Parrotia

planteslekt

Parrotia er ei slekt i trollhasselfamilien.

Parrotia
Blomst hos påfuglbusk
Nomenklatur
Parrotia
C.A.Mey.
Klassifikasjon
Rikeplanter
Divisjonkarplanter
Klasseblomsterplanter
Ordensildreordenen
Familietrollhasselfamilien
Økologi
Antall arter: 2
Habitat: skog
Utbredelse: vest og øst i Asia
Inndelt i

Artene er løvfellende trær som blir opptil 30 m høye. Bladene sitter spredt og er elliptiske eller omvendt eggformede. Blomsterstanden er et aks med 3–7 blomster. Blomstene er enten tvekjønnede eller er hannblomster. Høybladene er store og brune. Det er 7–8 begerblad og kronblad mangler. Blomstene er vindpollinerte og har lange pollenknapper. Frukten er en kapsel med to rom, som hvert inneholder to avlange frø.[1][2]

De to nålevende artene er typiske relikter med en oppsplittet utbredelse, og avstanden mellom utbredelsesområdene er om lag 5600 km. Påfuglbusk (Parrotia persica) danner skog sammen med agnbøk opptil 700 moh. i fjellene langs sørbredden av Det kaspiske hav i Nord-Iran og Aserbajdsjan. Parrotia subaequalis vokser i fjellskoger 600–700 moh. i de østlige kinesiske provinsene Anhui (Jinzhai Xian, Jixi Xian, Shucheng Xian), sørlige Jiangsu (Yixing Xian) og nordlige Zhejiang (Anji Xian). Den kinesiske arten ble tidligere enten regnet til Hamamelis eller den monotypiske slekta Shaniodendron. Genetiske studier viser at artene skilte lag for omtrent 7,5 millioner år siden i sen miocen.[2]

Parrotia hadde tidligere en mye større utbredelse. Fra oligocen i Oregon i vestlige USA kjenner man arten Parrotia brevipetiolata.[3] I tertiær vokste Parrotia pristina nordover til Island og Svalbard.[4][5] Slekta var vidt utbredt i Europa i miocen og pliocen, men ble sjeldnere i tidlig pleistocen. I Sør-Europa døde Parrotia ut for ca. 800 000 år siden, men slekta vokste fortsatt i Polen i Holstein-mellomistiden.[6]

Referanser rediger

  1. ^ «Parrotia». Flora of China. Besøkt 23. juni 2018. 
  2. ^ a b J. Li og P. Del Tredici (2008). «The Chinese Parrotia: a sibling species of the Persian Parrotia» (PDF). Arnoldia. 66 (1): 2–9. ISSN 0004-2633. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 23. juni 2018. 
  3. ^ H.W. Meyer og S.R. Manchester (1997). «The Oligocene Bridge Creek flora of the John Day Formation, Oregon» (PDF). University of California Publications in the Geological Sciences. 141. OCLC 7851757. 
  4. ^ S. Manum (1962). «Studies in the Tertiary flora of Spitsbergen, with notes on Tertiary floras of Ellesmere Island, Greenland, and Iceland: a palynological investigation». Norsk Polarinstitutt Skrifter. 125. ISSN 0369-5417. 
  5. ^ T. Denk m.fl. (2011). Late Cainozoic Floras of Iceland: 15 Million Years of Vegetation and Climate History in the Northern North Atlantic. Springer. ISBN 978-94-007-0371-1. doi:10.1007/978-94-007-0372-8. 
  6. ^ D. Magri m.fl. (2017). «Quaternary disappearance of tree taxa from Southern Europe: timing and trends». Quaternary Science Reviews. 163 (1): 23–55. ISSN 1095-8339. doi:10.1016/j.quascirev.2017.02.014. 

Eksterne lenker rediger