gynt på bukken til Henrik Ibsens 150-årsjubileum i 1978, og en reklameplakat for Dagbladet fra 1917,[12] i forbindelse med en serie frimerker om norsk plakatkunst i 2003.

ForfatterskapRediger

  • «Nervøsitet eller En stille Nat ved Fronten. Skuespil i 1 Akt». I: Klingen nr. 8, København 1916
  • Krigens ansigt. Det sidste aar. Atelier E-O., 1918. 22 sider.
  • «Freskene i Sjømannsskolen og Herslebs skole». I: Kunst og kultur. Universitetsforlaget. 1927. s. 201–10. 
  • «Grand Café og Per Krohgs dekorasjoner» I: Byggekunst. Oslo: Norske arkitekters landsforbund. 1933. s. 34-35. 
  • Krohg, Per (1945). Foredrag om malerkunst i brakke 12. Oslo: Cappelen. 
  • Krohg, Per (1966). Memoarer. Gyldendal. 

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 6. mai 2014
  2. ^ Benezit Dictionary of Artists, «Per Lasson Krohg», Benezit-ID B00101422
  3. ^ RKDartists, «Per Lasson Krohg», RKD kunstner-ID 46523
  4. ^ a b Autorités BnF, oppført som Per Lasson Krohg, BNF-ID 14960222c
  5. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Per_Krohg
  6. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Per Lasson Krohg, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id krohg-per-lasson, besøkt 9. oktober 2017
  7. ^ Union List of Artist Names, https://www.getty.edu/research/tools/vocabularies/ulan/ Wikidata Q2494649
  8. ^ a b c d e Per Lasson Krohg; Norsk kunstnerleksikon
  9. ^ a b c d e f g h (no) Per Krohg i Norsk biografisk leksikon
  10. ^ Norsk fangeleksikon. Cappelen. 1946. s. 98. 
  11. ^ «Slik ville kunsteliten fargelegge Oslo i 1927». www.aftenposten.no. 22. september 2019. Besøkt 5. oktober 2020. ««Her er en vill plan, la oss omkolorere Oslo», skrev maleren Henrik Sørensen i 1927. 39 kunstnere og arkitekter tok utfordringen. (---) Det startet med en kronikk i tidsskriftet St. Hallvard i 1927, skrevet av den kjente maleren Henrik Sørensen. I det som nærmest var en frustrasjon over at Oslo by den gang fremsto som «hvitsmurt og «nedlerete», kom han med sitt ønske om «en vill plan». (---) Dette satte daværende byantikvar og leder av Oslo Byes Vel, Arno Berg, på ideen om å innby til en konkurranse blant de mest kjente kunstnere og arkitekter om å fargesette Oslo.» 
  12. ^ (no) Dagbladet i Store norske leksikon

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger